For lite nærhet som barn

[Mina123]

Flere som har fått for lite nærhet av foreldre som barn? Jeg har en mamma som ble voldtatt i 4 år av en i nær familie. Hun var ungdom da det skjedde. Han har hatt en del makt oppigjennom i flere år etterpå også. Jeg har hørt at en lege har sett at jeg ble holdt av min mamma som barn, men at hun ikke så den rene kjærligheten  (vet ikke om det blir skrevet forståelig). Jeg fikk for lite ekte nærhet/klem i oppveksten min. I dag når min mamma klemmer meg og slik har det vært i årevis, så er den klemmen ekkel. Jeg liker ikke å klemme henne. Men tørr ikke å si nei de få gangene i året det kan skje. Øyekontakt med henne er også ekkelt. Tror det er noe med barndommen min, men jeg er glemst og husker lite. Flere som har noe lignende opplevelser? Kjenner det er hele settingen med min mamma som også er anstrengt, generelt det å være på besøk. Hva kan gjøres? Mitt barn ser at det er noe feil også. Jeg er veldig glad i fysisk nærhet med f.eks en kjæreste. Gir barna mine klem. Men er ikke glad i klemmer fra andre. Kan en psykolog hjelpe eller kan jeg gjøre noe med dette alene? Jeg var mammadalt og super sjenert som barn. Min pappa flyttet ut da jeg gikk tidlig på barneskolen, så ikke nok nærhet fra han heller. Jeg trenger trygghet og nærhet av en partner, har forstått at det man ikke fikk av kjærlighetsspråk som barn, kan være det man trenger av kjærlighetsspråk som voksen

[AnonymBruker]

Samme her, mamma hadde ikke nærhet som kjærlighetspråk. Men tjenester. Veldig vanskelig for et barn å forstå. Som voksen forstår jeg det godt ☺️ På den tiden mamma vokste opp var det ikke mye fokus på sånt.

Jeg har mye nærhet med mine barn, men jeg er best på tjenester eller det å finne på ting sammen. Men jeg veit at det er en mellomting. Så jeg må ta meg i det flere ganger. Er enklere med mannen av en merkeligere grunn. 

Jeg klemmer mamma, søker øyekontakt osv ikke fordi det faller meg naturlig hele tiden. Men fordi et sted må man starte. Mamma prøver så godt hun kan og som voksen må jeg også. 

Man kan skylde på barndommen en viss periode, men så må man sette en strek og ta ansvar å prøve å fikse det ❤️

Anonymkode: cb916...861

[Mina123]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Samme her, mamma hadde ikke nærhet som kjærlighetspråk. Men tjenester. Veldig vanskelig for et barn å forstå. Som voksen forstår jeg det godt ☺️ På den tiden mamma vokste opp var det ikke mye fokus på sånt.

Jeg har mye nærhet med mine barn, men jeg er best på tjenester eller det å finne på ting sammen. Men jeg veit at det er en mellomting. Så jeg må ta meg i det flere ganger. Er enklere med mannen av en merkeligere grunn. 

Jeg klemmer mamma, søker øyekontakt osv ikke fordi det faller meg naturlig hele tiden. Men fordi et sted må man starte. Mamma prøver så godt hun kan og som voksen må jeg også. 

Man kan skylde på barndommen en viss periode, men så må man sette en strek og ta ansvar å prøve å fikse det ❤️

Anonymkode: cb916...861

Noe må man prøve å håndtere ja. Men er jo det jeg prøver på, finne mere årsak til hvorfor hele kroppen min "mistrives" i kontakt med min mamma. Om jeg har opplevd noe jeg ikke husker. Heldigvis har ikke mine barn merket at klem med sin bestemor er ekkelt. Men ene tantebarnet har merket at det ikke er en normal klem. Det er en anspent klem. Men synes det er så rart jeg er så sykt avhengig av klem, armkrok, nærhet, trygghet fra en partner. Nå er jeg singel, men må ha noen å være nær. Å vil tro at siden jeg ikke har noen psykisk diagnose, så er nok ikke offentlig psykolog noe jeg får lov å komme til.

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke den kjærligheten jeg burde hatt for å fungere normalt i samfunnet som både ung og voksen. Spesielt faren min var problemet her, en skikkelig sinna og kjølig mann. Men mamma var også problematisk, beskyldende og konstant stressa og sur. Jeg er ganske eksludert fra familien, mine besteforeldre vil blant annet ikke ha noe med meg å gjøre, og det er ganske fjernt for meg at det kan bli så ille når man aldri har gjort noe galt. Jeg ble 100% eksludert da jeg ble vegetarianer som 16-åring (fordi jeg er glad i dyr). I dag sliter jeg veldig sosialt, både med øyekontakt, generell sosial kontakt og dette med nærhet. Jeg stenger de fleste ute, helt automatisk, men siden dette er noe jeg i utgangspunktet ikke vil gjøre, altså stenge alt sosialt ute, så blir jeg også innmari deppa og angstfylt, og helt utslitt. Grunnmuren min er bare en stor klump med selvforakt. Jeg er 40, men kan ikke holde en vanlig samtale med jevnaldrende, jeg kjenner meg ikke igjen og har absolutt ingenting å bidra med. Jeg blir litt trist når jeg tenker på det mennesket jeg kanskje kunne ha vært hadde jeg bare vokst opp i en normal familie uten psykisk vold og fryktbasert respekt.

Anonymkode: 734ef...ae5