Opplevelse med barn nummer 2, storesøsken

[AnonymBruker]

Vi får nummer 2 til sommeren. Jeg er spent på å treffe lillebror, men også såpass stresset og bekymret for hvordan det kommer til å bli at jeg føler det overskygger all gleden egentlig. 

Storebror kommer til å være 3,5 år når minsten blir født. Han og jeg har alltid vært veldig knyttet til hverandre, og jeg har aldri opplevd at han har foretrukket far fremfor meg - kanskje naturlig når jeg alltid har vært der for ham. Han sover fortsatt ikke natten gjennom, så frem til nå har en av oss sovet inne hos ham annenhver natt. Han godtar at far er der, men må alltid forsikre seg om at det er mamma igjen neste dag. Jeg er redd for at om far tar alle nettene når lillebror kommer vil han føle at lillebror har tatt vekk mamma. Men om jeg må (sam)sove med begge er jeg redd jeg ikke får nok søvn (skjedde i barseltiden første gang, jeg var et mentalt og fysisk vrak). Jeg gruer meg også sinnsykt til ikke å kunne prioritere storebror på samme måte som jeg har gjort frem til nå. 

Har noen vært i samme situasjon og har kanskje en solskinnshistorie på lager? Jeg ser selv at dette ser fullstendig nevrotisk ut, men det er kanskje det graviditetshormoner gjør med meg... Er også livredd konsekvensene av kraftig søvnmangel, for jeg vet det også får meg til å se veldig mørkt på livet.

Anonymkode: 652a1...200

[AnonymBruker]

Synes det var et helvette de første årene. Og nå, når minste er 4 år har de masse glede og gøy av hverandre.

Anonymkode: cd425...f3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Synes det var et helvette de første årene. Og nå, når minste er 4 år har de masse glede og gøy av hverandre.

Anonymkode: cd425...f3c

Ah, 4 år med helvete..? Var ikke akkurat det jeg håpet på men, jeg er mest bekymra for de første månedene 😭 Men med skikkelig lave forventninger så kan man kanskje bare bli positivt overrasket?

Anonymkode: 652a1...200

[Alst]

Jeg er i akkurat samme situasjon nå. Kommer til å prøve samsoving med begge 😮 Samboer skal sove på barnerommet slik at ihvertfall en av oss er oppadgående. Vårt barn kommer i mai, og i juli er det ferie og alt er utenfor det normale da. Satser på at vi ila den tiden finner ut hva som passer.  

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi får nummer 2 til sommeren. Jeg er spent på å treffe lillebror, men også såpass stresset og bekymret for hvordan det kommer til å bli at jeg føler det overskygger all gleden egentlig. 

Storebror kommer til å være 3,5 år når minsten blir født. Han og jeg har alltid vært veldig knyttet til hverandre, og jeg har aldri opplevd at han har foretrukket far fremfor meg - kanskje naturlig når jeg alltid har vært der for ham. Han sover fortsatt ikke natten gjennom, så frem til nå har en av oss sovet inne hos ham annenhver natt. Han godtar at far er der, men må alltid forsikre seg om at det er mamma igjen neste dag. Jeg er redd for at om far tar alle nettene når lillebror kommer vil han føle at lillebror har tatt vekk mamma. Men om jeg må (sam)sove med begge er jeg redd jeg ikke får nok søvn (skjedde i barseltiden første gang, jeg var et mentalt og fysisk vrak). Jeg gruer meg også sinnsykt til ikke å kunne prioritere storebror på samme måte som jeg har gjort frem til nå. 

Har noen vært i samme situasjon og har kanskje en solskinnshistorie på lager? Jeg ser selv at dette ser fullstendig nevrotisk ut, men det er kanskje det graviditetshormoner gjør med meg... Er også livredd konsekvensene av kraftig søvnmangel, for jeg vet det også får meg til å se veldig mørkt på livet.

Anonymkode: 652a1...200

Det høres ut som dere gjør lurt i å "tvinge" eldstemann til å måte akseptere å ha bare pappa i god tid før lillebror kommer til verden.

[AnonymBruker]

Det er 23 måneder mellom våre. Vi forsøkte at far tok over samsoving da jeg var gravid, men i perioder var det, av ulike grunner, allikevel bare jeg som sov med henne. Siden jeg var veldig sliten og nedbrutt siste del av graviditeten, var hun imidlertid ganske vant til å forholde seg til faren sin mer enn til meg hva gjaldt daglig omsorg da lillesøster kom. Det var fremdeles et sjokk og traume for både henne og meg med ny baby og de første ukene husker hele familien som mest grusomme tror jeg. Vi hadde kjærlighetssorg, ingen sov godt, og alle gråt masse. Selv om jeg følte omsorg for den mye lille bayen, tok det laaaang tid før jeg følte det var ekte dyp kjærlighet. Da den første ble født, skjedde det helt umiddelbart. Nå er baby syv måneder og alt føles litt bedre. Jeg føler fortsatt sorg over å ha mistet det sterke båndet til den eldste, men kjenner glede når jeg ser at de to barna mine samhandler og tullet mer og mer. Toåringen har dessuten vendt seg til situasjonen og hun har erfart at jeg fremdeles er her og er glad i henne. Men det var og er tøft. Det synes jeg det må være lov å både føle på og si høyt. Jeg anbefaler det fremdeles!!

Anonymkode: 85cc2...965

[AnonymBruker]

Nøyaktig lik aldersforskjell her!

Vi øvde MYE på å la største være en del med pappa spesielt ift legging før baby kom.

Men fordelen med alderen er jo at du kan forklare med enkle ord at baby er liten og må ha mat av puppen så derfor sover du med baby. Og tips, at du tar leggingen hvis dere er heldige noen dager og baby sover når største skal legge seg.

Anbefaler sterkt å la storesøsken føle seg viktig og prioritert- "se, han tar fingeren din, det er sånn babyer sier at de elsker deg" osv, "baby er så glad i deg, du er favoritten hans". Jeg dro alene på lekeplassen med største etter en uke, de tretti minuttene hvor han fikk være viktigst var GULL. Og hvis baby lå på lekematta og var fornøyd kunne jeg si feks "nå får du bare vente litt baby, nå skal jeg bygge duplo med storebror" så han følte at han ble prioritert og ikke kunne måtte vente. Ikke skylde på baby men si heller "ja vi skal leke, kan du lete frem duploen imens jeg mater ferdig bror, så kommer jeg om to minutter?" Istedenfor "baby må, baby trenger, baby skal".

Håper noen av tipsene var nyttig. Har nå to gutter som både elsker hverandre og slåss med et smil om munnen, eldste er 6

Anonymkode: bf6fe...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er 23 måneder mellom våre. Vi forsøkte at far tok over samsoving da jeg var gravid, men i perioder var det, av ulike grunner, allikevel bare jeg som sov med henne. Siden jeg var veldig sliten og nedbrutt siste del av graviditeten, var hun imidlertid ganske vant til å forholde seg til faren sin mer enn til meg hva gjaldt daglig omsorg da lillesøster kom. Det var fremdeles et sjokk og traume for både henne og meg med ny baby og de første ukene husker hele familien som mest grusomme tror jeg. Vi hadde kjærlighetssorg, ingen sov godt, og alle gråt masse. Selv om jeg følte omsorg for den mye lille bayen, tok det laaaang tid før jeg følte det var ekte dyp kjærlighet. Da den første ble født, skjedde det helt umiddelbart. Nå er baby syv måneder og alt føles litt bedre. Jeg føler fortsatt sorg over å ha mistet det sterke båndet til den eldste, men kjenner glede når jeg ser at de to barna mine samhandler og tullet mer og mer. Toåringen har dessuten vendt seg til situasjonen og hun har erfart at jeg fremdeles er her og er glad i henne. Men det var og er tøft. Det synes jeg det må være lov å både føle på og si høyt. Jeg anbefaler det fremdeles!!

Anonymkode: 85cc2...965

Jeg glemte å si at far har tatt nesten alle nettene siden babyen kom. Jeg har hatt noen netter med to barn, men bare når det har vært helt nødvendig (da far var innlagt på sykehus for eksempel). Jeg tror jeg hadde vært fullstendig ute av stand til å være mor for noen av barna om jeg skulle sovet med begge to hver natt. 

Anonymkode: 85cc2...965

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Vi får nummer 2 til sommeren. Jeg er spent på å treffe lillebror, men også såpass stresset og bekymret for hvordan det kommer til å bli at jeg føler det overskygger all gleden egentlig. 

Storebror kommer til å være 3,5 år når minsten blir født. Han og jeg har alltid vært veldig knyttet til hverandre, og jeg har aldri opplevd at han har foretrukket far fremfor meg - kanskje naturlig når jeg alltid har vært der for ham. Han sover fortsatt ikke natten gjennom, så frem til nå har en av oss sovet inne hos ham annenhver natt. Han godtar at far er der, men må alltid forsikre seg om at det er mamma igjen neste dag. Jeg er redd for at om far tar alle nettene når lillebror kommer vil han føle at lillebror har tatt vekk mamma. Men om jeg må (sam)sove med begge er jeg redd jeg ikke får nok søvn (skjedde i barseltiden første gang, jeg var et mentalt og fysisk vrak). Jeg gruer meg også sinnsykt til ikke å kunne prioritere storebror på samme måte som jeg har gjort frem til nå. 

Har noen vært i samme situasjon og har kanskje en solskinnshistorie på lager? Jeg ser selv at dette ser fullstendig nevrotisk ut, men det er kanskje det graviditetshormoner gjør med meg... Er også livredd konsekvensene av kraftig søvnmangel, for jeg vet det også får meg til å se veldig mørkt på livet.

Anonymkode: 652a1...200

Les dere opp på hvordan bygge en god søskenrelasjon også tror jeg nesten at far må begynne å ta med storebror på diverse alene sånn at de får bygd seg en god far-barn relasjon alene uten mor. 

[AnonymBruker]

Jeg delvis samsover med gutten på 2 år og 11 mnd, har termin med nr 2 (jente) om en uke. 

Gutten sovner i egen seng, men går inn til oss om natta. Da går pappan i barnesengen. Vi fortsetter nok med det i fremtiden også, bare at jenta får høy sprinkelseng i starten. 

Pappan kan legge like enkelt som meg og ta nettene med gutten like enkelt som meg, men akkurat nå klarer jeg ikke barnesengen pga den store magen. 

Gutten gleder seg veldig til jenta kommer. Snakker om hvor jenta skal sitte, hva jenta får leke med, at han skal vise henne favorittboker si, at han vil gi henne tutt, at babyer spiser melk fra enten pupp eller flaske, at hun skal få være med å spille fotball, skifte bleie på henne osv. Vi lar han styre på slik han ønsker under oppsyn, og snakker om andre bekjente i bhg som har søsken som var babyer men nå begynner å bli større og kan leke mer osv. 

Jeg har vært veldig dårlig dette svangerskapet med store fysiske og psykiske plager. Så pappan har måtte tatt over alt av lek, husarbeid og oppdragelse som pottetrening, tutteslutt og fysisk fjerne/holde igjen ungen fra farlige ting (trafikk, kokeplater, peis osv). Jeg er mer moralsk støtte og veileder, leser bok, trøster, bader sammen, synger nattasang, ser tv sammen, koser og er jeg med i leken sitter jeg i ro på en yogaball og involveres så mye som praktisk mulig. Så sånn sett har gutten blitt vant til at jeg ikke er like "med" som pappan. Trist nok. 

Så får vi se om det hjelper eller om det blir krig i heimen de neste årene. Tror det går fint 😊

Anonymkode: 52dfc...599

[AnonymBruker]

Helt ærlig, du kan ikke bare prioritere baby. Det er viktig for den du har, storesøsken at du faktisk setter av tid til bare den også. Husk, du velter om hele livet til eldste. Det er kaos, men fint. Det vil være søsken sjalusi. Og det kan være tøft det når det stormer som verst. Og må du og baby samsove med storesøsken så må du og baby samsove. Så enkelt er det bare. Vi har vært igjennom fullstendig shit show vi også. De første månedene. Men samtidig så er det så givende og så herlig å se og være med disse små og all kjærligheten når de er så tette. Baby her er så opptatt av storebror. Storebror kan være voldsom til tider, men han er barn. Og bare 2. Så man må hjelpe å regulere han. Og han skal også få lov til å være barn. Og derfor viktig at han har barnehagen på dagen. Men jeg bruker også tid med han alene i blant. For han trenger meg på lik linje som far. Det fine med den minste er han henger med på alt mulig, og er robust tass ! Og blir stimulert på mange andre måter også, enn bare oss. Fordi de skal jo utforske verden også til slutt ♥️♥️♥️🥰! Dette klarer du !!! Husker da vi ventet vær minste at storebror har helt tussete i svangerskapet. Helt sykt tussete. Men også god mot baby i magen. Spesielt uken før fødsel, var helvete på jord å levere i barnehagen. Hyling å skriking osv. Men dette er visst veldig vanlig da jordmor at de er voldsomt klengete når fødsel nærmer seg. Og det stemte. Baby kom samme uka. Fredag faktisk på dagtid. Perfekt timing 😀. Dro hjem samme dag, og samsov med storebror allerede samme kveld. Etter det har han vært engel å levere og hente i barnehagen, og sånn sett mye mer avslappa. Utenom sjalusi og tantrum i blant. Ikke ta sorgene på forskudd. Dette vil uansett gå naturlig, og dere er allerede i rutiner og blir på en måte enklere med to en 1. Men bare som jeg sa, ikke bli totalt baby oppslukt sånn at det går utover tiden med storesøsken. Det er ikke sunt. 

Anonymkode: 39cd3...5b2

[AnonymBruker]

Enig i det du har fått av råd.

La pappa ta seg mer av barnet nå så de får masse god far og sønn bånd. Og du kan ikke samsove med to barn, her må dere dele dere.

Når babyen kommer så er det lurt å la babyen "vente". Nå må babyen vente for nå er det vi som skal spise, bygge lego, lese bok osv.. Og noen ganger går ikke det men forsøk å ikke alltid prioritere den minste. Det er og fint å snakke opp den største, se så opptatt babyen er av deg, han smiler bredest til deg osv.. Dette er jo og gjerne et faktum

 

Anonymkode: 5fa85...fd2