Elsker, elsker ikke….

[AnonymBruker]

Hei. 
Dette er første gang jeg skriver her på kvinneguiden… sikkert teit og patetisk at jeg gjør det nå også, men trenger bare andres mening også, og å få det ut. 

Jeg og eksen fikk en datter sammen i nov 24. Ei lita jente som var veldig etterlengtet, spesielt fra min side. Han var veldig av og på om han ønsket flere barn (han har 2 voksne barn fra før). Han ga veldig blanda signaler, han kunne si at han ikke ville ha flere barn, men samtidig ha ubeskyttet sex og la det gå inni meg selv om han visste jeg ikke brukte prevensjon. Jeg holdt på å bli GAL av hans miksa signaler, og begynte å lure på om han bl.a ga meg p-piller i skjul (type blanda det i drikka mi osv). 
 

Etter noen år slik, ble jeg gravid. Jeg ble veldig glad, og det virket sånn sett som at han også ble det. Jeg fikk positiv graviditetstest sent på kvelden, så vi fikk ikke snakket noe sånn veldig om det da. 
Morgenen etter, dro han på jobb som vanlig. Og i ekstase som jeg var, ringte meg mine foreldre som visste hvor stort barneønsket mitt var, og fortalte den store nyheten. (Det var ALDRI i mine tanker engang at jeg MÅTTE gjøre det uten han til stede). Jeg bare klarte ikke å vente til han kom hjem fra jobb med å fortelle det. 
 

uansett, dette var noe jeg fikk brukt i mot meg resten av svangerskapet. 
Vi var spente og nervøse for hvordan hans foreldre skulle ta det ettersom han har 2 unge voksne barn. Han bestemte seg for at den samtalen skulle han ta alene til foreldrene, av rent prinsipp. Så han dro avsted i bilen sin for å ringe foreldrene. 
 

Da han kom hjem igjen, var jeg såklart veldig spent på hvordan det hadde gått. Han sa til meg at de hadde blitt overrasket, men tok det bedre enn forventet. Dette trodde jeg han på. 
 

Så noen dager seinere skulle foreldrene hans komme på helgebesøk til oss. (De bor noen mil unna). Jeg merket med en gang de kom til oss, at det eksen min hadde sagt, at de tok det bedre enn forventet, måtte bare være løgn. De så knapt på meg hele helgen, og snakket knapt til meg hele helgen. Stemningen var skikkelig anspent. 
 

Da de dro etter helga, tok jeg dette opp med eksen. Fortalte at jeg syns det var skikkelig skuffende osv. Og hadde vel egentlig forventet og trodd at han skulle være på min side og si klart ifra til foreldrene sine at de ikke kunne oppføre seg slik osv. Men det skjedde ikke. Han tok riktignok «koseprat» med dem, og sa at jeg ikke syns det var noe greit sånn som de var, og that’s it. Ingenting ble endret. Dette var såklart noe som plaget meg og ødela deler av gleden ved å gå gravid. Men det spilte visst liten rolle for både han og dem. 
 

Litt over en måned før babyen kom til verden, møttes vi på et hotell i byen her for å prate. Der kom det frem bl.a at de ikke ønsket å bli besteforeldre igjen osv. 

Men vi ble vel enige om å prøve å legge det bak oss og gå videre og gjøre det beste ut av det… jeg prøvde så godt jeg kunne for det da… 

Da babyen var 3-4 uker gammel kom de ned på besøk til oss for å hilse på den lille…  fra de kom til de dro, satt mora med babyen på fanget/i armene… jeg fikk knapt lov å holde min nyfødte datter. Da jeg endelig fikk holde henne etter noe «puste-anfall» som hun hadde en del av, kom mora å rappet babyen ut av armene mine.

Også all matingen tok hun seg av (bortsett fra på natta, da kunne jeg få holde og mate min egen datter).  
 

Den helgen ble alt annet enn positiv for meg. Det satt seg som en slags traume i hodet og kroppen min, etter alt jeg hadde vært gjennom osv. Så dåpen gruet jeg meg veldig til. Heldigvis kom de eldste ungene til eksen også, så jeg fikk fokusert litt på at de skulle få bli kjent med lillesøstra si. Men jeg var veldig glad da helga var over. 
 

Jeg har prøvd å kommunisere med eksen om hvordan jeg opplevde alt, men jeg opplever at han tar parti med foreldrene sine og ikke har noe forståelse for meg. Virker ikke som han prøver så hardt heller… 

Uansett, et par måneder etter dåpen skulle foreldrene hans på ny komme til oss på helgebesøk. Jeg kjente jeg gruet meg skikkelig til den helga, gruet meg mer og mer jo nærmere vi kom. 
Den dagen de skulle komme, fikk jeg bare nok… jeg pakket det viktigste til meg og jentene (har en tenåring også) og dro på hytta til mine foreldre. Jeg måtte bare bort fra det hele, jeg følte meg kvelt. 
 

Dette førte etter hvert til samlivsbrudd mellom meg og barnefar. Det var null forståelse å finne. Ja, det er sikkert mange som vil mene at jeg burde blitt hjemme den helga og stått i det, men de har ikke prøvd mine sko og truffet mine ekssvigers…

Jeg er et menneske som eier samvittighet, og sendte etter hvert ei lang melding til mora hans, hvor jeg beklaget, la meg flat, og forklarte hvorfor jeg tok det valget jeg tok om å dra bort den helga. Alt jeg fikk til svar, var at de kuttet all kontakt med meg, kun sønnen deres og barnebarnet var inne i varmen der. 
 

Det er noen måneder siden dette skjedde nå… jeg og eksen har i løpet av disse månedene prøvd å finne tilbake til hverandre, trodde jeg ihvertfall. Men jeg har hele tiden hatt en magefølelse av å kun bli utnyttet også, slik at han får mest mulig tid med dattera si. 
 

Jeg tenker det er viktig å prate sammen på godt og vondt, for å finne ut hva problemene er, så vi kanskje kan få bukt med dem… men han har null forståelse, svarer meg veldig barnslig osv. 

Vi har snakket om at det er viktig å få ordna opp med foreldrene hans… for å kunne ha sjanse til å leve sammen igjen… i høst ba jeg han om å få være tilstede når han prata med foreldrene sine om dette her. Slik at jeg hører med egne ord hva de faktisk sier, og ikke må høre en forvreng sannhet via han, for så å finne ut at virkeligheten ikke stemmer med hans ord. Men hele praten er bare blitt utsatt og utsatt. 
Han sa på mandag denne uka at han skulle ringe dem ila denne uka. 
Han var her i går… jeg spurte han om han ikke kunne ringe dem mens han var hos meg så jeg kunne høre hva dem sa. Men NEI! Det skulle han gjøre idag, ALENE! Og han nektet å rikke seg på det. 
 

Det skal også sies, at gjennom forholdet vårt og disse månedene etter bruddet, så er det ALLTID meg som må ta opp tråden til de vanskelige temaene… han tar aldri initiativet til det. Det skal bare snakkes om vær og vind, helst… 

Han påstår at han elsker meg, men gjør han egentlig det?

Jeg trenger ikke masse svada-svar med drittslenging. Ber om greie, konstruktive tilbakemeldinger. 

 

Anonymkode: 98f6f...9c5

[AnonymBruker]

Tenker du avslutter forholdet og går videre.

Anonymkode: 1e574...b76

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at du orker. Noen folk vokser bare aldri opp 

Anonymkode: 6de3e...582

[Crazydoglady]

Men hva er spørsmålet? Hva er det du ønsker tilbakemelding på? Hva du bør gjøre? Tenke? Jeg tenker det virker som de fleste her har noen form for issues, at dere neppe passer godt sammen og at du neppe får ordnet opp sånn som du ønsker med foreldrene her. Jeg ville gått videre i livet for dette kommer jo ikke til å bli hverken hyggelig eller konstruktivt uansett. 

[AnonymBruker]

Her har dere alle noe å jobbe med, tenker jeg.  Du, foreldrene og barnets far.      

  Dere virker å være fullstendig krasj.                  Og du virker ikke så enkel å ha med å gjøre du heller, ts.  
Min ærlige mening bare🙂 

Anonymkode: 80c3e...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Her har dere alle noe å jobbe med, tenker jeg.  Du, foreldrene og barnets far.      

  Dere virker å være fullstendig krasj.                  Og du virker ikke så enkel å ha med å gjøre du heller, ts.  
Min ærlige mening bare🙂 

Anonymkode: 80c3e...9fc

Det kan godt være det at jeg ikke alltid er like enkel å ha med å gjøre… men finn den personen som er enkel å ha med å gjøre når de føler seg behandlet som dritt, og stadig lurer på sin egen verdi… Hadde du selv vært enkel å ha med å gjøre da? 
 

og ja…Stygt redd for at du har helt rett i at jeg og eksen rett og slett er fullstendig krasj… 
 

TS

Anonymkode: 98f6f...9c5

[AnonymBruker]

Eksen din viser liten til ingen interesse til å ordne opp eller støtte deg. Hadde han elsket deg så hadde han ønsket å støtte deg.

Min svigermor oppførte seg skikkelig ufint da vi fikk barn, og mannen min har støttet meg. Han så hvordan hun var og satte ned beinet. Svigerfar og svigerbestemor sier at hun alltid har vært sånn, men at ingen har orket å si noe fordi det blir så mye drama.

Med tanke på hvordan han har oppført seg til nå, så tror jeg det er best at han forblir en eks. Og så forholder bare han seg til foreldrene sine. Du trenger ikke folk i livet som ikke ønsker deg noe godt.

Anonymkode: 5dbfc...9e5

[AnonymBruker]

Han elsker deg ikke. Foreldrene hans er fryktelig kalde. Jeg hadde gått videre om jeg var deg, ville ikke hatt slike folk i livet mitt. De er ikke villig til å se din side, de eier ikke selvinnsikt. 

Anonymkode: aa1db...05a

[AnonymBruker]

Når man lager barn med noen som i utgangspunktet ikke vil ha barn så går det ofte slik. For deg var barna viktigst og du valgte deretter. Jeg hadde fokusert på morsrollen og avsluttet forholdet med han om jeg var i dine sko. Gå for godt foreldresamarbeid i stedet, det er viktigst.

Anonymkode: 91fc4...cbd