Hvilke oppdragelse praktiserer du?

[AnonymBruker]

Har et barn på 15 mnd og flere venner med barn på cirka samme alder. Jeg blir ofte overrasket når jeg ser andres måten å oppdra barna sine på og  de selv kaller det for trygg foreldrestil eller gentle parenting, men i mine øyner er det bare skikkelig ettergivende foreldrestil. Flere jeg har samvær med tør ikke eller mener at man aldri skal si nei til barnet, det blir gitt kjeks flere ganger til dagen fordi de "orker" ikke høre på syting når hen maser etter kjeks, is eller annet godt. Og ungen får nesten gjøre akkurat det hen vil, og mye av tiden vi tilbringer sammen går på at mamma eller pappan må underholde eller avlede ungen. Ungen slo så mye hunden de hadde og de "orket" ikke å averge det så de endte opp med å bare omplassere hunden. Et eks på foreldre oppdragelsen er slik: oi hen vil ikke ha grøt i kveld, ånei ånei stakkars liten, hen må jo få i seg mat, vi setter hen foran tven sånn hen spiser". Hvordan oppdrar dere barna? Jeg føler meg skikkelig streng i forhold til mine andre venner😅 jeg kan fint si "nei, vi kan ikke rive sont alt dopapiret og heller tilby lesestund med meg, blir hun sint og skriker/gråter prøver jeg å ha henne på fanget og trøste, blir hun mer forbanna og vil bare ned får hun bare rase det av seg. Og wops så var sinnet over og vi leser bok. Eller hvis jeg skal gi kveldsmat og hun nekter å spise, tar jeg henne ut av stolen. Venter 15-20 min. Er hun enda hysterisk og vil ikke ha tar jeg bort grøt å legger henne. Sover hele natten fordeom og dagen etter vil hun plutselig spise hele skålen. Dette kan skje flere ganger til dagen hvor jeg som mor må si nei til ting hun ønsker som ikke passer eller kan være farlig og rett å slett stå i det. I mitt hode er det riktig måte å gjøre det på, men er interessert i å høre andres metoder

Anonymkode: 07f23...167

[AnonymBruker]

Mitt barn er mitt alt, men er absolutt ikke midtpunktet i verden. 
 

Han må oppføre seg, ha manerer, behandle andre mennesker rundt seg bra. Vi lyver og lurer ikke de vi er glad i. (Jeg er vokst opp med at mamma lurte oss veldig mye, det likte jeg ikke, kunne aldri stole på henne).
 

Han er elsket hjemme - men verden der ute elsker han ikke. Hjemmet er vår trygge havn, han kan alltid komme hjem. Han vil møte gode mennesker der ute, og dårlige mennesker der ute. noen vil utnytte han, og noen vil hjelpe han. 
 

Han kommer til å ha rettigheter og plikter som alle andre borgere - og hvis du skal bruke rettighetene må han også bidra med pliktene. 
 

Han er ikke verdens midtpunkt. 

Anonymkode: 5ef41...1d6

[AnonymBruker]

Noen av episodene du nevner (som det med hunden) er jo elendig foreldreansvar. 

Andre ting, som det med maten, synes jeg er veldig fornuftig. 

Jeg har klare rammer og et barn som opptrer veloppdragent blant folk (men som selvsagt har sine episoder hjemme). 

Anonymkode: f9f45...385

[AnonymBruker]

Det varierer 😂

Hvis ungen slår seg vrang og nekter å samarbeide for å få på vinterdressen så får hun kjenne på at det er kaldt å gå uten når vi skal hjem (vi bor bare på andre siden av gjerdet altså, så ikke langt nok til at det på noen måte er skadelig). 
 

Andre ganger når hun er med i butikken kan hun få feks en bok, uten at det er noen spesiell anledning. Men stort sett går vi rett forbi. Det er viktig at hun lærer seg at man ikke kan kjøpe slik hver gang vi er på butikken, men så syns jeg samtidig det er viktig at hun av og til får kjenne på gleden over en liten oppmerksomhet. 
 

Det er fullstendig uaktuelt å ødelegge ting, være slem mot andre osv. Hun ga seg ikke med å terge katten en periode, helt til katten sa ifra og hun fikk et lite risp av en klo. Nå har hun lært at det er lurt å være snill med dyr. 
 

Jeg anerkjenner mye følelser, men når hun står og hyler fordi hun ikke får is til middag så forklarer jeg veldig enkelt «nei, jeg skjønner at du har lyst på, men du får ikke is» og lar det være med det. Hun gir seg når hun skjønner at det ikke funker å være rabiat. 
 

Jar ingen tro på å dulle hele tiden for å unngå motstand. Man kan ikke gå å være redd for at egen unge skal bli dritsur, det er viktig å oppleve at verden ikke tilpasser seg barnet hele tiden. 
 

Nekter hun å spise middag (selv om jeg VET at hun liker den) så får hun vente med neste måltid til kveldsmat. 
 

Og sånn går nu dagene. 

Anonymkode: 30467...b65

[Lønnesirup01]

Jeg har det vel som deg, men jeg har hatt to ganske greie barn.

Men utover det så hadde jeg ikke lagt så mye i det - deres barn er såpass små at jeg tipper dine venninner er utslitt, og kjøper seg fri iblant. I stedet for å innrømme at de der og da går på akkord med egne prinsipper, så rettferdiggjør de det. 

[AnonymBruker]

Det kan virke som gentle parenting defineres annerledes her i Norge enn i feks USA,da mange i Norge tror gentle parenting = ettergivende. Det er lite forståelse fortsatt for at man kan både være snill og tydelig samtidig. Man trenger ikke være et rasshøl med måten man setter grenser på. 

Vi setter grenser, men har også full forståelse for at barnet får meltdowns når jeg tar bort noe som er farlig eller hvis noe blir ødelagt av at han holder på med det, og da setter jeg meg ned og leker med hans leker, så kommer han bort. De er så små enda at de lett avledes, og avledning (gi barnet noe annet å holde på med) er bedre enn å si "nei" til alt mulig til et barn som er 15 mnd, fordi et så lite barn skjønner ikke hva det skal gjøre i stedet når en sier nei. Så barnet må heller få vite hva det kan gjøre i stedet. Når barnet slår meg, tar jeg hånden og sier nei på en fin, men tydelig måte, og så tar jeg hånden og stryker meg på kinnet og sier "du kan stryke sånn her", og noen ganger gjør han det og andre ganger slår han igjen. Hvis han slår igjen, setter jeg han ned på gulvet, og så tar jeg han opp igjen etter en kort stund og gir han trøst siden han da blir veldig lei seg. Men da har han lært at hvis han slår blir han satt ned på gulvet og det er ikke gøy, og da opphører slåingen. 

Jeg skjønner dog at du ikke har et småspist barn som sliter med å holde vekstkurven og som ikke har noe å gå på. Hvis du hadde det, måtte du nok ha endret på måltidsrutinene dine. Vi har et sånt barn, prematurfødt og småspist hele veien. Har flatet ut mange ganger i vekt. Hadde vi skulle kun tilbudt grøt og i matstol så hadde barnet blitt undervektig. Så vi lager det vi vet barnet liker best, som f.eks havrelapper og så får han ofte gå rundt mens han spiser kvelds. Hvis han ikke vil ha det, prøver vi litt yoghurt eller noe annet. Det er jo ikke enkelt for han å si hva han vil ha. Vi ser ikke på TV under måltid. 

Anonymkode: f649f...de9

[AnonymBruker]

Jeg er mamma, jeg er voksen, jeg er ikke beste venn og jeg tåler å være upopulær

Eldste min er nå 16 år. De andre er yngre.

Jeg har alltid hatt fokus på trygghet, stabilitet, rutiner, regler og grenser, og at vi også har det gøy sammen. Det ene utelukker ikke det andre.

Særlig med 16åringen merker jeg at dette bærer frukter. Hun er rimelig selvstendig, hun vet hvor grensene går (selv om hu ofte utfordrer), hun ordner mye selv (blandt annet ordnet seg jobb selv) og hun virker ute i samfunnet. De andre barna også, men når de vokser til og begynner å nærme seg 18 år er da man ser hva man har, og ikke har, fått til.

Jeg er ikke ettergivende, men heller ikke autoritær. Jeg er varm og god, men tar kloke valg på vegne av barna og lærer dem å selv evne p ta gode valg. De må lære seg å stå i situasjoner, løse konflikter og rydde opp. Jeg er ikke sirkusdirektør på heltid

 

Anonymkode: 35a7a...3d4

[AnonymBruker]

Nå er mine barn voksne, det ene barnet trengte jeg aldri og oppdra, andre hadde ADHD. Så der måtte jeg ha veldig faste klare grenser. Og jeg har oppdratt barna mine til å bli gode mennesker, som har respekt for andre, og behandler andre bra. Det å slå mennesker eller dyr har aldri vært akseptert, samme med å kalle andre for stygge ting. Med mat og, så har jeg måtte ha faste grenser, ellers hadde barnet med ADHD levd på junk og godis. Men jeg kjeftet ikke på de, jeg pratet alltid rolig med de, og forklarte. Har vel kjeftet en eneste gang på barnet med ADHD. Og de har fått mye kjærlighet, og alltid følt seg trygge hjemme. Også alltid kunne komme til meg, og fortelle alt, og at jeg tar det på en bra måte. Så jeg har alltid hatt et veldig godt og åpent forhold til barna mine. 

Anonymkode: 58ee9...8d8

[AnonymBruker]

Det er ikke trygg oppdragelsesstil. Det er ettergivende. Den autoritative (ikke den autoritære!) regnes som den som gir trygghet. Vennlig, men bestemt.

Barn som opplever at de kan styre foreldrene i stor grad, har ikke noe "gjerde". Verden og valgmulighetene virker uendelig. Det er ikke noen stengte dører. Det er ikke trygghet. Grenser er rammer.

Sånne foreldre ofte tror at å sette grenser og si nei er å være slem. Barna har ofte et høyere stress- og frustrasjonsnivå og de blir dårligere til å regulere sinne og frustrasjon. Deres sinne og frustrasjon møter oftere i forelderen en som "ikke gidder" eller "en som ikke tør". Det er foreldre som ikke klarer å stå med barnet i det de ser på som barnets vanskelige følelser. De sørger for at barna ikke føler dem eller "blidgjør" ofte barnet ved å gi dem viljen sin. De tror de validerer, men gjør egentlig det motsatte.

Anonymkode: 61196...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ungen slo så mye hunden de hadde og de "orket" ikke å averge det så de endte opp med å bare omplassere hunden.

wtf?? 

Det du beskriver er jo riv ruskende gale. De kommer til å få noen forferdelige personer av dette. 

Ungen min har alltid blitt korrigert. Hun har ikke fått lov til å løpe etter duer, og ved møte av dyr skal hun alltid presentere seg selv ved å rekke ut hånda før hun evt klapper eller koser med de. 

Hun har alltid blitt forberedt med hva vi skal gjøre og hva som forventes. I butikken har hun fått oppgaver, feks hente noe. Har aldri opplevd noe trass der.

Jeg er enslig forsørger, så ungen har alltid vært med meg. Det har jeg også gjort med vilje, har ikke dratt på butikken først, også hentet i barnehagen. For at ungen skal lære oppførsel i butikken, må hun være med i butikken og se hvordan man gjør det. Nå er hun tenåring, og hun snakker med personalet der og sier hei og takk for seg. Det er faktisk ikke måte på hvor mye skryt hun får av de voksne på skole og butikk (hun har hatt butikkjobber) over hvor hyggelig og høflig hun er. Lærerne er også veldig imponert over hvor mye informasjon hun har, det kommer av neste punkt. 

Ang måltider, alltid spist de ved matbordet. Om hun ikke vil spise, greit. Men vi sitter ved bordet og vi snakker sammen. Ingen skjerm, ingen leker. Faste rutiner. Her har vi alltid snakket om alt mulig. Når hun kommer hjem fra skolen samles vi ved spisebordet, hun tar seg gjerne noe å spise og/eller drikke. Da forteller hun skoledagen, hendelser og faglig. Om det faglige finner vi ofte ut enda mer enn hva de har om på skolen, og om hendelser blir det ofte hva som har skjedd, hvorfor og hvordan håndtere. 

Middager kan også ta sin tid. Jeg skjønner ikke helt hvordan vi kan ha så mye å snakke om når vi tilbringer så mye tid sammen. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De er så små enda at de lett avledes, og avledning (gi barnet noe annet å holde på med) er bedre enn å si "nei" til alt mulig til et barn som er 15 mnd, fordi et så lite barn skjønner ikke hva det skal gjøre i stedet når en sier nei. Så barnet må heller få vite hva det kan gjøre i stedet. Når barnet slår meg, tar jeg hånden og sier nei på en fin, men tydelig måte, og så tar jeg hånden og stryker meg på kinnet og sier "du kan stryke sånn her"

Og det er helt perfekt. Det er noe som også fungerer når de er 15 år. Si hva du ønsker de skal gjøre framfor hva de ikke skal gjøre. Jeg husker så godt da jeg leste om det første gangen. Det tok litt trening i hodet mitt for å finne fram til hva jeg skulle si i stedet for 'nei, ikke gjør det'. Måtte rett og slett omprogrammere meg selv. 

Anonymkode: 0e6fb...226

[solsolsol]

Så dere foreldrekoden på tv2? 

Jeg har alltid tenkt at vi driver "gentle parenting", har samsovet (og ammet) lenge, bruker ikke straff og belønning (ok, av og til belønning). Men jeg får også mark av foreldre som har glemt at det er de som er de voksne. For meg handler gentle parenting om at man ser barnet. "Oi, hadde du lyst til**, skjønner godt at du ble skuffa" Vise at det er helt greit å bli sur og sint for ting (men jeg forandrer ikke mening av den grunn), men samtidig også lære å argumentere for ønskene sine.

Uansett, jeg elsket den familien på familiekoden som drev med musikk, ikke noe fjas og tull. Her skal vi alle spise muslinger (eller hva for noe "ekkelt" de skulle spise), det klarer vi, så blir det dessert etterpå. Ingen dør av å spise noe de ikke liker eller pushe grenser på å tørre ting man tror er for skummelt. 

Så ja, er nok egentlig ganske streng. 

Hos oss er det feks ikke noen annen mat, om man ikke vil ha middag er det greit (man må smake), men da blir det ikke noe annet før frokost. Det er ingen skjermer før alle lekser og oppgaver er gjort uansett hvor kjedelig det er++ Men jeg har større barn da, å oppdra babyer er jo ganske enkelt og en annen verden.

Endret mandag kl. 12:59 av solsolsol

[Granskudd]

Vi har en foreldrestil der vi har valgt det gode av mange ulike foreldrestiler. 

Gentle-partenting er vel og bra, men det jeg tror mange missforstår med denne formen for oppdragelse at man er fremdeles nødt til å være omsorgsgiver og leder.

Vi har holdt oss tett opp i gentle-partenting gaten, men barna våre har bestandig vist hvem som faktisk er ledere og har det siste ordet. Vi "synder" på mange ting i denne foreldrestilen fordi vi ikke bestanding har tid/tålmodighet til å snakke oss ut av alt. 

Vi har alltid vært åpen for å kompromisse. Vi sier ikke nei bare for å si nei. Vi har bestandig vært veldig konsekvente på at de skal resepktere andre mennesker rundt seg, og spesielt andre voksne. De har ikke fått lov å banne (bare om de slår seg, da er det god mentalhygiene å få lov å banne), og de må sitte pent ved matbordet. De må være gode venner. De må være gode mot dyr. De må fullføre ting de begynner på og de må ta skolen på alvor. 

De har ofte måttet sitte i trappa å tenke seg om til de kommer på bedre tanker om de har tråkket over disse grensene. 

Vi har samsovet, og alltid bært barna tett inntil. Vi har aldri latt dem få gråte seg i søvn alene eller avvist dem bare fordi de er barn og det hadde vært behagelig for oss voksne.

Vi har bestandig søkt å valdiere følelsene de har, men samtidig har vi vært veldig tydelige på at det er helt OK å ha negative følelser også. Det er ikke farlig å være lei seg/frustrert/sint - med andre ord, vi har ikke avledet dem fra å kjenne på dette, bare sagt "Det skjønner jeg veldig godt at du føler akkurat nå", men ikke hjulpet dem ut av følelsen.

De har ofte måttet høre at "dette må du bare akseptere" til ulike ting. Som for eksempel å slå hunden må man faktisk bare akseptere at man ikke kan gjøre. Man må bare akseptere at kjeks er til lørdager og bursdager. De har fått lov å leke og utfolde seg som de vil selv uten at vi har styrt dem, vi har alltid snakket MED barna og ikke TIL barna. 

Vi har bestandig ventet til barna er klare selv til å ta/få ansvar. Vi er veldig opptatte av å se på hvorfor et barn utagerer i stedet for å bare slå hardt ned på det. Jeg husker jeg leste en bok av Jesper Juul da jeg gikk gravid og han hadde en setning som jeg bestandig har tatt med meg: "Et barn som utagerer i forhold til noe gjør det som regel fordi de er klar til å ta over ansvaret for oppgaven selv". - Det har faktisk vært et mantra igjennom oppveksen deres og stemmer i de fleste tilfeller.

Vi har bestandig vært strenge, konsekvente ledere på de tingenene vi har ment har vært viktige. De tingene har vi diskutert oss frem til som voksne i samarbeid, og holdt oss helt på samme linje i forhold til dette. Ting vi ikke har vært klare for å følge opp på ordentlig selv, har vi droppet og tatt senere om nødvendig. Også gir vi gitt et hav av slingringsmonn på alt annet. 

 

[AnonymBruker]

Jeg prøver å være autoritativ, men i motsetning til andre ender jeg oftere opp i autoritær en ettergivende når jeg «failer». Kan være litt for streng og hard. Men forsøker å forstå følelser og guide best mulig med tighte rammer og mye omsorg. Og så vet jeg at ordene mine ikke betyr noe om dem ikke følges av handling. Jeg blir SVETT av foreldre som prøver å overtale ungen med hundrevis av forklaringer og som GIR SEG når ungen ikke adlyder *panneklask*. 
blir såååå frustrert av ettergivende foreldre! Har noe i barnehagen som lager show en halvtime tre kvarter når ungen ikke vil ta på yttertøy og gå. I stedet for å bare kle på. 

Jeg leste en bok en gang som het «det er du som er voksen» og det tror jeg mange foreldre har glemt. De lar barna styre showet. 
jeg er veldig opptatt av å passe på barnas grunnleggende behov som et solid fundament. Nok søvn, nok fysisk aktivitet, bra mat og hvile

Anonymkode: 1d5e6...c14

[AnonymBruker]

Ts her. Så mange kjekke og nyttige svar. Virker som om de aller fleste her inne beskriver en relativ lik foreldrestil, inkludert meg. Det å være litt bedre på å avlede er noe jeg kan jobbe med. Ikke at jeg alltid sier nei hele tiden til alt, men jeg sier nok mer «nei, ikke rive i planten da blir den ødelagt" skal prøve å begynne å veilede henne mer bort og finne noe annet jeg ønsker hun skal gjøre.

Anonymkode: 07f23...167

[AnonymBruker]

Å være ettergivende, er ikke gentle parenting. 

Ettergivende oppdragelsestil og autoritær oppdragelsestil er to ekstremer. Begge er skadelige på sin måte. 

Et barn trenger trygge foreldre, rutiner og grenser. Et barn trenger foreldre som kan regulere sine egne følelser, samtidig som de veileder barnet i sine. 

Barn har ikke godt av militante, kjeftete og avvisende foreldre. Barn har ikke godt av nervøse, vinglete og utsødige foreldre.

Anonymkode: d5c81...199

[AnonymBruker]

Det er jo egentlig bare første barn man trenger å oppdra, og så ser de andre på hva første gjør. 

Når tredje barn gjorde noe "galt",  slo eller noe slikt, så fikk den jo ettertrykkelig beskjed fra de eldre søstrene. Det var ikke så mye oppdragelse som var nødvendig. Den minste fikk alltid beskjed fra de eldre. Og den som jo på hvor fint de andre spiste ved bordet, og skulle spise pent selv. Det er jo naturlig at de har forbilder, og strekker seg etter å være flink. Alle vil jo det... 

Så hvordan noen kommer inn i disse mønstrene med unger som bare roper, skriker og gjør helt galt?? Vet ikke. Dårlige gener, eller bare skikkelig skikkelig dårlig oppdragerstil? Men når jeg hører noen forteller hvordan de styrer, så skjønner jeg jo ungen. Hadde jeg hatt en så irriterende mor, så hadde jeg oppført meg som en dritt også...

Anonymkode: 9da9c...a98

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (3 timer siden):

Vi har en foreldrestil der vi har valgt det gode av mange ulike foreldrestiler. 

Gentle-partenting er vel og bra, men det jeg tror mange missforstår med denne formen for oppdragelse at man er fremdeles nødt til å være omsorgsgiver og leder.

Vi har holdt oss tett opp i gentle-partenting gaten, men barna våre har bestandig vist hvem som faktisk er ledere og har det siste ordet. Vi "synder" på mange ting i denne foreldrestilen fordi vi ikke bestanding har tid/tålmodighet til å snakke oss ut av alt. 

Vi har alltid vært åpen for å kompromisse. Vi sier ikke nei bare for å si nei. Vi har bestandig vært veldig konsekvente på at de skal resepktere andre mennesker rundt seg, og spesielt andre voksne. De har ikke fått lov å banne (bare om de slår seg, da er det god mentalhygiene å få lov å banne), og de må sitte pent ved matbordet. De må være gode venner. De må være gode mot dyr. De må fullføre ting de begynner på og de må ta skolen på alvor. 

De har ofte måttet sitte i trappa å tenke seg om til de kommer på bedre tanker om de har tråkket over disse grensene. 

Vi har samsovet, og alltid bært barna tett inntil. Vi har aldri latt dem få gråte seg i søvn alene eller avvist dem bare fordi de er barn og det hadde vært behagelig for oss voksne.

Vi har bestandig søkt å valdiere følelsene de har, men samtidig har vi vært veldig tydelige på at det er helt OK å ha negative følelser også. Det er ikke farlig å være lei seg/frustrert/sint - med andre ord, vi har ikke avledet dem fra å kjenne på dette, bare sagt "Det skjønner jeg veldig godt at du føler akkurat nå", men ikke hjulpet dem ut av følelsen.

De har ofte måttet høre at "dette må du bare akseptere" til ulike ting. Som for eksempel å slå hunden må man faktisk bare akseptere at man ikke kan gjøre. Man må bare akseptere at kjeks er til lørdager og bursdager. De har fått lov å leke og utfolde seg som de vil selv uten at vi har styrt dem, vi har alltid snakket MED barna og ikke TIL barna. 

Vi har bestandig ventet til barna er klare selv til å ta/få ansvar. Vi er veldig opptatte av å se på hvorfor et barn utagerer i stedet for å bare slå hardt ned på det. Jeg husker jeg leste en bok av Jesper Juul da jeg gikk gravid og han hadde en setning som jeg bestandig har tatt med meg: "Et barn som utagerer i forhold til noe gjør det som regel fordi de er klar til å ta over ansvaret for oppgaven selv". - Det har faktisk vært et mantra igjennom oppveksen deres og stemmer i de fleste tilfeller.

Vi har bestandig vært strenge, konsekvente ledere på de tingenene vi har ment har vært viktige. De tingene har vi diskutert oss frem til som voksne i samarbeid, og holdt oss helt på samme linje i forhold til dette. Ting vi ikke har vært klare for å følge opp på ordentlig selv, har vi droppet og tatt senere om nødvendig. Også gir vi gitt et hav av slingringsmonn på alt annet. 

 

Man er barnets leder. Liker man ikke ordet så mentor og veileder da. Jeg synes det er oppriktig merkelig med foreldre som blir frustrert over at ungen ikke "klarer å bestemme seg", "ikke blir fornøyd med det de velger".

Nei, barn blir ofte ikke fornøyd, ikke når de kan ombestemme seg hele tiden, noe de gjør angående både stort og smått, og spesielt ikke når et valg ikke betyr at andre valg forsvinner. Noen foreldre lar dem ofte springe mellom alternativene på alle områder. Barnet ville noe, så ville det ikke det likevel. Barnet blir rasende når det ikke får det det ikke ville ha, så barnet får det tilbake. Barnet vil da ikke ha det, det vil nå ha det som det ikke ville ha igjen, så forelderen går frem og tilbake. Et barn skal selvfølgelig få ombestemme seg også, men man ser fort når det er et mønster. Forelderen skjønner ikke hvorfor barnet ikke bare kan bestemme seg. De skjønner ikke at de fleste barn ikke kan det. Jeg synes dette er ganske utrolig.

I stedet tror de at de har et barn med beslutningsvegring, et barn som er urolig og som har lav frustrasjonstoleranse. De har bare et normalt barn som trenger en stødig hånd. Et barn som trenger ledelse.

Anonymkode: 61196...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har et barn på 15 mnd og flere venner med barn på cirka samme alder. Jeg blir ofte overrasket når jeg ser andres måten å oppdra barna sine på og  de selv kaller det for trygg foreldrestil eller gentle parenting, men i mine øyner er det bare skikkelig ettergivende foreldrestil. Flere jeg har samvær med tør ikke eller mener at man aldri skal si nei til barnet, det blir gitt kjeks flere ganger til dagen fordi de "orker" ikke høre på syting når hen maser etter kjeks, is eller annet godt. Og ungen får nesten gjøre akkurat det hen vil, og mye av tiden vi tilbringer sammen går på at mamma eller pappan må underholde eller avlede ungen. Ungen slo så mye hunden de hadde og de "orket" ikke å averge det så de endte opp med å bare omplassere hunden. Et eks på foreldre oppdragelsen er slik: oi hen vil ikke ha grøt i kveld, ånei ånei stakkars liten, hen må jo få i seg mat, vi setter hen foran tven sånn hen spiser". Hvordan oppdrar dere barna? Jeg føler meg skikkelig streng i forhold til mine andre venner😅 jeg kan fint si "nei, vi kan ikke rive sont alt dopapiret og heller tilby lesestund med meg, blir hun sint og skriker/gråter prøver jeg å ha henne på fanget og trøste, blir hun mer forbanna og vil bare ned får hun bare rase det av seg. Og wops så var sinnet over og vi leser bok. Eller hvis jeg skal gi kveldsmat og hun nekter å spise, tar jeg henne ut av stolen. Venter 15-20 min. Er hun enda hysterisk og vil ikke ha tar jeg bort grøt å legger henne. Sover hele natten fordeom og dagen etter vil hun plutselig spise hele skålen. Dette kan skje flere ganger til dagen hvor jeg som mor må si nei til ting hun ønsker som ikke passer eller kan være farlig og rett å slett stå i det. I mitt hode er det riktig måte å gjøre det på, men er interessert i å høre andres metoder

Anonymkode: 07f23...167

Jeg er enig med deg i veldig mye her, men faktisk ikke i akkurat det med hunden. Ikke at man skal la barnet slå uten å forsøke å hindre det, det skal man selvfølgelig ikke, men om det er vanskelig og barnet slår mer enn en gang, da er det bedre å omplassere hunden enn å vente og se og håpe at det går seg til.

Små barn og hund sammen er risikabelt og om man har et barn som terger hunden (om det er med vilje eller ikke) er det faktisk ikke verdt å ta sjansen. 

Anonymkode: e80dc...9cf

[AnonymBruker]

Altfor mange har den ettergivende foreldrestilen, og jeg mener at det er roten til mange utfordringer barn har i dag. 
Barn må lære seg å mestre livet, de må lære å håndtere både oppturer og nedturer. De må lære seg å finne balansen mellom å hevde seg selv og å tilpasse seg andre, slik at de kan fungere i fellesskap med andre. 
 

Barn trenger trygge rammer og tydelige grenser, fra foreldre som er er varme og omsorgsfulle. Den voksne skal alltid lede og veilede barnet. 

Anonymkode: b0085...9cc

[AnonymBruker]

Jeg har pleid å spøke med at jeg kjører «kadaverdisiplin» 😅
Det funket gull. Jeg var nok ganske streng, men forutsigbar og nær, jeg hadde (etter sigende) trinnets høfligste gutt samtidig som han var en trygg og blid fyr… noe han fortsatt er. Så.. det funket! 

Anonymkode: f084a...5e4