Du som har/hadde postpartum depresjon

[AnonymBruker]

Hvordan utartet det seg- hva var symptomene og tankene du satt med? Hvor lang tid tok det før du ble frisk, og hva gjorde du selv, foruten å få hjelp fra helsevesenet, for å bli frisk?

Anonymkode: 457e7...ea0

[AnonymBruker]

Orket ikke stå opp fra senga 4 mnd etter fødsel. Kom snikende, og jeg forsto ikke alvoret før jeg ikke ville gå ut av soverommet lengre. Jeg sa ifra til helsesykepleier, som koblet meg på barneblikk. Da også ifra til fastlegen, som sykemeldte meg fra permisjonen min slik at mannen min tok over. Ble også henvist til akutt psykolog. 

Dette var på sommeren, så alle tok ferie etter første time. Det som hjalp mest var at far tok seg av meg og barnet. Fra mai til oktober var han hjemme med oss. Jeg ble gradvis bedre. 

Ble aldri frustrert eller sint over barnet, og mistet heller ikke morsfølelser. Var derfor jeg ikke skjønte at det var postpartum depresjon. Trodde jeg bare var sliten

Anonymkode: f503a...a22

[AnonymBruker]

Var trist og lei meg hele tiden kort tid etter vi kom hjem fra sykehuset. Konstant sliten. Elsket barnet, men synes babytiden ikke var noe fin eller koselig og ble altfor lite søvn - søvnmangelen var utløsende og opprettholdende faktoren for depresjonen. Ble frisk først etter 7 måneder for da var permisjonen over og tilbake til jobb. Skal aldri mer ha barn for jeg unner hverken meg selv, barnet eller partner å gå igjennom det helvete igjen. 

Anonymkode: 9e7bf...d0c

[AnonymBruker]

Kjenner jeg veldig igjen i svarene her. Jeg står i det nå, vedvarende søvnvansker, baby er nå 7 mnd. De første 4 mnd gikk jeg helt til grunne, og de neste 3 har alt blitt mørkt og enda mer strevsomt. Elsker ungen, men ligger mest på et mørkt rom og kommer meg ikke opp og ut. Ingenting gir meg glede. Mye dårlig samvittighet og tunge tanker. Enkelte dager er litt bedre. Går til psykolog og blir medisinert og håper det blir bedre snart. 

Anonymkode: 9dbc6...d35

[AnonymBruker]

Begynte i graviditet for min del, men angst og ikke depresjon i starten.

Fikk tvangstanker og handlinger som gikk på redsel for at babyen skulle dø i magen. 

Kontaktet fastlege, og sa jeg ville henvises til DPS fordi jeg visste de hadde prioritering på gravide og ventelistene ellers i Oslo bare var å glemme.

Fikk plass, i mellomtiden snakket jeg med psykiatrisk sykepleier på helsestasjonen. 
 

Lavterskel og bra opplegg begge plasser. 

I siste semester ble det ganske mørkt i hodet, og det føltes ved fødsel som om alt forsvant på dagen. Veldig rart.

Men, jeg hadde ekstrem søvnmangel fra 5.svangerskapsmnd - så de neste 2,5 år sov jeg bare 0-2 timer sammenhengende hver natt. Merkelig at jeg ikke gikk inn i psykose igrunnen, var helt galskap for helsen.

Så dermed fyret psyken seg og opp igjen - men det gikk mer på den ekstreme søvndeprivasjonen.

 

Opplevde ingen vansker med tilknytning eller følelser ovenfor barnet, men hadde forberedt meg litt på muligheten.

Den verste perioden var jobbstart, og jeg hadde ikke rett på ammefri fordi jeg ikke klarte produsere melk. Kollega som sov natta gjennom kunne gå 2 timer før meg, hun ammet bare 1-2 gg om dagen. Jeg var våken hele natta såogsi. Føltes som en straff i min søvnløse hormontåke. 

Så da så jeg barnet mitt i våken tilstand 1 time om dagen. Satt ved speinkelsenga og gråt stille i noen uker der. 
 

 

Anonymkode: 07db9...ca9

[AnonymBruker]

Dette er to tiår siden, men min kom ganske så umiddelbart etter fødsel. På barsel hadde jeg omtrent ikke holdt babyen - jeg var egentlig svært ubekvem i den nye rollen, og tenkte det lyste "håpløs" av meg. 

I dagene, ukene og månedene som kom var jeg ekstremt urolig (ikke som i angst med fysiske symptomer, heller bare en "tilstand" i hodet der tanken om at livet var over, dette vil aldri gå, slipp meg fri osv. var det som omsvøpte hele tilværelsen og jeg følte en trang til å fysisk komme meg vekk, blant annet løp jeg på butikken alene uten å egentlig ha behov for noe...kom hjem med en ny saks, husker jeg 😜), lei meg, distansert til barnet og til mye annet som tidligere gav glede. Det var mørkt! Tanker som "hva er vitsen med det og det" - det kunne være alt fra at jeg stod i kjøkkenvinduet og så folk gikk på jobb (de skjønte jo ingenting, tenk at de så vitsen med noe slikt!), til hva som var vitsen med middag. Et konkret eksempel på at jeg var svært likegyldig til mye er at jeg tidligere, etter et lite trafikkuhell noen år før, hadde vært litt ubekvem under bilkjøring (passasjer). Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre - gi meg gjerne noen måneder i koma, husker jeg at jeg tenkte i fullt alvor. Jeg husker ennå at jeg ikke ville at barnet eller mannen skulle bli skadet....så all min skam, desperasjon og negativitet var rettet mot meg selv. Jeg ammet, stelte barnet og gjorde det praktiske man må, men jeg var svært ubekvem og distansert. Jeg husker at jeg var bedre på kveldene, men våknet hver dag like fortvilet. 

Våkne ja...min fødselsdepresjon startet etter 5 døgn omtrent uten søvn, deretter sov jeg 1,5 time før jeg var våken noen døgn til. Merk at det var min opplevelse at jeg ikke sov ett minutt mellom her, men kroppen har nok falt i søvn nå og da (det var dog ikke lenge eller sammenhengende). 

Jeg gråt mye i starten, men vil si at likegyldighet og negative tanker best kan beskrives min depresjonstilstand. Mange tenker kanskje "trist", men det var heller mer "samma det". 

Jeg hadde aldri hatt noe psykisk uhelse før dette, så det kom som et sjokk. Det aller verste var at jeg trodde det aldri ville gå over! Jeg trodde dette var livet mitt fra nå av. Om du som trenger å høre dette, leser nå: det vil gå over! 

For meg tok det 7 måneder  med hyppig samtaleterapi der jeg var verdens heldigste og tilfeldigvis havnet hos en "grand old lady" innen forskning på fødselsdepresjon. En riktig ekspert! Husker hun filmet meg sammen med barnet, utfordret mine tanker om "aldri" og "alltid" (sort-hvitt, bastant), ga meg gradvis håp om at det ville gå over. Det skulle ikke snu fra en dag til en annen, men heller en ett-steg-fram-to-tilbake greie. 

Jeg tok sovemedisin alle de mnd, men med gradvis nedtrapping. Kommer aldri til å glemme den første natten jeg sov uten sovetablett...da følte jeg meg endelig frisk! 

Dersom min historie kan gi noen et håp om bedring, deler jeg mer enn gjerne. To tiår er gått, og jeg fikk flere barn uten at jeg fikk ny fødselsdepresjon (men var egentlig litt surrete i tankene sist også, men det var virkelig lightversjon og ikke depresjon i det hele tatt!). 

Det er én ting jeg har kommet på de siste årene, og det er at the grand old lady ba meg være obs på psykisk helse når jeg nærmet meg overgangsalderen. Og det hadde hun jaggu rett i, for plutselig stod jeg i uroligheter igjen 😵‍💫 Fikk god hjelp av litt hormoner, og skal nok stå an av denne gangen også. At dette er hormonelt betinget, både fødselsdepresjonen og nå, er jeg ikke i tvil om. 

Senere leste jeg at amming kunne gjøre de hormonubalansene som bidro til fødselsdepresjonen sterkere, og at man i noen tilfeller kunne bli bedre av å slutte med ammingen. Jeg har ikke kilder på dette altså, men husker jeg tenkte litt over all den hyppige ammingen og voldsomme mengden morsmelk. Jeg ble gradvis bedre rundt den tiden amming ble erstattet med litt og litt annen føde. Kanskje tilfeldig, men noterer dette også her tilfelle noen vil sjekke ut. 

Stå på, dere sterke mødre 🙏👏 Jeg ble meg selv igjen! 

Anonymkode: 4e11c...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dette er to tiår siden, men min kom ganske så umiddelbart etter fødsel. På barsel hadde jeg omtrent ikke holdt babyen - jeg var egentlig svært ubekvem i den nye rollen, og tenkte det lyste "håpløs" av meg. 

I dagene, ukene og månedene som kom var jeg ekstremt urolig (ikke som i angst med fysiske symptomer, heller bare en "tilstand" i hodet der tanken om at livet var over, dette vil aldri gå, slipp meg fri osv. var det som omsvøpte hele tilværelsen og jeg følte en trang til å fysisk komme meg vekk, blant annet løp jeg på butikken alene uten å egentlig ha behov for noe...kom hjem med en ny saks, husker jeg 😜), lei meg, distansert til barnet og til mye annet som tidligere gav glede. Det var mørkt! Tanker som "hva er vitsen med det og det" - det kunne være alt fra at jeg stod i kjøkkenvinduet og så folk gikk på jobb (de skjønte jo ingenting, tenk at de så vitsen med noe slikt!), til hva som var vitsen med middag. Et konkret eksempel på at jeg var svært likegyldig til mye er at jeg tidligere, etter et lite trafikkuhell noen år før, hadde vært litt ubekvem under bilkjøring (passasjer). Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre - gi meg gjerne noen måneder i koma, husker jeg at jeg tenkte i fullt alvor. Jeg husker ennå at jeg ikke ville at barnet eller mannen skulle bli skadet....så all min skam, desperasjon og negativitet var rettet mot meg selv. Jeg ammet, stelte barnet og gjorde det praktiske man må, men jeg var svært ubekvem og distansert. Jeg husker at jeg var bedre på kveldene, men våknet hver dag like fortvilet. 

Våkne ja...min fødselsdepresjon startet etter 5 døgn omtrent uten søvn, deretter sov jeg 1,5 time før jeg var våken noen døgn til. Merk at det var min opplevelse at jeg ikke sov ett minutt mellom her, men kroppen har nok falt i søvn nå og da (det var dog ikke lenge eller sammenhengende). 

Jeg gråt mye i starten, men vil si at likegyldighet og negative tanker best kan beskrives min depresjonstilstand. Mange tenker kanskje "trist", men det var heller mer "samma det". 

Jeg hadde aldri hatt noe psykisk uhelse før dette, så det kom som et sjokk. Det aller verste var at jeg trodde det aldri ville gå over! Jeg trodde dette var livet mitt fra nå av. Om du som trenger å høre dette, leser nå: det vil gå over! 

For meg tok det 7 måneder  med hyppig samtaleterapi der jeg var verdens heldigste og tilfeldigvis havnet hos en "grand old lady" innen forskning på fødselsdepresjon. En riktig ekspert! Husker hun filmet meg sammen med barnet, utfordret mine tanker om "aldri" og "alltid" (sort-hvitt, bastant), ga meg gradvis håp om at det ville gå over. Det skulle ikke snu fra en dag til en annen, men heller en ett-steg-fram-to-tilbake greie. 

Jeg tok sovemedisin alle de mnd, men med gradvis nedtrapping. Kommer aldri til å glemme den første natten jeg sov uten sovetablett...da følte jeg meg endelig frisk! 

Dersom min historie kan gi noen et håp om bedring, deler jeg mer enn gjerne. To tiår er gått, og jeg fikk flere barn uten at jeg fikk ny fødselsdepresjon (men var egentlig litt surrete i tankene sist også, men det var virkelig lightversjon og ikke depresjon i det hele tatt!). 

Det er én ting jeg har kommet på de siste årene, og det er at the grand old lady ba meg være obs på psykisk helse når jeg nærmet meg overgangsalderen. Og det hadde hun jaggu rett i, for plutselig stod jeg i uroligheter igjen 😵‍💫 Fikk god hjelp av litt hormoner, og skal nok stå an av denne gangen også. At dette er hormonelt betinget, både fødselsdepresjonen og nå, er jeg ikke i tvil om. 

Senere leste jeg at amming kunne gjøre de hormonubalansene som bidro til fødselsdepresjonen sterkere, og at man i noen tilfeller kunne bli bedre av å slutte med ammingen. Jeg har ikke kilder på dette altså, men husker jeg tenkte litt over all den hyppige ammingen og voldsomme mengden morsmelk. Jeg ble gradvis bedre rundt den tiden amming ble erstattet med litt og litt annen føde. Kanskje tilfeldig, men noterer dette også her tilfelle noen vil sjekke ut. 

Stå på, dere sterke mødre 🙏👏 Jeg ble meg selv igjen! 

Anonymkode: 4e11c...420

Sterkt å lese❤️. Bare et spørsmål - du sa du tok sovetablett: men hvordan sov baby? Hele natten så du sov også hele natten? Eller tok far nettene mens du sov på sovetablettene, om du skjønner? 
Jeg tror også noe av depresjonen min skyldtes amming. Hadde jeg vist det jeg gjør i dag, hadde jeg ikke ammet, men gitt morsmelkerstatning. 

Anonymkode: 9e7bf...d0c

[AnonymBruker]

Jeg angrer meg i det babyen var født og det gikk liksom ikke over før etter flere år. Synes fortsatt det er litt tungt, enda han er 8,5 år nå, men ikke i nærheten av hvordan det var. Alt var svart og håpløst. Jeg sov ikke, babyen sov ikke. Jeg hata hvert sekund sammen med han. Hadde jeg ikke fått så mye hjelp av mannen som jeg fikk, så hadde det ikke gått. Burde vært ærlig fra start og blitt sykmeldt, så kanskje det hadde gått enda bedre, men er litt for stolt dessverre. Var livredd for at barnevernet skulle dukke opp, siden vi hadde en til også. Merka aldri til noe depresjon med han. Der var full kjærlighet med en gang. 

Anonymkode: cbf01...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Sterkt å lese❤️. Bare et spørsmål - du sa du tok sovetablett: men hvordan sov baby? Hele natten så du sov også hele natten? Eller tok far nettene mens du sov på sovetablettene, om du skjønner? 
Jeg tror også noe av depresjonen min skyldtes amming. Hadde jeg vist det jeg gjør i dag, hadde jeg ikke ammet, men gitt morsmelkerstatning. 

Anonymkode: 9e7bf...d0c

Jeg tok sovemedisin, en type som fastlegen sa jeg kunne ta fordi halveringstiden var lik natten eller noe sånt (jeg husker ikke alt). Sovemedisin fikk jeg fra baby var 6 uker, og om jeg husker riktig så sov baby uten amming fra jeg la meg rundt midnatt og til morgenen. I noen tilfeller fikk baby mme på natt, men tror jeg kan ha ammet etter 6 timer også (etterhvert ble baby skikkelig b-menneske som sov natten gjennom uten behov for amming, så dette gikk veldig fint mht bruk av sovemedisin de 7mnd) 😃

Det kan jo være annen info om akkurat dette merket og amming i dag 👍 Vet ikke om jeg har lov til å nevne merke her, så lot være (men det er et svært vanlig merke, tror jeg)

Anonymkode: 4e11c...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tok sovemedisin, en type som fastlegen sa jeg kunne ta fordi halveringstiden var lik natten eller noe sånt (jeg husker ikke alt). Sovemedisin fikk jeg fra baby var 6 uker, og om jeg husker riktig så sov baby uten amming fra jeg la meg rundt midnatt og til morgenen. I noen tilfeller fikk baby mme på natt, men tror jeg kan ha ammet etter 6 timer også (etterhvert ble baby skikkelig b-menneske som sov natten gjennom uten behov for amming, så dette gikk veldig fint mht bruk av sovemedisin de 7mnd) 😃

Det kan jo være annen info om akkurat dette merket og amming i dag 👍 Vet ikke om jeg har lov til å nevne merke her, så lot være (men det er et svært vanlig merke, tror jeg)

Anonymkode: 4e11c...420

Jeg har brukt/bruker sovemedisin samtidig som amming, man ser an babys reaksjon (hvis det har noen). Her har det gått helt fint/upåvirket. Begynte på antidepressiva også, samtidig som jeg ammer. Jeg har mye dårlig samvittighet og tunge tanker rundt at det føles egoistisk å bruke medisiner mens jeg ammer. Dog er det tryggere for baby, enn at jeg blir enda sykere. Til nå har jeg klart å ta meg av baby (og hus), men måtte sykemeldes og få hjelp av far noen uker nylig, da alt ble fullstendig mørkt og håpløst..

Venter på å få samtaler/hjelp av DPS, men er redd det tar lang tid.. Skulle hatt hjelp i går helst. Jeg gråter ikke så mye lenger, men jeg er utslitt, sover dårlig/lite, har flashbacks fra gamle traumer som jeg trodde jeg var ferdig med, jeg har mye smerter. Alt føles håpløst og tungt. Som at jeg bare vil sovne og ikke våkne igjen.. Forferdelig å si/tenke/føle, når man har en frisk 7 mnd gammel baby og alt burde vært rosenrødt og fantastisk.. Alle negative følelser er mot meg selv. Barnet var dypt ønsket, og er dypt elsket. 

Anonymkode: 9dbc6...d35