Hvordan venne seg til 50/50?

[AnonymBruker]

Etter samlivsbrudd.. 50/50 fordeling med far. Barna har det helt fint hos far og det handler ikke om bekymringer for de. Barnefar og jeg har nå bodd fra hverandre i nesten 1,5 år. Jeg syns det bare blir verre og verre med tiden; å bare ha barna annenhver uke. Jeg begynner nesten å savne de kvelden før de skal til far. Jeg syns det er så ufattelig vanskelig. Igjen, det handler ikke om at jeg ikke tror de har det bra hos han, det vet jeg at de har. Jeg bare klarer ikke å venne meg til ordningen. Jeg savner de så vanvittig hele uken de er borte. Tanken på at jeg har fått barn jeg bare skal ha 50% av tiden.. ikke være der hvis de trenger meg, ikke kunne legge de, ikke få med meg små og store oppturer og nedturer i hverdagen.. det gjør meg nesten uvel. Barna er for små til å ha annen kontakt enn gjennom tlf til far. 
 

Dere som har har vært/går gjennom det samme.. når ble det bedre? Jeg skjønner jo at dette kanskje er ulikt for alle, men jeg er litt «desperat» etter å høre at det blir bedre. 

Anonymkode: 5d783...efd

[mamanodrama]

Blir savnet forsterket fordi du ikke har liv og identitet utenom eller har du noe å bruke tiden din på når du er alene? 

[AnonymBruker]

50/50 hadde passet meg utmerket.  Jeg har mange hobbyer og venner jeg kan tilbringe tid med. Det er faktisk slitsomt å ha barna hver dag,  man får jo aldri hentet seg inn.

Anonymkode: 93715...c5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Etter samlivsbrudd.. 50/50 fordeling med far. Barna har det helt fint hos far og det handler ikke om bekymringer for de. Barnefar og jeg har nå bodd fra hverandre i nesten 1,5 år. Jeg syns det bare blir verre og verre med tiden; å bare ha barna annenhver uke. Jeg begynner nesten å savne de kvelden før de skal til far. Jeg syns det er så ufattelig vanskelig. Igjen, det handler ikke om at jeg ikke tror de har det bra hos han, det vet jeg at de har. Jeg bare klarer ikke å venne meg til ordningen. Jeg savner de så vanvittig hele uken de er borte. Tanken på at jeg har fått barn jeg bare skal ha 50% av tiden.. ikke være der hvis de trenger meg, ikke kunne legge de, ikke få med meg små og store oppturer og nedturer i hverdagen.. det gjør meg nesten uvel. Barna er for små til å ha annen kontakt enn gjennom tlf til far. 
 

Dere som har har vært/går gjennom det samme.. når ble det bedre? Jeg skjønner jo at dette kanskje er ulikt for alle, men jeg er litt «desperat» etter å høre at det blir bedre. 

Anonymkode: 5d783...efd

Du nå innse at hele livet ditt ikke er barna dine. Og så må du bygge et liv som ikke bare snurrer rundt hvilke dager barna dine er der og ikke. 

Anonymkode: dbf46...e68

[AnonymBruker]

mamanodrama skrev (9 timer siden):

Blir savnet forsterket fordi du ikke har liv og identitet utenom eller har du noe å bruke tiden din på når du er alene? 

Savnet blir forsterket de dagene jeg er alene ja. Men er i grunn der uavhengig av det. Jeg er sosial og jeg har ting jeg driver med når jeg ikke har barna. Har hund og kommer meg mye ut, hvilket òg fungerer godt som «medisin.» Jeg kan og slenge meg på sofaen etter en slitsom dag på jobb og tenke at det er godt å ha muligheten til det innimellom, som man jo ikke nødvendigvis har de dagene barna er hos meg. 

Det er liksom ikke følelsen av å være alene i seg selv som plager meg, jeg har alltid likt egentid og en alenehelg på hytta f.eks. Er kanskje mer den generelle følelsen av å ha feilet på et vis, at jeg ikke fikk barn for å være mamma 50%. Følelsen av at ting er som de skal være får jeg bare når jeg har barna hos meg. 

Anonymkode: 5d783...efd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du nå innse at hele livet ditt ikke er barna dine. Og så må du bygge et liv som ikke bare snurrer rundt hvilke dager barna dine er der og ikke. 

Anonymkode: dbf46...e68

Ja, jeg forstår jo at jeg må innfinne meg med det. Det er jo sånn det har blitt og sånn det vil være. Har bare hittil ikke klart å falle til ro med det og syns som sagt i første innlegg at det bare har blitt verre med tiden.
 

Til tross for at jeg har et sosialt liv og fyller dagene den uka jeg er alene så langt jeg har lyst og ork. Syns og rolige kvelder for meg selv er veldig godt innimellom. Bare den generelle følelsen av at ting ikke er som de skulle vært. 

Anonymkode: 5d783...efd

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg har det på samme måte. Gått snart to år her…. Venner meg ikke til det. Hele helgen går med på å grue til flyttedag, og selve overflyttingen er et pes uten like med utstyr og klær som må pakkes i bagger og kurver. Jeg er ufrivillig skilt, så det forsterker nok det hele…. Prøver å late som at alt er topp (fake it til you make it). Tror barna har det greit nok, men jeg er helt ødelagt💔 Syntes tilværelsen uten barn er helt meningsløs, selv om jeg også har en bra jobb, flere hobbyer og mange venner. Savner også kontakt med andre i samme situasjon, svært får jeg kjenner som er enslige - nesten ingen er skillt. 

Anonymkode: 7da30...340

[AnonymBruker]

Det er nok noen følelser som aldri går over, men man lærer med tiden å leve med dem. Som du sier har man jo ikke fått barn for å bare ha de 50 prosent, det er noe naturstridig med det og det tenker jeg ikke er unormalt å føle på. 

5 år siden her, og det er dager hvor jeg fortsatt får en mørk klump i magen av at barna har 2 hjem. Men det er noe med å jobbe med å akseptere det man ikke kan forandre og snu det til hvordan man gjør det beste ut av det. For min del handler det om å ikke gå å kjenne for mye på det. Da vokser det. 

Anonymkode: c9cc1...46c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil bare si at jeg har det på samme måte. Gått snart to år her…. Venner meg ikke til det. Hele helgen går med på å grue til flyttedag, og selve overflyttingen er et pes uten like med utstyr og klær som må pakkes i bagger og kurver. Jeg er ufrivillig skilt, så det forsterker nok det hele…. Prøver å late som at alt er topp (fake it til you make it). Tror barna har det greit nok, men jeg er helt ødelagt💔 Syntes tilværelsen uten barn er helt meningsløs, selv om jeg også har en bra jobb, flere hobbyer og mange venner. Savner også kontakt med andre i samme situasjon, svært får jeg kjenner som er enslige - nesten ingen er skillt. 

Anonymkode: 7da30...340

Det kommer flere skilte etter hvert!

Anonymkode: 9df81...957

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2026 den 7.47):

50/50 hadde passet meg utmerket.  Jeg har mange hobbyer og venner jeg kan tilbringe tid med. Det er faktisk slitsomt å ha barna hver dag,  man får jo aldri hentet seg inn.

Anonymkode: 93715...c5c

Likevel skaffer du deg flere?

Anonymkode: 73088...3cc

[AnonymBruker]

Har det helt likt. Har i tillegg omtrent nesten ikke kontakt eller noe form for samarbeid med barnefaren, så det gjør jo alt my verre synes jeg. Misunner de som samarbeider så bra at de kan "låne" ett av barna i den andre sin uke for litt egentid osv.

Mine barn er kanskje litt større enn dine, men jeg pleier møte på treninger og kamper i de ukene jeg ikke har de. Se på en fotballtrening feks. Elsker når det er kamper i mine barnefrie helger, da vet jeg at jeg får sett de. 

Jeg har ikke rukket å skaffe meg mitt "eget liv" enda jeg da, har bare vært separert i 6 mnd. 

Anonymkode: 499da...9e7

[AnonymBruker]

Vanskelig å si jeg syns det er godt å se at andre har det likt, for unner jo ingen det savnet etter barna og en «fullverdig» hverdag. Men får jo og håp av at enkelte sier det går seg til, eller i hvertfall blir bedre med tiden. 
 

Vi har og veldig lite kontakt annet enn det som er helt nødvendig med tanke på barna. En del vonde følelser som gjør det vanskelig. Og enig i det du sier om at jeg tror det forverrer situasjonen en del. Så jeg håper det går seg til med tiden. 
 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Har det helt likt. Har i tillegg omtrent nesten ikke kontakt eller noe form for samarbeid med barnefaren, så det gjør jo alt my verre synes jeg. Misunner de som samarbeider så bra at de kan "låne" ett av barna i den andre sin uke for litt egentid osv.

Mine barn er kanskje litt større enn dine, men jeg pleier møte på treninger og kamper i de ukene jeg ikke har de. Se på en fotballtrening feks. Elsker når det er kamper i mine barnefrie helger, da vet jeg at jeg får sett de. 

Jeg har ikke rukket å skaffe meg mitt "eget liv" enda jeg da, har bare vært separert i 6 mnd. 

Anonymkode: 499da...9e7

 

Anonymkode: 5d783...efd