Kompleks PTSD og DPS?

[AnonymBruker]

Hei,

Dame i slutten av 20-årene som fikk diagnosen kompleks PTSD for mange år siden her. Har tidligere fått fantastisk behandling på BUP både poliklinisk og ved innleggelse, da jeg var heldig å få komme dit i tenårene. Det hadde ikke veldig effekt, traumene var ikke på avstand enda, men psykologene var en fantastisk kilde til trygghet og stabilitet.

Da jeg kom til DPS (henvist dit ørten ganger pga. behandling stadig ble avsluttet) var det en annen sak. Hadde kanskje 6-7 ulike behandlere, og følte meg ofte misforstått. Hadde én studentpsykolog faktisk, som forsto meg, og som ga meg KPTSD-diagnosen. Men det som gikk igjen var at jeg var for 'velfungerende'. 

Greia er at delen av symptombildet mitt nok er at jeg virker velfungerende. Mange med denne typen problemer kan nok kjenne seg igjen. Frykten som har blitt prentet inn i meg om at hvis noen fant ut, kom barnevernet til å ta meg og X kom til å dø, har formet hele min væremåte. Og det at jeg har måttet være den voksne i huset, alltid. Jeg var alltid "voksen for alderen". 

Sannheten er at, nå er jeg et lite barn i en voksen kropp. Jeg ligger i fosterstilling store deler av dagen, og gråter. Møter ikke en sjel på flere uker. Klarer knapt å ta vare på meg selv. Men det er jo ingen som ser det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få fastlege eller psykolog til å forstå. Når jeg først kommer meg ut, er det jo på med maska som er en så uunnværlig del av meg selv. 

 

Er det noen med råd? Er det verdt å få fastlegen til å henvise meg til DPS igjen? Hvordan skal jeg få han og ev. DPS (hvis jeg kommer så langt) til å forstå alvoret? Eller noen med tips til noen private med spesielle behandlingsmetoder som kan fungere for traumer? Takk ❤️ 

 

Anonymkode: be565...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei,

Dame i slutten av 20-årene som fikk diagnosen kompleks PTSD for mange år siden her. Har tidligere fått fantastisk behandling på BUP både poliklinisk og ved innleggelse, da jeg var heldig å få komme dit i tenårene. Det hadde ikke veldig effekt, traumene var ikke på avstand enda, men psykologene var en fantastisk kilde til trygghet og stabilitet.

Da jeg kom til DPS (henvist dit ørten ganger pga. behandling stadig ble avsluttet) var det en annen sak. Hadde kanskje 6-7 ulike behandlere, og følte meg ofte misforstått. Hadde én studentpsykolog faktisk, som forsto meg, og som ga meg KPTSD-diagnosen. Men det som gikk igjen var at jeg var for 'velfungerende'. 

Greia er at delen av symptombildet mitt nok er at jeg virker velfungerende. Mange med denne typen problemer kan nok kjenne seg igjen. Frykten som har blitt prentet inn i meg om at hvis noen fant ut, kom barnevernet til å ta meg og X kom til å dø, har formet hele min væremåte. Og det at jeg har måttet være den voksne i huset, alltid. Jeg var alltid "voksen for alderen". 

Sannheten er at, nå er jeg et lite barn i en voksen kropp. Jeg ligger i fosterstilling store deler av dagen, og gråter. Møter ikke en sjel på flere uker. Klarer knapt å ta vare på meg selv. Men det er jo ingen som ser det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få fastlege eller psykolog til å forstå. Når jeg først kommer meg ut, er det jo på med maska som er en så uunnværlig del av meg selv. 

 

Er det noen med råd? Er det verdt å få fastlegen til å henvise meg til DPS igjen? Hvordan skal jeg få han og ev. DPS (hvis jeg kommer så langt) til å forstå alvoret? Eller noen med tips til noen private med spesielle behandlingsmetoder som kan fungere for traumer? Takk ❤️ 

 

Anonymkode: be565...d31

Flink pike syndrom er veldig vanlig blant jenter/kvinner som har hatt en barndom som har ført til alvorlige traumer og dette fenomenet er veldig kjent blant de som jobber med disse pasientene. Vi er klar over at ord og handlinger ikke alltid henger i hop og at det å opprette en fasade å holde på en maske kan være veldig viktig for å skjerme seg selv. Så spørsmålet er hva de mener når de sier at du er velfungerende og hva mener du med at du virker mere velfungerende enn det du er?  Holder du tilbake informasjon når du blir spurt eller gir du de et bilde som ikke gjenspeiler virkeligheten?

Anonymkode: 70889...d23

[AnonymBruker]

La maska være igjen hjemme og fortell det du skriver her. Ikke legg skjul på noe, si at du har det for jævlig og ikke klarer hverdagen lengre. Be direkte om hjelp! 

Jeg tenker det er viktig at du ikke stiller nyfrisert og sminket/kledt opp. Da ser de at du fremdeles klarer å holde maska, og tror du er bedre enn du faktisk er. 

Siden du sier at du alltid har måttet være "den voksne" har du kanskje en fremtoning som en sterk person. Prøv å få frem deg selv, din fortvilelse og redsel. Vær tydelig på at du trenger hjelp.

Det er vanskelig å få/be om hjelp når man ser for bra ut (pyntet). Jeg var nylig innlagt på DPS (og fikk god hjelp) og under hele perioden var jeg usminket. Ved utskrivningssamtalen hadde jeg tatt på et tynt lag maskara (og bare det) siden mannen min kom og jeg skulle hjem (i veldig mye bedre form enn da jeg kom inn måneden før). Da jeg kom hjem og leste eprkrisen hadde psykiateren kommentert at jeg var "pent sminket". At han kunne se det overrasket meg, men de ser nok mer enn man tror.

Det var kanskje ikke så mye hjelp i det jeg skrev her, men det er de første tankene jeg kom på. Jeg ønsker deg alt godt og håper du får den hjelpen du trenger 

Anonymkode: 96467...67f