Skal jeg vente på endring?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en mann i flere år. I lang tid har jeg følt at han ikke er den rette for meg, men ikke konfrontert meg selv med det fordi jeg har håpt på bedring. 
Han har en tendens til å gå i forsvar, bli sint, eskalere konflikt og ikke respektere mine grenser.
Jeg har pleid å trekke meg unna, tie stille, men likevel fortsetter han med «sinneutbrudd». 

Det har vært små ting som utløser det, kun en enkel tilbakemelding fra min side eller at jeg deler noen følelser om hva jeg synes kan være utfordrende i forholdet. 
Jeg har følt meg lite sett og lite respektert når slike hendelser skjer. Samtidig - når det har gått en stund og ingen uenighet oppstår - er han bare god og snill. Ikke alltid så flink til å lytte eller forstå meg som jeg kunne ønske, men ok. 
Det har tappet meg over tid og jeg har på en måte skubbet alle problemer unna, nettopp fordi at dersom jeg uttrykker meg om vanskelige følelser når det gjelder oss, så går han i forsvar, blir sint osv. Tar ikke ansvar og legger all skyld på meg. 

Men så fikk jeg en dag nok og ga han et ultimatum. Han viste tydelig anger og sa han ønsket å jobbe med seg selv. Jeg ga det en tidsfrist for meg selv på flere måneder. I den perioden var det noe tegn til endring, men ikke mye. Han skapte ikke like ofte konflikter, men likevel ble det ofte store utbrudd for små ting og nye sår hos meg. 
 

Dette har såret meg mye; at han over tid alltid skal gå i krig mot meg for ingenting og ikke gir seg, vender ting om på meg osv. At han ikke tok det nok på alvor da jeg virkelig satte foten ned, gjør også vondt.
Har ikke hatt mulighet til å flytte pga økonomiske årsaker, som har gjort det hele mer komplisert. 
 

Nå har han tilsynelatende forstått alvoret og mener at han virkelig skal vise meg at han kan gjøre ting bedre.
Men det kommer jo til å ta lang tid før jeg evt ser en forskjell og stoler på det. Bør jeg vente og se? Kan det være jeg føler at alt blir bedre om han faktisk endrer seg? 
Alternativet er jo singellivet. Føles tøft i voksen alder. 

Anonymkode: 46700...dd3

[AnonymBruker]

Siden han har gjort et forsøk på å bedre seg og han fremdeles har et ønske om det, så hadde jeg gitt ham én siste sjanse, tror jeg, siden du føler forholdet er bra ellers.

MEN, jeg hadde stilt absolutte krav til denne siste sjansen hans!

1. Han må gå i egenterapi!

2. Dere må gå i parterapi sammen!

3. Han må gå et sinnemestringskurs!

Og han må bestille time til dette over helgen, senest tirsdag! Helst mandag...

 

Om han/dere ikke har råd til at han skal gå til privat psykolog, så vil krav-punkt nr. 1 bestå av at han:

* bestiller time til sin fastlege for å få henvisning til psykolog (og at han bestiller timen enten via nett nå i helgen eller på mandag)

* han kontakter mandag kommunens lavterskeltilbud og ber om time hos psykiatrisk sykepleier, og at han går dit mens han venter på å få timer til psykolog.

 

 

Du må kjenne på om du tror du kan få det godt med denne mannen, om han faktisk endrer seg nok til det bedre. I så fall kan det være verdt å gi det en sjanse. I så fall tror jeg du også kan ha nytte av å ta egne timer til psykolog eller psykiatrisk sykepleier, for at du skal bli bevisst dine reaksjonsmønstre og hva hans sinne har gjort med deg og dere.

Kjenner du at du ikke orker lenger, da er det greit for deg å gå fra ham.

❤️

 

 

Anonymkode: 658d3...5ce

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen I mange år, og etter en alvorsprat har det gått flere måneder. Enda har han ikke vist store endringer. Dette er nok veldig iboende hos han, og det blir ikke bedre av at dere fortsetter sammen. Kanskje han innser det og tar tak i seg selv når du går fra han. Du gjør han en bjørnetjeneste ved å bli, ved å la han leve komfortabelt ved at du aksepterer bedriten oppførsel. For det er det du gjør ved å bli, aksepterer at han behandler deg slik.

Du burde gått for lenge siden, men det er ikke for sent. Jeg gikk etter 12 år ut av en destruktiv relasjon med en sinna og ustabil mann... det beste jeg har gjort. Deilig å være singel etterpå. Og så møtte jeg en god mann. Kjenner endelig på ordentlig kjærlighet. 

Anonymkode: 44523...69a

[AnonymBruker]

Det jeg syns er tøffest med singel livet er ensomhet, men jeg er genuint ikke sosial og har ikke engang prøvd meg på apper eller satt en fot op pub eller så mye som sett på og smilt til en mann noe mer enn 2 upersonlige sekunder og har ikke ei venninne eller et sosialt liv i jobben. Du kan jo ha et sosialt liv med noe innsats, alle kan jo det. Jeg velger uansett å være singel fremfor å være med feil mann. Men det er meg.

Elsker du han? Liker du han som person?

Hvordan kunne du ønske livet var? Vil du gi slipp på det ønsket for han her? 

Anonymkode: a5e32...743

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det jeg syns er tøffest med singel livet er ensomhet, men jeg er genuint ikke sosial og har ikke engang prøvd meg på apper eller satt en fot op pub eller så mye som sett på og smilt til en mann noe mer enn 2 upersonlige sekunder og har ikke ei venninne eller et sosialt liv i jobben. Du kan jo ha et sosialt liv med noe innsats, alle kan jo det. Jeg velger uansett å være singel fremfor å være med feil mann. Men det er meg.

Elsker du han? Liker du han som person?

Hvordan kunne du ønske livet var? Vil du gi slipp på det ønsket for han her? 

Anonymkode: a5e32...743

Takk for dine innspill. 

Ja, ensomhet er ikke til å kimse av. Varme tanker til deg.

Jeg har vel følt at en del av kjærligheten jeg hadde, har forsvunnet. Føler meg veldig såret. Jeg ser han i et annet lys, og vet ikke om det endrer seg. 

Jeg kunne ønske livet var slik at vi ikke hadde disse problemene. At jeg følte meg trygg nok på fremtiden med denne mannen. 
 

TS

Anonymkode: 46700...dd3

[Sniff76]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for dine innspill. 

Ja, ensomhet er ikke til å kimse av. Varme tanker til deg.

Jeg har vel følt at en del av kjærligheten jeg hadde, har forsvunnet. Føler meg veldig såret. Jeg ser han i et annet lys, og vet ikke om det endrer seg. 

Jeg kunne ønske livet var slik at vi ikke hadde disse problemene. At jeg følte meg trygg nok på fremtiden med denne mannen. 
 

TS

Anonymkode: 46700...dd3

Høres ut som at du er ferdig med ham ja❤️

[AnonymBruker]

Se for deg situasjonen uendret helt frem til du er 40 år. Se for deg selv 40 år gammel og fortsatt ha det sånn her. Så se for deg selv som 50 åring og fortsatt føle det slik. Dette går ikke, ikke sant..? Du må ta vare på deg selv. Mange mistolker å ta vare på seg selv med å tenke at man er så glad i mannen, og at man tenker fordi man elsker noen så burde man være med de, fordi da tar du vare på en god følelse inni deg. Det er komfortabelt. Men om du klarer å se deg selv utenifra og frem i tid, 40-50-60 åra så forstår man jo at man ikke kan ha det slik. Det er ikke rettferdig at en person som står deg så nære skal oppføre seg slik ved konflikt, det er egoistisk av han. Er ikke sikkert han gjør dette med onde hensikter, mest sannsynlig er det en vane for han. Men hva om du hadde fått vite at en vane du gjør mot noen du er glad i, gjør den vondt? Du hadde tatt et steg tilbake og forandret deg og gjort tiltak. 
 

Først må du ta et alvorlig valg om du vil være med denne mannen 

om ja, få han til å få opp øynene med å ta han med til parterapeut. Da holdes han litt ansvarlig med å behandle deg bra ovenfor andre også, og han forstår at slik han behandler deg er ikke fritt frem bak lukkede dører. Gidder han ikke det, så dropp han, jeg har en følelse inni meg at du hadde gjort det for han 

Anonymkode: 21ffd...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Siden han har gjort et forsøk på å bedre seg og han fremdeles har et ønske om det, så hadde jeg gitt ham én siste sjanse, tror jeg, siden du føler forholdet er bra ellers.

MEN, jeg hadde stilt absolutte krav til denne siste sjansen hans!

1. Han må gå i egenterapi!

2. Dere må gå i parterapi sammen!

3. Han må gå et sinnemestringskurs!

Og han må bestille time til dette over helgen, senest tirsdag! Helst mandag...

 

Om han/dere ikke har råd til at han skal gå til privat psykolog, så vil krav-punkt nr. 1 bestå av at han:

* bestiller time til sin fastlege for å få henvisning til psykolog (og at han bestiller timen enten via nett nå i helgen eller på mandag)

* han kontakter mandag kommunens lavterskeltilbud og ber om time hos psykiatrisk sykepleier, og at han går dit mens han venter på å få timer til psykolog.

 

 

Du må kjenne på om du tror du kan få det godt med denne mannen, om han faktisk endrer seg nok til det bedre. I så fall kan det være verdt å gi det en sjanse. I så fall tror jeg du også kan ha nytte av å ta egne timer til psykolog eller psykiatrisk sykepleier, for at du skal bli bevisst dine reaksjonsmønstre og hva hans sinne har gjort med deg og dere.

Kjenner du at du ikke orker lenger, da er det greit for deg å gå fra ham.

❤️

 

 

Anonymkode: 658d3...5ce

Takk for innspill.
 

Spurte han bare enkelt om han er åpen for det, nå i sted, for å høre hvilke tanker han har. 

Han mener at han ikke trenger psykolog, at han klarer å løse ting selv. Og han mener det er feil å «påtvinge» noen psykolog. 
 

Også ble han svært «krenket» over at jeg mente vi trenger det for å løse ting, og gikk rett i forsvar. Han begynte å angripe meg med at jeg ikke prøver å løse ting, at jeg provoserer han ved at jeg ser på mobilen når han snakker (begynte å trykke på mobilen når han startet å heve stemmeleiet) - At jeg ignorerer han , ikke bryr meg om hans følelser og at dette er grunnen til at folk blir irritert på meg. 
 

vel - jeg fikk svaret mitt svart på hvitt. Han har ikke endret seg. 
 

TS 

Anonymkode: 46700...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere har vært sammen I mange år, og etter en alvorsprat har det gått flere måneder. Enda har han ikke vist store endringer. Dette er nok veldig iboende hos han, og det blir ikke bedre av at dere fortsetter sammen. Kanskje han innser det og tar tak i seg selv når du går fra han. Du gjør han en bjørnetjeneste ved å bli, ved å la han leve komfortabelt ved at du aksepterer bedriten oppførsel. For det er det du gjør ved å bli, aksepterer at han behandler deg slik.

Du burde gått for lenge siden, men det er ikke for sent. Jeg gikk etter 12 år ut av en destruktiv relasjon med en sinna og ustabil mann... det beste jeg har gjort. Deilig å være singel etterpå. Og så møtte jeg en god mann. Kjenner endelig på ordentlig kjærlighet. 

Anonymkode: 44523...69a

Takk for ærlig svar. Jeg tror du har rett i at jeg har gjort ham en bjørnetjeneste. 
 

TS

Anonymkode: 46700...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Se for deg situasjonen uendret helt frem til du er 40 år. Se for deg selv 40 år gammel og fortsatt ha det sånn her. Så se for deg selv som 50 åring og fortsatt føle det slik. Dette går ikke, ikke sant..? Du må ta vare på deg selv. Mange mistolker å ta vare på seg selv med å tenke at man er så glad i mannen, og at man tenker fordi man elsker noen så burde man være med de, fordi da tar du vare på en god følelse inni deg. Det er komfortabelt. Men om du klarer å se deg selv utenifra og frem i tid, 40-50-60 åra så forstår man jo at man ikke kan ha det slik. Det er ikke rettferdig at en person som står deg så nære skal oppføre seg slik ved konflikt, det er egoistisk av han. Er ikke sikkert han gjør dette med onde hensikter, mest sannsynlig er det en vane for han. Men hva om du hadde fått vite at en vane du gjør mot noen du er glad i, gjør den vondt? Du hadde tatt et steg tilbake og forandret deg og gjort tiltak. 
 

Først må du ta et alvorlig valg om du vil være med denne mannen 

om ja, få han til å få opp øynene med å ta han med til parterapeut. Da holdes han litt ansvarlig med å behandle deg bra ovenfor andre også, og han forstår at slik han behandler deg er ikke fritt frem bak lukkede dører. Gidder han ikke det, så dropp han, jeg har en følelse inni meg at du hadde gjort det for han 

Anonymkode: 21ffd...5e0

Takk - du har rett. Det er egoistisk, uavhengig av intensjon. 
Han er tydeligvis ikke interessert i psykologtimer. Det sier sitt, egentlig. 

TS

Anonymkode: 46700...dd3

[snillOnkel]

Kan det være noe med hvordan du gir ham tilbakemeldinger? Legger du for eksempel vekt på at problemet er resultat av din tolkning av situasjonen? Et eksempel kunne være at du føler du gjør mer av gulvvasken, fordi du vasker gulvet hver uke og ønsker renere gulv enn om de bare vaskes en gang i måneden. Eller sier du med klagestemme at han aldri vasker og at dette må bety at han ikke bryr seg om deg?
Noen (ofte menn) blir lett såret av kritikk, føler seg mindreverdig, og går til motangrep. Jeg er ikke sikker på om du får endret dette hos ham. Du bør nok heller forsøke å endre måten du tar opp vanskeligheter på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært sammen med en mann i flere år. I lang tid har jeg følt at han ikke er den rette for meg, men ikke konfrontert meg selv med det fordi jeg har håpt på bedring. 
Han har en tendens til å gå i forsvar, bli sint, eskalere konflikt og ikke respektere mine grenser.
Jeg har pleid å trekke meg unna, tie stille, men likevel fortsetter han med «sinneutbrudd». 

Det har vært små ting som utløser det, kun en enkel tilbakemelding fra min side eller at jeg deler noen følelser om hva jeg synes kan være utfordrende i forholdet. 
Jeg har følt meg lite sett og lite respektert når slike hendelser skjer. Samtidig - når det har gått en stund og ingen uenighet oppstår - er han bare god og snill. Ikke alltid så flink til å lytte eller forstå meg som jeg kunne ønske, men ok. 
Det har tappet meg over tid og jeg har på en måte skubbet alle problemer unna, nettopp fordi at dersom jeg uttrykker meg om vanskelige følelser når det gjelder oss, så går han i forsvar, blir sint osv. Tar ikke ansvar og legger all skyld på meg. 

Men så fikk jeg en dag nok og ga han et ultimatum. Han viste tydelig anger og sa han ønsket å jobbe med seg selv. Jeg ga det en tidsfrist for meg selv på flere måneder. I den perioden var det noe tegn til endring, men ikke mye. Han skapte ikke like ofte konflikter, men likevel ble det ofte store utbrudd for små ting og nye sår hos meg. 
 

Dette har såret meg mye; at han over tid alltid skal gå i krig mot meg for ingenting og ikke gir seg, vender ting om på meg osv. At han ikke tok det nok på alvor da jeg virkelig satte foten ned, gjør også vondt.
Har ikke hatt mulighet til å flytte pga økonomiske årsaker, som har gjort det hele mer komplisert. 
 

Nå har han tilsynelatende forstått alvoret og mener at han virkelig skal vise meg at han kan gjøre ting bedre.
Men det kommer jo til å ta lang tid før jeg evt ser en forskjell og stoler på det. Bør jeg vente og se? Kan det være jeg føler at alt blir bedre om han faktisk endrer seg? 
Alternativet er jo singellivet. Føles tøft i voksen alder. 

Anonymkode: 46700...dd3

Bedre slengen sammen med feil mann. 

Anonymkode: c0d9c...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bedre slengen sammen med feil mann. 

Anonymkode: c0d9c...687

Alene!!! Autokorrektur altså.

🙄 

Anonymkode: c0d9c...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alene!!! Autokorrektur altså.

🙄

Anonymkode: c0d9c...687

😂😂👍

Anonymkode: 21ffd...5e0

[AnonymBruker]

snillOnkel skrev (12 minutter siden):

Kan det være noe med hvordan du gir ham tilbakemeldinger? Legger du for eksempel vekt på at problemet er resultat av din tolkning av situasjonen? Et eksempel kunne være at du føler du gjør mer av gulvvasken, fordi du vasker gulvet hver uke og ønsker renere gulv enn om de bare vaskes en gang i måneden. Eller sier du med klagestemme at han aldri vasker og at dette må bety at han ikke bryr seg om deg?
Noen (ofte menn) blir lett såret av kritikk, føler seg mindreverdig, og går til motangrep. Jeg er ikke sikker på om du får endret dette hos ham. Du bør nok heller forsøke å endre måten du tar opp vanskeligheter på. 

Vi har ikke ansvar for andres atferd. Jeg er enig i at man må ha fokus på kommunikasjon, men denne typen atferd er en del av personligheten. Det kan ikke være opp til en person å jobbe for at en annen skal endre dårlig atferd. Det kalles å gå på glass, og det krever enormt med ressurser. Da blir man en annens pedagog.

De må ta tak i det selv. Og det tar lang tid, hvis de da i det hele tatt velger å ta tak i det.

Anonymkode: 0efeb...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Takk for innspill.
 

Spurte han bare enkelt om han er åpen for det, nå i sted, for å høre hvilke tanker han har. 

Han mener at han ikke trenger psykolog, at han klarer å løse ting selv. Og han mener det er feil å «påtvinge» noen psykolog. 
 

Også ble han svært «krenket» over at jeg mente vi trenger det for å løse ting, og gikk rett i forsvar. Han begynte å angripe meg med at jeg ikke prøver å løse ting, at jeg provoserer han ved at jeg ser på mobilen når han snakker (begynte å trykke på mobilen når han startet å heve stemmeleiet) - At jeg ignorerer han , ikke bryr meg om hans følelser og at dette er grunnen til at folk blir irritert på meg. 
 

vel - jeg fikk svaret mitt svart på hvitt. Han har ikke endret seg. 
 

TS 

Anonymkode: 46700...dd3

Ang. det at han mener han ikke trenger psykolog, at han klarer å løse ting selv og at han mener det er feil å "påtvinge" noen psykolog.

Da hadde jeg svart at for flere måneder siden fikk han en sjanse til å endre seg, men at det har vært altfor lite endring til at forholdet fungerer, og at måten han svarer deg i kveld, med å bli sint igjen på deg for å ta opp dette, viser dette. 

Jeg hadde videre sagt at jeg ikke forsøker å påtvinge noen å gå til psykolog, heller ikke ham. Han står helt fritt til å ikke gå i behandling og gå sinnemestringskurs eller bli med i parterapi. Selvfølgelig står han helt fritt å velge bort alt dette, og at du selvfølgelig på ingen måte ønsker å tvinge ham til noe som helst av dette.

MEN, på samme måte som han står helt fritt å velge bort hjelp som kan redde ekteskapet, så står du selv like fritt til å velge bort ekteskapet når det ikke fungerer for deg, og dere heller ikke kan jobbe konstruktivt nok sammen for å få det bedre. 

DU står like fritt som han til å ta valg over eget liv, hva du er villig til og hva du ikke er villig til å gjøre. Og siden han nå har vist over mange måneder at han ikke greier å endre seg nok alene, og han velger bort de som kan hjelpe ham og dere to som par, så velger han også bort ekteskapet, da du ikke lenger kan leve med så små endringer som tar så lang tid, fordi det er altfor lenge siden du følte du hadde det bra og trygt i forholdet. 

Videre ville jeg spurt ham hvordan dere skal gjøre dette praktisk mtp. fordeling av eiendeler osv.

 

Han virker ikke å ha noen ekte vilje til å ville endre seg, så da skal ikke du kjempe mer for forholdet heller. Du kan ikke endre ham. Men du kan endre ditt eget liv til det bedre.

Om hans sinneproblematikk er alvorlig sørger du, før du tar denne praten med ham, for å snakke med noen som kan sjekke at du har det bra etter at du har fortalt ham at du er ferdig med forholdet.

❤️

Anonymkode: 658d3...5ce

[AnonymBruker]

snillOnkel skrev (17 minutter siden):

Kan det være noe med hvordan du gir ham tilbakemeldinger? Legger du for eksempel vekt på at problemet er resultat av din tolkning av situasjonen? Et eksempel kunne være at du føler du gjør mer av gulvvasken, fordi du vasker gulvet hver uke og ønsker renere gulv enn om de bare vaskes en gang i måneden. Eller sier du med klagestemme at han aldri vasker og at dette må bety at han ikke bryr seg om deg?
Noen (ofte menn) blir lett såret av kritikk, føler seg mindreverdig, og går til motangrep. Jeg er ikke sikker på om du får endret dette hos ham. Du bør nok heller forsøke å endre måten du tar opp vanskeligheter på. 

Vel, forstår at du kan tenke det. Jeg har en stund tvilt på meg selv, kunne jeg ha sagt ting annerledes? Jeg er ikke perfekt. De gangene jeg har tatt opp noe har det vært god grunn.
Måten jeg har gjort det på er «kan du hjelpe litt mer til med x? Jeg føler mye ligger på meg, fint om du kan bidra litt». Og det har utløst forsvar og sinne. 
Ellers er det hvis han har tråkket over grenser, type delt noen til andre som er privat ang meg. 
 

og ja, jeg har ikke ansvar for hvordan han responderer - men har det siste året holdt inne mye for å unngå sinne fra han. 

TS 

Anonymkode: 46700...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for innspill.
 

Spurte han bare enkelt om han er åpen for det, nå i sted, for å høre hvilke tanker han har. 

Han mener at han ikke trenger psykolog, at han klarer å løse ting selv. Og han mener det er feil å «påtvinge» noen psykolog. 
 

Også ble han svært «krenket» over at jeg mente vi trenger det for å løse ting, og gikk rett i forsvar. Han begynte å angripe meg med at jeg ikke prøver å løse ting, at jeg provoserer han ved at jeg ser på mobilen når han snakker (begynte å trykke på mobilen når han startet å heve stemmeleiet) - At jeg ignorerer han , ikke bryr meg om hans følelser og at dette er grunnen til at folk blir irritert på meg. 
 

vel - jeg fikk svaret mitt svart på hvitt. Han har ikke endret seg. 
 

TS 

Anonymkode: 46700...dd3

Om han ikke er villig til parterapi ville jeg gått. Du kan ikke fikse dette alene, og når han går i angrep ved forsøk på dialog TRENGER dere en tredjeperson til å styre samtalene så begge får si sitt. Nekter han det er dette håpløst. 

Anonymkode: b4824...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ang. det at han mener han ikke trenger psykolog, at han klarer å løse ting selv og at han mener det er feil å "påtvinge" noen psykolog.

Da hadde jeg svart at for flere måneder siden fikk han en sjanse til å endre seg, men at det har vært altfor lite endring til at forholdet fungerer, og at måten han svarer deg i kveld, med å bli sint igjen på deg for å ta opp dette, viser dette. 

Jeg hadde videre sagt at jeg ikke forsøker å påtvinge noen å gå til psykolog, heller ikke ham. Han står helt fritt til å ikke gå i behandling og gå sinnemestringskurs eller bli med i parterapi. Selvfølgelig står han helt fritt å velge bort alt dette, og at du selvfølgelig på ingen måte ønsker å tvinge ham til noe som helst av dette.

MEN, på samme måte som han står helt fritt å velge bort hjelp som kan redde ekteskapet, så står du selv like fritt til å velge bort ekteskapet når det ikke fungerer for deg, og dere heller ikke kan jobbe konstruktivt nok sammen for å få det bedre. 

DU står like fritt som han til å ta valg over eget liv, hva du er villig til og hva du ikke er villig til å gjøre. Og siden han nå har vist over mange måneder at han ikke greier å endre seg nok alene, og han velger bort de som kan hjelpe ham og dere to som par, så velger han også bort ekteskapet, da du ikke lenger kan leve med så små endringer som tar så lang tid, fordi det er altfor lenge siden du følte du hadde det bra og trygt i forholdet. 

Videre ville jeg spurt ham hvordan dere skal gjøre dette praktisk mtp. fordeling av eiendeler osv.

 

Han virker ikke å ha noen ekte vilje til å ville endre seg, så da skal ikke du kjempe mer for forholdet heller. Du kan ikke endre ham. Men du kan endre ditt eget liv til det bedre.

Om hans sinneproblematikk er alvorlig sørger du, før du tar denne praten med ham, for å snakke med noen som kan sjekke at du har det bra etter at du har fortalt ham at du er ferdig med forholdet.

❤️

Anonymkode: 658d3...5ce

Takk for dine tanker og innspill.

Helt ærlig hadde jeg tidligere håpet at han selv ville tatt initiativ til parterapi eller egenterapi. Å foreslå det selv nå, for så at han avviser forslaget er trist. 

TS

Anonymkode: 46700...dd3

[Ymse meninger]

Hvordan skal han greie å endre atferdsmønster? Skal han i terapi? Leser han bøker om relasjonspsykologi? Sinnemestring? Leser seg opp på atferdsforstyrrelser? For hvordan skal han endre på noe ut fra ingenting? Hvor skal han finne verktøykassa og metodikk for selvregulering og selvinnsikt?