Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Vi har vært sammen i 20 år. Vi har stort sett ett godt og stødig forhold. Men nå er det en endring i meg.

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal legge i det men jeg har blitt tryggere på meg selv de siste årene. Har opplevd en del tunge ting som har gjort meg sterkere. Er i midten av 40 årene. Mulig jeg er preget av denne berømte perimenopausen også..

Mannen min er en ja-mann som gjør det som trengs. Han er sjeldent i dårlig humør. Han er veldig flink på å gi komplimenter og oppmerksomhet i form av ett klapp på kinnet, en klem, ta tak i hånden min og klemme den. Om jeg har laget noe (hobbymessig) så skryter han av meg og viser det gjerne frem for andre. Ikke overdrevent skryting til hvem som helst! Han er mye rausere økonomisk sett enn meg. Han trøster meg når jeg er lei meg. Gjør ikke narr av meg, snakker ikke nedlatende til meg. Forteller meg hver dag at han er glad i meg. Han overdriver ikke på disse punktene. Han gjør seg ikke til. Han er likedan om vi er alene eller med noen andre.

Men. Når vi diskuterer så kræsjer vi ofte. Ikke alltid men ofte. Jeg er en svært sensitiv person og jeg føler veldig mye så jeg vet jeg har lav terskel for å reagere.

Han derimot, mener jeg legger for mye følelser i ting når vi diskuterer. Det ender veldig ofte med at jeg føler meg...tjaa, neglisjert i diskujoner/krangler med han i mangel av bedre ord.

Han tåler som regel lite kritikk da og kan komme med utsagn som "jeg er vel den verste på det punktet da". Men så kan han samtidig etterpå innrømme at han ikke alltid takler kritikk så bra.

Han kan argumentere så mye i en diskusjon at jeg nærmest mister tråden og jeg blir helt stum og da blir han enda mer irritert over at jeg ikke har noen respons. Det er som om jeg ikke klarer å tenke. 

Jeg får ikke til å forklare så godt her skriftlig men jeg føler det er noe som skurrer når vi diskuterer/krangler. Jeg føler ikke jeg blir tatt hensyn til når jeg tar opp ting. Føler han ser på meg som hysterisk og jeg blir sittende og føle meg avfeid. Og da mener jeg måten han møter meg på. Og den måten er så mye annerledes enn den han er ellers føler jeg. 

Har googlet narsissistiske trekk men får det liksom ikke helt til å stemme med hvordan han er ellers.

Jeg kjenner at jeg har begynt å kvie meg for å ta opp ting som kan føre til diskusjon fordi det er så mentalt tungt for meg. Alt dette har begynt å legge seg som et teppe over meg men jeg vet ikke om jeg bare overdriver. Har forsøkt å ta det opp med han og han innrømmer at han kan være for kvass av og til. 

Men som sagt så er jeg et veldig sensitivt menneske. Jeg kan begynne å gråte av veldig veldig mye. Jeg bærer liksom hjertet mitt utenpå kroppen min hele tiden.

 

Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å diskutere på denne måten kjenner jeg. Kjenner mye på tvil og det er jo så dumt når vi har det så fint ellers! Han har jo også klart å bygge meg veldig mye opp. Jeg er en mye tryggere person nå enn det jeg var for 20 år siden 

Kanskje trengte jeg bare å blåse litt ut her..

Anonymkode: 93c6f...20b

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Er vel ingen som matcher helt perfekt på alle punkter. På noen punkter er man bare ulik, selvsagt uten at det er noen diagnoser involvert.

I det store og hele her, så får jeg inntrykk av at dere har et godt og bra forhold, og dere matcher på de viktigste tingene. Det er klart, hvis du lever for å diskutere og dere er en mismatch der, så blir det et problem. Men dere har holdt i 20 år. Dette er vel snart "den ene tingen", og derfor får det oppmerksomhet.

Bare du kan vurdere om dette er noe du kan leve med eller ikke. Personlig fikk jeg bare vibben av at du overfokuserer på én ting hvor dere ikke matcher optimalt. Stort sett så overlever man det i et forhold. Men kanskje ikke om underbevisstheten ønsker seg noe annet?

Anonymkode: c0983...ef6

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det du beskriver kan minne om ekteskapet til mine foreldre. Den ene lettengasjert og litt høylytt, den andre litt mer reservert og stillfaren. Vi er to søsken og vi er også en av hver… Jeg vil ikke si at jeg har hatt en vanskelig oppvekst, men den dynamikken har alltid vært krevende for meg, og jeg tror vi alle fire skulle ønske vi hadde litt mer like temperamentet. Vel, det har vi ikke, og etter å ha fått barn selv ser jeg hvor utrolig forskjellige man kan være selv om man har samme foreldre og vokser opp i samme hus. 

Jeg er selv skilt fordi jeg og min eksmann ikke fikk personlighetene våre til å passe sammen. For meg var det en befrielse å kunne leve for meg selv og være den jeg er uten å måtte tilpasse meg. Jeg sier ikke at du skal skille deg, men jeg tror du og din mann alltid vil være ulike på det punktet du beskriver, og at du enten må akseptere at han er som han er, eller vurdere å få hvis du ikke holder ut…

Det at du begynne å føle deg tryggere er forresten noe av det beste med å komme i den alderen du er nå. Mye annet som er kjedelig med å eldres, men akkurat det er en følelse du kan tillate deg å nyte. 😊

Anonymkode: 9c3bd...61b

  • Liker 3
Skrevet (endret)

Men hvor ofte diskuterer dere sånn at du føler at du orker er? Dere er to om å diskutere. Hvis du ikke vil, så kan du jo si at det orker jeg ikke diskutere mer. Det er bare nødvendig å si ting en gang, noen ganger null

Du beskriver mye godt.

Endret av exictence
AnonymBruker
Skrevet

Du skriver selv at du er veldig sensitiv, og beskriver ellers det som virker som en veldig oppmerksom og god mann. Du er kanskje ikke blitt like trygg i deg selv, som det du tror? Det er greit at du er sensitiv og bærer hjertet utenfor, men da må du også innse at din reaksjon i f.eks. diskusjoner, er et problem du må ta tak i, og ikke nødvendigvis noe han må tilpasse seg. 

Anonymkode: 9c6b6...265

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Man skulle tro det var jeg som skrev det innlegget. Jeg har det på litt samme måte, og har ofte tenkt hvordan skal jeg orker disse diskusjonene... Men jeg har funnet ut av at siden vi matcher på ganske mange andre områder, så kan man ikke få alt i et forhold, en person. Så jeg prøver å unngå å starte diskusjoner, og snakker om andre ting, hobbier, felles interesser, andre ting. Det fungerer. Diskusjonene har blitt færre og vi begge er mer bevisste på å stoppe når det går for langt, legge ballen død, som unger gjør, be om time out. Men da bør begge være bevisste på det og respektere hverandres grenser. Hvis han overser dine grenser gang på gang, så tenker jeg at man bør tenke på hva man vil ha ut av livet og om det er rett mann for deg.

Anonymkode: 01978...6a0

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Dette er helt utrolig. Du beskriver en mann som virker som om han er selve prototypen på den perfekte mannen. Likevel finner du noe å henge deg opp i og KG stemmer i med «dump ham». 
 

Dere kvinner blir aldri fornøyde. Ikke rart dere blir sittende alene i 40-årene med en ekkel hund, rødvin og Netflix som eneste livsledsager

Anonymkode: 61ca8...c32

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Gjest Humas
Skrevet

Dere må kanskje lære dere å forstå forskjellenecderes bedre. Du er sensitiv og han takler ikke kritikk så godt (han er ikke alene). Tror du egentlig har det veldig bra i forholdet, men skrev innlegget i en sensitiv fase. Har du sett på hva du er takknemlig for i livet. Sensitivitet gir noen utfordringer men er samtidig en slags gave. Ønsker dere et godt forhold videre. Virker som mannen er ganske raus med deg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er helt utrolig. Du beskriver en mann som virker som om han er selve prototypen på den perfekte mannen. Likevel finner du noe å henge deg opp i og KG stemmer i med «dump ham». 
 

Dere kvinner blir aldri fornøyde. Ikke rart dere blir sittende alene i 40-årene med en ekkel hund, rødvin og Netflix som eneste livsledsager

Anonymkode: 61ca8...c32

Ser ikke et eneste innlegg som sier at ts skal dumpe ham, men innlegg fra reflekterte damer som deler erfaringer og nyanser fra egne liv. Det bitreste og mest uspiselige innlegget i denne tråden så langt, er ditt.

Anonymkode: 9c3bd...61b

  • Liker 4
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Det letteste her vil nok være å endre seg fra å være en svært sensitiv person som føler svært mye til en mindre sensitiv person.

Man er liksom ikke skrevet i stein og kan fint endre seg, om en vil det selv. Jeg registrerer at dette er noe folk flest unngår og heller vil fortsette å leve med det som skaper problem for dem.

 

Anonymkode: 81019...d9a

Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i 20 år. Vi har stort sett ett godt og stødig forhold. Men nå er det en endring i meg.

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal legge i det men jeg har blitt tryggere på meg selv de siste årene. Har opplevd en del tunge ting som har gjort meg sterkere. Er i midten av 40 årene. Mulig jeg er preget av denne berømte perimenopausen også..

Mannen min er en ja-mann som gjør det som trengs. Han er sjeldent i dårlig humør. Han er veldig flink på å gi komplimenter og oppmerksomhet i form av ett klapp på kinnet, en klem, ta tak i hånden min og klemme den. Om jeg har laget noe (hobbymessig) så skryter han av meg og viser det gjerne frem for andre. Ikke overdrevent skryting til hvem som helst! Han er mye rausere økonomisk sett enn meg. Han trøster meg når jeg er lei meg. Gjør ikke narr av meg, snakker ikke nedlatende til meg. Forteller meg hver dag at han er glad i meg. Han overdriver ikke på disse punktene. Han gjør seg ikke til. Han er likedan om vi er alene eller med noen andre.

Men. Når vi diskuterer så kræsjer vi ofte. Ikke alltid men ofte. Jeg er en svært sensitiv person og jeg føler veldig mye så jeg vet jeg har lav terskel for å reagere.

Han derimot, mener jeg legger for mye følelser i ting når vi diskuterer. Det ender veldig ofte med at jeg føler meg...tjaa, neglisjert i diskujoner/krangler med han i mangel av bedre ord.

Han tåler som regel lite kritikk da og kan komme med utsagn som "jeg er vel den verste på det punktet da". Men så kan han samtidig etterpå innrømme at han ikke alltid takler kritikk så bra.

Han kan argumentere så mye i en diskusjon at jeg nærmest mister tråden og jeg blir helt stum og da blir han enda mer irritert over at jeg ikke har noen respons. Det er som om jeg ikke klarer å tenke. 

Jeg får ikke til å forklare så godt her skriftlig men jeg føler det er noe som skurrer når vi diskuterer/krangler. Jeg føler ikke jeg blir tatt hensyn til når jeg tar opp ting. Føler han ser på meg som hysterisk og jeg blir sittende og føle meg avfeid. Og da mener jeg måten han møter meg på. Og den måten er så mye annerledes enn den han er ellers føler jeg. 

Har googlet narsissistiske trekk men får det liksom ikke helt til å stemme med hvordan han er ellers.

Jeg kjenner at jeg har begynt å kvie meg for å ta opp ting som kan føre til diskusjon fordi det er så mentalt tungt for meg. Alt dette har begynt å legge seg som et teppe over meg men jeg vet ikke om jeg bare overdriver. Har forsøkt å ta det opp med han og han innrømmer at han kan være for kvass av og til. 

Men som sagt så er jeg et veldig sensitivt menneske. Jeg kan begynne å gråte av veldig veldig mye. Jeg bærer liksom hjertet mitt utenpå kroppen min hele tiden.

 

Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å diskutere på denne måten kjenner jeg. Kjenner mye på tvil og det er jo så dumt når vi har det så fint ellers! Han har jo også klart å bygge meg veldig mye opp. Jeg er en mye tryggere person nå enn det jeg var for 20 år siden 

Kanskje trengte jeg bare å blåse litt ut her..

Anonymkode: 93c6f...20b

Han virker jo oppriktig glad i deg, en mann som gjerne vil holde deg i hånda er gjerne det, glad i deg!

Å diskutere er vanskelig, men et tips kan være å lage regler rundt diskusjon slik at begge kan få sagt det de ønsker.
Dessverre så ender diskusjoner ofte opp med at jeg må ha rett og den andre må ta feil, noe som totalt sett virker negativt på et kjærlighetsforhold. For all del unngå politiske diskusjoner hvis dere står langt  unna hverandre.😯

Vil også legge til at det å tåle kritikk er vanskelig, men det kan la seg gjøre å lære det.
Det å tåle kritikk handler jo også om å vise ydmykhet ovenfor den andre parten, kanskje litt empati også.
Problemet er at det fort føles urettferdig og gir negative følelser.

Husk bare at det vi føler ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten/sannheten!

Endret av Gratis
AnonymBruker
Skrevet

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han kan argumentere så mye i en diskusjon at jeg nærmest mister tråden og jeg blir helt stum og da blir han enda mer irritert over at jeg ikke har noen respons. Det er som om jeg ikke klarer å tenke. 

Følelsesstyrte voksne er ille nok, men du henger ikke en gang med i svingene.. Selv den beste mann blir litt oppgitt og kvass da, så klart. 

Anonymkode: ac6d7...af5

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker at det høres ut som de forskjellene kan være til å leve med? Mange forskjeller er ikke det, men disse går det kanskje an å f.eks snakke med noen om hvis de bare dukker opp når dere diskuterer?

Anonymkode: 8a774...07c

AnonymBruker
Skrevet

Selv er jeg godt over 50 og har vært gift i 20 år.

Men vi diskuterer ikke i det hele tatt, hva pokker skal vi diskutere og krangle om? 

Hva ender opp til å bli en diskusjon hos dere, TS? Hva med å løse opp i det som skaper diskusjoner i stedet for å diskutere hele tiden? 

Anonymkode: dc9a9...d69

AnonymBruker
Skrevet

Ts prøvde å henge en narsissist-merkelapp på denne mannen?!?😳 Men måtte innrømme at han ikke "ticket" av på noen av boksene.

Stakkars mann. Jeg tror ts må være glad til at han orker å forholde seg til en partner som er så til de grader irrasjonelt styrt av følelser og ikke henger med på rasjonell argumentasjon i diskusjoner. 

Anonymkode: 25507...7bd

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

Med fare for å virke som en typisk kg-bruker som kommer med mer info ettehvert som burde ha vært i hovedinnlegget her nå da men det får gå..

En periode endte nesten alle diskusjoner med at han truet med at vi burde bli skilt fordi "alt var jo så kjipt i følge meg". Jeg sa etterhvert at han måtte slutte med slike trusler, at de var svært urettferdig. Dette har han tatt til seg og blitt bedre på.

En annen ting han ofte gjør når vi diskuterer er at han overdriver. Han føler at jeg pusher og pusher han når jeg ikke føler han er enig og da hopper han plutselig helt til den andre enden av skalaen og kan si ting som "jeg er vel bare en skikkelig fæl fyr som aldri bidrar med noe". 

En sjelden gang kan han bli så sint og frustrert at han bare går og nekter å prate med meg før han er klar. 

I tillegg så kan han komme med svært lange og høylytte argumenter/taler hvor jeg ikke klarer å respondere for det er så mye å prosessere.

 

Det er kanskje som en annen bruker her sier; jeg har kanskje ikke kommet like langt i prosessen med meg selv som jeg trudde.

Nå føler jeg det blir på en måte en urettferdig fremstilling her av han for han er som sagt ikke slik ellers. Mulig jeg trigger noe hos han fordi jeg ofte unnskylder meg ved diskusjoner.

 

Han er oppvokst med trygge foreldre som har gomitt han mye støtte. Han har ikke mangel på selvtillit.

Jeg derimot hadde jo foreldrene mine til stede men ikke noe mer enn det. Huff, de gjorde jo så godt de kunne sikkert..  I tillegg ble jeg mye mobbet, har opplevd overgrep og slitt med psyken i perioder. Møtte veggen for ca 5 år siden pga MYE stress i forbindelse alvorlig sykdom og ulykke i nær familie. 

Vi har med andre ord svært ulik grunnmur. 

Takker for alle innspill 💚

Anonymkode: 93c6f...20b

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts prøvde å henge en narsissist-merkelapp på denne mannen?!?😳 Men måtte innrømme at han ikke "ticket" av på noen av boksene.

Stakkars mann. Jeg tror ts må være glad til at han orker å forholde seg til en partner som er så til de grader irrasjonelt styrt av følelser og ikke henger med på rasjonell argumentasjon i diskusjoner. 

Anonymkode: 25507...7bd

Det  er mer det at jeg er redd han blir sett på som en narsissist om folk rundt oss visste hva han sier til meg under diskusjoner. 

Men det er kanskje jeg som er problemet. Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg føler at jeg ikke vet hvem jeg er lengre eller hvem jeg skal være. 

Anonymkode: 93c6f...20b

AnonymBruker
Skrevet

Jeg lurer også på hva diskusjonene handler om.

Er det f eks «skal vi pusse opp stua, for og i mot» eller er det «Støre er dust, nei det er han ikke»?

Hva tenker du at du selv kan gjøre for å holde på det tross alt veldig gode samlivet det virker som dere har?

Jeg har en mistanke om at du har lav selvtillit/selvfølelse, og at mye vil endre seg om du bygger den opp! Søk nye utfordringer på jobb, forsøk deg som tillitsvalgt eller bli med i et prosjekt. Engasjer deg i politikk eller frivillig arbeid. Ta ordet! Si dine meninger høyt, selv om du vet noen vil være uenig. 

Jeg kjente en person som deg. Grunnet dårlig selvtillit og mindreverdighetsfølelse følte vedkommende seg veldig raskt angrepet av motsigelser, selv i helt fredelige meningsutvekslinger. Hvis man på helt normal måte hevdet sitt syn overfor vedkommende, følte vedkommende at man syntes hen var dum og håpløs. Med andre ord, tok det som at meningene sine var dumme, bare fordi noen andre mente noe annet. Veldig vanskelig å håndtere for motparten, slitsomt å bli stemplet som «slem» når man har en vanlig samtale.

Se godt på deg selv, ts.

Anonymkode: 9fd1b...0d3

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Med fare for å virke som en typisk kg-bruker som kommer med mer info ettehvert som burde ha vært i hovedinnlegget her nå da men det får gå..

En periode endte nesten alle diskusjoner med at han truet med at vi burde bli skilt fordi "alt var jo så kjipt i følge meg". Jeg sa etterhvert at han måtte slutte med slike trusler, at de var svært urettferdig. Dette har han tatt til seg og blitt bedre på.

En annen ting han ofte gjør når vi diskuterer er at han overdriver. Han føler at jeg pusher og pusher han når jeg ikke føler han er enig og da hopper han plutselig helt til den andre enden av skalaen og kan si ting som "jeg er vel bare en skikkelig fæl fyr som aldri bidrar med noe". 

En sjelden gang kan han bli så sint og frustrert at han bare går og nekter å prate med meg før han er klar. 

I tillegg så kan han komme med svært lange og høylytte argumenter/taler hvor jeg ikke klarer å respondere for det er så mye å prosessere.

 

Det er kanskje som en annen bruker her sier; jeg har kanskje ikke kommet like langt i prosessen med meg selv som jeg trudde.

Nå føler jeg det blir på en måte en urettferdig fremstilling her av han for han er som sagt ikke slik ellers. Mulig jeg trigger noe hos han fordi jeg ofte unnskylder meg ved diskusjoner.

 

Han er oppvokst med trygge foreldre som har gomitt han mye støtte. Han har ikke mangel på selvtillit.

Jeg derimot hadde jo foreldrene mine til stede men ikke noe mer enn det. Huff, de gjorde jo så godt de kunne sikkert..  I tillegg ble jeg mye mobbet, har opplevd overgrep og slitt med psyken i perioder. Møtte veggen for ca 5 år siden pga MYE stress i forbindelse alvorlig sykdom og ulykke i nær familie. 

Vi har med andre ord svært ulik grunnmur. 

Takker for alle innspill 💚

Anonymkode: 93c6f...20b

Jeg skrev innlegget mitt samtidig som ditt, men her bekreftet du jo akkurat mine teorier, inkl det at han blir sliten av å være den «fæle» som plager stakkars sensitive deg med det som sikkert er helt vanlig samtale for ham i alle andre relasjoner.

Men dette kan fikses, ts! Du må bygge deg selv opp. Ikke gi slipp på et godt forhold pga egen usikkerhet.

Anonymkode: 9fd1b...0d3

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Kan hende du kan ha godt av en psykolog/coach også, som kan hjelpe deg forbi barndomsfølelsen av å ha liten verdi. For det har du ikke! Mannen din bekrefter jo hele tiden hvor mye du betyr for ham.

Anonymkode: 9fd1b...0d3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...