Holde ut eller gå?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann på 14. året. Vi har to barn sammen og lever egentlig ganske harmonisk. 

Min mann har etter at vi fikk barn utviklet både depresjoner og angst, og dette gjør at veldig mye av lasset faller på meg. Det har jeg stått fint i, sånn i utgangspunktet. Han har også fått en autismediagnose som påvirker han i hverdagen. 

Mitt problem er at jeg ikke føler at han ser hva jeg gjør for han, hva jeg ofrer for hans helse og hvordan jeg strekker meg hele tiden. Det i seg selv er vanskelig, men når det ikke blir annerkjent er det enda vanskeligere. Det er jo HAN som er syk og det er han det er synd på. 

Jeg har nesten ikke noe sosialt nettverk igjen, fordi han i svært få perioder klarer å være aleine med barna - noe som betyr at jeg alltid må være hjemme. Også etter de er lagt har jeg mått vært hjemme - i tilfelle de våkner. Alt av ting som bryter rutinen blir vanskelig for han. 

Han humør og hans form styrer hele hverdagen. Jeg er veldig var på han, og tilpasser meg hans behov. Jeg er helt klart en push-over, og det blir ikke bedre av at han har så mange behov. F.eks har jeg sluttet å gestikulere med hendene, fordi det blir han stresset av. Om jeg er i samme rom som han må jeg alltid være "tilgjengelig" for han, fordi han synes det er slitsomt å være i et rom uten at han kan få umiddelbar kontakt. F.eks å ligge å hvile på sofaen, lese bok etc utgår fordi han blir stressa av det. 

Han får alltid ja til å gjøre ting, enten det er guttetur eller å finne på noe med en kompis. Om jeg vil det samme må det tenkes veldig godt på først, og jeg må gjerne alliere meg med andre. Men, så har vi veldig lite nettverk, noe som gjør det vanskelig. Også vanskelig å skulle skaffe barnevakt til noe som jeg skal på, mens han er hjemme på en måte. 

På et vis føler jeg at jeg lever under er "psykisk vold"-regime der jeg hele tiden passer på at ingenting trigger angst eller dårlige dager. Jeg ser til at viss grad begynner ungene også å monitorere han og tilpasse seg (men de er ikke helt selvutslettende). Jeg blir kjempesliten av dette, og han ser jo at jeg er sliten og bekymrer seg for det - mens hans løsning blir at jeg må jobbe mindre f.eks. 

Han ser veldig lite av dette selv - hvordan dette påvirker oss negativt, samtidig som han er veldig lei seg og fortvilet over situasjonen. Det er ikke slik at han ønsker det skal være slik. Han har tidligere prøvd endel terpapi uten at det har hjulpet noe særlig. Han prøver i utgangspunktet så godt han kan. Han er snill, vi ler mye sammen, han tar ungene med på mye gøy (men det må passe hans premisser). 
Jeg kjenner meg igjen i mange av KG innleggende om "ubrukelig menn", men så føler jeg ikke at det treffer helt alikevel - fordi han har jo en grunn til å ikke ta disse foreldremøtene, kjøre på skolen etc., det er ikke slik at han bare har vondt i viljen. Så bidrar han også med mange ting, men mange av de tingene er ikke de som holder de daglige hjulene i gang.  

Jeg synes det er så vanskelig, for på den ene siden ser jeg jo at dette ikke er sunt for meg, på den andre siden ønsker jeg å ikke gjøre skillsmissebarn ut av mine barn, og vi har det jo i utgangspunktet bra sammen. Han er ikke slem med meg, han bare ser ikke at hans behov utsletter mange av mine behov. 


Noen tanker?

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

Han må seriøst skjerpe seg, ellers så bør du gå. Er så lei ubrukelige menn som skyldt på alt annet enn seg selv. Vil du virkelig kaste bort livet ditt på dette her? Hvordan tror du det blir for barna deres å vokse opp med dette her?

Anonymkode: 07f06...a97

[AnonymBruker]

Jeg ville dratt 

Anonymkode: 901e7...c68

[AnonymBruker]

Var han ikke autist for 14 år siden da? Burde vel ringe ei bjelle? Du har vel sett filmen Rain man?

Anonymkode: 3283e...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville dratt 

Anonymkode: 901e7...c68

He He,smart du. Blir neppe noe  mindre på henne da.

Anonymkode: 3283e...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Var han ikke autist for 14 år siden da? Burde vel ringe ei bjelle? Du har vel sett filmen Rain man?

Anonymkode: 3283e...f53

Joda, men høyt fungerende. Han visste det ikke, og å se en film gir ikke meg kompetanse til å sette diagnosen iallefall. 

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han må seriøst skjerpe seg, ellers så bør du gå. Er så lei ubrukelige menn som skyldt på alt annet enn seg selv. Vil du virkelig kaste bort livet ditt på dette her? Hvordan tror du det blir for barna deres å vokse opp med dette her?

Anonymkode: 07f06...a97

Det er jo det jeg helst vil si til han. At han må skjerpe seg, ta seg sammen og å slutte å kretse rundt sin egen navle. 

Men han har jo faktisk angst. Som omtrent lammer han. Hvordan kan man ta seg sammen av angst? 

Jeg har ikke tro på at det umiddelbart blir bedre for barna å vokse opp med skilte foreldre heller. Han vil jo ikke makte å ha dem så mye, og da vil det bare bli meg da. Og selv om noe av det som tapper meg for energi vil forsvinne om jeg ikke lever med han, så må jeg fortsatt trekke hele lasset, og enda mer enn jeg gjør i dag.  

Anonymkode: 642e6...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg er sammen med en mann på 14. året. Vi har to barn sammen og lever egentlig ganske harmonisk. 

Min mann har etter at vi fikk barn utviklet både depresjoner og angst, og dette gjør at veldig mye av lasset faller på meg. Det har jeg stått fint i, sånn i utgangspunktet. Han har også fått en autismediagnose som påvirker han i hverdagen. 

Mitt problem er at jeg ikke føler at han ser hva jeg gjør for han, hva jeg ofrer for hans helse og hvordan jeg strekker meg hele tiden. Det i seg selv er vanskelig, men når det ikke blir annerkjent er det enda vanskeligere. Det er jo HAN som er syk og det er han det er synd på. 

Jeg har nesten ikke noe sosialt nettverk igjen, fordi han i svært få perioder klarer å være aleine med barna - noe som betyr at jeg alltid må være hjemme. Også etter de er lagt har jeg mått vært hjemme - i tilfelle de våkner. Alt av ting som bryter rutinen blir vanskelig for han. 

Han humør og hans form styrer hele hverdagen. Jeg er veldig var på han, og tilpasser meg hans behov. Jeg er helt klart en push-over, og det blir ikke bedre av at han har så mange behov. F.eks har jeg sluttet å gestikulere med hendene, fordi det blir han stresset av. Om jeg er i samme rom som han må jeg alltid være "tilgjengelig" for han, fordi han synes det er slitsomt å være i et rom uten at han kan få umiddelbar kontakt. F.eks å ligge å hvile på sofaen, lese bok etc utgår fordi han blir stressa av det. 

Han får alltid ja til å gjøre ting, enten det er guttetur eller å finne på noe med en kompis. Om jeg vil det samme må det tenkes veldig godt på først, og jeg må gjerne alliere meg med andre. Men, så har vi veldig lite nettverk, noe som gjør det vanskelig. Også vanskelig å skulle skaffe barnevakt til noe som jeg skal på, mens han er hjemme på en måte. 

På et vis føler jeg at jeg lever under er "psykisk vold"-regime der jeg hele tiden passer på at ingenting trigger angst eller dårlige dager. Jeg ser til at viss grad begynner ungene også å monitorere han og tilpasse seg (men de er ikke helt selvutslettende). Jeg blir kjempesliten av dette, og han ser jo at jeg er sliten og bekymrer seg for det - mens hans løsning blir at jeg må jobbe mindre f.eks. 

Han ser veldig lite av dette selv - hvordan dette påvirker oss negativt, samtidig som han er veldig lei seg og fortvilet over situasjonen. Det er ikke slik at han ønsker det skal være slik. Han har tidligere prøvd endel terpapi uten at det har hjulpet noe særlig. Han prøver i utgangspunktet så godt han kan. Han er snill, vi ler mye sammen, han tar ungene med på mye gøy (men det må passe hans premisser). 
Jeg kjenner meg igjen i mange av KG innleggende om "ubrukelig menn", men så føler jeg ikke at det treffer helt alikevel - fordi han har jo en grunn til å ikke ta disse foreldremøtene, kjøre på skolen etc., det er ikke slik at han bare har vondt i viljen. Så bidrar han også med mange ting, men mange av de tingene er ikke de som holder de daglige hjulene i gang.  

Jeg synes det er så vanskelig, for på den ene siden ser jeg jo at dette ikke er sunt for meg, på den andre siden ønsker jeg å ikke gjøre skillsmissebarn ut av mine barn, og vi har det jo i utgangspunktet bra sammen. Han er ikke slem med meg, han bare ser ikke at hans behov utsletter mange av mine behov. 


Noen tanker?

Anonymkode: 642e6...92b

Det vanlige her i KG, mannen blir syk og da skal han dumpes. 

Blir kvinnen syk derimot :

 

 

 

Anonymkode: 28087...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Joda, men høyt fungerende. Han visste det ikke, og å se en film gir ikke meg kompetanse til å sette diagnosen iallefall. 

Anonymkode: 642e6...92b

Virker som alle plutselig blir Autister nå om dagen,helt merkelig. 

Anonymkode: 3283e...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Var han ikke autist for 14 år siden da? Burde vel ringe ei bjelle? Du har vel sett filmen Rain man?

Anonymkode: 3283e...f53

Ja, for som vi vet er alle autister akkurat som rollefiguren i Rain Main.

Anonymkode: 11ec3...84c

[AnonymBruker]

Ha det bra.

Anonymkode: 48239...37c

[AnonymBruker]

Jeg ville dratt, og jeg skal forklare hvorfor. 

Det blir ikke mindre arbeidsoppgaver, men du får slappe mer av når du slipper å må gå på tå hev rundt ham. Du får jo ikke engang "lov til" å sitte og slappe av med mobil/bok/tvserie fordi du må være mentalt tilgjengelig for ham hele tiden. 

Å ha ham i hus hjelper jo lite når han ikke kan se til de alene når de sover heller. Og han hverken leverer eller henter de? 

Men han finner på noe gøy med de sier du. Så om du drar fra ham så kan ham som samvær ta de med på ting sant? Da får du jo tid for deg selv til å enten slappe av, gjøre ting eller være sosial. Selv om ikke tar de på natt. 

Din helse er på vei til å klikke pga ham.

Anonymkode: 7695a...35e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Han må seriøst skjerpe seg, ellers så bør du gå. Er så lei ubrukelige menn som skyldt på alt annet enn seg selv. Vil du virkelig kaste bort livet ditt på dette her? Hvordan tror du det blir for barna deres å vokse opp med dette her?

Anonymkode: 07f06...a97

Men KG er jo fullt av kvinner som er uføre, har psykiske og fysiske problemer osv: Gir du samme råd da?

Anonymkode: 48239...37c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, for som vi vet er alle autister akkurat som rollefiguren i Rain Main.

Anonymkode: 11ec3...84c

Nei,svært få har den hjernekapasiteten.

Men hvorfor skal alle være Autister nå om dagen? 

Anonymkode: 3283e...f53

[Purple_Pixiedust]

Tror jeg vil råde deg til å gå. Dette blir neppe noe bedre med årene. Barna tåler å bli skilsmissebarn. Det er så vanlig nå til dags. Selv om det ikke er det optimale da. 

[AnonymBruker]

Man blir ikke autist over natten. Og diagnosen autisme er ikke et frikort til å oppføre seg som man vil. Krav og forventninger til normal folkeskikk gjelder autister også. 

Om kjærligheten hadde tatt slutt, da hadde jeg avsluttet. Når du endrer den du er for å tekkes partner, da synes jeg det er helt legitimt å gå. På sikt ser jeg for meg at du kan få ulike utfordringer med helsen din grunnet undertrykte følelser og årevis på akkord med deg selv. Jeg tror ikke det blir mer fritid fra barna (og det kan man heller ikke forvente som forelder), men jeg tror du får en mye bedre hverdag uten partneren din. Om du elsker han og vil leve livet i et forhold med han kan det kanskje være aktuelt å flytte fra hverandre, men fortsatt være i et forhold? Om du ikke elsker han hadde jeg avsluttet og gått videre alene. Det vil du klare helt fint ❤️ 

Anonymkode: 6a3a4...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

He He,smart du. Blir neppe noe  mindre på henne da.

Anonymkode: 3283e...f53

Det er utrolig energikrevende å alltid ta hensyn til en partner før man "har lov" til å uttrykke egne behov. Jeg forstår godt at ts kan kjenne seg igjen i beskrivelser av hvordan det er å leve med psykisk vold. Man visker ut egne grenser og handler mer utfra ønsket om å ikke trigge partneren i stedet for hva som egentlig føles rett for seg selv.

Anonymkode: a60a5...3ab

[AnonymBruker]

Både ts og barna tilpasser seg mannens "problem". De er blitt medavhengige. Til sammenligning med folk som lever sammen med rusavhengige. De tilrettelegger, tilpasser seg, til og med kjøper øl/vin til den som sliter med alkoholmisbruk f.eks. Mannen er syk og trenger behandling og hjelp. Psykologist hjelp. Terapi for angsten. Medisinering osv. Hvis han allerede mottar slik hjelp, så står det igjen på viljen. Viljen hans til å bli "frisk", bedre, fungere i familien og ellers. Ts sier han er med kompiser og han gjør sine ting, men når hun skal gjøre sine ting, blir det plutselig vanskelig. Det sier meg at dette er viljestyrt fra hans side. Ubevisst kanskje, men det er en slags hersketeknikk. 

Jeg ville satt ultimatum rett og slett. Ellers ender ts opp med å bli syk hun også. At barna i tillegg har begynt å tilpasse seg, så er det et dårlig tegn. Ikke noe bra for barn å vokse opp i. 

Ser at noen nevner at når kvinnen er syk, er det full sympati og når mannen er syk, er det dump med en gang. Bildet er nok mer komplekst enn så. Det er vel like mange tilfeller der kvinner blir dumpet pga sykdom som menn. 

Mannen til en tidligere kollega av meg ble alvorlig syk og kollegaen min stod ved hans side uansett hvor tøft det var. I flere år stod hun. Men da hun senere fikk en alvorlig diagnose, stakk han fortere enn svint. 

Anonymkode: c17e5...bfd

[AnonymBruker]

Når barna har begynt å tilpasse seg så tror jeg det har kommet til et nivå som ikke er sunt. 

Jeg skjønner at det ikke bare er å skille seg, det er en lang prosess. Men kan du være ærlig med han om at du tenker på det? Dere må uansett på familievernkontoret. Tror du han krever omsorg for barna? Bare her er det jo mange som ikke går fordi de er redde for at barna ikke blir ivaretatt spesielt godt når partner ikke fungerer i hverdagen. 

Anonymkode: 964af...8ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både ts og barna tilpasser seg mannens "problem". De er blitt medavhengige. Til sammenligning med folk som lever sammen med rusavhengige. De tilrettelegger, tilpasser seg, til og med kjøper øl/vin til den som sliter med alkoholmisbruk f.eks. Mannen er syk og trenger behandling og hjelp. Psykologist hjelp. Terapi for angsten. Medisinering osv. Hvis han allerede mottar slik hjelp, så står det igjen på viljen. Viljen hans til å bli "frisk", bedre, fungere i familien og ellers. Ts sier han er med kompiser og han gjør sine ting, men når hun skal gjøre sine ting, blir det plutselig vanskelig. Det sier meg at dette er viljestyrt fra hans side. Ubevisst kanskje, men det er en slags hersketeknikk. 

Jeg ville satt ultimatum rett og slett. Ellers ender ts opp med å bli syk hun også. At barna i tillegg har begynt å tilpasse seg, så er det et dårlig tegn. Ikke noe bra for barn å vokse opp i. 

Ser at noen nevner at når kvinnen er syk, er det full sympati og når mannen er syk, er det dump med en gang. Bildet er nok mer komplekst enn så. Det er vel like mange tilfeller der kvinner blir dumpet pga sykdom som menn. 

Mannen til en tidligere kollega av meg ble alvorlig syk og kollegaen min stod ved hans side uansett hvor tøft det var. I flere år stod hun. Men da hun senere fikk en alvorlig diagnose, stakk han fortere enn svint. 

Anonymkode: c17e5...bfd

Her vil jeg påpeke at han ofte avlyser med sine kompiser fordi han blir dårlig. Han får ja av meg til å dra på kompistur, men når han så må bestemme seg om å bli med eller ikke, så blir han hjemme. 

TS

Anonymkode: 642e6...92b