Opplevde jeg et overgrep ...?

[AnonymBruker]

Historien er som følger: Etter en alvorlig bilulykke jeg hadde som barn og påfølgende hodeskade, består hverdagen min som voksen av kronisk hodepine, kvalme samt en rekke andre helsemessige problemer; det blir en evig kamp for å få tilstrekkelig søvn, noe som fører til at jeg bruker ørepropper i håp om å klare å kunne sove litt. Ja, jeg er syk, til tider alvorlig syk, men jeg er i stand til å leve med dette, og har aldri stelt til problemer for andre.

Som følge av dette er jeg nødt til å leve livet i mitt eget tempo, og etter å ha vært svært dårlig i forrige uke der jeg var uten evne til å få i meg mat og knapt klarte å stå oppreist, gikk det heldigvis bedre denne uken, men jeg hadde andre ting å tenke på enn å sjekke e-post. Telefonen var slått av; alt jeg ønsket, var ro; ro til å kunne sove litt, ro til å kunne leve. Kan også legge til at jeg en stund har hatt problemer med en vannkran som jeg ville vente til med å få reparert til etter at vinteren var over, noe som førte til at det rant litt vann fra kranen. Altså ingen stor lekkasje, bare en kran som lekket litt.

Dagen for noen dager siden begynte som en vanlig dag der jeg forsøkte å sove med ørene tettet igjen og hørte noe jeg trodde var en nabo som brukte drillen; "å nei, tenkte jeg, ikke bråk nå igjen", og prøvde å ignorere støyen.

I det neste øyeblikket står folk to meter fra sengen min, og sjokket av å helt plutselig oppdage fremmede mennesker i mitt eget soveværelse var ubeskrivelig; en av tingene jeg alltid har vært livredd for, er innbrudd, og nå ble marerittet virkelighet; tryggheten ved å være hjemme bak en låst dør, var jevnet med jorden. Det var varmt, så jeg sov uten klær på, og i en fart fikk jeg på meg underbuksene for å møte den helt uventede situasjonen; mer klarte jeg ikke - hodet var et eneste stort kaos, og jeg var ikke i stand til å tenke klart; alt jeg ønsket, var å stoppe vanviddet som utspant seg.

Hva som skjedde i minuttene etterpå, føles nå som navnløse skygger i et mareritt; jeg var i sjokk, brått revet ut av min trygge seng, og stod der i bare underbuksene foran mennesker som hadde brutt seg inn hos meg. Følelsen av avmakt, ydmykelse og fornedrelse var ubeskrivelig; jeg følte meg totalt hjelpeløs, frarøvet alt som heter rettigheter og privatliv.

Bakgrunnen for det som skjedde, var følgende: Tre dager før hadde en beboer lagt merke til at det rant vann i avløpsrørene, noe man lokaliserte til leiligheten min, og man hadde i løpet av disse tre dagene sendt meg e-post og prøvd å ringe meg. Samtidig fikk jeg, som er godt kjent for at mitt noe anstrengte forhold til det digitale, ingen varsling av den analoge typen; ingen lapp i postkassen, ingen varsel på døren. Hadde jeg fått dette, hadde jeg naturligvis straks reagert, og situasjonen hadde vært unngått. Hvis man først skal gjøre noe så drastisk som å bryte opp en dør, er det i mine øyne helt ulogisk å gjøre dette uten å i det minste først sette opp et varsel på døren.

Uansett klandrer jeg ikke borettslagets styre for det som skjedde; har kjent dem i mange år og har mye godt å si om dem; de har tatt selvkritikk, og jeg har i ettertid fått støttende meldinger fra dem; fra deres ståsted var de bekymret for at noe hadde skjedd med meg.

Det jeg derimot reagerer på når jeg tenker på dette, er oppførselen til den kommunalt ansatte som var der; hvilken funksjon hun egentlig hadde, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at hun var i helsesektoren - noe som kanskje er nødvendig hvis man skal bryte opp en dør.

Vil ikke si at hun var direkte aggressiv, men heller nedlatende og anklagende uten snev av empati for hvordan den andre parten måtte opplevde dette; hva som ble sagt den dagen, er innhyllet i en tåke da hodet som tidligere nevnt var et stort kaos, men så vidt jeg husker, anklaget hun meg for å ikke sjekke e-post, ignorerte det da jeg prøvde å forklare at jeg var syk og kom med en direkte trussel om at jeg måtte rydde opp; ja, jeg tar selvkritikk for at det ser en smule kaotisk ut her, men jeg holder på å rydde opp og sortere ting, og dette tar tid; helsen blir proritert.

Ingen tok ansvar da man lot meg bli stående igjen; døgnet som fulgte, ble et mareritt der jeg verken klarte å spise eller sove, livredd for at noen skulle bryte seg inn; jeg var ikke lenger trygg, ikke i min egen leilighet, ikke i min egen seng. Først om formiddagen neste dag klarte jeg å falle i søvn.

Her er noe jeg skrev i løpet av dette døgnet:

- - -

Sant å si er jeg livredd for at noen skal bryte seg inn.

Når angsten tar overhånd, føler man seg så liten og hjelpeløs.

- - -

Merkelig. Jeg har støttet mange andre som har tenkt tunge tanker og hjulpet dem med angst, men nå føles alt som var som en fjern drøm; angsten er kommet for å bli.

Når som helst kan noen bryte seg inn hos meg.

Har satt inn ny reservelås, men angsten forsvinner ikke.

Jeg er så redd.

- - -

Jeg er redd; redd for nye overgrep, redd for at noen kan bryte seg inn.

Beklager at jeg ikke er i stand til å skrive mer; er så dårlig at jeg knapt klarer å skrive dette.

- - -

Den voldsomme stressreakasjonen jeg fikk da er heldigvis ikke lenger like kraftig nå, men kan fortsatt begynne å skjelve helt ukontrollert på hendene (noe jeg gjorde det første døgnet etter hendelsen), og alt som heter trygghet, er revet i stykker; når jeg lukker øynene for å forsøke å sove, føler jeg at jeg når som helst kan oppleve dette om igjen; når ikke man ikke engang kan være trygg i sin egen seng, hvor kan man være trygg da?

Andre vil sikkert bagatelisere situasjonen, si at jeg er en tulling som overreagerer, og at livet går videre, men denne opplevelsen har knust følelsen av å være trygg bak en låst dør; det man trodde var trygt, er ikke det lenger.

Jeg både kjenner og har kjent mennesker som har blitt voldtatt og opplevd overgrep, og har vært vitne til konsekvensene av dette mange år senere; sett med et vanlig menneskes øyne kan dette virke rart, men jeg forstår dem godt; når grunnen brått og uventet blir revet bort under føttende på en og en jernklo av angst setter seg i brystet, er ikke dette noe man bare "kan leve videre med" som om ingenting har skjedd; dette er noe som fortsatt kan forårsake mareritt og utrygghet lenge etterpå.

I denne saken verken dømmer eller anklager jeg noen, men oppførselen til vedkommende fra kommunen synes jeg det burde være god grunn til å stille spørsmålstegn ved dersom hun faktisk var fra helsesektoren; husker at jeg falt på kne og snakket om selvmord, så man kunne ikke unngå å få med seg at jeg opplevde dette på en voldsom måte. Å i tillegg anklage meg for å ikke lese e-post eller rydde opp blir på grensen til det absurde; jeg var i en hjelpeløs situasjon omgitt av mennesker som hadde makt over meg og som hadde brutt opp døren min, og jeg skulle være den som skulle anklages for at jeg ikke hadde lest e-post ...?

Det at man overlot meg til meg selv etterpå uten medisinsk tilsyn eller tilbud om dette det neste døgnet, er også noe man kan stille spørsmålstegn ved; er det slik man holder på i Norge idag, er det ikke rart at folk tar livet sitt, selv om dette ikke var det jeg tenkte på. Men med tanke på den psykiske tilstanden og ubalansen jeg var i, kunne mye ha skjedd.

Ja, jeg hadde en kran som lekket litt, og som jeg burde ha ordnet. Ja, jeg leste ikke e-post i løpet av de tre dagene jeg fikk meldinger. Og ja, jeg forsøkte å sove da man brøt seg inn. På disse punktene er jeg skyldig, men står straffen i forhold til forbrytelsen?

Beklager at dette ble så langt; ville bare fortelle denne historien slik den skjedde, og håpe på at jeg kan gå videre i livet på en eller annen måte.

Det er opp til deg å dømme her; var dette en form for overgrep ...?

Jeg vet ikke; objektivt sett var det som skjedde jo ikke all verden; ingen overgrep seg mot meg fysisk. Men med utgangspunkt i den voldsomme stressreaksjonen jeg fikk etterpå, kan man stille seg spørsmålet: Hva var det egentlig som skjedde, slik psyken min oppfattet det?

Det er som sagt opp til deg å dømme dette.

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig det høres ut som du var og er så syk at en velferdssjekk fremstår rimelig.

Så skal selvfølgelig de som gjennomfører slike, oppføre seg høflig.

Anonymkode: a2a34...a75

[Perfume]

Det at folk bryter seg inn etter kun tre dager...? Dette høres jo veldig feil ut av dem. Jeg skjønner deg veldig godt! 

De burde jo som du nevnte lagt en lapp i postkassen i det minste.. De kjenner deg vel? 

Veldig uhøflig av den damen også.. Er dette borettslaget egentlig kommunal bolig med psykiatri? Eller et helt normal borettslag hvor du eier/leier normalt? Altså vet de ikke at du er syk? 

Uff og uff.... Jeg hadde blitt veldig forbanna selv...

Endret søndag kl. 02:36 av Perfume

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg synes egentlig det høres ut som du var og er så syk at en velferdssjekk fremstår rimelig.

Så skal selvfølgelig de som gjennomfører slike, oppføre seg høflig.

Anonymkode: a2a34...a75

Så det er altså min skyld at jeg får en stressreaksjon - som åpningsinnlegget sikkert er preget av - etter at man bryter opp døren min fordi jeg har andre ting å tenke på enn å sjekke e-posten i tre dager ...?

Anonymkode: 4efdb...4fe

[Perfume]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så det er altså min skyld at jeg får en stressreaksjon - som åpningsinnlegget sikkert er preget av - etter at man bryter opp døren min fordi jeg har andre ting å tenke på enn å sjekke e-posten i tre dager ...?

Anonymkode: 4efdb...4fe

Det er IKKE din feil. Ikke tro det. 3 dager er hinsides, jeg går ofte ikke ut av leiligheten på flere dager enn det..... 

[Lorieen]

Jeg tenker at de hadde sine gode og berettigede grunner til å bryte opp den døra. Du framstår som veldig psykisk ustabil i hovedinnlegget.

[AnonymBruker]

Dette høres helt forferdelig ut og jeg skjønner at du reagerte som du gjorde og at du i ettertid sliter med dette. 

Det var ikke greit noe sted at noen brøt seg inn og gikk inn på soverommet ditt. 

Jeg håper du har noen du kan snakke med og bearbeide dette, fastlegen din eller en psykolog eller noen andre (venner/familie)

De som brøt seg inn burde hatt anstendighet til å gå rett ut av soverommet ditt når de så at du var der, de kunne gått inn på kjøkkenet eller andre steder mens du i hvert fall fikk på deg noen klær. 

Og fremmede mennesker som kommer inn og er nedlatende for at det er skittent eller rotete er også ugreit. 

<3 

Lorieen skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at de hadde sine gode og berettigede grunner til å bryte opp den døra. Du framstår som veldig psykisk ustabil i hovedinnlegget.

Hvordan man er som person trenger ikke alltid gjenspeiles i hvordan man skriver og TS har opplevd noe skremmende.

Anonymkode: 5d573...1f8

[AnonymBruker]

Perfume skrev (14 minutter siden):

Det at folk bryter seg inn etter kun tre dager...? Dette høres jo veldig feil ut av dem. Jeg skjønner deg veldig godt! 

De burde jo som du nevnte lagt en lapp i postkassen i det minste.. De kjenner deg vel? 

Veldig uhøflig av den damen også.. Er dette borettslaget egentlig kommunal bolig med psykiatri? Eller et helt normal borettslag hvor du eier/leier normalt? Altså vet de ikke at du er syk? 

Uff og uff.... Jeg hadde blitt veldig forbanna selv...

Vannlekkasje er veldig alvorlig og kan jo føre til at flere naboer mister bosted som konsekvens. Tre dager vil jeg si er et greit antall dager når det gjelder noe sånt. 

Anonymkode: ee7fd...699

[AnonymBruker]

Selvfølgelig opplevde dú det som overgrep. Men legg merke til ordlyden i både hva du skrev og jeg skriver.. «du opplevde». Det betyr ikke at det var et overgrep, selv om det kom så skremmende og sjokkerende på deg at det opplevdes slik. 

Jeg har også opplevd at politiet holdt på å bryte seg inn. De skulle til naboen. Jeg opplevde det ikke som et overgrep.

Her må du derfor gå ut av å fokusere for mye på egen opplevelse. Og tenke, hva var det egentlig? Jo egentlig så var det helt forståelig. Det var omstendigheter som gjorde at de var nødt til å gå inn. Og ingenting var med vonde intensjoner. 
Derfor var det IKKE et overgrep. Selv om det kanskje opplevdes sånn for deg. 

Det vil være lang bedre for deg selv å mane frem din egen forståelse for situasjonen. Både at de brøt seg inn og at du ble redd. Men si også til deg selv at selv om du ble redd ble du ikke utsatt for et overgrep. 

Anonymkode: 051de...47d

[AnonymBruker]

Perfume skrev (3 minutter siden):

Det at folk bryter seg inn etter kun tre dager...? Dette høres jo veldig feil ut av dem. Jeg skjønner deg veldig godt! 

De burde jo som du nevnte lagt en lapp i postkassen i det minste.. De kjenner deg vel? 

Veldig uhøflig av den damen også.. Er dette borettslaget egentlig kommunal bolig med psykiatri? Eller et helt normal borettslag hvor du eier/leier normalt? Altså vet de ikke at du er syk? 

Uff og uff.... Jeg hadde blitt veldig forbanna selv...

Takk for støttende ord.

Nei, dette er et helt normalt borettslag, men man kjenner godt til at det ikke står bra til med helsen min da jeg har en spesiell oppgave på dugnadene selv om jeg egentlig er fritatt.

Men som sagt klandrer jeg ikke styret på noen måte; de trodde at dette kunne være en vannlekkasje, og at noe kunne ha skjedd med meg. Hadde jeg bare visst hva litt rennende vann kunne føre til, hadde jeg umiddelbart gjort noe med dette; synes også det er rart at man insisterer på å kontakte meg på e-post når man vet at jeg sjeldent sjekker den; dette er velkjent.

Oppførselen til kvinnen fra kommunen var det som virkelig føltes ydmykende og nedverdigende for meg; jeg er ikke i god form fysisk sett, men det var ingen grunn til å behandle meg slik hun gjorde. Med mindre man er totalt blottet for sosial intelligens, var det ikke vanskelig å se at jeg var i sjokk; svaret hennes var å anklage meg; det var tydeligvis jeg som var den skyldige her.

Og skal ikke mennesker i en spontan og uventet krise møtes med en viss forståelse, uansett hvem de enn er, særlig hvis det er snakk om helsepersonell?

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (22 minutter siden):

Jeg tenker at de hadde sine gode og berettigede grunner til å bryte opp den døra. Du framstår som veldig psykisk ustabil i hovedinnlegget.

Hvis jeg fremstår som psykisk ustabil i åpningsinnlegget, noe jeg beklager, er det ikke fordi jeg er det, men fordi jeg fortsatt er preget av det som skjedde.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vannlekkasje er veldig alvorlig og kan jo føre til at flere naboer mister bosted som konsekvens. Tre dager vil jeg si er et greit antall dager når det gjelder noe sånt. 

Anonymkode: ee7fd...699

"Lekkasjen" det var snakk om her, var ingenting annet enn litt rennende vann, akkurat som når folk lar vannet renne når de holder på å vaske en tallerken på kjøkkenet.

Hvis det hadde vært snakk om vann som rant gjennom taket, hadde det selvfølgelig vært noe helt annet. I dette tilfellet foregikk alt i rørsystemet, og det var ingenting som tydet på noe annet.

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Selvfølgelig opplevde dú det som overgrep. Men legg merke til ordlyden i både hva du skrev og jeg skriver.. «du opplevde». Det betyr ikke at det var et overgrep, selv om det kom så skremmende og sjokkerende på deg at det opplevdes slik. 

Jeg har også opplevd at politiet holdt på å bryte seg inn. De skulle til naboen. Jeg opplevde det ikke som et overgrep.

Her må du derfor gå ut av å fokusere for mye på egen opplevelse. Og tenke, hva var det egentlig? Jo egentlig så var det helt forståelig. Det var omstendigheter som gjorde at de var nødt til å gå inn. Og ingenting var med vonde intensjoner. 
Derfor var det IKKE et overgrep. Selv om det kanskje opplevdes sånn for deg. 

Det vil være lang bedre for deg selv å mane frem din egen forståelse for situasjonen. Både at de brøt seg inn og at du ble redd. Men si også til deg selv at selv om du ble redd ble du ikke utsatt for et overgrep. 

Anonymkode: 051de...47d

Jeg skal ikke gå inn på hva jeg opplevde som barn, men for meg som voksen er trygghet vesentlig, og tryggheten ved at man kan senke skuldrene når man låser en dør og ligger i sin egen seng, ble knust her.

Forstår at andre ikke hadde opplevd dette like dramatisk hvis de satt i stua mens de lo og så på TV; for meg, i situasjonen jeg var i, føltes dette helt annerledes.

For et menneske som er sårbart på enkelte områder fra før av, kan selv mindre ting være av stor betydning; en låst dør jeg kunne lukke bak meg og vite at jeg er trygg, har vært et slikt grunnleggende element i livet mitt.

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg skal ikke gå inn på hva jeg opplevde som barn, men for meg som voksen er trygghet vesentlig, og tryggheten ved at man kan senke skuldrene når man låser en dør og ligger i sin egen seng, ble knust her.

Forstår at andre ikke hadde opplevd dette like dramatisk hvis de satt i stua mens de lo og så på TV; for meg, i situasjonen jeg var i, føltes dette helt annerledes.

For et menneske som er sårbart på enkelte områder fra før av, kan selv mindre ting være av stor betydning; en låst dør jeg kunne lukke bak meg og vite at jeg er trygg, har vært et slikt grunnleggende element i livet mitt.

Anonymkode: 4efdb...4fe

Jeg skjønner det, og jeg vet mye om konsekvenser fra utrygg barndom. 

Trygghet er et ord som er veldig relativt, når vi tenker oss om. Ingen er 100% trygg noen gang. Det kan skje brann, naturkatastrofer og krig kan bryte ut. Innbrudd kan også skje, det skjer veldig mange. Og det skjer i folks egne hjem, med låst dør. Du kan derfor således aldri føle deg trygg. Innbrudd kan skje hos deg også. 

Om du har hatt en tanke om at slik aldri kan skje deg, så "lider" du av samme som veldig mange i vårt beskyttede samfunn. Det oppleves derfor som et sjokk å bli minnet på at forferdelige ting faktisk kan skje. Men overgrep er det ikke.

Du kan jo snu om det å tenke at dette faktisk var en del av det trygge samfunnet vi lever i. Det er faktisk noen som passer på byggningsmassen du bor i, og det er noen som blir bekymret når en beboer ikke gir lyd fra seg på dager. 

Sjokket over å bli "tatt på senga" er det ingen som vil tvile på. Og alle de negative føleler du kjenner. Og spesielt for mennesker som er sårbare som du sier. Men igjen; her kommer vi inn på subjektiv opplevelse. Det er derfor hendelser går for retten når det er spørsmål om det er gjort et overgrep. Da må det vurderes om det faktisk ér det. Ingen blir dømt av at noen "opplever" det sånn, om det ikke VAR et overgrep. Sånn er det bare. 

Og du kan tenke på din situasjon.. Om du hadde anmeldt det og gått videre rettens vei, så kjenner jeg meg sikker på at de ansatte her ikke ville blitt dømt for å gjort overgrep. 

Det er derfor du heller ikke må kalle det overgrep. Det er du som setter seg selv i offerposisjon ved å gjøre det. Du nærmest skader deg selv ved å tenke på dette som overgrep. Da er det tankene dine som gjør overgrepet og du kan nærmest traumatisere deg selv ved det. Det var en kjip situasjon og er sikkert lurt å prate med noen om det, profesjonelle eller gode venner, for å få lagt det bak deg. 

Anonymkode: 051de...47d

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok reagert veldig kraftig jeg og. Man kan da være syk i tre dager uten behov for noe velferdstilsyn.

Anonymkode: 1c063...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Her må du derfor gå ut av å fokusere for mye på egen opplevelse. Og tenke, hva var det egentlig? Jo egentlig så var det helt forståelig. Det var omstendigheter som gjorde at de var nødt til å gå inn. Og ingenting var med vonde intensjoner. 

Derfor var det IKKE et overgrep. Selv om det kanskje opplevdes sånn for deg. 

Det vil være lang bedre for deg selv å mane frem din egen forståelse for situasjonen. Både at de brøt seg inn og at du ble redd. Men si også til deg selv at selv om du ble redd ble du ikke utsatt for et overgrep. 

Anonymkode: 051de...47d

Kan også legge til at jeg ikke legger skylden på noen, og har forståelse av at borettslagets styre, sett med deres øyne, følte at det var behov for dette. Så handlingen med å bryte opp døren kan rettferdiggjøres, og jeg forstår at man går til et slikt skritt hvis det er fare for at en beboer ligger hjelpeløs eller død. Har altså også i ettertid fått støttende meldinger fra dem, så jeg har kun positive ting å si; alle kan gjøre feil.

Det som er mer problematisk, er hva som skjedde etterpå; en mer normal reaksjon ville ha vært "OK, alt er tydeligvis i orden med deg; vi beklager feilen, og erstatter skadene så snart vi kan."

Ikke: "Ja, låsene har vi brutt opp, men dette er ditt eget ansvar, og du må ta konsekvensen av dette. Hvorfor leste du ikke e-posten?" (Låsene ble for øvrig ikke mer skadet enn at låskassene fortsatt kan brukes; dette viser bare at en "sikker" lås enkelt kan åpnes utenfra med bærbar drill av en hvilken som helst innbruddstyv, men det er en annen diskusjon.)

Problemet er derfor mer sammensatt; man ser et menneske som har blitt dratt ut av sin egen seng på grunn av noe som viste seg å være en bagatell og tydeligvis er i sjokk i møte med folk som har trengt seg inn i vedkommendes høyst private sfære - hvordan møter man dette mennesket?

Hadde jeg vært psykolog eller helsepersonell, hadde jeg valgt å komme med beroligende ord; "Vi forstår at dette er dramatisk for deg, men alt kommer til å gå bra; dette skal vi finne en løsning på."

Ikke: "Dette er din skyld", som kvinnen fra kommunen tydeligvis mente var riktig innfallsvinkel.

Nei, jeg påstår ikke at det skjedde et overgrep. Men samtidig er det ikke uten grunn at de psykiske reaksjonene mine etterpå ble så kraftige; det er noe med det at at andre tar seg til rette uten at man på noen som helst måte har samtykket til det; lurer på hva den kommunalt ansatte ville ha sagt hvis man dro henne naken ut av sengen etter å ha brutt opp inngangsdøren, og hun, i sjokk, ble ansvarliggjort for dette. Tviler ikke på at hun ville ha oppfattet dette som et overgrep.

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så det er altså min skyld at jeg får en stressreaksjon - som åpningsinnlegget sikkert er preget av - etter at man bryter opp døren min fordi jeg har andre ting å tenke på enn å sjekke e-posten i tre dager ...?

Anonymkode: 4efdb...4fe

Jeg skjønner ikke helt når du sier de kunne hengt lapp på døren, eller lagt brev i postkassen, om du ikke sjekker e-posten på tre dager så regner jeg med du ikke sjekker post og om det henger lapper på utgangsdøren heller.

Du følte det kanskje som overgrep, men de som brøt seg inn i leiligheten hadde ingen hensikt på å gjøre overgrep, tvert om så brydde de seg. Vi har hørt mange historier hvor kommunen får kraftig kritikk når folk under deres omsorg blir funnet hjelpeløs i sitt hjem, uten at noen har tatt tak i situasjonen når vedkommende har gått i "stille- modus".

Om vannet hadde stått og rent i tre dager i en leilighet, så kan jeg ihvertfall si at jeg hadde grudd meg skikkelig til å gå inn i den leiligheten for hva jeg skulle finne der.

Så istedenfor og se på dette som et overgrep, så må du evne og se det fra perspektivet til verden utenfor.

Anonymkode: d359f...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner ikke helt når du sier de kunne hengt lapp på døren, eller lagt brev i postkassen, om du ikke sjekker e-posten på tre dager så regner jeg med du ikke sjekker post og om det henger lapper på utgangsdøren heller.

Du følte det kanskje som overgrep, men de som brøt seg inn i leiligheten hadde ingen hensikt på å gjøre overgrep, tvert om så brydde de seg. Vi har hørt mange historier hvor kommunen får kraftig kritikk når folk under deres omsorg blir funnet hjelpeløs i sitt hjem, uten at noen har tatt tak i situasjonen når vedkommende har gått i "stille- modus".

Om vannet hadde stått og rent i tre dager i en leilighet, så kan jeg ihvertfall si at jeg hadde grudd meg skikkelig til å gå inn i den leiligheten for hva jeg skulle finne der.

Så istedenfor og se på dette som et overgrep, så må du evne og se det fra perspektivet til verden utenfor.

Anonymkode: d359f...f01

Hvorfor skal det være en selvfølge at man lever et liv der man konstant sjekker e-posten, særlig når det er snakk om tre korte dager? Jeg sjekket denne e-posten sent i forrige uke; ingenting nytt, og gikk ut fra at alt var i orden. Det ville ikke i mine villeste fantasier ha vært et alternativ at man etter tre dager med e-post bryter opp en dør.

Selvfølgelig ville jeg ha lagt merke til dette og reagert umiddelbart hvis noen hadde hengt opp en lapp på døren min eller lagt den i postkassen; at helsen min ikke er noe å skryte av, betyr ikke at jeg er helt evneveik.

Anonymkode: 4efdb...4fe

[AnonymBruker]

Jeg tror du må forstå at måten du tolker dem på er svært farget av stresset du opplevde. Du har ikke blitt utsatt for et overgrep, det er noe helt annet.

Du stod der naken, klart det er ubehagelig og du følte deg liten. Denne følelsen projiserte du over på damen fra kommunen. 
 

Vær glad for at noen var bekymret for deg. Dessuten måtte de jo gjøre noe når de mistenkte lekkasje. 
 

 

Anonymkode: 9cbf1...499

[AnonymBruker]

Dette var ikke et overgrep.

Det er velkjent at du har helseproblemer, og en nabo hører vedvarende renning av vann i røret i flere dager i strekk. Alt som skjedde var et resultat av omsorg og bekymring rundt ditt ve og vel.

Når du ikke forlater leiligheten på 3 dager (som er helt greit), hjelper det ikke med lapp på døren. 

At damen som var med ikke var så hyggelig må du nesten bare komme over. Ikke alle passer i jobben de har dessverre. Hun var uhøflig og lite empatisk og burde sikkert hatt en helt annen jobb. Men noe mer enn det var det heller ikke.

Jeg forstår fullt ut at du ble sjokkert og redd! Også er jeg enig med en annen her, at du og din psykiske helse er best tjent med at du forteller deg selv at 

1. Handlingen ble gjort ut av omsorg

2. At ei dame strengt tatt burde oppført seg annerledes er rett og slett en del av livet. 

 

Anonymkode: 1e8a1...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du må forstå at måten du tolker dem på er svært farget av stresset du opplevde. Du har ikke blitt utsatt for et overgrep, det er noe helt annet.

Du stod der naken, klart det er ubehagelig og du følte deg liten. Denne følelsen projiserte du over på damen fra kommunen. 
 

Vær glad for at noen var bekymret for deg. Dessuten måtte de jo gjøre noe når de mistenkte lekkasje. 
 

 

Anonymkode: 9cbf1...499

Jeg ble vekket opp uten en tråd, men fikk på meg underbuksen i en fart, så det var ikke så ille som du skriver.

Men følelsen av å stå der i undertøyet foran fremmede som har brutt opp døren og bli anklaget, vil jeg ikke unne noen; det er snakk om følelsen av å bli fornedret og ydmyket samtidig som man føler seg helt hjelpeløs.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og du kan tenke på din situasjon.. Om du hadde anmeldt det og gått videre rettens vei, så kjenner jeg meg sikker på at de ansatte her ikke ville blitt dømt for å gjort overgrep. 

Det er derfor du heller ikke må kalle det overgrep. Det er du som setter seg selv i offerposisjon ved å gjøre det. Du nærmest skader deg selv ved å tenke på dette som overgrep. Da er det tankene dine som gjør overgrepet og du kan nærmest traumatisere deg selv ved det. Det var en kjip situasjon og er sikkert lurt å prate med noen om det, profesjonelle eller gode venner, for å få lagt det bak deg. 

Anonymkode: 051de...47d

Jeg anklager ikke noen for overgrep, og det er heller ikke snakk om å føre noen for retten; jeg bare spør om hva andre mener - som jeg nevnte tidligere; lurer jeg på hva den kommunalt ansatte ville ha sagt hvis man dro henne ut av sengen etter å ha brutt opp inngangsdøren, og hun, i sjokk, ble ansvarliggjort for dette.

Tviler på at hun ville synes det var så artig.

Anonymkode: 4efdb...4fe