Metakognitiv terapi

[AnonymBruker]

Jeg prøver å sette meg litt inn i denne måten å «jobbe på». Men jeg skjønner ikke helt greia. De snakker om at man skal tenke om «hjelper det meg å bekymre meg for eller tenke på dette», og så skal man da bare slutte med det hvis det ikke løser noe og så skal man liksom føle seg bedre

MEN, de underliggende reelle bekymringene og følelsene og triggeren er jo fortsatt der og det er de som gir symptomer og plager?

Hvis man feks er pårørende, eller har alvorlig sykdom, eller det er traumer og triggere og slike ting så forsvinner jo ikke de selvom keh tvinger meg selv til å tenke på noe annet. Der bare presser mer på spør du meg

det er jo underliggende følelser og symptomer som er problemet.

Andre som har tanker om dette?

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

Jeg hadde kjempegod erfaring med MKT. Er kvitt nesten alle plager. Gikk hos en superflink psykolog. Metoden var merkelig i starten, men jeg ble vant til det. Tror vi holdt på i over 1 år. Vi arbeidet jo oss gjennom traumer, men endret tankerekkene som fulgte traumene. 

Anonymkode: afb0a...b81

[AnonymBruker]

Et eksempel er min store frykt for edderkopper. Det var jo en kjempeenkel løsning på. Hver gang jeg ser en edderkopp så skal jeg tenke "oj, der var det en ja. Jeg er jo redd for edderkopper". Og helt ærlig så løste det seg bare ved å si dette høyt hver gang jeg fikk øye på en edderkopp. Har ikke angstanfall når jeg ser en lenger. 
 

Men måtte bruke litt mer tid på værre traumer. Handler jo i stor grad om å utforske det som skjer i kroppen når man tenker tilbake etc. og så endrer man hvordan man skal reagere. 

Anonymkode: afb0a...b81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg prøver å sette meg litt inn i denne måten å «jobbe på». Men jeg skjønner ikke helt greia. De snakker om at man skal tenke om «hjelper det meg å bekymre meg for eller tenke på dette», og så skal man da bare slutte med det hvis det ikke løser noe og så skal man liksom føle seg bedre

MEN, de underliggende reelle bekymringene og følelsene og triggeren er jo fortsatt der og det er de som gir symptomer og plager?

Hvis man feks er pårørende, eller har alvorlig sykdom, eller det er traumer og triggere og slike ting så forsvinner jo ikke de selvom keh tvinger meg selv til å tenke på noe annet. Der bare presser mer på spør du meg

det er jo underliggende følelser og symptomer som er problemet.

Andre som har tanker om dette?

Anonymkode: d2e76...f68

Nei. Det er hvordan du forholder deg til følelsene som er problemet.
 

Du må endre hvordan du forholder deg til de den dag i dag. 

Anonymkode: b563b...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Et eksempel er min store frykt for edderkopper. Det var jo en kjempeenkel løsning på. Hver gang jeg ser en edderkopp så skal jeg tenke "oj, der var det en ja. Jeg er jo redd for edderkopper". Og helt ærlig så løste det seg bare ved å si dette høyt hver gang jeg fikk øye på en edderkopp. Har ikke angstanfall når jeg ser en lenger. 
 

Men måtte bruke litt mer tid på værre traumer. Handler jo i stor grad om å utforske det som skjer i kroppen når man tenker tilbake etc. og så endrer man hvordan man skal reagere. 

Anonymkode: afb0a...b81

Men dette blir jo noe helt annet enn å leve i sterk belastning og reell bekymring slik jeg beskriver?

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men dette blir jo noe helt annet enn å leve i sterk belastning og reell bekymring slik jeg beskriver?

Anonymkode: d2e76...f68

Er du, faktisk, fremdeles i fare? 
 

hvis nei, er det hvordan du forholder deg til følelsene som er problemet. Og det er det som metakognitiv terapi hjelper deg med å forandre. 

Anonymkode: b563b...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er du, faktisk, fremdeles i fare? 
 

hvis nei, er det hvordan du forholder deg til følelsene som er problemet. Og det er det som metakognitiv terapi hjelper deg med å forandre. 

Anonymkode: b563b...172

Jeg har alvorlig uavklart sykdom med lite hjelp og svar, jeg jeg er pårørende til noen som strever og kanskje er i fare, i kjølvannet av sistnevnte er min tilknytning og grunnleggende trygghet revet bort.  For å nevne NOE. Så opplever at jeg er i «fare» ja. 
 

Jeg opplever at tilværelsen er meget overveldende og uhåndterbar, og det er kroppen som reagerer og går i reaksjon, mer enn at det er mine tanker om ting som er problemet.

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

Så det er kanskje todelt, delvis at det er helt reelle meget belastende ting å stå i som krever at man er i beredskap - hvordan bruke metakognitiv triks på det?

Og delvis at det ikke føles som tanker, men bare kropp og symptomer som reagerer og er ødelagt pga alt

Og delvis pga det føles skummelt å ikke skulle «bekymre» seg. Da føles det som jeg jinxer ting og (enda mer) grusomme ting vil skje. Miste enda mer kontroll. Og jeg har på en måte ikke noe kapasitet eller funksjon for noe annet nå.

Kanskje dette klargjorde utfordringene mine mer? Hvordan kan man bruke metakognitive tekniker i slik sammenheng ?

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

Metakognivterapi er veldig effektivt. Det hjelper med hvordan man tenker, møter følelser, grubler og bekymrer seg. Men mye av det du ts skriver i denne tråden er jo et stjerneksempel på hvorfor folk går til psykolog i årevis uten å bli bedre, de vil gni inn det som er vanskelig, nekte for at dette hjelper deres vondter og bekymringer, nekter å endre innstilling og tror alt må snakkes ihjel for å bli bedre. 

Anonymkode: c6183...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Metakognivterapi er veldig effektivt. Det hjelper med hvordan man tenker, møter følelser, grubler og bekymrer seg. Men mye av det du ts skriver i denne tråden er jo et stjerneksempel på hvorfor folk går til psykolog i årevis uten å bli bedre, de vil gni inn det som er vanskelig, nekte for at dette hjelper deres vondter og bekymringer, nekter å endre innstilling og tror alt må snakkes ihjel for å bli bedre. 

Anonymkode: c6183...2b1

Ja ser den. Men no har ikke jeg gått årevis i terapi og snakka ting ihjel. Tvert i mot. Jeg har ikke møtt på anerkjennelse eller validering eller støtte eller reell hjelp for det jeg står i og savner det veldig. Tror det må på plass i bunn før man kan «skyfle» det vekk.

Og får inntrykk av at mkt er mer egnet for «hverdagslig» overdreven bekymring om alt mulig? Ikke store reelle pågående belastninger?

jeg spør bare for å få mer klarhet og innsikt i dette, og omkring en slik situasjon da.

Man må vel også ha en viss mental kapasitet for å jobbe med dette?

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg prøver å sette meg litt inn i denne måten å «jobbe på». Men jeg skjønner ikke helt greia. De snakker om at man skal tenke om «hjelper det meg å bekymre meg for eller tenke på dette», og så skal man da bare slutte med det hvis det ikke løser noe og så skal man liksom føle seg bedre

MEN, de underliggende reelle bekymringene og følelsene og triggeren er jo fortsatt der og det er de som gir symptomer og plager?

Hvis man feks er pårørende, eller har alvorlig sykdom, eller det er traumer og triggere og slike ting så forsvinner jo ikke de selvom keh tvinger meg selv til å tenke på noe annet. Der bare presser mer på spør du meg

det er jo underliggende følelser og symptomer som er problemet.

Andre som har tanker om dette?

Anonymkode: d2e76...f68

MKT passer ikke så godt for livskriser og sykdom, men mer for generell angst og av og til depresjon. 

Men som alt med terapi, det er ikke metoden som hjelper, men hvem du snakker med. Andre terapiformer hjeper like mye. For eksistensielle problemstillinger som sykdom osv er en mer åpen og utforskende samtaleterapi som kanskje er best.

Anonymkode: 3c15b...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Så det er kanskje todelt, delvis at det er helt reelle meget belastende ting å stå i som krever at man er i beredskap - hvordan bruke metakognitiv triks på det?

Og delvis at det ikke føles som tanker, men bare kropp og symptomer som reagerer og er ødelagt pga alt

Og delvis pga det føles skummelt å ikke skulle «bekymre» seg. Da føles det som jeg jinxer ting og (enda mer) grusomme ting vil skje. Miste enda mer kontroll. Og jeg har på en måte ikke noe kapasitet eller funksjon for noe annet nå.

Kanskje dette klargjorde utfordringene mine mer? Hvordan kan man bruke metakognitive tekniker i slik sammenheng ?

Anonymkode: d2e76...f68

Dette som du skriver her bør du snakke med behandler om, rett og slett. Dere kan løse opp i disse flokene etter hvert. En ting av gangen. Det tar litt tid.

Du må gå veien og være villig til å jobbe med verktøyene du får. Si ja, jeg skal gi det sjanser på ekte. Ja, jeg skal søke veiledning hos behandler når jeg ikke forstår eller det butter i mot.

Jeg trodde også at bekymring var beskyttende. At jo mer jeg tenkte og jo mer energi jeg brukte på det jeg var redd for, jo tryggere ble jeg. Det stemmer jo ikke. 

Når jeg merker i dag at jeg får overtroisk tankegang, da vet jeg at stresset begynner å bli litt mye for meg, for sånn fungerer min hjerne. Bare det å sette ord på det, oi, det var overtro, jeg er visst stresset, gjør at jeg føler meg bedre med det samme. 

Anonymkode: 61487...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Dette som du skriver her bør du snakke med behandler om, rett og slett. Dere kan løse opp i disse flokene etter hvert. En ting av gangen. Det tar litt tid.

Du må gå veien og være villig til å jobbe med verktøyene du får. Si ja, jeg skal gi det sjanser på ekte. Ja, jeg skal søke veiledning hos behandler når jeg ikke forstår eller det butter i mot.

Jeg trodde også at bekymring var beskyttende. At jo mer jeg tenkte og jo mer energi jeg brukte på det jeg var redd for, jo tryggere ble jeg. Det stemmer jo ikke. 

Når jeg merker i dag at jeg får overtroisk tankegang, da vet jeg at stresset begynner å bli litt mye for meg, for sånn fungerer min hjerne. Bare det å sette ord på det, oi, det var overtro, jeg er visst stresset, gjør at jeg føler meg bedre med det samme. 

Anonymkode: 61487...400

Det handler vel om en opplevelse av kontroll antagelig. Og det å slippe det er skummelt? Og så bygger det vel også en del på erfaring man har, om at ting går skeis. Når man er så dypt inni så mye overveldende og vanskelig. 

også for meg, alle de overveldende vonde følelsene og traumene og det overskygger på en måte alt og tar over kroppen min. Så jeg ikke er noe annet igjen. Så jeg klarer per nå ikke leve med å eksistere i andre typer følelser eller fokus.

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har alvorlig uavklart sykdom med lite hjelp og svar, jeg jeg er pårørende til noen som strever og kanskje er i fare, i kjølvannet av sistnevnte er min tilknytning og grunnleggende trygghet revet bort.  For å nevne NOE. Så opplever at jeg er i «fare» ja. 
 

Jeg opplever at tilværelsen er meget overveldende og uhåndterbar, og det er kroppen som reagerer og går i reaksjon, mer enn at det er mine tanker om ting som er problemet.

Anonymkode: d2e76...f68

Opplevd fare er ikke det samme som fare. 
 

Det er klart at uavklart sykdom er skummelt og gir bekymring, men et sykelig forhold til det kan man behandle seg ut av.  
 

Pårørende til noen som strever og kanskje er i fare = klassisk overtenking. Det er ikke farlig å tro man er i fare. 

Jeg spurte deg om du er i fare - altså at noen står på døren din og skal drepe deg. 
 

Så lenge du oppfører deg som du er i fare og gir de tankene og følelsene makt, vil du aldri komme deg ut av dette kaoset. 
 

For å mytte deg av terapien må du tro på den. Og det gjør du tydeligvis ikke. Enten må du snu om tankegangen din (som du får hjelp til av metakognitiv terapi), eller så kan du faktisk bare avslutte. 
 

Dette nytter ikke. Du må velge selv. Ingen kan velge for deg.

Anonymkode: b563b...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det handler vel om en opplevelse av kontroll antagelig. Og det å slippe det er skummelt? Og så bygger det vel også en del på erfaring man har, om at ting går skeis. Når man er så dypt inni så mye overveldende og vanskelig. 

også for meg, alle de overveldende vonde følelsene og traumene og det overskygger på en måte alt og tar over kroppen min. Så jeg ikke er noe annet igjen. Så jeg klarer per nå ikke leve med å eksistere i andre typer følelser eller fokus.

Anonymkode: d2e76...f68

Ja, vi prøver å kontrollere det som ikke er kontrollerbart. Det blir en umulig evighetsoppgave som gjør at vi lider og strever ekstra til ingen nytte.

Det er helt ok at du ikke klarer noe annet per nå. Det er jo derfor du skal få behandling, fordi man som regel ikke greier å løse disse problemene alene. ❤️ Det er helt normalt.

Anonymkode: 61487...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For å mytte deg av terapien må du tro på den. Og det gjør du tydeligvis ikke. Enten må du snu om tankegangen din (som du får hjelp til av metakognitiv terapi), eller så kan du faktisk bare avslutte. 
 

Dette nytter ikke. Du må velge selv. Ingen kan velge for deg.

Anonymkode: b563b...172

Jeg synes dette er litt bastant å si, selv om jeg ikke mener at du tar feil heller, men jeg synes ikke at vi skal ta motet fra TS. Det er en ting å lese om hva metakognitiv terapi er i teorien og undre seg over hvordan dette kan virke. Noe annet å faktisk gå i terapi, bli kjent og få tillit til en terapeut, snakke om konkrete problemstillinger osv. Det er vel ingen av oss som hadde klokketro på alt terapeuten sa fra dag en? Det er noe man jobber med over tid.

Anonymkode: 61487...400

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes dette er litt bastant å si, selv om jeg ikke mener at du tar feil heller, men jeg synes ikke at vi skal ta motet fra TS. Det er en ting å lese om hva metakognitiv terapi er i teorien og undre seg over hvordan dette kan virke. Noe annet å faktisk gå i terapi, bli kjent og få tillit til en terapeut, snakke om konkrete problemstillinger osv. Det er vel ingen av oss som hadde klokketro på alt terapeuten sa fra dag en? Det er noe man jobber med over tid.

Anonymkode: 61487...400

Ja jeg har jo bare spurt om metoden og undrer meg over det i slike sammenhenger som jeg forsøker å dele her 

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Opplevd fare er ikke det samme som fare. 
 

Det er klart at uavklart sykdom er skummelt og gir bekymring, men et sykelig forhold til det kan man behandle seg ut av.  
 

Pårørende til noen som strever og kanskje er i fare = klassisk overtenking. Det er ikke farlig å tro man er i fare. 

Jeg spurte deg om du er i fare - altså at noen står på døren din og skal drepe deg. 
 

Så lenge du oppfører deg som du er i fare og gir de tankene og følelsene makt, vil du aldri komme deg ut av dette kaoset. 
 

For å mytte deg av terapien må du tro på den. Og det gjør du tydeligvis ikke. Enten må du snu om tankegangen din (som du får hjelp til av metakognitiv terapi), eller så kan du faktisk bare avslutte. 
 

Dette nytter ikke. Du må velge selv. Ingen kan velge for deg.

Anonymkode: b563b...172

Ja , er jo derfor jeg spør og undrer meg. For å evt få troa på det. 
 

men Det var da voldsomt så krass du skulle være da. Har jo bare spurt om en metode opp mot mine belastninger og opplevelser. 

Anonymkode: d2e76...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja , er jo derfor jeg spør og undrer meg. For å evt få troa på det. 
 

men Det var da voldsomt så krass du skulle være da. Har jo bare spurt om en metode opp mot mine belastninger og opplevelser. 

Anonymkode: d2e76...f68

Hvis du leser setningen "for å dra nytte av terapien må du tro på den" som krast, da vet jeg ikke helt hvordan jeg ellers skal hjelpe deg. 
 

Du bør uansett ta disse spørsmålene med behandleren din, her inne kan du få råd som går på tvers av behandlingen. 

Anonymkode: b563b...172

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg prøver å sette meg litt inn i denne måten å «jobbe på». Men jeg skjønner ikke helt greia. De snakker om at man skal tenke om «hjelper det meg å bekymre meg for eller tenke på dette», og så skal man da bare slutte med det hvis det ikke løser noe og så skal man liksom føle seg bedre

MEN, de underliggende reelle bekymringene og følelsene og triggeren er jo fortsatt der og det er de som gir symptomer og plager?

Hvis man feks er pårørende, eller har alvorlig sykdom, eller det er traumer og triggere og slike ting så forsvinner jo ikke de selvom keh tvinger meg selv til å tenke på noe annet. Der bare presser mer på spør du meg

det er jo underliggende følelser og symptomer som er problemet.

Andre som har tanker om dette?

Anonymkode: d2e76...f68

Hva skjer om du bare velger å stå i det?

Ikke skyver det bort?