Sosial rigiditet - nevrodivergent

[AnonymBruker]

Er det ikke rart at det ofte er de nevrodivergente som må late som, tone seg ned og tilpasse seg hele tiden for å passe inn? Og så blir de likevel stemplet som de “sosialt rigide”.
 

Samtidig sliter mange nevrotypiske med alt som ikke følger deres egen mal. Det henger jo egentlig ikke på greip? 

Anonymkode: 6087a...5ce

[mamanodrama]

Jeg er enig. Men prøv å ta den diskusjonen IRL med de "normale". De blir krakilske. 

[AprilLudgate]

Jo. Men det går an å nyansere uten å kritisere såkalt nevrotypisk.

Hva er egentlig det - og hvem tilhører der? 
 

Har ikke helt sansen for nevrokompleks VS nevrotypisk og sånn er alle.

Man har laget begrepene for å lage et kunstig skille slik at man kan forklare trekk og hvordan dette skiller seg fra «noe». 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (24 minutter siden):

Jo. Men det går an å nyansere uten å kritisere såkalt nevrotypisk.

Hva er egentlig det - og hvem tilhører der? 
 

Har ikke helt sansen for nevrokompleks VS nevrotypisk og sånn er alle.

Man har laget begrepene for å lage et kunstig skille slik at man kan forklare trekk og hvordan dette skiller seg fra «noe». 

Enig, men fant ikke noe annet ord som kunne forklare. 

Anonymkode: 6087a...5ce

[AnonymBruker]

Forskjellen er vel at den malen til de uten slik problematikk er mye større og mer fleksibel enn de som sliter med å være rigid.

Anonymkode: e9fda...47f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Forskjellen er vel at den malen til de uten slik problematikk er mye større og mer fleksibel enn de som sliter med å være rigid.

Anonymkode: e9fda...47f

Slik jeg ser det, er det ofte folk som tenker litt annerledes som ender opp med å måtte tilpasse seg, dempe seg og “spille vanlig” for å passe inn. Ikke fordi de er rigide, men fordi rammene rundt dem er så trange. De som holder fast på de smale rammene, er jo egentlig de mest rigide – uten at de legger merke til det selv eller får høre det.

Så ofte er det ikke de som maskerer som er rigide — det er kravene de møter som er det.

Anonymkode: 6087a...5ce

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke definisjoner på nevrotypiske eller nevrodivergente er så riktige. Det er vel nærmest blitt samme som ekstrovert og introvert. Det nevrotypiske er mer opptatt av hva andre tenker om dem, og baserer mye av sin verdi på hvordan samfunnet ser og dømmer dem, og hvordan de vil bli oppfattet. Og nevrodivergente er mer opptatt av sin indre vel, uten å ta så mye hensyn til andre. Og jeg tror ikke engang lenger på at «nevrotypisk» er mer utbredt, mer vanlig. Virker som om det er ganske jevnt fordelt egentlig, og de alle fleste ligger litt midt i mellom. Litt her og litt der, mindre tall er de som er helt på kantene.

vi alle må tilpasse oss. Hele livet er man på kompromiss mellom egne ønsker og andre sine forventninger og følelser. Tror man lærer fort, at hvis man ikke tilpasser seg i det hele tatt, så blir man fort ensom og alene. Og man kan jo da ta offerrollen og tenke at samfunnet ikke er tilpasset meg, men er ikke det fryktelig egosentrisk? Muligens kunne man gjort noe annerledes selv også. I det minste, for å forbedre sin egen livskvalitet.

Anonymkode: 2ec3d...a1c

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Er det ikke rart at det ofte er de nevrodivergente som må late som, tone seg ned og tilpasse seg hele tiden for å passe inn? Og så blir de likevel stemplet som de “sosialt rigide”.
 

Samtidig sliter mange nevrotypiske med alt som ikke følger deres egen mal. Det henger jo egentlig ikke på greip? 

Anonymkode: 6087a...5ce

Er mange mennesker som ikke forstår. Ha litt medlidenhet med dem. 

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. 

Det er urettferdig og måtte tilpasse seg hele tiden, for ikke å snakke om vondt. 

Så da velger jeg å omgi meg med mennesker som jeg vet tåler meg på godt og vondt, og som er bra for meg. Ikke minst. 

Det burde alle gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tror ikke definisjoner på nevrotypiske eller nevrodivergente er så riktige. Det er vel nærmest blitt samme som ekstrovert og introvert. Det nevrotypiske er mer opptatt av hva andre tenker om dem, og baserer mye av sin verdi på hvordan samfunnet ser og dømmer dem, og hvordan de vil bli oppfattet. Og nevrodivergente er mer opptatt av sin indre vel, uten å ta så mye hensyn til andre. Og jeg tror ikke engang lenger på at «nevrotypisk» er mer utbredt, mer vanlig. Virker som om det er ganske jevnt fordelt egentlig, og de alle fleste ligger litt midt i mellom. Litt her og litt der, mindre tall er de som er helt på kantene.

vi alle må tilpasse oss. Hele livet er man på kompromiss mellom egne ønsker og andre sine forventninger og følelser. Tror man lærer fort, at hvis man ikke tilpasser seg i det hele tatt, så blir man fort ensom og alene. Og man kan jo da ta offerrollen og tenke at samfunnet ikke er tilpasset meg, men er ikke det fryktelig egosentrisk? Muligens kunne man gjort noe annerledes selv også. I det minste, for å forbedre sin egen livskvalitet.

Anonymkode: 2ec3d...a1c

Jeg er helt enig i at alle tilpasser seg, og at ingen er helt på den ene eller andre siden. Det jeg prøver å si, er at noen typer væremåter har fått være “standarden” så lenge at vi ikke legger merke til det. Da blir det lett at de som passer inn i den «rigide» standarden bestemmer hva som oppfattes som normalt eller passende – uten at det er vondt ment eller at de egentlig oppfatter selv at de gjør det. Og uten at standarden er noe mer verdt eller bedre.

Konsekvensen er at folk som tenker litt annerledes kan falle utenfor ( man ser det tydelig både i skole og på arbeidsplassen) selv om de faktisk kunne bidratt masse – både i arbeidslivet og i samfunnsutviklingen. Det handler ikke om at noen gjør alt feil, men at rammene vi har laget er smale og ikke treffer alle like godt. Det er det jeg ønsker å peke på.

Anonymkode: 6087a...5ce

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (13 minutter siden):

Er mange mennesker som ikke forstår. Ha litt medlidenhet med dem. 

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. 

Det er urettferdig og måtte tilpasse seg hele tiden, for ikke å snakke om vondt. 

Så da velger jeg å omgi meg med mennesker som jeg vet tåler meg på godt og vondt, og som er bra for meg. Ikke minst. 

Det burde alle gjøre. 

Det skjønner jeg, og jeg er enig i at mange ikke forstår og at det ikke er vond vilje bak. Samtidig synes jeg det er rart at vi  ikke klarer å se hvor rigide rammene for det “normale” har blitt, og hvor mye rammene faktisk styrer alt fra jobbmiljø til hvem som får plass i fellesskapet. Det preger jo samfunnsutviklingen ganske tydelig, (jeg vil si på en negativ måte) uten at folk legger merke til det.

Så ja — det er fint å omgi seg med mennesker som tåler en som man er. Jeg bare skulle ønske at flere slapp velge bort så mye for å ha det bra. 

Anonymkode: 6087a...5ce

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er helt enig i at alle tilpasser seg, og at ingen er helt på den ene eller andre siden. Det jeg prøver å si, er at noen typer væremåter har fått være “standarden” så lenge at vi ikke legger merke til det. Da blir det lett at de som passer inn i den «rigide» standarden bestemmer hva som oppfattes som normalt eller passende – uten at det er vondt ment eller at de egentlig oppfatter selv at de gjør det. Og uten at standarden er noe mer verdt eller bedre.

Konsekvensen er at folk som tenker litt annerledes kan falle utenfor ( man ser det tydelig både i skole og på arbeidsplassen) selv om de faktisk kunne bidratt masse – både i arbeidslivet og i samfunnsutviklingen. Det handler ikke om at noen gjør alt feil, men at rammene vi har laget er smale og ikke treffer alle like godt. Det er det jeg ønsker å peke på.

Anonymkode: 6087a...5ce

Rammene er smale. Det kan jeg være enig i. Likevel så må det stilles noen krav. 

At mennesker faller utenfor samfunnet skulle ikke vært lov. Det gagner ingen. Samfunnet må legge til rette for at alle mennesker kan være en del av samfunnet.

Jeg tror alle mennesker har noe de kan bidra med. 

Blir man stigmatisert så får man ikke lyst til å bidra, og det er det ikke så mange mennesker som forstår.

Vi må prøve og løfte hverandre opp og frem. 

Alle mennesker har noe de er gode på. 

Jeg er en stjernekikker ✨

Når et menneske fanger min interesse så er det veldig givende i seg selv. 

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det skjønner jeg, og jeg er enig i at mange ikke forstår og at det ikke er vond vilje bak. Samtidig synes jeg det er rart at vi  ikke klarer å se hvor rigide rammene for det “normale” har blitt, og hvor mye rammene faktisk styrer alt fra jobbmiljø til hvem som får plass i fellesskapet. Det preger jo samfunnsutviklingen ganske tydelig, (jeg vil si på en negativ måte) uten at folk legger merke til det.

Så ja — det er fint å omgi seg med mennesker som tåler en som man er. Jeg bare skulle ønske at flere slapp velge bort så mye for å ha det bra. 

Anonymkode: 6087a...5ce

Når det fokuseres mest på produktivitet og ytelse så er det slik det blir. Hele samfunnet er jo blitt institusjonalisert. 

Det har sine bakdeler noen ganger merker jeg. Spesielt med tanke på barna mine....

Har blitt forbannet mange ganger på bakgrunn av det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slik jeg ser det, er det ofte folk som tenker litt annerledes som ender opp med å måtte tilpasse seg, dempe seg og “spille vanlig” for å passe inn. Ikke fordi de er rigide, men fordi rammene rundt dem er så trange. De som holder fast på de smale rammene, er jo egentlig de mest rigide – uten at de legger merke til det selv eller får høre det.

Så ofte er det ikke de som maskerer som er rigide — det er kravene de møter som er det.

Anonymkode: 6087a...5ce

Har du et eksempel?

Anonymkode: e9fda...47f

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (14 minutter siden):

Rammene er smale. Det kan jeg være enig i. Likevel så må det stilles noen krav. 

At mennesker faller utenfor samfunnet skulle ikke vært lov. Det gagner ingen. Samfunnet må legge til rette for at alle mennesker kan være en del av samfunnet.

Jeg tror alle mennesker har noe de kan bidra med. 

Blir man stigmatisert så får man ikke lyst til å bidra, og det er det ikke så mange mennesker som forstår.

Vi må prøve og løfte hverandre opp og frem. 

Alle mennesker har noe de er gode på. 

Jeg er en stjernekikker ✨

Når et menneske fanger min interesse så er det veldig givende i seg selv. 

Jeg skjønner veldig godt det du sier, og jeg er helt enig i at alle har noe å bidra med. Det jeg prøver å løfte fram, er bare at noen  aldri får komme til orde fordi rammene rundt dem er så rigide. Og de som håndhever de rigide rammene og ser på de som normalen klarer ikke å se selv hvor rigide de er. 

Krav må vi ha, selvfølgelig. Men for meg handler det om krav som gjør at vi tar vare på hverandre – ikke krav som ubevisst lukker folk ute. Jeg tror vi egentlig vil det samme: at flere skal få plass, og at flere skal bli sett for det de faktisk kan. 
 

Derfor synes jeg det er rart at ikke flere ser rigiditeten som har fått bli normalen. 

Anonymkode: 6087a...5ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har du et eksempel?

Anonymkode: e9fda...47f

Det finnes mange eksempler, men jeg synes det er vanskelig å ordlegge dem. Gjør ett forsøk: 

Tenk et vanlig klasserom: Læreren tror en elev ikke følger med fordi han tegner litt, unngår øyekontakt og bruker lang tid på å svare. Det ingen ser, er at bråk og kaos rundt gjør det vanskelig å få tenkt, selv om han egentlig er kjempeinteressert og prøver alt han kan. Da er det ikke eleven som er rigid – det er rammene som er for smale.

Og ofte tolker læreren det som at eleven må “skjerpe seg”, og gir små korrigeringer og økt oppmerksomhet på tingene eleven gjør for å takle situasjonen, i beste mening. Men for akkurat den eleven øker det bare stresset og gjør det enda vanskeligere å henge med. Ingen legger skyld på læreren – han gjør så godt han kan med ressursene han har. Problemet er at rammene og forventningene til hva som er “normal oppførsel” er blitt altfor snevre. 

Anonymkode: 6087a...5ce