Mor som er sur pga morsdag

[AnonymBruker]

Vi hadde en helt OK oppvekst, men ingen av våre foreldre har vært helt A4. Både jeg og mitt søsken flyttet hjemmefra når vi var 18. Våre foreldre har "alltid" vært skilt, og de har begge slitt med delvis rus/alkohol og psykiske problemer.  Vår far hadde de største problemene i vår barndom og til vi var rundt midten av 20 årene, og vår mor har heller slitt de siste 15 årene. 

De 10 første av de årene var det vi/jeg som vasket hjemme hos henne, hentet post, ordnet jul, bursdager, stilte opp når hun trengte hjelp, en skulder å gråte på når NAV var fæle eller legen var idiot, betalte regninger. Det så alltid ut som en seinest hjemme, inkassovarsel, ingen mat i hus, oppkast, til bursdager og jul fikk vi vippset noen kroner. 

Vår mor har stilt litt opp for oss også, og blant annet i gode perioder vært barnevakt hvis en av oss skulle på kjærestetur, eller det har oppstått noe. Men det har ikke vært veldig ofte fordi jeg for min egen del ikke stoler helt på at hun evner å gjøre det med mindre jeg er helt sikker på at hun er på et godt sted da.

I årevis har hun hart oppfølging av sykehus, lege, kommune, kurs, bedriftshelsetjeneste og alt mulig annet. 

For 3 år siden gikk jeg på en smell selv og klarte ikke mer. Jeg var helt utslitt og utmattet, ble dypt deprimert og livet falt i grus, samlivsbrudd og alt var ille. Det eneste min mor sa var: det var litt godt fordi nå kunne jeg kjenner hvordan hun hadde det og vise mer forståelse for henne 

Jeg og mannen er nå funnet tilbake. Jeg er delvis tilbake på jobb og livet går mye bedre. Men jeg må endre min relasjon til min mor. Det kan gå dagesvis uten et livstegn fra henne, til og med uker. Jeg er lei av å ringe henne og aldri høre noe, jeg blir redd og kan ikke fortsette slik. Jeg slutter å tilrettelegge for henne, men skal selvsagt bidra. Er bare ferdig med å fikse ting for henne. Hun er uansett alltid utakknemlig og finner noe å klage på. 

Når vi er hos henne så må jeg handle maten, lage maten, ta oppvasken og slikt. Hun sitter bare fastgrodd i stolen sin og sipper til et glass rødvin. Blir aldri full, men en morgenkaffen med litt whisky i, glass vin noen timer senere, og et siste glass rødvin noen timer senere. Det er livet hennes nå.

Helt ærlig synes jeg morsdag, valentines dag og slikt er litt oppskrytt. I yngre dager gjorde jeg stort utav disse dagene, både til mine kjærester og mamma. Men nå er det ikke noe jeg legger mye i. Jeg kan gjerne være med mannen og vi lager oss gjerne en ekstra god biff, men det er ikke så mye mer spesielt enn en hvilken som helst annen dag hos oss.

Min mor tok opp for noen år siden at hun synes det var kjipt at jeg hadde sluttet å gjøre noe på morsdagen. Hun var i en god periode da og jeg beklaget meg litt, mest fordi jeg ble litt paff. Hva slags mor er du, tenkte jeg litt inni meg.

Så de siste årene har jeg sendt en SMS å gratulert henne. 

I helgen var det morsdag igjen. Den kom litt brått på. Mest fordi på fredagen så falt jeg og brakk ankelen, og på lørdagen fikk mannen dårlige nyheter om at hans far var blitt kreftsyk. Jeg delte disse nyhetene i en felleschat med min familie på lørdagen, både eget benbrudd og min svigerfar situasjon. Mine søsken og far responderte. Min mor så det ikke og hadde ikke vært aktiv hele lørdag eller søndag. Søndagen var jeg litt lei og gadd ikke gratulere henne med denne teite dagen. Litt barnslig av meg ja.

Mandag ettermiddag ringer hun, da hadde hun sett bilde og spør om jeg har vært hos lege. Jeg sier jeg var på legevakt og sykehus og fått gips. Så bra sier hun, og i neste setning sier hun at det var morsdag i går. Det merket du vel ikke mye til hvis du har ligget å sovet hele helgen sier jeg, nei, sier hun, ikke hadde du merket mye til det ellers heller, uten at mitt søsken hadde sendt en SMS og skrevet gratulerer med morsdagen. Det hadde hun ikke fått av meg legger hun til. Nei det fikk du ikke bekreftet jeg..

Nei er det slikt det skal være sier hun. Også legger vi på.

Jeg blir litt matt. Og er litt irritert. Lurer også på om det er normalt? 

Dere som nærmer dere 40, med foreldre som er 60. Feirer dere morsdag enda? 

Jeg opplever ikke å ha hatt en veldig god mor. Hva er poenget? Skal jeg sende blomster til noen jeg vet ikke hadde lukket opp døra med levering ? 

Anonymkode: ec0bf...37a

[AnonymBruker]

Jeg er 60 og det er mange år siden jeg fikk en hilsen på morsdagen. Koselig å få, men ikke noe som er viktig for mitt forhold til ungene. 

Anonymkode: 8983e...622

[Illuminatum]

Gratulerer jo min mor selv om jeg er 60 år og er stort sett innom med kake.

[BareMay]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi hadde en helt OK oppvekst, men ingen av våre foreldre har vært helt A4. Både jeg og mitt søsken flyttet hjemmefra når vi var 18. Våre foreldre har "alltid" vært skilt, og de har begge slitt med delvis rus/alkohol og psykiske problemer.  Vår far hadde de største problemene i vår barndom og til vi var rundt midten av 20 årene, og vår mor har heller slitt de siste 15 årene. 

De 10 første av de årene var det vi/jeg som vasket hjemme hos henne, hentet post, ordnet jul, bursdager, stilte opp når hun trengte hjelp, en skulder å gråte på når NAV var fæle eller legen var idiot, betalte regninger. Det så alltid ut som en seinest hjemme, inkassovarsel, ingen mat i hus, oppkast, til bursdager og jul fikk vi vippset noen kroner. 

Vår mor har stilt litt opp for oss også, og blant annet i gode perioder vært barnevakt hvis en av oss skulle på kjærestetur, eller det har oppstått noe. Men det har ikke vært veldig ofte fordi jeg for min egen del ikke stoler helt på at hun evner å gjøre det med mindre jeg er helt sikker på at hun er på et godt sted da.

I årevis har hun hart oppfølging av sykehus, lege, kommune, kurs, bedriftshelsetjeneste og alt mulig annet. 

For 3 år siden gikk jeg på en smell selv og klarte ikke mer. Jeg var helt utslitt og utmattet, ble dypt deprimert og livet falt i grus, samlivsbrudd og alt var ille. Det eneste min mor sa var: det var litt godt fordi nå kunne jeg kjenner hvordan hun hadde det og vise mer forståelse for henne 

Jeg og mannen er nå funnet tilbake. Jeg er delvis tilbake på jobb og livet går mye bedre. Men jeg må endre min relasjon til min mor. Det kan gå dagesvis uten et livstegn fra henne, til og med uker. Jeg er lei av å ringe henne og aldri høre noe, jeg blir redd og kan ikke fortsette slik. Jeg slutter å tilrettelegge for henne, men skal selvsagt bidra. Er bare ferdig med å fikse ting for henne. Hun er uansett alltid utakknemlig og finner noe å klage på. 

Når vi er hos henne så må jeg handle maten, lage maten, ta oppvasken og slikt. Hun sitter bare fastgrodd i stolen sin og sipper til et glass rødvin. Blir aldri full, men en morgenkaffen med litt whisky i, glass vin noen timer senere, og et siste glass rødvin noen timer senere. Det er livet hennes nå.

Helt ærlig synes jeg morsdag, valentines dag og slikt er litt oppskrytt. I yngre dager gjorde jeg stort utav disse dagene, både til mine kjærester og mamma. Men nå er det ikke noe jeg legger mye i. Jeg kan gjerne være med mannen og vi lager oss gjerne en ekstra god biff, men det er ikke så mye mer spesielt enn en hvilken som helst annen dag hos oss.

Min mor tok opp for noen år siden at hun synes det var kjipt at jeg hadde sluttet å gjøre noe på morsdagen. Hun var i en god periode da og jeg beklaget meg litt, mest fordi jeg ble litt paff. Hva slags mor er du, tenkte jeg litt inni meg.

Så de siste årene har jeg sendt en SMS å gratulert henne. 

I helgen var det morsdag igjen. Den kom litt brått på. Mest fordi på fredagen så falt jeg og brakk ankelen, og på lørdagen fikk mannen dårlige nyheter om at hans far var blitt kreftsyk. Jeg delte disse nyhetene i en felleschat med min familie på lørdagen, både eget benbrudd og min svigerfar situasjon. Mine søsken og far responderte. Min mor så det ikke og hadde ikke vært aktiv hele lørdag eller søndag. Søndagen var jeg litt lei og gadd ikke gratulere henne med denne teite dagen. Litt barnslig av meg ja.

Mandag ettermiddag ringer hun, da hadde hun sett bilde og spør om jeg har vært hos lege. Jeg sier jeg var på legevakt og sykehus og fått gips. Så bra sier hun, og i neste setning sier hun at det var morsdag i går. Det merket du vel ikke mye til hvis du har ligget å sovet hele helgen sier jeg, nei, sier hun, ikke hadde du merket mye til det ellers heller, uten at mitt søsken hadde sendt en SMS og skrevet gratulerer med morsdagen. Det hadde hun ikke fått av meg legger hun til. Nei det fikk du ikke bekreftet jeg..

Nei er det slikt det skal være sier hun. Også legger vi på.

Jeg blir litt matt. Og er litt irritert. Lurer også på om det er normalt? 

Dere som nærmer dere 40, med foreldre som er 60. Feirer dere morsdag enda? 

Jeg opplever ikke å ha hatt en veldig god mor. Hva er poenget? Skal jeg sende blomster til noen jeg vet ikke hadde lukket opp døra med levering ? 

Anonymkode: ec0bf...37a

Sikker på at hun er "sur"?

Kanskje litt lei seg? Uavhengig av det du ramser opp. En tlf hadde kanskje vært hyggelig..?

[Uanonym bruker]

Jeg er på din alder og min mor på alder med din mor. Kjøper blomster til henne hver morsdag fordi hun setter pris på det. For meg betyr slike dager ingenting.

Selv om moren din høres litt krevende ut, er det jo ikke verdens største jobb å sende en sms med gratulerer. Dersom det holder husfreden, ville jeg vurdert det til at det var verd det.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi hadde en helt OK oppvekst, men ingen av våre foreldre har vært helt A4. Både jeg og mitt søsken flyttet hjemmefra når vi var 18. Våre foreldre har "alltid" vært skilt, og de har begge slitt med delvis rus/alkohol og psykiske problemer.  Vår far hadde de største problemene i vår barndom og til vi var rundt midten av 20 årene, og vår mor har heller slitt de siste 15 årene. 

De 10 første av de årene var det vi/jeg som vasket hjemme hos henne, hentet post, ordnet jul, bursdager, stilte opp når hun trengte hjelp, en skulder å gråte på når NAV var fæle eller legen var idiot, betalte regninger. Det så alltid ut som en seinest hjemme, inkassovarsel, ingen mat i hus, oppkast, til bursdager og jul fikk vi vippset noen kroner. 

Vår mor har stilt litt opp for oss også, og blant annet i gode perioder vært barnevakt hvis en av oss skulle på kjærestetur, eller det har oppstått noe. Men det har ikke vært veldig ofte fordi jeg for min egen del ikke stoler helt på at hun evner å gjøre det med mindre jeg er helt sikker på at hun er på et godt sted da.

I årevis har hun hart oppfølging av sykehus, lege, kommune, kurs, bedriftshelsetjeneste og alt mulig annet. 

For 3 år siden gikk jeg på en smell selv og klarte ikke mer. Jeg var helt utslitt og utmattet, ble dypt deprimert og livet falt i grus, samlivsbrudd og alt var ille. Det eneste min mor sa var: det var litt godt fordi nå kunne jeg kjenner hvordan hun hadde det og vise mer forståelse for henne 

Jeg og mannen er nå funnet tilbake. Jeg er delvis tilbake på jobb og livet går mye bedre. Men jeg må endre min relasjon til min mor. Det kan gå dagesvis uten et livstegn fra henne, til og med uker. Jeg er lei av å ringe henne og aldri høre noe, jeg blir redd og kan ikke fortsette slik. Jeg slutter å tilrettelegge for henne, men skal selvsagt bidra. Er bare ferdig med å fikse ting for henne. Hun er uansett alltid utakknemlig og finner noe å klage på. 

Når vi er hos henne så må jeg handle maten, lage maten, ta oppvasken og slikt. Hun sitter bare fastgrodd i stolen sin og sipper til et glass rødvin. Blir aldri full, men en morgenkaffen med litt whisky i, glass vin noen timer senere, og et siste glass rødvin noen timer senere. Det er livet hennes nå.

Helt ærlig synes jeg morsdag, valentines dag og slikt er litt oppskrytt. I yngre dager gjorde jeg stort utav disse dagene, både til mine kjærester og mamma. Men nå er det ikke noe jeg legger mye i. Jeg kan gjerne være med mannen og vi lager oss gjerne en ekstra god biff, men det er ikke så mye mer spesielt enn en hvilken som helst annen dag hos oss.

Min mor tok opp for noen år siden at hun synes det var kjipt at jeg hadde sluttet å gjøre noe på morsdagen. Hun var i en god periode da og jeg beklaget meg litt, mest fordi jeg ble litt paff. Hva slags mor er du, tenkte jeg litt inni meg.

Så de siste årene har jeg sendt en SMS å gratulert henne. 

I helgen var det morsdag igjen. Den kom litt brått på. Mest fordi på fredagen så falt jeg og brakk ankelen, og på lørdagen fikk mannen dårlige nyheter om at hans far var blitt kreftsyk. Jeg delte disse nyhetene i en felleschat med min familie på lørdagen, både eget benbrudd og min svigerfar situasjon. Mine søsken og far responderte. Min mor så det ikke og hadde ikke vært aktiv hele lørdag eller søndag. Søndagen var jeg litt lei og gadd ikke gratulere henne med denne teite dagen. Litt barnslig av meg ja.

Mandag ettermiddag ringer hun, da hadde hun sett bilde og spør om jeg har vært hos lege. Jeg sier jeg var på legevakt og sykehus og fått gips. Så bra sier hun, og i neste setning sier hun at det var morsdag i går. Det merket du vel ikke mye til hvis du har ligget å sovet hele helgen sier jeg, nei, sier hun, ikke hadde du merket mye til det ellers heller, uten at mitt søsken hadde sendt en SMS og skrevet gratulerer med morsdagen. Det hadde hun ikke fått av meg legger hun til. Nei det fikk du ikke bekreftet jeg..

Nei er det slikt det skal være sier hun. Også legger vi på.

Jeg blir litt matt. Og er litt irritert. Lurer også på om det er normalt? 

Dere som nærmer dere 40, med foreldre som er 60. Feirer dere morsdag enda? 

Jeg opplever ikke å ha hatt en veldig god mor. Hva er poenget? Skal jeg sende blomster til noen jeg vet ikke hadde lukket opp døra med levering ? 

Anonymkode: ec0bf...37a

Hun virker veldig selvopptatt da. 

[AnonymBruker]

Du har gitt og gitt og gitt.  Jeg er på nippet til å si at oppveksten din heller ikke var ok slik du beskriver den.

Så var det kanskje litt barnslig av deg å forsøke å "hevne deg" ved å droppe å gratulere med morsdagen. Samtidig fullt forståelig med alt det du beskriver. Jeg tror heller ikke at folk forstår hvorfor man dropper slike dager. Det er kanskje ikke selve blomsten eller anropet i seg selv som er pes. Det som er pes er at man føler seg lite verdsatt sånn all over. Hvorfor skal man da gidde å gi tilbake?

Anonymkode: e11fb...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har gitt og gitt og gitt.  Jeg er på nippet til å si at oppveksten din heller ikke var ok slik du beskriver den.

Så var det kanskje litt barnslig av deg å forsøke å "hevne deg" ved å droppe å gratulere med morsdagen. Samtidig fullt forståelig med alt det du beskriver. Jeg tror heller ikke at folk forstår hvorfor man dropper slike dager. Det er kanskje ikke selve blomsten eller anropet i seg selv som er pes. Det som er pes er at man føler seg lite verdsatt sånn all over. Hvorfor skal man da gidde å gi tilbake?

Anonymkode: e11fb...e0e

Den siste setningen der ble litt feil ..Hvorfor skal mam da gidde å gi det lille ekstra når man ikke føler seg sett av den andre?

Anonymkode: e11fb...e0e

[Rødvinsfilosofen]

Av og til er det lettere å sende en tekstmelding av typen 

«Gratulerer med dagen!💗»
enn alt dramaet man vet oppstår hvis man IKKE sender en slik melding…

[AnonymBruker]

Vi gjør ikke så mye ut av slike dager lenger, nei. Verken jeg, mann og barn, eller opp mot mine foreldre. 

Med det mener jeg at jeg pleier å sende en tekstmelding og gratulere med morsdagen. Evt. så kan jeg tilby å komme innom. 
Kommer jeg innom kan jeg evt. ta med litt kake eller boller, dersom de ikke selv sier de serverer noe. Men da er det ikke mer enn at det spises der og da. 

Ikke viktige dager for oss, men det er alltid hyggelig å bli husket, tenker jeg. 

Men nå har jo jeg et ganske nært forhold til mine foreldre. Og de stiller opp for meg når det er noe. Mens du har et mye mer anstrengt forhold til din mor. 

Jeg tror du skal forsøke å distansere deg mer fra henne i det store og hele. 
Avslutt samtaler når hun begynner å klage, og gå hjem når du er lei av å høre på henne. 
Men ta nå for all del å send en liten tekstmelding på morsdag og bursdag. 

Ikke bry deg så mye om hun gjengjelder det eller ikke. Gjør din del, og tenk at da setter du standarden for deg, uavhengig av hvilken standard hun setter for seg. 
I tillegg lærer jo du dine barn hvordan du forventer å bli behandlet. 
Lærer du dem at man alltid gratulerer sin mor på morsdagen, selv om det bare er over en tekstmelding, så kan det jo være de husker å gjøre det for deg også. 

Anonymkode: abac1...df5

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med å ikke markere morsdagen så jeg pleier ikke gratulere selv om vi har et godt forhold, har gjort det en gang iblant om vi tilfeldigvis har vært sammen. Håper mamma ikke er sur for dette er jo hun og pappa som alltid sa at sånne dager var tull da jeg var barn 😄

Uannsett, jeg synes ikke moren din oppfører seg som en god mor.

Veldig spesielt å ikke gidde å melde sitt eget barn som både har skadet seg og fått vonde nyheter, og deretter være sur for å ikke ha fått en høflighetssms om morsdag dagen etter. Vær en mor for å bli behandlet som en mor tenker jeg da. 

Men erfaringsmessig med liknende personer i min manns familie så er det ikke noe man kan forandre noe særlig på. Men kanskje det er best for deg å bare ta litt avstand. Om hun tar det opp igjen ville jeg dog vært ærlig og sagt at jeg sendte faktisk ikke melding fordi jeg hadde hatt 2 ganske vonde dager der det skjedde alvorlige ting og jeg hørte ikke noe fra deg om dette. Når du ikke viser noe omsorg mot meg og mannen så var det ikke på toppen av min liste å gratulere deg den dagen. 

Anonymkode: 8baf7...948

[AnonymBruker]

Hvis hun har vasset rundt i sitt eget oppkast uten mat i hus og uten å betale regninger eller ordne annet forefallende før du fikset det for henne, så er hun ikke en god mamma i det hele tatt. Når du først skrev "mine foreldre har aldri vært helt a4" så tenkte jeg "huff, jeg er ikke helt a4 jeg heller, håper ungene mine vil synes de har hatt bedre enn en ok oppvekst", men så leste jeg resten og innså at dette grenser mer til omsorgssvikt. 

Hun brydde seg ikke om beinbruddet ditt eller nyhetene om din svigerfar. Til sammenligning har jeg ligget hjemme med influensa denne helgen, og mamma ringte meg for å spørre om hun skulle stikke innom med noe mat. Da sa jeg gratulerer med morsdagen, ellers kan det hende jeg hadde glemt det, jeg også. 

Anonymkode: ebda8...0f7

[AnonymBruker]

Nei, aldri i livet om mor fortjener cred for jobben. Det er egentlig en skandale at bv aldri kom. 

Anonymkode: c2072...24c

[AnonymBruker]

Mamma og jeg snakket sammen på søndag, men det var hun som ringte meg og ikke omvendt. Vet ikke om hun fisket etter noe når hun ringte, men hun fikk iallfall ingen gratulasjoner fra meg. Jeg syns sånne dager er unødvendige, så nei, jeg feirer ikke morsdager.

K38

Anonymkode: 6be6a...e52

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (4 timer siden):

Av og til er det lettere å sende en tekstmelding av typen 

«Gratulerer med dagen!💗»
enn alt dramaet man vet oppstår hvis man IKKE sender en slik melding…

Det kan være det, men det kan også være ganske kjipt hvis det gjør vondt. 

TS. Din oppskrift har ikke vært OK. Du er ikke ansvarlig for din mors følelser. Foreslår at du finner noen å prate ut med og sortere i dette. Alt godt!

Anonymkode: fcec2...e5a

[AnonymBruker]

Gjør ikke så mye kommersielt ut av det. Men feirer min 70 år gamle mor fortsatt. Men vi har et godt forhold og hun bidrar mye i familien. Verdens beste mamma ❤️

Anonymkode: 67bc5...c7a

[Megmegmeg1]

Man velger ikke sine foreldre. Smålig å skulle mase etter en gratulasjon. Min mor flyttet ut da jeg var 15, fikk ikke valg hvor jeg skulle bo. Flyttet til et annet land noen år senere. Bodde borte mer enn halve livet mitt. Har overhode ikke vært noen mor for meg. Ikke fått en gave siste 25 årene heller. Så jeg har ikke et stort behov for å gratulere med morsdagen. Det følger med et visst ansvar. Har de siste årene gratulert meg med morsdagen, så sier jeg "takk det samme" tilbake. Mora di høres selvopptatt ut. 

[AnonymBruker]

jeg har en mor som ikke lever opp til forventningen generelt. Lite empatisk og ei heller omsorgsfull. Bor 40 minutter unna, men har ikke besøkt meg på mange år. Sikkert 4-5 år siden sist. 

Men jeg velger å være et godt menneske. Jeg gjør det mitt indre sier er riktig. Ikke basert på forventninger eller slikt. Hun gratulerer selvfølgelig ikke meg med morsdagen. Men jeg stikker innom henne hvert år med blomster og et kort. Blir for en kaffe, så drar jeg/vi. Enkelte år har jeg med meg en kake eller bakst. 

Da jeg var yngre og jeg hadde bursdag så fikk jeg gave, men hvert år var det alt for store klær og på bursdagskortet var det bilde av tykke dyr eller mennesker. Hun sa det minnet henne om meg, derfor valgte hun det. Har vært 173cm og 58-62 kg siden jeg fikk mensen ca. 

Til jul i år fikk jeg en ullgenser, kjempefin, men i str XXL. Jeg bruker m-l. Hun sa åpentlyst foran andre, før jeg hadde rukket å pakke den opp:  "jeg er usikker på om den passer, om den ikke er stor nok kan du bytte den vet du". Og der lå den en ulltrøye i XXL. En størrelse jeg aldri ha brukt. 

Hun er den hun er. Jeg trenger ikke å være slik. 

Anonymkode: 89f5e...765

[Bil123]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2026 den 14.07):

Vi hadde en helt OK oppvekst, men ingen av våre foreldre har vært helt A4. Både jeg og mitt søsken flyttet hjemmefra når vi var 18. Våre foreldre har "alltid" vært skilt, og de har begge slitt med delvis rus/alkohol og psykiske problemer.  Vår far hadde de største problemene i vår barndom og til vi var rundt midten av 20 årene, og vår mor har heller slitt de siste 15 årene. 

De 10 første av de årene var det vi/jeg som vasket hjemme hos henne, hentet post, ordnet jul, bursdager, stilte opp når hun trengte hjelp, en skulder å gråte på når NAV var fæle eller legen var idiot, betalte regninger. Det så alltid ut som en seinest hjemme, inkassovarsel, ingen mat i hus, oppkast, til bursdager og jul fikk vi vippset noen kroner. 

Vår mor har stilt litt opp for oss også, og blant annet i gode perioder vært barnevakt hvis en av oss skulle på kjærestetur, eller det har oppstått noe. Men det har ikke vært veldig ofte fordi jeg for min egen del ikke stoler helt på at hun evner å gjøre det med mindre jeg er helt sikker på at hun er på et godt sted da.

I årevis har hun hart oppfølging av sykehus, lege, kommune, kurs, bedriftshelsetjeneste og alt mulig annet. 

For 3 år siden gikk jeg på en smell selv og klarte ikke mer. Jeg var helt utslitt og utmattet, ble dypt deprimert og livet falt i grus, samlivsbrudd og alt var ille. Det eneste min mor sa var: det var litt godt fordi nå kunne jeg kjenner hvordan hun hadde det og vise mer forståelse for henne 

Jeg og mannen er nå funnet tilbake. Jeg er delvis tilbake på jobb og livet går mye bedre. Men jeg må endre min relasjon til min mor. Det kan gå dagesvis uten et livstegn fra henne, til og med uker. Jeg er lei av å ringe henne og aldri høre noe, jeg blir redd og kan ikke fortsette slik. Jeg slutter å tilrettelegge for henne, men skal selvsagt bidra. Er bare ferdig med å fikse ting for henne. Hun er uansett alltid utakknemlig og finner noe å klage på. 

Når vi er hos henne så må jeg handle maten, lage maten, ta oppvasken og slikt. Hun sitter bare fastgrodd i stolen sin og sipper til et glass rødvin. Blir aldri full, men en morgenkaffen med litt whisky i, glass vin noen timer senere, og et siste glass rødvin noen timer senere. Det er livet hennes nå.

Helt ærlig synes jeg morsdag, valentines dag og slikt er litt oppskrytt. I yngre dager gjorde jeg stort utav disse dagene, både til mine kjærester og mamma. Men nå er det ikke noe jeg legger mye i. Jeg kan gjerne være med mannen og vi lager oss gjerne en ekstra god biff, men det er ikke så mye mer spesielt enn en hvilken som helst annen dag hos oss.

Min mor tok opp for noen år siden at hun synes det var kjipt at jeg hadde sluttet å gjøre noe på morsdagen. Hun var i en god periode da og jeg beklaget meg litt, mest fordi jeg ble litt paff. Hva slags mor er du, tenkte jeg litt inni meg.

Så de siste årene har jeg sendt en SMS å gratulert henne. 

I helgen var det morsdag igjen. Den kom litt brått på. Mest fordi på fredagen så falt jeg og brakk ankelen, og på lørdagen fikk mannen dårlige nyheter om at hans far var blitt kreftsyk. Jeg delte disse nyhetene i en felleschat med min familie på lørdagen, både eget benbrudd og min svigerfar situasjon. Mine søsken og far responderte. Min mor så det ikke og hadde ikke vært aktiv hele lørdag eller søndag. Søndagen var jeg litt lei og gadd ikke gratulere henne med denne teite dagen. Litt barnslig av meg ja.

Mandag ettermiddag ringer hun, da hadde hun sett bilde og spør om jeg har vært hos lege. Jeg sier jeg var på legevakt og sykehus og fått gips. Så bra sier hun, og i neste setning sier hun at det var morsdag i går. Det merket du vel ikke mye til hvis du har ligget å sovet hele helgen sier jeg, nei, sier hun, ikke hadde du merket mye til det ellers heller, uten at mitt søsken hadde sendt en SMS og skrevet gratulerer med morsdagen. Det hadde hun ikke fått av meg legger hun til. Nei det fikk du ikke bekreftet jeg..

Nei er det slikt det skal være sier hun. Også legger vi på.

Jeg blir litt matt. Og er litt irritert. Lurer også på om det er normalt? 

Dere som nærmer dere 40, med foreldre som er 60. Feirer dere morsdag enda? 

Jeg opplever ikke å ha hatt en veldig god mor. Hva er poenget? Skal jeg sende blomster til noen jeg vet ikke hadde lukket opp døra med levering ? 

Anonymkode: ec0bf...37a

Først vil eg sende deg ett ❤️ Eg forstår godt att du ikkje orkar morsdag. Morsdag meina eg ikkje er en selvfølge. Ho har ikkje vert ei god mor, det forstår eg utifrå sitvasjon og den her manipulering/dårleg samvittighet ho prøva å prakke på deg. Mann skal gjere seg fortjent til det. Og er relasjonen brutt så er den brutt. Og det ser ikkje ut som ho gidder å ofre noke heller.

Du skal ikkje ha dårleg samvittigher vertfall, for meg virka det som att det har vert du som har vert hennar mor opp i det heile...

[Gaia]

Jeg feirer alltid min morsdag sammen med morsdagen til min mamma. Min bror har ikke alltid "fått ut finger`n" og vært innom med gave og drukket kaffe, men jeg har gjort det i alle år etter at jeg flyttet hjem etter studiene.