Skal følelsene blekne?

[Gjest Fru.Strert]

Dette er sikkert ikke rett forum å spørre om dette..ettersom gjennomsnittsalderen sikkert er 20 år her inne. Men jeg prøver alikevel. De fleste har vel foreldre også og vet hvordan deres ekteskap fungerer osv. Så litt erfaring har vel de fleste høstet her og der. Jeg er en kvinne, gift i snart 10 år, vært sammen i 14. Vi har barn,hus,bil,hytte osv osv. Det jeg lurer på er rett og slett: Er det bare slik det ER at følelsene blekner med tiden? At litt og litt av kjærlighet og gode følelser blir borte etterhvert? Jeg har inntil for ett år siden bare hatt gode varme følelser for mannen min, men pga ting som har skjedd og div jeg har savnet, skjedde noe med følelsene mine for et år siden. Og jeg finner ikke tilbake til dem! Vil de komme tilbake? Er det normalt å ha lange perioder hvor alt nesten er borte og så kommer det tilbake? Ting jeg har savnet har blitt noen få hakk bedre. Men det har altså blitt slik at noe i meg er ødelagt i løpet av alle de årene jeg savnet kjærtegn osv. Det var det vondeste problemet jeg slet veldig med, som jeg også mange ganger sa i fra om uten at det ble nevneverdg bedre. Men nå er han hakket bedre da, det skal han ha. Men det kjennes ut som om det er for sent... og jeg har faktisk blitt den ukjærlige i stedet...fordi jeg rett og slett har blitt opplært til å være slik som han alltid har vært etterhvert som årene har gått og jeg har sluttet å vente på å få et deilig kyss feks. Jeg har mistet lysten på han også, det er nesten borte...selv om vi har ganske mye sex. Jeg har sex fordi jeg er glad i sex, ikke fordi jeg tenner på han og blir kåt av HAN. Jeg prøver å få frem det jeg har følt inntil for et år siden, men jeg tror det er borte for godt. Det jeg da lurer på er om det kanskje bare blir slik? At man slett ikke lever lykkelige alle sine dager og å elske og ære er bare tull..at et ekteskap fungerer som en maskin...knirker og går og det er greit så lenge det går sånn tålig bra rundt i hverdagen...? At det er det som er normalt? For jeg skjønner ikke hvorfor jeg da inni meg lengter etter noe mer...om det ikke skal være noe mer...noen som skjønner noe av dette?

[Gjest Bøllefrøet]

Ja, jeg er bare 20 år, men jeg svarer allikevel (gjennomsnittsalderen her er nok litt høyere enn det forresten )

Det du forteller er nok ganske vanlig, men det MÅ ikke være sånn! Jeg ser bare på moren og stefaren min, de har vært sammen i over 10 år nå, og de ser fortsatt nyforelskede ut. De er utrolig søte sammen fortsatt. Det er nesten så jeg blir misunnelig, for jeg som bare har hatt samboer i rundt ett år er ikke engang så nyforelsket som det de er.

[Gjest *nurket*]

Nå har ikke jeg personlig opplevd å være i et så langt forhold som du, men jeg vil gjerne ta frem mine foreldre. De har vært gift i 26 år nå, og ser fortsatt forelsket ut. De koser og kysser hver eneste dag, og det syns godt at de er voldsomt glade i hverandre. Og slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Men på den andre siden tror jeg mange opplever det du går gjennom. Og mange forblir i forholdet selv om følelsene har falt bort. I noen tilfeller kan nok følelsene komme tilbake, men hvor lang tid det tar vet jeg ikke. Kanskje familierådgivning kan hjelpe dere?

Ønsker deg lykke til videre.

[Gjest Gjest]

Hei

Hadde det som deg i mange år. Tenkte og håpet at det skulle være noe mer, men innfant meg med situasjonen. Følelsene kom og gikk. Jeg var/er glad i mannen men han fant en annen. Han ville vel ha noe mer. Kjenner fler som har det som deg, men om man skal nøye seg med det er noe annet. Er du ikke fornøyd må du vurdere hva som er best: være der du er eller flytte. " Better to be healthy alone than sick with somebody else".

Jeg ser at jeg får/har det mye bedre alene selv om det tar tid å komme seg etter et brudd. Hadde ikke mannen min gått hadde nok jeg gjort det til slutt, men det er jo mange andre faktorer i bildet her da.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Det blir sånn fordi du sitter og venter på at HAN skal gjøre alt bedre så du blir lykkelig. Og det vil du antakelig fortsette å gjøre om du bytter mann.

Du sier at du har savnet kjærtegn og kos, og at du har tatt det opp mange ganger. Men du sier ikke noe om DU har GJORT noe selv for å oppnå en endring? Tror du det nytter å si det, og siden sette seg ned å vente? Har du forsøkt å begynne selv? Blir han sur hvis du setter deg inntil ham og koser? Nekter han deg å klenge og klemme litt?

Bare noen tanker fra meg på innlegget ditt.

[Gjest Fru.Strert]

Hei

Hadde det som deg i mange år. Tenkte og håpet at det skulle være noe mer, men innfant meg med situasjonen. Følelsene kom og gikk. Jeg var/er glad i mannen men han fant en annen. Han ville vel ha noe mer. Kjenner fler som har det som deg, men om man skal nøye seg med det er noe annet. Er du ikke fornøyd må du vurdere hva som er best: være der du er eller flytte. " Better to be healthy alone than sick with somebody else".

Jeg ser at jeg får/har det mye bedre alene selv om det tar tid å komme seg etter et brudd. Hadde ikke mannen min gått hadde nok jeg gjort det til slutt, men det er jo mange andre faktorer i bildet her da.

Lykke til

←

Vel, det er jo slik at jeg er i ferd med å innfinne meg med situasjonen. Og resultatet er jo at jeg blir mer og mer likegyldig. Før kunne jeg bli veldig lei meg etter en krangel feks og ønsket sterkt å bli venner så fort som mulig, jeg sa alltid unnskyld først osv. Men nå gir jeg rett og slett bare blaffen. Jeg føler ingen igen etter at det er så viktig å bli fort venner. Jeg tenker heller at han bare får gå der og være sur... Og det er den begynnende likegyldigheten som skremmer meg. Hvorfor er jeg så likegyldig? Som om jeg ikke bryr meg lenger... Jeg tenker at :Herregud, hva gjør jeg om følelsene ikke kommer tilbake? Og jeg har en stund "øvd" meg på å se for meg han med en annen kvinne. Om jeg ser en flott kvinne kan jeg tenke: "Hun kan det bli, henne kan bli hans kvinne etterhvert" eller liknende. Det kan da ikke være normalt å gå rundt og forberede seg på dette? Jeg kan da kjenne små stikk av sjalusi, så på den ene siden er det jo noe der ennå, men sjalusi er ikke nok drivkraft for å få frem kjærligheten igjen, isåfall blir det jo feil å basere det på sjalusi. Vel, jeg føler jeg er inne i en prosess hvor jeg ikke aner sluttresultatet. Men helt ærlig, innerst inne kjenner jeg at jeg er så drittlei av å leve i et forhold hvor jeg blir bestemt over. Hvor jeg må gå rundt og ha en som blir sur på meg for ditt og datt. Og leve med en som ikke gir så mye kjærlige berøringer og er skikkelig kjipen på kyss og klem. Ikke fordi han ikke vil kanskje, men fordi han ikke er en sånn kjærlig person. Det er slike ting som i tillegg til at følelsene har bleknet, at jeg rtt og slett begynner å lure på om jeg mentalt er på vei ut av ekteskapet. Og det skremmer meg. Det har alltid vært han og meg, vi ble kjærester da jeg var 17 år...jeg føler jeg ikke engang vet hvem JEG er.

[Gjest Fru.Strert]

Det blir sånn fordi du sitter og venter på at HAN skal gjøre alt bedre så du blir lykkelig. Og det vil du antakelig fortsette å gjøre om du bytter mann.

Du sier at du har savnet kjærtegn og kos, og at du har tatt det opp mange ganger. Men du sier ikke noe om DU har GJORT noe selv for å oppnå en endring? Tror du det nytter å si det, og siden sette seg ned å vente? Har du forsøkt å begynne selv? Blir han sur hvis du setter deg inntil ham og koser? Nekter han deg å klenge og klemme litt?

Bare noen tanker fra meg på innlegget ditt.

←

Vet du? Jeg må nok bare si at jeg faktisk har prøvd for lenge og for mye...jeg ahr brukt kommunikasjon og helst det. Jeg har tom gått ned på kne og bønnfalt han om litt kjærtegn! Jeg har foreslått samlivsterapi, men han har ikke villet. Jeg har alltid, og da mener jeg ALLTID tatt initiativ til kos. Jeg har alltid vært først til å fortelle han at jeg elsker han og vært den som har tatt mest initiativ til sex. Så jeg har INGEN dårlig samvittighet i det heletatt. Det er ikke slik at jeg sitter og venter...for det måtte jeg bare slutte med, å håpe og vente. Jeg lå derimot mange netter i mørket og gråt fordi jeg fikk så lite tilbake. Jeg ba til Gud om å slippe å elske, for da ville det ikke gjøre så vondt... Så for meg, har det over tid blitt slik at jeg har tilpasset meg han og forandret meg til å bli som han. At han nå merker forskjell på meg er nok en grunn til at han har blitt hakket bedre. Men for sent. Og jeg føler virkelig at jeg har gjort alt hva jeg kan, i maaaaange ÅR! Men du har helt rett, han nekter meg ikke å kose ham. men det er en viss forskjell på å GI og å FÅ. Det er fint å få litt bekreftelse tilbake også, ikke bare øse ut av et uendelig hav...som hos meg er tørket ut nå.

[Gjest Gjest]

Vet du? Jeg må nok bare si at jeg faktisk har prøvd for lenge og for mye...jeg ahr brukt kommunikasjon og helst det. Jeg har tom gått ned på kne og bønnfalt han om litt kjærtegn! Jeg har foreslått samlivsterapi, men han har ikke villet. Jeg har alltid, og da mener jeg ALLTID tatt initiativ til kos. Jeg har alltid vært først til å fortelle han at jeg elsker han og vært den som har tatt mest initiativ til sex. Så jeg har INGEN dårlig samvittighet i det heletatt. Det er ikke slik at jeg sitter og venter...for det måtte jeg bare slutte med, å håpe og vente. Jeg lå derimot mange netter i mørket og gråt fordi jeg fikk så lite tilbake. Jeg ba til Gud om å slippe å elske, for da ville det ikke gjøre så vondt... Så for meg, har det over tid blitt slik at jeg har tilpasset meg han og forandret meg til å bli som han. At han nå merker forskjell på meg er nok en grunn til at han har blitt hakket bedre. Men for sent. Og jeg føler virkelig at jeg har gjort alt hva jeg kan, i maaaaange ÅR! Men du har helt rett, han nekter meg ikke å kose ham. men det er en viss forskjell på å GI og å FÅ. Det er fint å få litt bekreftelse tilbake også, ikke bare øse ut av et uendelig hav...som hos meg er tørket ut nå.

←

Javel hva er det du lurer på da? Hvis du føler at du har kasta bort livet ditt så har du gjort valget selv. Du valgte å bli. Ønsker du nå å gå, så gjør det da. Ikke sitt her og lek martyr. Du er voksen, trenger ingen andres tillatelse til å leve som du vil.

[tuji]

Bare se hvor mange som har lest innlegget ditt, og hvor mange som har svart - der har du svaret ditt. Det er vanlig, men få tør å snakke om det.

[Gjest Fru.Strert]

Javel hva er det du lurer på da? Hvis du føler at du har kasta bort livet ditt så har du gjort valget selv. Du valgte å bli. Ønsker du nå å gå, så gjør det da. Ikke sitt her og lek martyr. Du er voksen, trenger ingen andres tillatelse til å leve som du vil.

←

Morsomt at du sier det der... for spørsmålet mitt er nemlig ikke tillatelse til å gå eller bli, men om det er normalt og noe man bare må forvente i et langvarig ekteskap at følelsene blekner med tiden. DET var mitt spørsmål. Det står i overskriften til mitt innlegg også. Skjønner at du hisser deg opp over martyrer...men de er nok ganske mange disse martyrene som har barn å tenke på også. Det er jo ikke bare å GÅ eller BLI sånn knips med fingrene!

[Nabodama]

Ser det gang på gang, og har opplevd det selv også.

Hvorfor i all verden kan ikke en mann ta en kvinne på alvor før det er for sent???

Har egentlig ingen gode råd til deg, vet ikke helt hva som kan nytte.

Jeg er forresten over 30, er gift for 2. gang....lykkeligere denne gang

[Gjest Gjest]

Ja av og til tror jeg faktisk at gresset er grønnere på andre siden. Levde vel under omtrent samme forhold som deg. Min eks skjønte først alvoret da jeg faktisk dro. Men når vi kom så langt var jeg også ferdig med den følelsesmessige siden av saken. Da hjalp det lite at han plutselig var fryktelig oppmerksom de neste årene. Valget var tatt. Det verste er at sånne forhold gjør noe med selvbildet ditt og man trenger tid til å bli kjent med seg selv igjen etter bruddet. Jeg gikk veldig bestemt ut av den ene hagen fordi gresset ikke var grønt nok, men har dessverre ikke våget å vimse meg inn i noen ny hage av frykt for å gjøre samme tabbe igjen. Jeg vil ikke under noen omstendigheter bli tiggeren i et forhold igjen. Da heller alene.

[May-Britt]

Hei du!

Jeg har vært i et samboerforhold nå, i 9 år-og vet du, at det stemmer at følelsene blekner litt, tror de må tas frem av og til og tines opp, sånn innimellom.Det gjelder å ta vare på kjæresteforholdet tror jeg,gjør man ikke det, tror jeg man kan lett vokse følelsesmessig fra hverandre.Bruke tid på å bare være kjærester,ikke la stress,barn,jobb få ødelegge,tror jeg er viktig.Men,jeg kjenner meg igjen....vi har lett for å ta hverandre for gitt,tror nok,når man bor sammen at det fort kan bli til et vaneforhold,noe man må jobbe for at det ikke skal bli slik.

.......hmmmm....håper dere forstår innholdet her,ser jeg roter litt ja...

[Gjest Gjest]

Enig med May-Britt - lar man Hus & Hjem AS bli hovedformålet blekner forholdet raskt. Man må være kjærester og ta vare på hverandre og det man har for å beholde det. Så enkelt og så vanskelig...

[Gjest gjest_synseren]

La nå gress være gress for en gangs skyld! Jeg forstår ikke hvorfor mange får plutselig grønne fingre av å diskutere forhold og relasjoner.

Jeg tror problemet heller er at de aller fleste ikke lever i nuet i et forhold og heller ser frem mot en tidshorisont i det fjerne farget av urealistiske forventninger til at livet skal være perfekt til en hver tid.

Mange kvinner liker ikke science fiction og menn tror at det beror på at de ikke eier fantasi! Sannheten er vel heller at dersom du leser de samme kvinnenes smørbrødliste om idealpartnerens egenskaper og kvalifikasjoner vil de mest fantastiske historier om fjerne galakser i en like fjern fortid fremstå som ganske så plausible.

Og menn... Vel de kan være like urealistiske i sin antagelse av at det å føle at forholdet er behagelig og laidback i er en refleksjon av at partneren er fornøyd med tingenes tilstand.

Når man ikke snakker sammen faller man i den største fellen av dem alle. Antagelser.

"Assumption is the mother of all fuckups" som det heter så betegnende over dammen.

Måtte bare få det ut;-)

[Gjest Gjest]

Og menn... Vel de kan være like urealistiske i sin antagelse av at det å føle at forholdet er behagelig og laidback i er en refleksjon av at partneren er fornøyd med tingenes tilstand.

Når man ikke snakker sammen faller man i den største fellen av dem alle. Antagelser.

"Assumption is the mother of all fuckups" som det heter så betegnende over dammen.

Måtte bare få det ut;-)

←

Også har det kanskje en god del å gjøre med at kommunikasjonen veldig ofte er så utrolig enveiskjørt? Kvinner prater til de blir blå med det resultatet at menn putter "sov i ro" i øra? Nå er det vel ikke for mye forlangt at også gutta tar sin del av ansvaret for at et forhold fungerer?

Måtte bare få det ut.

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter. Har det sånn som deg. Har hatt et langt forhold til min mann, vi har 3 små barn sammen, holder på med restaurering av et gammelt hus, begge full jobb. Hverdagen er så krevende og har vært det over så lang tid at vi ikke har tid og overskudd til hverandre. Sex har vært fraværende lenge nå (1 1/2 år). Savner aller mest at han gir meg det "lille" som viser at han er glad i meg som feks et lite kyss, at han tar rundt meg etc. Kjenner ikke at jeg er seksuelt tiltrukket av han lengre (men jeg kan kjenne lysten våkne når jeg treffer andre menn). Tanken på å gå fra han har streifet meg mange ganger. Men det vi har skapt felles, hans positive sider (handyman, flink med barn, god humor, glad), våre felles interesser, det at vi er gode venner (mer venner enn kjærester) gjør at jeg blir i forholdet. Jeg konkluderer med at jeg taper langt mer enn jeg vinner dersom jeg går fra han. Tror ikke gresset er så mye grønnere på den andre siden. Men som sagt, jeg savner så voldsomt det lille ekstra; krydret som "skal" være i et forhold.

[Gjest Gjest]

La nå gress være gress for en gangs skyld! Jeg forstår ikke hvorfor mange får plutselig grønne fingre av å diskutere forhold og relasjoner.

Jeg tror problemet heller er at de aller fleste ikke lever i nuet i et forhold og heller ser frem mot en tidshorisont i det fjerne farget av urealistiske forventninger til at livet skal være perfekt til en hver tid.

Mange kvinner liker ikke science fiction og menn tror at det beror på at de ikke eier fantasi! Sannheten er vel heller at dersom du leser de samme kvinnenes smørbrødliste om idealpartnerens egenskaper og kvalifikasjoner vil de mest fantastiske historier om fjerne galakser i en like fjern fortid fremstå som ganske så plausible.

Og menn... Vel de kan være like urealistiske i sin antagelse av at det å føle at forholdet er behagelig og laidback i er en refleksjon av at partneren er fornøyd med tingenes tilstand.

Når man ikke snakker sammen faller man i den største fellen av dem alle. Antagelser.

"Assumption is the mother of all fuckups" som det heter så betegnende over dammen.

Måtte bare få det ut;-)

←

Jævli godt sagt! Nå lo jeg så tårene skvatt, helt enig med deg.

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter!

Vil anbefale deg å lese "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman. Boka gir et litt svart/hvitt-bilde av virkeligheten, men jeg mener han likevel er inne på noe meget viktig.

Boka handler om at mennesker har ulike "språk" å uttrykke sin kjærlighet på. Derfor er det viktig at vi kjenner vår partners "språk" for å kunne vise vår kjærlighet. Mannen din har sannsynligvis ikke funnet ut hva som er ditt språk...

Vel, jeg ønsker dere lykke til videre og håper at gnisten igjen kan bli tent.

[Gjest Fru.Strert]

La nå gress være gress for en gangs skyld! Jeg forstår ikke hvorfor mange får plutselig grønne fingre av å diskutere forhold og relasjoner.

Jeg tror problemet heller er at de aller fleste ikke lever i nuet i et forhold og heller ser frem mot en tidshorisont i det fjerne farget av urealistiske forventninger til at livet skal være perfekt til en hver tid.

Mange kvinner liker ikke science fiction og menn tror at det beror på at de ikke eier fantasi! Sannheten er vel heller at dersom du leser de samme kvinnenes smørbrødliste om idealpartnerens egenskaper og kvalifikasjoner vil de mest fantastiske historier om fjerne galakser i en like fjern fortid fremstå som ganske så plausible.

Og menn... Vel de kan være like urealistiske i sin antagelse av at det å føle at forholdet er behagelig og laidback i er en refleksjon av at partneren er fornøyd med tingenes tilstand.

Når man ikke snakker sammen faller man i den største fellen av dem alle. Antagelser.

"Assumption is the mother of all fuckups" som det heter så betegnende over dammen.

Måtte bare få det ut;-)

←

Nei, jeg forventer ikke at livet er perfekt. Langt der i fra. Og apropos smørbrød, så er det helt greit for meg å spise en tørr skive kneip med en skive norvegia på! Helt greit. Og fjerne galakser...har nok bena altfor godt plassert på denne planeten til å undersøke eventuelle stjerner som måtte finnes. Jeg ser realiteten og skjønner at livet ikke inneholder mer enn dette. Og at kneipbrød er billig og bra. Det ER realiteten jeg lever i. Måtte bare lufte dette spørsmålet, ikke finne ut hvor grønnere det kan være i hagen til naboen!