DPS endret mitt syn på offentlig psykisk helse

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å høste andres erfaringer og dele en erfaring som gjorde meg langt mer systemkritisk enn jeg noen gang hadde forventet å bli.

Jeg hadde et behandlingsforløp ved et offentlig DPS som ble så belastende at det i ettertid endret hele mitt syn på offentlig psykisk helse. Jeg gikk inn med tillit til systemet. Det jeg møtte, var et fragmentert apparat som ikke snakket sammen, der komplekse livserfaringer raskt ble oversatt til diagnoser. Jeg ville med andre ord ikke anbefalt dette til en nær venninne om hun trengte hjelp, eller i det minste: les deg opp og følg med før du tar et valg.

Denne erfaringen førte til en omfattende egeninnsats: Jeg begynte å lese kritisk litteratur om psykiatriske diagnoser (skrevet av fagpersoner), følge med på fagtidsskrifter, leste om overdiagnostikk og medikamentbruk, særlig knyttet til det at man blir "flat og livløs", vektøkning på 15-20 kg og påfølgende somatiske helseplager. Jeg har lyttet til både fagfolk og tidligere pasienter som problematiserer dagens praksis, og har blitt tydelige systemkritikere av offentlig psykisk helse.

En podcast som heter "Pia og psyken", som snakker sammen med fagfolk med lang erfaring og som jeg opplever har et nyansert syn på psykiatrien har vært særlig nyttig. Det finnes altså de tøffe tidligere pasientene som fronter systemkritikken utad, mens jeg som mange andre ikke vil offentlig ut med det.

Det slo meg hvor mange som ikke er «behandlingsvegrere», men mennesker som har blitt skadet av manglende helhetsblikk, uklare og diagnoser som varierer fra behandler til behandler, overmedisinering og / eller sviktende samhandling. For min del ble veien videre å finne alternativer som ga mer funksjon, forutsigbarhet og verdighet.

Dette innlegget er kanskje for de spesielt interesserte, håper på erfaringer og / eller meninger om dette.

Anonymkode: 6a648...c57

[AnonymBruker]

Hundre prosent samme erfaring med dps de vil sette diagnose også skyve mer ut så fort som mulig. Sette diagnose gir kanskje mening når du skal behandle utfra den men det er jo hade bra tall og farvel ikke oppfølgning etter diagnose er satt. 

Anonymkode: 11865...a06

[AnonymBruker]

Hva er det å diskutere her?

At psykologer og psykiatere ved alle DPSer i landet ikke gjør nøyaktig den samme vurderingen? 

At medikamenter fungerer ulikt fra person til person?

Anonymkode: dd172...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er det å diskutere her?

At psykologer og psykiatere ved alle DPSer i landet ikke gjør nøyaktig den samme vurderingen? 

At medikamenter fungerer ulikt fra person til person?

Anonymkode: dd172...633

eller at systemet er så overbelastet at det velges "snarveier" som ikke er til pasientens beste for å få gjennom flest mulig raskest mulo gog få de over i enadre behandlingsløp, som medisinering uavenhengig av om det er det beste forløpet eller ikke? 

Anonymkode: fc32b...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At psykologer og psykiatere ved alle DPSer i landet ikke gjør nøyaktig den samme vurderingen? 

At medikamenter fungerer ulikt fra person til person?

 

Det er forekomster av f eks at ADHD diagnosen er hyppigere i enkelte deler av landet, ja.
Men samme pasient kan få ulik diagnose av to forskjellige behandlere, så den er subjektiv. Ikke objektiv.

Medikamentene fungerer helt likt på alle. Samme som skjer med kroppen. De går opp i vekt, radikalt, og blir flate.

Anonymkode: 6a648...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er forekomster av f eks at ADHD diagnosen er hyppigere i enkelte deler av landet, ja.
Men samme pasient kan få ulik diagnose av to forskjellige behandlere, så den er subjektiv. Ikke objektiv.

Medikamentene fungerer helt likt på alle. Samme som skjer med kroppen. De går opp i vekt, radikalt, og blir flate.

Anonymkode: 6a648...c57

Man får gjerne ikke diagnostisering av to forskjellige leger på DPS samtidig. Tenker at tidsaspektet har mye å si. Det skal noe til at man gir identiske svar på to utredninger med en del tid mellom. 

Skjemaer er en stor del av diagnostisering, metoden er jo objektiv i den forstand at man må oppnå en viss score for å kvalifisere for diagnose. Det er likevel pasienten som vurderer og rapporterer egne symptomer. Det er en del snakk om hvordan man føler seg. Dette kan jo aldri bli helt objetivt.

Nei, det du sier om medikamenter stemmer ikke. Det er veldig individuelt hvordan man reagerer og det finnes ulike typer man kan (bør) prøve dersom man blir plagsomt flat eller får en stor uønsket vektoppgang.

Anonymkode: 0e1f7...70c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nei, det du sier om medikamenter stemmer ikke. Det er veldig individuelt hvordan man reagerer og det finnes ulike typer man kan (bør) prøve dersom man blir plagsomt flat eller får en stor uønsket vektoppgang.

En lege, Røssberg, sa i podcasten "Pia og psyken" at det er kjent at pasienter går for lenge på medisiner og at det er for dårlig oppfølgning på enkelte medisiner. Jeg leser stadig artikler om dette, sist i Aftenposten nylig, en overlege som sa det samme. Dette var riktignok Bup, barne- og undomspykiatri. Det gjøres også mot eldre, slik at de blir rolige. Er det god oppfølging, i en ideell verden, så er det jo ikke noe problem. Det var verre før, nå snakkes det mer om i kommentarfelt på Facebook osv. av de som er tøffe nok til å si det høyt. 

Målet mitt med dette innlegget er nyansene og ikke stemmer / stemmer ikke... Men det er naturlig at den som jobber i et slikt system, vil muligens oppleve noe kognitiv dissonans av innlegget mitt. Det samme opplevde jeg:

Jeg tenkte DPS er trygt og faglig, men jeg ble jo bare verre.
Andre har tenkt at disse medisinene vil hjelpe meg, men de la jo på seg 20 kg og ble flat og likegyldig.

Anonymkode: 6a648...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En lege, Røssberg, sa i podcasten "Pia og psyken" at det er kjent at pasienter går for lenge på medisiner og at det er for dårlig oppfølgning på enkelte medisiner. Jeg leser stadig artikler om dette, sist i Aftenposten nylig, en overlege som sa det samme. Dette var riktignok Bup, barne- og undomspykiatri. Det gjøres også mot eldre, slik at de blir rolige. Er det god oppfølging, i en ideell verden, så er det jo ikke noe problem. Det var verre før, nå snakkes det mer om i kommentarfelt på Facebook osv. av de som er tøffe nok til å si det høyt. 

Målet mitt med dette innlegget er nyansene og ikke stemmer / stemmer ikke... Men det er naturlig at den som jobber i et slikt system, vil muligens oppleve noe kognitiv dissonans av innlegget mitt. Det samme opplevde jeg:

Jeg tenkte DPS er trygt og faglig, men jeg ble jo bare verre.
Andre har tenkt at disse medisinene vil hjelpe meg, men de la jo på seg 20 kg og ble flat og likegyldig.

Anonymkode: 6a648...c57

Det er en uønsket bivirkning, på lik linje med leverskade, benskjørhet, osv.

Men dessverre så er det av og til det som må til for å redusere f.eks selvmordsrisikoen og alvorlig psykoser

Anonymkode: dd172...633

[AnonymBruker]

Jeg mener at henimot alle institusjoner i samfunnet er i forfall der kvaliteten bare blir lavere og lavere. At vi har et kunnskapsforfall drevet av mange ulike faktorer som til syvende og sist går ut over privatpersoner som trenger ulike tjenester. 

Anonymkode: 1ea64...719

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ønsker å høste andres erfaringer og dele en erfaring som gjorde meg langt mer systemkritisk enn jeg noen gang hadde forventet å bli.

Jeg hadde et behandlingsforløp ved et offentlig DPS som ble så belastende at det i ettertid endret hele mitt syn på offentlig psykisk helse. Jeg gikk inn med tillit til systemet. Det jeg møtte, var et fragmentert apparat som ikke snakket sammen, der komplekse livserfaringer raskt ble oversatt til diagnoser. Jeg ville med andre ord ikke anbefalt dette til en nær venninne om hun trengte hjelp, eller i det minste: les deg opp og følg med før du tar et valg.

Denne erfaringen førte til en omfattende egeninnsats: Jeg begynte å lese kritisk litteratur om psykiatriske diagnoser (skrevet av fagpersoner), følge med på fagtidsskrifter, leste om overdiagnostikk og medikamentbruk, særlig knyttet til det at man blir "flat og livløs", vektøkning på 15-20 kg og påfølgende somatiske helseplager. Jeg har lyttet til både fagfolk og tidligere pasienter som problematiserer dagens praksis, og har blitt tydelige systemkritikere av offentlig psykisk helse.

En podcast som heter "Pia og psyken", som snakker sammen med fagfolk med lang erfaring og som jeg opplever har et nyansert syn på psykiatrien har vært særlig nyttig. Det finnes altså de tøffe tidligere pasientene som fronter systemkritikken utad, mens jeg som mange andre ikke vil offentlig ut med det.

Det slo meg hvor mange som ikke er «behandlingsvegrere», men mennesker som har blitt skadet av manglende helhetsblikk, uklare og diagnoser som varierer fra behandler til behandler, overmedisinering og / eller sviktende samhandling. For min del ble veien videre å finne alternativer som ga mer funksjon, forutsigbarhet og verdighet.

Dette innlegget er kanskje for de spesielt interesserte, håper på erfaringer og / eller meninger om dette.

Anonymkode: 6a648...c57

Helsetjenesten er slik. For oss som er kronisk syke så er det å slippe å bli en kasteball som å vinne i lotto.. Man må være frisk for å klare å takle det. 

 

 

Anonymkode: 49fc0...329

[AnonymBruker]

Enig. Enkeltpersonene kam være supre, men de er fanget i et system og har begrenset myndighet. 

Jeg var på DPS i noen måneder etter et samlivsbrudd. Fikk diagnosen EUPF etter bare noen få uker og totalt kanskje 10 oppmøter? Men jeg gikk inn dit og sa jeg trodde jeg kanskje hadde denne diagnosen eller noe liknende. 

Jeg opplevde psykologene som noe umotiverte, firkantet og lite kritiske. De virket mer opptatt av fancy teorier/modeller fra bøkene enn å møte pasienten "der den er". Den ene psykologen satt til og med og kikket stygt på meg. Jeg følte meg stigmatisert, lite tatt på alvor og har liten tillit til systemet og forvaltningen av det.

Anonymkode: 59890...651

[AnonymBruker]

Det ærlige her er jo å egentlig kommunisere at man ikke kan forvente så mye av det offentlige når det kommer til det psykiske. Kan være man sammenligner det med det somatiske helsevesenet hvor man får en komplett fikse-pakke, i all fall på den rent tekniske delen av kroppen. Det empatiske fra det psykiske helsevesenet er å være mye klarere og tydeligere på hva man kan forvente. Hvis sikkerhetsnettet innenfor det psykiske bare er en illusjon eller noe som kun er for de få, så er det jo greiest å bare være ærlig. Men da på en grei måte da, ikke en sånn: eh jaja, ikke tro du får hjelp her aZZ. 

Anonymkode: 243e3...e72

[AnonymBruker]

Jeg gikk i behandling hos DPS i ca 1 1/2 år. Først MTB-kurs, så en del timer hos psykolog (veldig grei forøvrig), og så gruppetimer. Psykologen min slutten da jeg akkurat hadde startet med gruppeterapi, så jeg fikk en ny individualterapeut, men denne psykologen hadde jeg null kjemi med. 

Det var jo en grunn til at jeg startet hos DPS, nemlig for å gå i gruppeterapi, men den "terapien"  er noe av det verste jeg har vært med på i voksen alder. Jeg er i 40-årene, med mann, barn, hus, jobb og masse ansvar, men ble snakket til av terapeutene som om jeg var en ungdomsskoleelev. Flere i gruppa var så kuet og stille at jeg skjønte at "her har terapeutene gjort noe fryktelig galt". Etterhvert skjønte jeg jo greia. Det var 20 år siden jeg sist hadde hatt spiseproblematikk, likevel sluttet jeg bare å spise. Det var en stille protest for å fysisk vise terapeutene hvor ille jeg ble av å gå der. Jeg var ganske undervektig da jeg til slutt takket for meg hos DPS og sa at jeg hadde null effekt av "terapien" de drev med der.

I epikrisen var det mye svada. Mange usakligheter og faktafeil. I ettertid måtte jeg kjempe ganske hardt mot DPS for å få dem til å rette opp i faktafeilene, men de nektet å gjøre noe med usaklighetene. Individualterapeuten min ringte meg for å skulle "roe ned" situasjonen rundt epikrisen, men på det tidspunktet hadde jeg både NAV og fastlegen på min side, så den smiskingen godtok jeg ikke. 

Nå har det gått 1 1/2 år siden jeg kom meg ut fra runden hos DPS, og jeg står langt mer støtt og sterk på egenhånd. Kjenner at skog og natur gir meg myyyye mer terapi enn hva DPS gjorde - DPS ga meg bare smerte og mørkhet. Tenker sjeldnere og sjeldnere på tuden der, og nyter livet helt utrolig mye mer ute i naturen💚

Anonymkode: d2eaa...ba0

[AnonymBruker]

Dps var en grusom opplevelse. Bare opptatt av å sparke meg ut så fort som mulig. Ga meg diagnosen generalisert angst og metakognitiv terapi som jeg ble kjempedårlig av. Følte meg så misforstått og provosert. Kom til ny utredning et annet sted, og de skjønte raskt at det var kompleks ptsd, og henviste meg til Modum. Har fått plass til traumebehandling, men lang ventetid. Hvis mulig, hold deg langt unna DPS, det er et umenneskelig system. 

Anonymkode: a198f...3d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er en uønsket bivirkning, på lik linje med leverskade, benskjørhet, osv.

Men dessverre så er det av og til det som må til for å redusere f.eks selvmordsrisikoen og alvorlig psykoser

Anonymkode: dd172...633

To jeg kjenner til har tatt selvmord på antidepressive, og en tredje jeg kjente hadde et forsøk. (Hun som hadde et forsøk døde noen år senere, pga hun var så nedkjørt av rusmisbruk. Hun trodde i mange år at psykiatrien skulle hjelpe henne, men hun ble bare avhengig av medikamenter istedenfor, siden angsten aldri gikk bort.)
Lurer på hvor mye dette faktisk blir hindret, når en av bivirkningene til antidepressive er selvmordstanker?
Jeg kjenner også en som havnet på ILA etter å ha forsøkt å drepe kjæresten sin, det var mens han var på Prozak. Han sier han kjente ikke seg selv igjen, og har aldri gjort noe sånt hverken før eller siden. Han sluttet med alle medikamenter etter dette, begynte å trene og spise sunt, og ble bedre. Dette er en som ble medisinert for blant annet psykose, uten å ha vært psykotisk, fra tenårene. Han var "vanskelig", så de prøvde alt mulig på han, og han godtok det til han til slutt sa stopp.

"I tillegg til de fire rapporterte dødsfallene for SSRI-produktene, viser dataene at det er meldt inn totalt 24 selvmordsrelaterte bivirkninger av legemidler i Norge siden 1990. 20 gjaldt bruk av ulike SSRI-preparater, mens fire rapporter var etter bruk av andre, nyere antidepressiva(...) 
Han har gjennomgått dokumentasjon som førte til at paroksetin (Seroxat) fikk markedsføringstillatelse i Norge i 1993. - I hele materialet var det 40 tilfeller av selvmordsforsøk blant pasienter som fikk Seroxat. Tilsvarende blant dem som fikk placebo, var ett. Riktignok var antallet som fikk Seroxat høyt, cirka 3 000 pasienter, mot 500 som fikk placebo. Men hyppigheten av selvmordsforsøk under oppstart av behandlingen med Seroxat hos alvorlig depre deprimerte pasienter blir dermed langt større enn hos dem som fikk placebo, sier Aursnes." https://www.dagensmedisin.no/fire-selvmord-meldt-etter-bruk-av-ssri/197014

Jeg kjenner også to-tre stykker som føler de har fått hjelp av henholdsvis antipsykotiske og antidepressive. Dette var kortere episoder, og de gikk ikke på medisiner over tid.
Så jeg sier ikke at dette ikke kan hjelpe noen, men tror det kan lønne seg å være kritisk til hva man tar og hvor mye man tar, være oppmerksom på bivirkningene og være klar til å justere ned om noe ikke funker.

Anonymkode: 80654...0f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tenkte DPS er trygt og faglig, men jeg ble jo bare verre.
Andre har tenkt at disse medisinene vil hjelpe meg, men de la jo på seg 20 kg og ble flat og likegyldig.

Anonymkode: 6a648...c57

Dette kan man si om all helsebehandling. Jeg trodde at det ville være trygt å ha en operasjon, men opplevde at min slektning døde som direkte konsekvens av sin. Det blir likevel helt feil at jeg skal si noe generelt om helsevesenet og operasjoner på grunnlag av dette. De fleste operasjoner er jo vellykkede, ikke sant.

Min erfaring på DPS (og helsevesenet ellers) er forøvrig svært god. Jeg vil påstå at jeg har fått behandling som er helt i verdensklasse.

Hvis "andre" har blitt flat og lagt på seg 20 kilo så burde de ha snakket med legen sin om alternativer til den medisinen de fikk. Kanskje de ikke har fått nok informasjon, eller ikke greid å oppsøke informasjon, slik at dette ikke ble gjort. Det er i så fall uheldig. Noen ganger må man også dessverre leve med litt bivirkninger, fordi alternativet kan være verre.

Anonymkode: 0e1f7...70c

[galaxii]

Syns det virker som om det norske systemet er under angrep av en noe. Deep state kanskje. Tror de vil vi skal klare oss uten denne hjelpen og bare setter på diagnoser og skremmer oss ut derifra og stempler oss i tillegg.

Endret 28. januar av galaxii

[AnonymBruker]

galaxii skrev (5 minutter siden):

Syns det virker som om det norske systemet er under angrep av en noe. Deep state kanskje.

Vil du utdype i dette tilfelle? Er ikke dette noe konspiratorisk... noen sier jo det bare noen er litt kritiske, også er det kanskje de gangene det stemmer. I dette tilfelle, sikter du til legemiddelindustrien? Du vil i så fall ikke være den første som sier det når det gjelder medisinbruk i psykiatrien, og med tanke på psykiatriens historie med eksperimentering på psykiatriske pasienter. Når begynte dette? Jødene og nazi Tyskland? Litt morsomt i grunn, for i min journal skrev de faktisk at pasienten er etnisk norsk, og navnet mitt er helnorsk men mørkt hår... (hvis vi skal leke konspirere 🙂 ). Jeg forstod ikke hvorfor de skulle skrive etnisk norsk ...

Anonymkode: 6a648...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vil du utdype i dette tilfelle? Er ikke dette noe konspiratorisk... noen sier jo det bare noen er litt kritiske, også er det kanskje de gangene det stemmer. I dette tilfelle, sikter du til legemiddelindustrien? Du vil i så fall ikke være den første som sier det når det gjelder medisinbruk i psykiatrien, og med tanke på psykiatriens historie med eksperimentering på psykiatriske pasienter. Når begynte dette? Jødene og nazi Tyskland? Litt morsomt i grunn, for i min journal skrev de faktisk at pasienten er etnisk norsk, og navnet mitt er helnorsk men mørkt hår... (hvis vi skal leke konspirere 🙂 ). Jeg forstod ikke hvorfor de skulle skrive etnisk norsk ...

Anonymkode: 6a648...c57

Deep state er litt konspi. Handler vel mer om et system som fra ledelse og staten legger opp til å diagnosene og medisinere frem for å behandle og få pasien fortere ut pga fokus på lange ventelister og rask behandling og at dette særlig ved tunge langvarige komplekse lidelser blir helt feil. 

Anonymkode: 11865...a06

[AnonymBruker]

galaxii skrev (18 minutter siden):

Syns det virker som om det norske systemet er under angrep av en noe. Deep state kanskje. Tror de vil vi skal klare oss uten denne hjelpen og bare setter på diagnoser og skremmer oss ut derifra og stempler oss i tillegg.

Systemet er vedtatt å bygges ned av staten. Som en logisk konsekvens av at fra det var på topp og de brukte mest penger på dette, så de at det hjalp ikke.

Jo større systemet ble, jo flere kom til og skulle ha hjelp. Det er grenser for hvor mye en kan bruke på dette, så da vedtok de heller å bygge det ned og heller slukke branner der det er mest påkrevet.

Anonymkode: 176de...e9f