Illusjonen om morsrollen sprekker

[AnonymBruker]

Trodde igjennom hele barnas oppvekst at vi hadde et nært forhold, var alene med de i mange år og prioriterte dems velvære foran min egen i alle år. Strakk økonomien for å gi de opplevelser og ferier selvom det ble lite til overs for å ha råd til egne hobbyer.

Nå som alle er blitt voksne og flyttet ut og de flyttet til ulike byer for å studere så innser jeg at det er meg som ringer de og hører hvordan det går, de ringer meg en sjelden gang. Lite spørsmål andre veien.

Nei, har aldri sagt noe til de om at jeg føler de kan jo ringe eller komme på besøk oftere. Jeg har besøkt de flere ganger, de kommer kun hitt av og til om sommeren eller annenhver jul.

Nå har jeg innsett at jeg hadde en illusjon om at vi hadde et nært forhold, at jeg kanskje har oppdratt en gjeng med egoister med å sette de foran hele oppveksten. Sårt at de ikke bryr seg om å ta mer kontakt selv. Ble 50 og ingen av de kom, fikk telefoner da, men skuffet over at ingen brydde seg nok for å komme.

Angrer at jeg ikke prioriterte eget liv og interesser mens de vokste opp, sitter her alene nå. Vurderer å slutte ringe og bare innse at jeg feilet som mor. Hjerteskjærende da jeg ønsket jo at vi skulle ha sterke bånd inni voksen livet. Men jeg betyr vist ingenting for de.

Syting ja, men har aldri sagt noe til de. Blåser ut her.

Illusjonen er borte, innser at jeg står alene. Betyr ingenting, de bryr seg ikke om meg.

De ba ikke om å bli født, de ba meg ikke om å sette livet på vent for å være 100% til stedet for de. 

Hadde jeg vist hvor dårlig mamma jeg tydeligvis har vært, hadde jeg ikke valgt å få barn. For det er bare så vondt å bety ingenting for de som betyr så mye for meg. 

Her kan jeg klage, de får aldri høre det.

 

Anonymkode: 885f8...b42

[AnonymBruker]

Hvor gamle er de? Jeg må innrømme at jeg har vært litt mer egoistisk i starten av voksenlivet, men dratt meg inn og er mer nær min mor nå som jeg er voksen. (43) Setter utrolig stor pris på henne, det var jeg litt dårlig til å vise før. Du skriver jo at dine studerer, så gave er kanskje ikke det de har muligheten til å prioritere akkurat nå, ting er veldig dyrt, samme med reise hjem i anledning din 50 års dag. En telefon er jo veldig hyggelig, selv om jeg skjønner du føler på det. 

Mest sannsynlig blir det bedre. 

Anonymkode: c5b7c...b41

[AnonymBruker]

Vent 5-10 år til. Da får det kjærester og barn - og da blir familien viktig igjen og de ringer mamma for råd om du er hyggelig og imøtekommende og bistår så godt du kan. I mellomtiden: fortsett og ring og mas og være der for dem når de vil. Du er mye viktigere enn du tror ❤️

Anonymkode: 538d7...648

[AnonymBruker]

Snu på tankegangen TS: Du har oppdratt barn som er selvstendige, som stoler på at den trygge havna er der. De «trenger ikke» kontakte deg i tide og utide for å sjekke om du er der, de vet at du er der. Du har med andre ord gjort en god jobb! Nå er de studenter, de har mye å gjøre, og har sikkert fått mange nye venner og nye ting de skal utforske. Det er ikke sånn at man flytter ut og plutselig blir bekymret for om mamma har det fint. 

Bli litt mer delaktig i livene deres, som i send dem en snap nå og da med noe morsomt, eller hva som helst. Bare for å være til stede. 

Og si fra om det med bursdagen din, for det var dårlig gjort. Så kan dere videre snakke litt om hvordan dere kommuniserer om behovene deres, for ingen av dere er tankelesere, og det er vanskelig å vite hva andres behov og ønsker er dersom ingen kommuniserer dette. 

Anonymkode: e8ede...f47

[AnonymBruker]

Jøss, dette var jo utrolig selvmedlidende..? Forholdet mellom deg og barna vil alltid være assymetrisk, og de er neppe veldig godt voksne ennå, og skal bygge opp sitt eget liv.

Du må konsentrere deg om å gjøre dine dager gode, og ta kontakt med dem når det passer. Det er jo sånn det skal være. Ikke gå i offerrollen, det gagner ingen, aller minst deg selv.

Anonymkode: 85ab3...6c9

[AnonymBruker]

Mulig faren tenkte noe lignende da han ble kastet ut... Men du har oppdratt selvstendige barn med sine egne liv. Det unaturlige ville vært om de lengtet tilbake til reiret. 

Anonymkode: eca53...da7

[AnonymBruker]

K60 her. Når man er ung student, eller nettopp har kommet seg ut i arbeidslivet, så er det ikke uvanlig at man er litt selvopptatt. Tror både jeg og mitt barn var sånn i noen få år. Hadde ingenting med dårlig forhold å gjøre, det er bare livet 😄. 

Slipp dem litt fri, men hold selvfølgelig kontakt. Så bruker du denne tiden på å gjøre noe bra for deg selv. Finn en ny hobby, bli kjent med nye folk, gå på kino og teater, tren, inviter venninner på besøk osv. 

Anonymkode: 5a0a2...a37

[AnonymBruker]

Hvor ofte ringte du moren din som ung etter at du flytta ut? Lever hun og ser du henne masse nå? 

Du kan ikke få barn for at de skal være der for deg som selskap, de må få leve sine egne liv. 

( Barnløs)

 

 

Anonymkode: 43b74...bbd

[AnonymBruker]

I 20-årene hadde jeg kanskje kontakt med mamma maks et par ganger i halvåret? Maaaks.

Nå har jeg barn og jeg er den som maser på at hun ikke er her mer😆

Anonymkode: c8e7f...e6f

[AnonymBruker]

Synes ikke dette høres helt unormalt jeg altså. Har også fint forhold til ungene, nå studerer en og den andre er ferdig med studier og i full jobb. Begge er utenbys. De har skapt sine egne liv, de er opptatt med studier, jobb, venner, trening, turer osv.. synes dette er et sunnhetstegn. Hadde de ringt meg daglig hadde jeg begynt å lure om de hadde det bra.  Vi hadde en avtale om å ringes 1 gang pr uke (søndagen), men klarer det ikke helt. Men det blir alltid noen sms frem/tilbake.  Så lenge de har det bra har jeg det bra. Vi får de tilbake igjen når det kommer barnebarn. 😉 

 

 

 

Anonymkode: 76909...d9c

[Gratis]

Jeg leser mange flotte svar til TS!

Hun må bare gi det litt tid. De kommer tilbake, spesielt når de får sine egne barn.
Da vil hun kjenne på den største gleden en kvinne kan kjenne på.

AT ALT DETTE KOM FRA HENNE!

[Million]

Jeg ringte aldri mamma eller pappa bare for å snakke, er jeg redd, de første årene etter at jeg ble selvstendig og flyttet hjemmefra. Det var fordi jeg trengte hjelp med noe at jeg kontaktet de. Ikke vondt ment men man har jo så mye annet å tenke på og drive med når man flytter hjemmefra. Ung voksen og bestemmer alt selv for første gang i livet? Klart man ikke tenker så mye på mamma da.

De mener nok ikke noe vondt med det. De vil antageligvis også endre seg etterhvert som de modnes.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Mulig faren tenkte noe lignende da han ble kastet ut... Men du har oppdratt selvstendige barn med sine egne liv. Det unaturlige ville vært om de lengtet tilbake til reiret. 

Anonymkode: eca53...da7

Kastet ut ? Så du antar det ut ifra hva jeg skrev

Anonymkode: 885f8...b42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jøss, dette var jo utrolig selvmedlidende..? Forholdet mellom deg og barna vil alltid være assymetrisk, og de er neppe veldig godt voksne ennå, og skal bygge opp sitt eget liv.

Du må konsentrere deg om å gjøre dine dager gode, og ta kontakt med dem når det passer. Det er jo sånn det skal være. Ikke gå i offerrollen, det gagner ingen, aller minst deg selv.

Anonymkode: 85ab3...6c9

De vet ingenting om hva jeg føler nå, er ikke et offer da jeg selv valgte å få barn.  Men hadde nok en illusjon om at det  å være en tilstedeværende mor i barndommen ville resultere i et godt og tettere forhold til de som voksne. 

Men at det er litt sårt ja, det er det.

Ringer de annen hver uke eller en gang i måneden så føler ikke at jeg maser for ofte. Lyst til å ringe de hver uke, så prøver å gi de rom for egne liv uten mas.

Men nå blir det stille. 

Anonymkode: 885f8...b42

[AnonymBruker]

Ja, dette var syting. Du angrer altså på at du prioriterte dem, det ga og gir deg ingen glede, du snakker om økonomi og egen hobbyer. Nå har du jo all tid i verden til å prioriterer deg selv og hva du vil. Barna er små og hjemmeboende maks 20 år av vårt liv. Resten lever vi uten dem. Selvsagt. Og du er jo ikke gammel en gang, og barna dine må være unge siden du nylig fylte 50. På femtiårsdagen kunne du arrangert og invitert til fin fest, ingen andre gjør det for deg.

Jeg syns du klager og spiller martyr og tenker stygt om barna dine helt uten grunn. De er ikke egoister fordi de ikke viser daglig/ukentlig omsorg for en dame i femtiårene! Jeg er 54 og har to tenåringer. De er egoistiske og et penge-og tidssluk de! Jeg elsker dem og skjemmer dem bort og gleder meg til å få mer tid til meg selv, men gruer meg til de flytter. 

Anonymkode: b02ee...f02

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men da jeg flyttet ut tror jeg ikke at jeg pratet med min mor mer en to ganger i måneden cirka, og det var alltid hun som tok kontakt. Jeg forstår nå at det kan ha føltes trist, men jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig, barn løsriver seg og mye skjer i livene deres. 

Fra midten av 30-årene endret det seg, og nå prater vi sammen flere ganger i uken, besøker hverandre og reiser på ferie sammen. Jeg tipper at ting snur for dere etterhvert, det høres ut som om du har vært en god mor. Prøv å snu tankegangen din litt som folk nevner her, så forholdet mellom dere ikke blir preget av negative følelser. 

Anonymkode: a65f2...a07

[AnonymBruker]

Men hvilken illusjon? Det bør vel være velkjent at barn ikke har like sterke følelse for foreldre som motsatt. I hvert fall ikke i voksen alder. 

Anonymkode: ed35a...a98