Hjelp og råd for å vekke ekteskapet?

[AnonymBruker]

Hallo, jeg har en litt "utenfor boksen" ide og forespørsel å komme med for den rette personen.

 

Kort og godt så ønsker jeg å finne meg en slags "mentor".

Jeg ønsker å komme i kontakt med en kvinne som kan kjenne seg igjen, har lignende erfaringer som beskrevet under, og som tenker hun kanskje kan være til hjelp. 

 

Jeg er en mann i første halvdel av 40 årene som ønsker å bli bedre til å møte min kone bedre på en måte som gir henne hva kun har vanskeligheter med å sette ord på selv. 

 

Min kone er nå i andre halvdel av 30årene. Vi møttes og ble sammen når hun var i helt slutten av tennårene, vi har vært gift i ca 15år, to barn på 10 og 6 år. Hatt det tøft de siste årene, hun er slite, overstimulert og vært sykemeldt en lengre periode. Men er på bedringens vei og sier selv hun føler seg bedre enn på mange år.

Forholdet våres har vært anstrengt de siste årene, vi har gått til terapi i flere omganger med vekslende hell. Men har nå over en lengre periode gått til noen vi føler virkelig hjelper. Jeg har oppgjennom prøvd ulike tilnærminger for å prøve å vekke lidenskapen oss mellom, til lite hell, og oppsummeringen på dette er at når jeg utfolder meg fritt med ord og handling det som er naturlig for meg og mine tanker, følelser, ønsker, savn og fantasier om oss og henne så blir jeg "for mye", og hun trekker seg unna. Det glimter til innimellom hvor hun møter meg og vi for en liten periode har en lidenskapelig og het periode, før det ender med at det blir "for mye".

Jeg greier ikke å finne ut hva som er det riktige "nivået" av meg og mine tilnærminger, og ender ofte å skru helt av i lengre perioder i respekt for hennes grenser og i frykt av å presse og være for mye. Dette utrykker hun også frustrasjon over, mens jeg håper at min avstand og respekt over hennes grenser skal få henne til å ta initativ selv når hun er klar. Men dette uteblir, og det ender med at jeg etterhvert mykner opp og prøver å tilnærme meg henne igjen.

Jeg ser at dette er en uheldig dynamikk og ond sirkel vi er inne i, vi snakker om det i terapi, men hun greier ikke å sette ordenlig ord på hva hun trenger av meg annet enn at jeg ikke må presse. Jeg mister selvtillit og blir usikker på meg selv og hva jeg kan gjøre, føler meg ikke ønsket, nedprioritert og som om jeg svikter som en ektemann/kjæreste for min kone. Som en familiefar vet jeg at jeg gjør en god innsats.

Vi har selvfølgelig diskutert oppgaver, ansvar, det tredje skiftet, osv, opp og ned i mente over flere år, og vi utvikler oss stadig på dette feltet i takt med ungene blir eldre. Hun har vanskeligheter med å balansere rollene som mor og kjæreste forteller hun, og har et stort fokus på familien AS. Og sier det at hun er i fase av livet hvor vår relasjon er nedprioritert nå mens barna er unge og de krever sitt.

Jeg er mer av den oppfattelsen at vi bør prioritere oss høyere, sånn at vi har det bra oss i mellom sånn at vi kan være et sterkt ektepar, mor og far som viser våre barn et godt eksempel og tydelig kjærlighet ovenfor hverandre. Mener at vi ikke bare kan sitte å vente passivt på at ting skal bli bedre av seg selv når barna blir eldre. Hvis ting blir bedre når de blir eldre. Jeg ønsker å være mer aktiv og jobbe for dette, helst sammen, men om jeg for en periode må dra dette selv, så gjør jeg det med glede. Jeg ønsker å leve her og nå, ikke vente på at det skal bli bedre om noen år.

 

Så langt er vel dette en kjent situasjon for mange småbarnsforeldre vil jeg nok tro

 

Finnes det noen kvinner her som føler seg truffet og har vært der min kone er, som har kommet ut på den andre siden og igjen har funnet tilbake til kjærligheten, nærheten og lidenskapen til sin mann? Som føler hun kan komme med velmente råd og tips som kan bidra positivt? Som både der og da i situasjonen hadde noen tanker, men også i etterpåklokskapens lys har noen klare tanker om hva du skulle ønsket at din mann gjorde/gjorde ikke, sa, og var ovenfor deg sånn at ting hadde hjulpet på ordentlig og dere hadde opplevd glimt av lidenskap og nærhet oftere og sterkere?

Hvis du kunne reist tilbake i tid, og fortalt ting til mannen din i denne perioden, du den gang du kanskje ikke greide eller turte å formidle, og de tingene du nå i ettertid forstår bedre av hva du egentlig hadde trengt. Hva ville du sagt til han?

Du trenger ikke svare ut alt dette her og nå, men litt meldingsutveksling frem og tilbake her i tråden først. Før jeg kanskje finner noen som treffer meg, så kan vi ta det videre på direkte melding? Hvordan dette foregår i praksis får vi finne ut av, men jeg hadde håpet litt tett løpende "mentorering", med praktiske råd og tips over en litt lengre periode for å se om vi får til en positiv endring og resultater.

 

Ja, noe uortodoks dette her, skjønner det, de som synes dette bare er skikkelig teit kan også si det!

 

- Åpen og søken ektemann

 

(PS. hvis det er menn her som også føler seg truffet og sitter på "fasiten" så gjerne bidra)

 

Anonymkode: 40b46...7e6

Endret 23 timer siden av veronica<3
Trådtittel endret etter ønske fra trådstarter