Usikker på forholdet

[AnonymBruker]

Jeg er så usikker på forholdet jeg er i. Det går litt opp og ned, og i perioder kan jeg føle at vi har det bra og at jeg er glad for at det er oss, men altfor ofte er det en del ting som gnager, mange små, men viktige ting. Totalt sett føler jeg at det ikke er mulig å skape ekte intimitet i dette forholdet. Og jeg snakker ikke om sex eller kyss og klemmer osv, jeg snakker om ekte intimitet, emosjonell nærhet, den type kjærlighet som løfter hverandre, hvor man føler seg som den beste versjonen av seg selv fordi den andre ser deg, støtter deg, genuint bryr seg og er der for deg. Kjæresten min er en snill og god mann, rolig og behersket, lojal, krangler aldri, er aldri sur, lytter når jeg har noe å fortelle eller dele. Når jeg sier det sånn, så høres jo alt bra ut. Men det er en følelse der av at han ikke slipper meg inn, at det ikke finnes empati for meg, f.eks. Det kan føles som uansett hva jeg forteller, så engasjerer han seg ikke. Lytter, men tar det liksom ikke inn, følger ikke opp. Jeg tror ikke han har så godt utviklet empati, rett og slett. Som om han lytter i øyeblikket, men bryr seg ikke nok om det jeg sier, og glemmer det like fort igjen. Han deler også lite med meg, han glemmer ofte å si ting som er helt vanlig å fortelle hverandre som kjærester og partnere. Dette skaper avstand.

I tillegg er han dårlig på å uttrykke kjærlighet, og gir meg sjelden komplimenter. Hvis det kommer et kompliment en gang i århundre, så er det et forsiktig, lavmælt et. Jeg vet han er glad i meg, men han sier selv også at han ikke er så flink til å vise følelser. Jeg har gang på gang sagt hvor viktig det er for meg å bli sett, føle meg elsket osv, og han lover å øve seg på å vise dette, men ingenting skjer. Han føler selv at han tar store steg i riktig retning, mens jeg føler han tar musesteg. Og jeg sitter stadig her og føler på middelmådig kjærlighet fra han, og beskytter meg derfor så godt jeg kan. Jeg som egentlig er åpen, og vil elske med hele meg, skyver nå de følelsene litt på avstand, fordi det gjør for vondt å stå i.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Enten må jeg godta at han bare er sånn, eller så må jeg vurdere å avslutte forholdet. Jeg har hittil håpt på bedring og utvikling i forholdet, men jeg begynner å miste troen😔

Noen med lignende erfaringer og gode råd?

Anonymkode: 04f82...e46

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Bor dere sammen? 

Anonymkode: 85197...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvor lenge har dere vært sammen? Bor dere sammen? 

Anonymkode: 85197...739

Nei vi bor ikke sammen. Har vært sammen i 2,5 år.

Anonymkode: 04f82...e46

[AnonymBruker]

Ingen som har opplevd noe lignende, og har noen gode råd? Hvordan forbedre situasjonen? 

Anonymkode: 04f82...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ingen som har opplevd noe lignende, og har noen gode råd? Hvordan forbedre situasjonen? 

Anonymkode: 04f82...e46

Om han ikke ser deg, anerkjenner seg, dine følelser og behov.

Vel, da er det jo du som må vurdere hva forhold og fremtid du ønsker.

Anonymkode: 554d7...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Om han ikke ser deg, anerkjenner seg, dine følelser og behov.

Vel, da er det jo du som må vurdere hva forhold og fremtid du ønsker.

Anonymkode: 554d7...f7b

*Deg

Anonymkode: 554d7...f7b

[AnonymBruker]

Jeg lever i noe lignende. 

Vært sammen i 3 år, han er introvert (rikt indre liv), jeg ekstrovert (bærer hjerte og følelsene på utsiden). Jeg er søt og snill og sjarmerende og vittig og alt det der, og er vant til kompliment. Han tenker de fine tingene inne i hodet sitt, men sier de ikke. Jeg tar opp denne tematikken noen ganger i året, der jeg forklarer hvordan JEG opplever, tenker, føler og reagerer. Han blir lei seg, men sier tusen takk for at jeg deler, for han har ikke tenkt tanken i det hele tatt. 

Vi har begge tatt personlighetstester og tester for kjærlighetsspråk, og brukt resultatene til å bli bedre kjent. Kategori for kategori, der vi ler av egne styrker og svakheter og viser forståelse for at "hah, ikke rart jeg og du hadde en diskusjon om det der og jeg følte slik og lagde et lite nummer ut av det... hihi.. huff, men se her, dette er vi begge god på...". Etter vi har tatt opp ting kan han ta seg sammen en stund, og når han gir et kompliment så kan jeg erte han litt med det, så blir det hele litt mindre kleint og lystbetont. 

Det at min kjære er introvert preger også hvordan han deler tanker og håndterer endring. Han har behov for å tenke heeeele tankerekken ferdig, og den må gå på skinner, for at endring skal inntreffe. Derfor har vi ikke flyttet sammen enda. At han må selge boligen sin først, uten å vite hvor lenge venteperioden blir på nytt hus, det håndterer han bare ikke. Det stresser han noe voldsomt. I stedet for å snakke med meg om stresset, følelsene, tankespinnet, så preger det han, der han blir stille, tankefull, mutt. Ok, flott, da bruker vi det til læring. Jeg benevner hva jeg ser, hva jeg tror, og hører med han om det stemmer. Han kan forsiktig dele stresset. Oftere enn ikke så blir han faktisk på gråten. For han mangler ikke empati (noe det kan se ut som på utsiden) eller mangler følelser, han har rett og slett for store og for mye av det. Og når alt holdes på innsiden så vokser det seg enormt stort. 

Jeg har ingen stalltips å komme med som vil revolusjonere forholdet deres. Men kan si at jeg har snudd mitt fokus til å se hva som er hans uttrykk for kjærlighet. Kyss, klem, sex, intimitet, lojalitet, ærlighet, trygghet, ro, balanse, grenseløs tillit, frihet, ømme blikk gjennom rommet, fyller på spylervæske på bilen min, frokost til barna på helgedager, har vasket det klesplagget jeg trenger til neste tirsdag en uke i forveien slik det henger klart, selv om jeg har sagt jeg skal lage middagen, noe jeg skal, så har han preppet alt før jeg kommer inn døren. Rett og slett teamwork. 

Men det er ikke de store toppene og dalene. En kjærlighetserklæring fra han er å kjøpe mummikoppen jeg i forbifarten sa jeg ønsket meg. Ikke svære planer med roser, middag og tur til Paris. Kjærlighet er den klemmen som jeg virkelig kjenner, som varer noen sekund ekstra, ikke lange facebook innlegg om at jeg er den vakreste flotteste nydeligste i verden. Emosjonell nærhet er ømheten i blikket, at han vil ha sex med meg hver dag og setter min nytelse over hans. Og han starter aldri krangler eller stygge diskusjoner. Truer aldri med å gå fra meg eller krever noe urimelig av meg. 

Jeg har opplevd utroskap i et tidligere samboerforhold, og vil aldri være med en mann igjen der jeg er i tvil om lojaliteten hans til meg og oss. 

Anonymkode: 61895...762