Mistenker jeg har autisme, men behandler er uenig

[AnonymBruker]

Det er kjempevanlig at autistiske jenter blir diagnosert med borderline istedenfor autisme, dessverre.

Selvdiagnosering er komplett valid, hvis du føler det stemmer, så søk opp ressurser på hvordan leve bedre med autisme. Det gir deg selvfølgelig ingen rett på offentlig hjelp, men du sier selv at du først og fremst ønsker å forstå deg selv bedre. Husk at å være nevrodivergent er minst like normalt som å være nevrotypisk, og vi er alle like mye verdt, selv om noen av oss trenger andre strategier for å fungere godt i hverdagen.

Terapeuten din kan også ta feil. Det skjer faktisk at selv folk med høy utdanning og lang erfaring tar feil. Det er derfor diagnoseringsprossessen finnes, fordi ting som autisme ikke kan avdekkes bare ved vanlige samtaler (ofte hvertfall). For en profesjonell å uttale seg så bastant er ganske klanderverdig. Som andre foreslår ville jeg også vurdert å be fastlegen om henvisning et annet sted for utredning.

Anonymkode: 4c942...da4

[kommodevaran]

Jeg ble diagnosert med autisme som 18-åring. Da hadde jeg allerede vært innom fire forskjellige psykologer, og ingen av dem hadde mistenkt en gang at det kunne dreie seg om autisme. Dessverre er det utrolig mange psykologer som overhodet ikke har peiling på den slags problematikk, særlig hos jenter. Psykolog nr. 5 luktet endelig lunta.

Den eneste nytten den diagnosen gjorde, var at det ble lettere å søke om stønader hos NAV (siden jeg ikke fungerer i arbeidslivet). Og siden heller ikke jeg hadde tenkt tanken om at jeg kunne ha autisme, var det greit å ha noe konkret å søke opp og kjenne seg igjen i.

Jeg fortsatte å gå til psykolog i flere år etter at jeg fikk diagnosen, mest fordi NAV insisterte på at det skulle være en del av "behandlingsplanen". Var igjen innom flere psykologer, og felles for dem alle sammen var at de overhodet ikke tok med autismen min i beregningen når det kom til behandlingsopplegg. Om dette var fordi de manglet kompetanse og forståelse for temaet, eller om de bare ikke syntes det var viktig, vet jeg ikke. Jeg fikk aldri noen tips til hvordan jeg kunne gjøre hverdagen enklere, ingen verktøy for å takle vanskene mine bedre, aldri noen forklaring eller innsikt i hvordan jeg egentlig fungerer. "Terapien" bestod av overfladiske samtaler (som om det å småprate i en times tid hver uke kom til å løse alle mine problemer) og om det noen gang var fokus på de faktiske utfordringene jeg hadde, fikk jeg kun sånne hjelpsomme spørsmål, som "hvorfor tror du at du føler det slik?" 

Som flere andre har skrevet, så finnes det ingen medisin eller ordentlig behandling. Hele mitt voksne liv (er nå i 30-årene) har bestått av å prøve og feile, peile meg inn på de områdene der jeg merker at jeg sliter, lese om metoder og verktøy og forsøke å få mer kunnskap innen disse områdene, teste, feile, teste igjen, og en sjelden gang i blant finne noe som faktisk funker litt for meg. Men det trenger man stengt tatt ikke noen diagnose for å gjøre. 

Endret 13. februar av kommodevaran

[AnonymBruker]

Du har krav på en second opinion. Jeg vet selv en som fikk diagnose borderline/eupf, men som ba om en second opinion, fikk det av en annen på dps og fikk diagnose Asberger (som selvsagt passerer mye bedre). 

Dps er veldig glad i å sette personlighetsforstyrrelse som diagnose, av en eller annen grunn. 

Anonymkode: 93e68...197

[AnonymBruker]

Du kjenner deg selv best. Selvfølgelig skal man lytte til fagfolk, men nå er ikke psykologi den mest objektive profesjonen der ute heller. Mange har lite eller ingen kunnskap om autisme, spesielt hos kvinner. Den kunnskapen de har er ofte utdatert eller basert på fordommer og stereotyper. Det er fortsatt helsepersonell der ute som mener autisme = nonverbale gutter og menn med store kognitive svekkelser og adferdsproblemer. 

Min, nyutdannede, psykolog sa at jeg umulig kunne være autist fordi jeg hadde venner. Da hadde jeg såvidt nevnt én venninne jeg går tur med ca en gang i måneden, og som selv er på spekteret. Man kan kanskje unnskylde psykologen for å være ung og uerfaren, men det sier litt om hvor nivået på utdanningen og kunnskapen ligger. 

En diagnose gjør kanskje ikke så mye fra eller til. Det meste må man uansett finne ut av selv, hente kunnskap av andre med samme utfordringer, etc. Men det kan bli viktig i fremtiden, bl.a. med tanke på offentlige instanser og helsevesen siden mange opplever funksjonsfall når de blir eldre. 

Anonymkode: a3b65...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ulemper også å ha diagnose på papiret. 

Anonymkode: 89735...9fb

Ikke hvis man skal bli ufør.

Anonymkode: 23c78...677

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lese Kunsten å Feike Arabisk, Kaninen har stått opp, Jenter på Spekteret og Women and Girls on the Autism Spectrum.

Personligheforstyrrelse er ofte en diagnose som damer som egentlig har autisme får, men det er jo ikke mulig for oss å vite om du har det eller ikke. Det har lenge vært lite kunnskap om kvinner og autisme og dps avslår gjerne utredning for autisme. Jeg ville spart opp penger til privat utredning om jeg var deg. 

Anonymkode: d8e2b...77b