Barn som ber oss slutte krangle så mye.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva i all verden skal man krangle om??

 Kan forstå at folk som er stokk dumme eller ikke har utviklet hjernen siden 4 års alderen.

Normale voksne krangler da ikke! Da har man funnet totalt feil partner.

Gi meg ett eksempel på hva ett voksent par med normalt utviklet hjerne pleier å krangle om.

Anonymkode: 26c53...06a

Du krangler ihvertfall med en vegg om du skal påstå at de fleste voksnes har unormal hjerne. 

Anonymkode: 01e41...9e5

[AnonymBruker]

Det første er jo å ta seg sammen. Selv etter at dere skiller dere så må dere jo (gitt at dere ønsker i alle fall gi et skinn av å være ok voksne) bo i gangavstand i samme skolekrets, samarbeide om skolearbeid og oppdragelse, snakke sammen ukentlig om barnas behov for oppfølging, feire jul, helligdager og bursdager sammen, gå på fotballtrening og foreldremøter +++.

Så steg 1: velg å la være å krangle. Velg å ta dere sammen. Dere kan like godt ta den øvelsen nå som etter at dere er skilt. For den må taes.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er det dummeste noen har sagt i dag. Alle par krangler innimellom. 

Anonymkode: 2616e...24d

Nei. Og jeg vet at det er vanskelig for dysfunksjonelle mennesker å forestille seg at det finnes mennesker som velger å være velfungerende. Men det gjør likevel det. (Det er trolig vanskelig for folk i nord Korea å forestille seg demokrati, men det finnes jo likevel, ikke sant?)

Anonymkode: e6a75...6ed

[Gaia]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

å aldri krangle er et tegn på avmakt hos minst en av partene i følge bufdir, når konflikten blir en gjentagende dans er det på tide å ta tak.
Det er overhode ikke positivt å aldri krangle, det betyr rett og slett at man ikke er nok involvert men det er ikke bra når man alltid krangler heller.
De mest solide par lærer seg å krangle konstruktivt, det vil si de finner som regel alltid en felles forståelse og vei videre hvor begge parter er fornøyd med utfallet eller de klarer være enig om å være uenige, men de aller mest solide og balanserte par krangler. Forskjellen er at de kan å krangle, ergo krangler de ikke foran barna, med rop og skrik og med følelser som springer av med dem men de krangler.. Dette i følge forskning som viser at krangling ikke nødvendigvis alene er en dårlig ting. 

Anonymkode: be8b2...589

Det stemmer.
Det er forskjell på å krangle og å krangle. Alle normale par er uenige en gang i blant, men det er forskjell på å diskutere og det å være uenige (krangle) og det å krangle høylytt og voldsomt. Det første er normalt, og bør være normalt i ethvert parforhold. Det andre er kanskje normalt, men burde ikke være det. For barnas skyld. 

Uenigheter oppstår, og da må de kunne løses uten at det blir heftige diskusjoner og høylytt krangling. so noen andre skrev her: hvis det er slik, har man valgt feil partner. 

[Oppgitt78]

Gaia skrev (28 minutter siden):

Det stemmer.
Det er forskjell på å krangle og å krangle. Alle normale par er uenige en gang i blant, men det er forskjell på å diskutere og det å være uenige (krangle) og det å krangle høylytt og voldsomt. Det første er normalt, og bør være normalt i ethvert parforhold. Det andre er kanskje normalt, men burde ikke være det. For barnas skyld. 

Uenigheter oppstår, og da må de kunne løses uten at det blir heftige diskusjoner og høylytt krangling. so noen andre skrev her: hvis det er slik, har man valgt feil partner. 

Diskusjon i rolige former, der begge parter forsøker å forstå motpartens ståsted, er bra og sunt. Det er ikke alltid man kan komme frem til en enighet, og det er som det er. Hvis uenighetene er for store eller uoverkommelige, så er det like greit å avslutte forholdet.

 

Diskusjon er bra!

Krangling er dårlig.. 

 

 

[AnonymBruker]

Her er løsningen at dere blir enige om å separeres for å få kontroll på hvert deres individuelle liv. Neste steg er å skaffe en liten leilighet som dere leier sammen, mens dere flytter inn og ut av felles bolig. Så bruker dere det neste året på å legge en plan for fremtiden som gjør at alle får det bedre en i dag. Bruk gjerne FVK som sparringspartnere i prosessen. Lykke til!

 

Anonymkode: 3990d...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2026 den 15.52):

Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? 

Anonymkode: e2204...bbe

Først må du vel prate med han. Så planlegger dere.

Anonymkode: 44e2d...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2026 den 16.01):

Starte med en tur på familievernkontoret? Uansett om dere splitter opp så må dere samarbeide videre. Kanskje dere skal starte å rydde opp i ting først?

Anonymkode: 18ddf...c4e

Dette 👆 og dette 👇

Gaia skrev (15 timer siden):

Barn som vokser opp i hjem med høyt konfliktnivå, vil være i konstant alarmberedskap. Over tid er dette veldig skadelig. Enten må dere finne en måte å bo sammen på, eller så må dere gå fra hverandre. Så enkelt (og så vanskelig) er det. 

Masse lykke til! 

Kranglingen må ta slutt med en gang hvis du ikke vil gjøre barna dine syke, TS. De har kanskje tatt skade allerede. Det er det samme hvordan du får til dette, om det blir å flytte fra hverandre eller hva, men du må ta grep. Ring familievernkontoret i morgen.

Anonymkode: 7c06b...ae1

[AnonymBruker]

Dette er DET jeg mener, så får andre mene sitt.

Krangel er en uenighet og de som aldri har hatt en uenighet i løpet av et langt samliv, lyver for seg selv, døyver mye, dørmatte, svelger mange kameler eller er ekstremt konfliktsky.

Det er MÅTEN man krangler på som betyr noe.

Diskutere saklig og høflig om en uenighet er fortsatt en krangel.

Diskutere høylytt, kalle hverandre ufint og stygt er også en type krangel.

Og de som diskuterer på et fysisk plan, med kasting, knusing, smelling av dører og det som verre er, er også en type krangel.

De som ikke snakker om uenigheter, men driver Silent treatment eller timeout, er også krangling.

Når jeg og eksen diskuterte noe, ville jeg at vi oppførte oss som voksne folk. Han ga blaffen, om det var foran barna eller andre. Da var jeg hore, rasshøl, heks og hva enn han klarte å lire ut av seg. Og jeg stod der og tok imot. Vi kranglet om det meste: økonomi, oppdragelse, ønsker om fremtiden, husarbeid, ferie osv. Og vi hadde veldig ulike holdninger og meninger på de fleste områder.

Vi også kom til punktet der barna ville at vi ble skilt pga de var lei av krangling og dårlig stemning. Og det tok jeg ansvaret enn så skummelt det var. Livet er mye bedre nå.

Anonymkode: 53fc0...62f

[AnonymBruker]

Folk har kanskje forskjellig terskel for hva de tenker på som en «krangel». Å kalle dama for hore eller kaste tallerkener i veggen er for meg uakseptabelt konfliktnivå. Å være synlig irritert og snakke høyere og agitert er ikke like høyt konfliktnivå.

»Ett eller annet nivå» av konflikt må man regne med i en relasjon og det tåler barna fint. Antagelig er det vel så skadelig for barna å være vitne til at mor og far er ukjærlige, olme og unngår hverandre.

Anonymkode: 934f7...9e8

[AnonymBruker]

Hva med å leie en hybel? Bo der annenhver uke? Barna slipper flytte, huset må ikke selges. Samtidig kan dere starte parterapi? Kanskje dere kan finne tilbake til hverandre med litt avstand og hjelp?

Anonymkode: 84e9d...449

[Bil123]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2026 den 15.52):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Ka i all verden er det dokke kranglar om? 

[Bumbleberry]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2026 den 15.52):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Du kan starte med å ta deg en stille tur i banken alene å høre hva de har å si før du evt kan se etter bolig, først da vet du hva du kan se etter.

Alle par med felles barn må til minst en time med mekling. Der enigheten deres havner på hvor mye samhold med barna dere skal ha kan du ta en ekstra jobb på den tiden hu ikke har med barna.

Dette har jeg gjort. Jeg gikk fra et forhold der vi krangla mye, var mye uenige, og kjærlighetsløse. 

Vårt felles barn sluttet å utagere i barnehagen nesten med en gang vi flytta hvert for oss. Og da har ikke vi kranglet forran barnet, noen gang, men de merker det meste de små...

Vondt når du står i det, mye bedre etterpå! 

Å gå fra det forholdet er det beste jeg noen gang har gjort! Stå opp for deg selv om det livet DU vil ha, for å vise barna dine hva de fortjener selv!