AnonymBruker Skrevet i går, 07:10 #1 Skrevet i går, 07:10 15 år sammen, tre barn, hus og bil… Så skjedde livet. Vi har stort sett hatt det bra, og sett for oss å bli gamle sammen, men de siste 5-6 årene har samboer slitt psykisk. Jeg har virkelig gjort alt jeg kan for å forstå og prøvd alt jeg kan for å hjelpe, avlaste og støtte. For to år siden klarte jeg endelig få han til å oppsøke hjelp. Ble henvist til dps. Har jevnlig gått til behandling der. Selv om han har får hjelp, har han enda ting han sliter med.. og det går veldig opp å ned. Mye er nok barndomstraumer… Undervegs har jeg tatt det meste praktiske med barna, mat, klær, husarbeid osv. Byttet jobb for å være mer hjemme med barna og tilgjengelig for de og avlaste han. Har gjort alt for at han skal ha det bra. Har tenkt at da får hele familien det bedre! I vinter merket jeg at begeret mitt begynte å bli fult.. å være den som støtter og holder alle oppe koster. Jeg prøvde å gi beskjed at jeg også trenger støtte.. fikk da til svar at han ikke hadde noe å gi. At han hadde nok med seg selv. Jeg ble så skuffet og lei meg at jeg tror jeg ikke pratet med han på nesten to uker. Han gjorde heller ingen forsøk på det… Etter dette har vi bare en kløft mellom oss. Jeg føler en bryter skrudde seg av i meg.. vi har prøvd å skvære opp, blir enige om å gi det en kjangs, men jeg blir så skuffet over at han ikke kjemper mer. For med ordene sier at han at alt han vil er at vi skal være en familie… Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… Føler meg så alene, kjenner stresset i kroppen og føler meg falsk ovenfor barna.. Noen gode råd? Hva bør jeg/vi gjøre? Anonymkode: e2e1b...815 5 1
AnonymBruker Skrevet i går, 07:17 #2 Skrevet i går, 07:17 Jeg ville dratt for lenge siden. Du er altså alenemor til 4 barn. Selvfølgelig «har han ikke noe å leve for…» for han vet at alene må han ordne alt selv, men nå fikser du mat og rydder huset, passer på barna og han, mens han ikke løfter en finger og ikke kjemper for forholdet. I tillegg byttet du jobb for at han skulle ha det bra…Nei, å ofre seg sånn…🤷♀️ Spør deg selv «Ville han gjort det samme for meg?» Du vet jo svaret. Anonymkode: 197a3...1f7 5 4
AnonymBruker Skrevet i går, 07:19 #3 Skrevet i går, 07:19 Klart dette er vanskelig å stå i! Dette var en av de tingene som ødela mitt ekteskap, det at vi ikke fant ut av det og brant hverandre ut. Siden han allerede er i systemet så ville jeg bedt om noen par timer rett og slett. Du må finne en måte å formidle dette til mannen din på en god måte. At dere må stå mer sammen om dette for du har bært alt for mye alene alt for lenge. Han er trolig så dårlig at han ikke evner å se det du sier og heller ikke får til å ta det innover seg på en fornuftig måte. Han holder på å drukne og kaver med å holde hodet over vannet, da kan han ikke hjelpe deg å flyte. Det triste er jo at du er i ferd med å drukne du også. Så noen som kan hjelpe dere begge utenfra vil jeg tro er det beste her. Denne kløften kan fikses mellom dere, det er jeg sikker på. Dere mangler bare litt verktøy. Anonymkode: 4b3a9...7b5 1 1
AnonymBruker Skrevet i går, 08:10 #4 Skrevet i går, 08:10 Hva gjør han på hver dag da? Jobber han? Kanskje han må sykemelde seg for å hjelpe til hjemme? Kjenner jeg har lite til overs for en som svarer sin kone at han har nok med seg selv… Anonymkode: a602b...b19 1 1
AnonymBruker Skrevet i går, 08:14 #5 Skrevet i går, 08:14 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Hva gjør han på hver dag da? Jobber han? Kanskje han må sykemelde seg for å hjelpe til hjemme? Kjenner jeg har lite til overs for en som svarer sin kone at han har nok med seg selv… Anonymkode: a602b...b19 Han var sykemeldt et halvt år nesten, men det er en stund siden. Han jobber 100%. Tar også videreutdanning på deltid. Noe som var mitt forslag for å gi han rom for å gjøre noe for seg selv og mestring. Så noe gjør han jo… Anonymkode: e2e1b...815
AnonymBruker Skrevet i går, 08:18 #6 Skrevet i går, 08:18 AnonymBruker skrev (1 time siden): Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… Dette er som en trussel å anse, altså psykisk vold. Gi beskjed til hans behandler på dps om denne uttalelsen. Du er ikke ansvarlig for han holder seg i livet eller ei. For meg hadde dette vært kroken på døra. Anonymkode: 2bd3f...eb5 4 3
AnonymBruker Skrevet i går, 14:18 #7 Skrevet i går, 14:18 AnonymBruker skrev (5 timer siden): Dette er som en trussel å anse, altså psykisk vold. Gi beskjed til hans behandler på dps om denne uttalelsen. Du er ikke ansvarlig for han holder seg i livet eller ei. For meg hadde dette vært kroken på døra. Anonymkode: 2bd3f...eb5 Ja… samtidig var det reelt at han hadde selvmordstanker på et tidspunkt, men da var vi jo på en god plass. Nå føler jeg gjerne det er en trussel jeg også. Tror mer det handler om at han føler seg lost med tanken på å være alene. Og at han er vandt med å ha meg/oss.. Anonymkode: e2e1b...815
AprilLudgate Skrevet i går, 14:26 #8 Skrevet i går, 14:26 Gjør han ingenting praktisk ifbm barna? Han klarer jobbe og ta videreutdanning (skjønner ikke hvorfor du foreslo det siste der forøvrig) - men han klarer ikke lage en middag eller bestille noe klær på nett/organisere noe som helst? 2 1
AnonymBruker Skrevet i går, 14:39 #9 Skrevet i går, 14:39 Det kan ikke bli slik at flere skla bli med i dragsuget. Når du nå har formidlet at du er på felgen, og svaret er "ikke mitt problem" og to ukers taushet, sier det noe om hva han er villig til å gi for din del.. Anonymkode: a9b76...82b 2 1
Tradegy Skrevet i går, 14:50 #10 Skrevet i går, 14:50 Statistisk sett blir kvinner i 6-7år på overtid fra den første tanken rundt brudd begynner å spire. Så ikke vent. Den endringen du ønsker å se, finner du ikke ved å lete på samme sted som har knekt deg før. Du skal ikke godta å krype, når du fortjener å fly. Men hev standarden og om så, ta noen enesamtaler hos en terapeut og få råd til å gå. Er hèlt vanlig å bli omsorgstrøtt. Å være pårørende til psykisk uhelse over lang tid, kan virkelig være utmattende. Heia deg 💚 2 1 1
AnonymBruker Skrevet i går, 14:53 #11 Skrevet i går, 14:53 Huff Stått i lignende. Og her var det jeg som ble syk til slutt. Kollapset på jobb, utbrent fordi jeg måtte være ALT: kone, barnepasser, hushjelp, regnskapsfører, emosjonell støtte for han 24/7 og i tillegg stå i full jobb. Han stakkar hadde nok med seg selv og sin jobb. Fikk beskjed at det var ikke hans problem at jeg var blitt syk og kunne hverken hjelpe eller støtte meg. Dette måtte jeg klare selv. Det ble kroken på døra for oss. For jeg kunne faktisk ikke ta sjansen på å gå inn i alderdommen sammen med en som ikke var til støtte eller omsorg for meg. Det gikk bare hans vei og jeg måtte stå alene om alt. Og det orket jeg bare ikke. Anonymkode: 52550...4b2 3
Fighter83 Skrevet i går, 14:58 #12 Skrevet i går, 14:58 AnonymBruker skrev (7 timer siden): 15 år sammen, tre barn, hus og bil… Så skjedde livet. Vi har stort sett hatt det bra, og sett for oss å bli gamle sammen, men de siste 5-6 årene har samboer slitt psykisk. Jeg har virkelig gjort alt jeg kan for å forstå og prøvd alt jeg kan for å hjelpe, avlaste og støtte. For to år siden klarte jeg endelig få han til å oppsøke hjelp. Ble henvist til dps. Har jevnlig gått til behandling der. Selv om han har får hjelp, har han enda ting han sliter med.. og det går veldig opp å ned. Mye er nok barndomstraumer… Undervegs har jeg tatt det meste praktiske med barna, mat, klær, husarbeid osv. Byttet jobb for å være mer hjemme med barna og tilgjengelig for de og avlaste han. Har gjort alt for at han skal ha det bra. Har tenkt at da får hele familien det bedre! I vinter merket jeg at begeret mitt begynte å bli fult.. å være den som støtter og holder alle oppe koster. Jeg prøvde å gi beskjed at jeg også trenger støtte.. fikk da til svar at han ikke hadde noe å gi. At han hadde nok med seg selv. Jeg ble så skuffet og lei meg at jeg tror jeg ikke pratet med han på nesten to uker. Han gjorde heller ingen forsøk på det… Etter dette har vi bare en kløft mellom oss. Jeg føler en bryter skrudde seg av i meg.. vi har prøvd å skvære opp, blir enige om å gi det en kjangs, men jeg blir så skuffet over at han ikke kjemper mer. For med ordene sier at han at alt han vil er at vi skal være en familie… Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… Føler meg så alene, kjenner stresset i kroppen og føler meg falsk ovenfor barna.. Noen gode råd? Hva bør jeg/vi gjøre? Anonymkode: e2e1b...815 Han har jo sagt tydelig at han ikke orker og bare vil leve sammen sånn som det er pr nå. Er dette livet godt nok for deg i 10 år til så er det jo ok. Men du må nesten ta et valg på egne veier for din egen lykke.
AnonymBruker Skrevet i går, 15:04 #13 Skrevet i går, 15:04 Gå til samlivsterapeut. Få fri fra barna, reis vekk og bare vær DERE. Finn gnisten dere hadde før sykdom, det har jo tydeligvis vært en tid dere har hatt ønske om å bli gamle sammen, finn tilbake til dette. Ingenting er umulig, det er håp. Dere må bare finne «dere» igjen, som var tiden før sykdom og barn. Jeg heier på dere, og håper dere vil finne tilbake til sommerfuglene i magen dere har hatt for hverandre. Anonymkode: 0dfe6...05b 1 1
AnonymBruker Skrevet i går, 15:07 #14 Skrevet i går, 15:07 Jeg har ingen gode råd, men dette bare traff meg når jeg leste. Har det nesten helt likt Anonymkode: de36d...152
AnonymBruker Skrevet i går, 15:13 #15 Skrevet i går, 15:13 AnonymBruker skrev (52 minutter siden): Ja… samtidig var det reelt at han hadde selvmordstanker på et tidspunkt, men da var vi jo på en god plass. Nå føler jeg gjerne det er en trussel jeg også. Tror mer det handler om at han føler seg lost med tanken på å være alene. Og at han er vandt med å ha meg/oss.. Anonymkode: e2e1b...815 Jeg tror du har blitt en veldig støttekrykke for han, og det virker litt som en "mor" for han. Han må faktisk se at han har et ansvar for å ta i et tak selv. Det hjelper ingen at han går rundt og sutrer som han gjør. Uansvarlig. Det er ikke helt uvanlig blant menn som har et psykisk problem med en støttende partner. At han sutrer over at han bare vil dø hvis han blir alene, og lar deg stå i denne skvisen, i stede for å ta det som et voksent menneske som faktisk bryr seg om partner, sier noe at denne mannen bør ristes i kragen litt. Han får ta et valg...og bli voksen. Anonymkode: 61f8f...322 1
AnonymBruker Skrevet i går, 15:25 #16 Skrevet i går, 15:25 AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Gå til samlivsterapeut. Få fri fra barna, reis vekk og bare vær DERE. Finn gnisten dere hadde før sykdom, det har jo tydeligvis vært en tid dere har hatt ønske om å bli gamle sammen, finn tilbake til dette. Ingenting er umulig, det er håp. Dere må bare finne «dere» igjen, som var tiden før sykdom og barn. Jeg heier på dere, og håper dere vil finne tilbake til sommerfuglene i magen dere har hatt for hverandre. Anonymkode: 0dfe6...05b Å finne tilbake gnister og sommerfugler i magen hjelper lite når det er en sånn ubalanse. TS har tatt mye på seg i mange år og gitt betingelsesløst. Når hun ber om en smule tilbake blir hun kontant avvist. Hva er poenget med å bli gamle sammen? Så hun kan pleie han hvis han trenger det, og hun kan bli ignorert hvis hun trenger støtte? Anonymkode: 29860...f03 1 3
AnonymBruker Skrevet i går, 15:37 #17 Skrevet i går, 15:37 AnonymBruker skrev (8 timer siden): 15 år sammen, tre barn, hus og bil… Så skjedde livet. Vi har stort sett hatt det bra, og sett for oss å bli gamle sammen, men de siste 5-6 årene har samboer slitt psykisk. Jeg har virkelig gjort alt jeg kan for å forstå og prøvd alt jeg kan for å hjelpe, avlaste og støtte. For to år siden klarte jeg endelig få han til å oppsøke hjelp. Ble henvist til dps. Har jevnlig gått til behandling der. Selv om han har får hjelp, har han enda ting han sliter med.. og det går veldig opp å ned. Mye er nok barndomstraumer… Undervegs har jeg tatt det meste praktiske med barna, mat, klær, husarbeid osv. Byttet jobb for å være mer hjemme med barna og tilgjengelig for de og avlaste han. Har gjort alt for at han skal ha det bra. Har tenkt at da får hele familien det bedre! I vinter merket jeg at begeret mitt begynte å bli fult.. å være den som støtter og holder alle oppe koster. Jeg prøvde å gi beskjed at jeg også trenger støtte.. fikk da til svar at han ikke hadde noe å gi. At han hadde nok med seg selv. Jeg ble så skuffet og lei meg at jeg tror jeg ikke pratet med han på nesten to uker. Han gjorde heller ingen forsøk på det… Etter dette har vi bare en kløft mellom oss. Jeg føler en bryter skrudde seg av i meg.. vi har prøvd å skvære opp, blir enige om å gi det en kjangs, men jeg blir så skuffet over at han ikke kjemper mer. For med ordene sier at han at alt han vil er at vi skal være en familie… Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… Føler meg så alene, kjenner stresset i kroppen og føler meg falsk ovenfor barna.. Noen gode råd? Hva bør jeg/vi gjøre? Anonymkode: e2e1b...815 Det der, ts, er vold. Du skulle ha gått den dagen han valgte å si det første gang. Slik det er nå: avvikle forholdet. Årsaken til at en partner velger å ty til vold er irrelevant. Vold er alltid et valg. En eventuell diagnose er en årsak, men ingen (absolutt ingen!) diagnose i verden unnskylder vold. I det øyeblikket et voksent menneske velger å ty til vold - da går man. Om han så klarer seg? Eller ei? Vel, det er mellom han og helsevesenet. Om han i en tenkelig fremtid blir frisk nok og velfungerende nok til å innse at det han gjorde var å ty til vold? Vel, bra for han. Slike handlinger er likevel uforenlig med å være noens partner. Og, du? Dokumenter det her. Ta opp samtaler, sett opp kamera om nødvendig. Få det ned på sms og få han til å si det fremfor vitner. Folk som kan tenkes være suicidale kan tenkes ta med seg sine barn. Så målet her er samlivsbrudd og samvær kun under oppsyn. Anonymkode: d0eae...c12 1
AnonymBruker Skrevet i går, 17:28 #18 Skrevet i går, 17:28 AnonymBruker skrev (10 timer siden): Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… Dette sa eksen også. Men i bunn og grunn var han kun redd for hva alle andre ville si hvis vi gikk fra hverandre. Ikke at han ville miste kjernefamilien. Kjente jeg meg lite verdt når jeg skjønte det. Han truet også om å ta livet sitt hvis jeg flyttet ut. Da sa jeg at det valget er opp til deg, det stopper ikke meg for å gå. Men barna vil miste faren sin og ønsket han det ? Å la de oppleve noe sånt ? Det fikk han til å tenke. En stund. Men når jeg endelig kom meg bort, gikk det opp for han hva han hadde mistet. Da gikk han i kjelleren og barna ble redde. Da sa jeg at de måtte ringe 113 uansett. Det var ikke lenger mitt problem, så igjen, det var hans valg. Det er nok bare ord og trusler og jeg har valgt å distansere meg fra det. Jeg har ikke noe ansvar ovenfor eksen. Han har familie og venner, så alene er han ikke. Anonymkode: 52550...4b2 1
AnonymBruker Skrevet 23 timer siden #19 Skrevet 23 timer siden AnonymBruker skrev (3 timer siden): Jeg har ingen gode råd, men dette bare traff meg når jeg leste. Har det nesten helt likt Anonymkode: de36d...152 Sender deg en stor klem. Håper du finner ut sv hva du ønsker deg av livet! Anonymkode: e2e1b...815
AnonymBruker Skrevet 22 timer siden #20 Skrevet 22 timer siden AnonymBruker skrev (3 timer siden): Det der, ts, er vold. Du skulle ha gått den dagen han valgte å si det første gang. Slik det er nå: avvikle forholdet. Årsaken til at en partner velger å ty til vold er irrelevant. Vold er alltid et valg. En eventuell diagnose er en årsak, men ingen (absolutt ingen!) diagnose i verden unnskylder vold. I det øyeblikket et voksent menneske velger å ty til vold - da går man. Om han så klarer seg? Eller ei? Vel, det er mellom han og helsevesenet. Om han i en tenkelig fremtid blir frisk nok og velfungerende nok til å innse at det han gjorde var å ty til vold? Vel, bra for han. Slike handlinger er likevel uforenlig med å være noens partner. Og, du? Dokumenter det her. Ta opp samtaler, sett opp kamera om nødvendig. Få det ned på sms og få han til å si det fremfor vitner. Folk som kan tenkes være suicidale kan tenkes ta med seg sine barn. Så målet her er samlivsbrudd og samvær kun under oppsyn. Anonymkode: d0eae...c12 Brutalt å lese det på denne måten. Har mange ganger tenkt at det er over grensen.. samtidig er jeg lojal og elsker(t) denne manne. Har bare gjemt alt i at han sliter og er deprimert… men kanskje jeg må åpne øynene litt.. Foreldrene mine vet ståa, samt et par venninner jeg har betrodd meg til. Så jeg har støtte uansett hva. Føles dramatisk å filme han.. men tenker en tur på familievernkontoret hvor dette skal tas opp er på sin plass… Anonymkode: e2e1b...815
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå