Barn som ber oss slutte krangle så mye.

[AnonymBruker]

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Ut fra barnas kommentar er jeg sikker påå at de tar dette lettere enn dag. Jeg har selv stått i en situasjon der mine foreldre burde skilt seg flere år før de gjorde det. Barn ser slikt

Anonymkode: accc2...65b

[AnonymBruker]

Bra at du selv ser dette. Men uansett, dere må virkelig skjerpe dere foran barna.

Anonymkode: ba2c9...742

[AnonymBruker]

Starte med en tur på familievernkontoret? Uansett om dere splitter opp så må dere samarbeide videre. Kanskje dere skal starte å rydde opp i ting først?

Anonymkode: 18ddf...c4e

[AnonymBruker]

Parterapi. 

Anonymkode: 7ccd3...540

[AnonymBruker]

Krangle?  Skjønner at småsøsken kan krangle. Men voksne?? Aldri gjort.

Anonymkode: 26c53...06a

[AnonymBruker]

Barn har rett.

Anonymkode: 8d16c...5b8

[AnonymBruker]

Har dere så stort hus nå at dere kan ha hvert deres soverom. At dere kan uoffisielt «skille» dere og heller avtale at dere skal samarbeide om barna? La en plan for samarbeidet ifht hvem gjør hva og en plan for fremtiden. Da tenker jeg fells sparing til en ny bolig som den ene kan flytte til.
 

Evt at dere skiller dere og finner en måte å ha samvær på hvor barna deler rom men ikke er samtidig hos foreldrene. Kanskje heller at dere har noen felles middager? Tenk litt utenfor boksen.  

Anonymkode: 1cf67...833

[AnonymBruker]

ikke noe terapi i verden kan redde et forhold med null følelser ut over de dårlige når det er kommet så langt at ungene snakker om å bo 50% med hver av dere, MEN terapi kan KANSKJE hjelpe dere bli gode foreldre sammen hver for dere. 

Anonymkode: be8b2...589

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Om dere har felles barn under 16 år, må dere til obligatorisk mekling. Om dere som voksne også er enige er det grei skuring og gjort unna lett. Sjekk bufetat sin side for å finne nærmeste kontor. 

Det kan være greit å selge før dere finner dere noe annet. Ikke nødvendigvis greit å vite hva man har å forholde seg til av egenkapital og slikt før man vet salgsprisen. Banken trekker også fra en del før salgsprisen er kjent.

Også er det jo rent praktisk av inventar, hvem skal ha hva osv.

Så er det samvær. Høres ut som ungene vet hva de vil ha (hver annen uke), så da er jo den biten grei. Du nevner at dere har mer enn enn barn, da kan dere sette et barn på hver av deres adresse og da får dere hver deres utvidet barnetrygd. Denne kan dere søke om når dere har flyttet fra hverandre (og med meklingsattesten på plass). 

Anonymkode: aa2e1...c72

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det var konstant småkrangling og dårlig stemning. Jeg er voksen nå, foreldrene mine er fortsatt sammen, men stemningen er den samme. Forstår ikke at de gidder. Det tenkte jeg ofte da jeg bodde hjemme også. 

Anonymkode: e988c...590

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Når barna kommenterer sånt, da vet du dere er ute å kjøre.. 

Anonymkode: f2c1d...fd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Når barna BER dere skille dere og du vet du er enig er det på høy tid å bli voksen og ta det ansvaret! Barn har ikke godt av å vokse opp med kranglende foreldre som ikke liker hverandre. Make it stop!

Anonymkode: f7e7c...1f7

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De spør ofte om jeg og faren skal flytte fra hverandre. Når vi gikk forbi et rekkehus så sa det ene barnet at «der kunne en av dere bodd om vi hadde annenhver uke»…

De krangler mye de som søsken og, men vi er jo elendige forbilder så vi kan jo sånn sett ikke si noe. 
 

Det er et forhold nå som er preget av høy konflikt faktor og lite/ingen kjærlighet. Jeg føler ikke noe for han. 
Jeg skjønner at dette er dødfødt å fortsette. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Skam, nesten ingen i det området vi bor er skilt. Vi vil ikke ha råd til en stor nok bolig noen av oss, så barna vil gå fra å ha egne rom til å dele. Ingen tvil stue å ha venner på. Det blir trangt økonomisk. Begge må jobbe mye på hver sin kant. Jeg er livredd for å angre, selv om det ikke føles slik nå. 
Så jeg er rådvill. 
Om jeg tenker jeg skal gå, hva er første steg? Finne bolig? Tror ikke ha kan sitte med huset alene, så det må jo selges. Må vi melde ifra til noen? Vi har ikke småbarn lengre så det er jo en grusom tid for de hvor dette skal skje. Samtidig som begge vi ikke lykkelige i dette… Så noe må skje. 

Anonymkode: e2204...bbe

Da jeg gikk fra samboeren over 20 år, så tenkte jeg at livet er for kort for dette drite. Tenk om jeg fikk en dødelig diagnose og ikke fikk oppleve ett bedre liv. Det hadde gjort meg så bitter. Jeg fikk fart på meg og avsluttet så fort jeg kunne. Livet går opp og ned, men fy fader så stolt man blir når man får til alt alene. Bare det alene er verdt strevet. Hvem faen bryr seg om hva andre tenker eller tror, du lever ikke for de. Du har hovedrollen i ditt liv. 

[Virrevirrevapp]

Høres ut som et brudd på overtid. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ut fra barnas kommentar er jeg sikker påå at de tar dette lettere enn dag. Jeg har selv stått i en situasjon der mine foreldre burde skilt seg flere år før de gjorde det. Barn ser slikt

Anonymkode: accc2...65b

Jeg er barn av et slikt ekteskap. Jeg gråt av lettelse da moren min sa hun og min far skulle skilles, jeg var da 12 år. Jeg hadde i flere år før dette spurt om de ikke kunne være så snille og ta ut skilsmisse. Hele min barndom før dette husker jeg som en krigssone.

 

Anonymkode: 99659...9e4

[Gaia]

Barn som vokser opp i hjem med høyt konfliktnivå, vil være i konstant alarmberedskap. Over tid er dette veldig skadelig. Enten må dere finne en måte å bo sammen på, eller så må dere gå fra hverandre. Så enkelt (og så vanskelig) er det. 

Masse lykke til! 

[AnonymBruker]

Når ungene er de ‘voksne’ og kommenterer på at dere krangle mye og forsøker å forsiktig dytte dere i riktig retning ved å prøve å male bilder av hvordan livet kan bli… da tenker jeg dere  for det første må skjerpe dere - det må gå an å holde fred foran barna. Og for det andre; gjør noe aktivt for å endre situasjonen - om det er parterapi eller gå fra hverandre. 

Anonymkode: 4dc71...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Krangle?  Skjønner at småsøsken kan krangle. Men voksne?? Aldri gjort.

Anonymkode: 26c53...06a

Det er det dummeste noen har sagt i dag. Alle par krangler innimellom. 

Anonymkode: 2616e...24d

[Oppgitt78]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er det dummeste noen har sagt i dag. Alle par krangler innimellom. 

Anonymkode: 2616e...24d

Har aldri kranglet med min bedre 3/4 i de ti årene vi har hatt sammen. Aldri følt behovet. Hvis man ikke kan snakke om uenigheter og utfordringer på en rolig og behersket måte, så er det sannsynligvis noe som er grunnleggende galt med forholdet.