Tafatt mann

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk flott og fin mann på mange områder. Han er god som dagen er lang, veldig flink til å fortelle meg hvor stolt han er av meg og at jeg er fin.  God til å vise meg nærhet, og prøver sitt aller beste å støtte meg i hva enn jeg står i.

Meeeen, han er så forbanna tafatt. Det er ikke noe tiltak i fyren og han evner ikke å ta ansvar for sitt eget liv. Jeg føler at hvis han skal ha noe framgang, så må jeg mase på han, og jeg kjenner jeg begynner å bli lei av å metaforisk sagt "dytte en stein i oppoverbakke".

Og nei, jeg maser ikke på han om noe han ikke ønsker selv. Men det er snakk om å finne seg en jobb eller en utdanning han ønsker. Det å få en inntekt han kan leve av, slik at han slipper å måtte låne penger av meg eller familien for å få ting til å gå rundt. 

Han har selvfølgelig en jobb, men mistrives veldig og får dårlig betalt. Jeg tenker at oppegående mennesker tar jo tak i problemet å begynner å søke seg en ny jobb eller velger en annen retning. Men han velger heller å ikke møte opp, sitte hjemme å sope, og å grave seg ned i at livet hans er så miserabelt.

Jeg kjenner at jeg gir litt opp, det virker som om han går rundt å venter på at det perfekte livet bare skal falle i fanget hans. 

Jeg er lei av å stå på sidelinjen å prøve å motivere, støtte og heie på han, når han ikke gjør noe med det. Hva tenker dere, er det noe vits, eller bør jeg bare gi opp?

Anonymkode: ed68f...969

[AnonymBruker]

Er han deprimert så er det ikke så lett å "bare skjerpe seg". Vitaminmangler? Eller er han bare tafatt som du skriver, det er ikke så enkelt å komme med et fasitsvar her. Får si som de fleste her på KG : " dump han" (litt ironisk den da)

Anonymkode: a2afe...a95

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen, bortsett fra at min mann i det minste gjorde en god jobb der han var selv om han var dårlig betalt ogostruvdes. Nå har han fått en bedre jobb, som jeg fant til ham. Har felles barn og han er en flink far, og skulle jeg godt ville han ikke kunne kjøpe eget i dette området og det vil jeg kkke utsette barna for. Men mangel på oppdrift er enerverende. Hadde ikke orket om jeg var deg, med mindre dere har barn og han bidrar der. I så fall må du søke jobb for ham. Mulig han har dårlig selvtillit, men han må jo bare tåle å risikere avvisning og søke på nytt og nytt til han lykkes. 

Anonymkode: e2623...62d

[AnonymBruker]

DUMP HAM !!! 
 

Det er det du vil høre, er det ikke det da ?

Anonymkode: 949ae...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg føler at hvis han skal ha noe framgang, så må jeg mase på han, og jeg kjenner jeg begynner å bli lei av å metaforisk sagt "dytte en stein i oppoverbakke".

Uttrykket du leter etter er at du er lei av å være Sisyfos. 👍 (eller at forholdet føles Sisyfosisk) 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Han har selvfølgelig en jobb, men mistrives veldig og får dårlig betalt. Jeg tenker at oppegående mennesker tar jo tak i problemet å begynner å søke seg en ny jobb eller velger en annen retning

Ja. Du har rett. Samtidig er dette veldig vanskelig for mange. Grunnen kan være psykisk; mangel på tro på at de vil klare det, dårlig selvbilde, lett depresjon. Det er lett for folk som står trygt å mene at andre bare skal "ta seg sammen" .  Det kan også være et fysisk element. Man trenger overskudd til en slik kursendring. 

Jeg mener bekymringen din er berettiget. Denne "tafattheten" (jeg er ikke umiddelbart enig i uttrykket) kan bli en belastning over tid. Samtidig anerkjenner og respekterer du kanskje ikke den innsatsen han faktisk gjør? Jeg bare spør. 

Jeg tror ikke jeg hadde gitt opp så lett. Men du må være klar over at på ett eller annet tidspunkt passerer forholdet point of no return. Om ikke før, så kommer det punktet når barn blir en del av det. 

Han høres litt nedbrutt ut. Kanskje lett deprimert. Han trenger åpenbart konstruktiv støtte, men trolig også harde rammer. Kanskje til og med et ultimatum. 

Anonymkode: 4994c...a6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det å få en inntekt han kan leve av, slik at han slipper å måtte låne penger av meg eller familien for å få ting til å gå rundt. 

Han er ikke mer tafatt enn at han tør å spørre andre om å låne penger? 

Hadde aldri orket... 

Anonymkode: 6aa1d...116

[AnonymBruker]

Kan relatere 

Eksmannen klagde og klagde, hele dagen lang om hvor forferdelig jobben hans var. Det var et mareritt. Ikke bare jeg, men absolutt alle andre rundt oss fikk gjennomgå. Men forskjellen var at alle andre kunne jo gå hjem, mens jeg som bodde med han fikk dette 24/7. Alle rundt oss rådet han til å gjøre noe, søke andre jobber, be om omplassering, be om kursing osv. Men nei, det gikk ikke. Det var bedre å klage enn å gjøre noe med situasjonen. Jeg fikk nok. Når jeg gikk til sengs om kvelden, lot jeg som at jeg sov, ellers skulle han klage i timesvis utover natta. Om dagen tok jeg ikke tlf om han ringte. Hjemme etter jobb, satte jeg på tv og høy lyd og signaliserte at jeg så på tv og ville ikke prate. Eller jeg gikk ut på tur. Ville han være med på tur, så nektet jeg han å være med. Jeg rett og slett måtte kutte ut alle muligheter for at han kunne klage til meg. Vi ble jo skilt til slutt, ikke bare pga dette, mye mye mer, men klagingen gikk absolutt ikke til hans favør, så det ble en del av hele pakka som gjorde at jeg fikk nok.

Han har ennå ikke funnet ny jobb 6 år etter og han klager fortsatt til de som vil høre på. Tipper det er få.

Anonymkode: 59049...632