hvorfor saboterer jeg for meg selv?

[thoughts]

Hei. Jeg vet ikke hva som feiler meg men jeg saboterer for meg selv stadig vekk. Skulle på korfest i helgen, pyntet meg, og så ble jeg akutt deprimert og greide ikke å gå. Dette er jo noe som er bra for meg, så jeg lurer på om jeg har sosial angst? I hvert fall føler jeg at jeg MÅ underholde de andre. Samme skjedde på onkelen min sin feiring med hele familien. Jeg var så steintungt deprimert at jeg ikke kom meg ut av sengen. Dagen etter føles da som en befrielse. Sliter med dørstokkmila også. Så hvorfor saboterer jeg for meg selv??

[AnonymBruker]

Du har nok litt sosial angst, men rart at det kommer plutselig etter at du har pyntet deg og er klar for å gå.

Jeg kvir meg i ukesvis før jeg skal noe sosialt fordi jeg er usikker på meg selv.

Anonymkode: f8066...ac6

[AnonymBruker]

Hva tror du kommer til å skje hvis du ikke underholder de andre? Hvorfor tror du det var at du ikke greide å gå? Hva er det du tenker, når du sitter der pyntet til fest og velger å bli hjemme? Jeg tror du kan finne noen svar på hva som skjer hvis du tenker litt over disse spørsmålene.

Anonymkode: 0b1f0...b7f

[AnonymBruker]

Kanskje du bare liker å være alene? 

Anonymkode: 2f42f...daa

[thoughts]

Tusen takk for svar folkens. Prøver å stille meg selv de spørsmålene, hvorfor jeg får akutt angst/depressive tanker før jeg skal møte noen. Kanskje jeg ikke tror jeg fortjener noe godt....? Uansett nå er jeg virkelig virkelig dårlig, og ingen i Oslopsykiatrien tar meg inn, fått et brev fra Oslo kommune hvor det står at å behandle meg er "Ikke kostnadseffektivt". Det har gjort at jeg føler jeg bare er en byrde til samfunnet, og tenker svært mye på at det hadde vært godt å få slippe mer kamper, sykdom, smerter, konflikter, altså tenker jeg veldig mye på døden, og jeg vet hvor psykt dette høres ut, men jeg er så langt nede nå at jeg tenker på døden utrolig mye. Ikke direkte suicidal, men har vurdert å betale noen for å skyte meg..... Jeg bare kjenner at etter kreften og komplikasjoner og det at kreften med spredning kom tilbake en gang nummer 2, hvor jeg måtte igjennom alt helvete igjen, nå er jeg veldig sint inni meg og såret, skuffet, jeg får ikke jobb fordi jeg har mange huller i CVen, grunnet sykdom.... Så opplever at livet ikke er blitt slik jeg så for meg. Derfor vil jeg helst dø i fred nå. Fordi jeg bare blir tatt på alvor i det private, har jeg en dyktig psykiater som er kjempedyktig, men veldig dyr.....Tenk å bli avvist hjelp fordi man "ikke er lønnsom".... Da kjenner jeg meg enda mer ubrukelig. Det er helt uvirkelig å ha gjennomgått kreft med spredning til indre organer to ganger, og overlevd svært massive operasjoner. Noen ganger kunne jeg ønske jeg bare fikk dø. Særlig fordi jeg opplever det som svært vanskelig å ha blitt diagnostisert med "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse", en diagnose som gjør meg ustabil og dessverre skaper konflikter. Jeg trenger hjelp, så sitter da igjen med fastlegen. Hun er dyktig, men ingen ekspert på psykiske lidelser. Skal heldigvis se henne om en uke, for å prate om dette jeg skriver nå.....

[AnonymBruker]

Du er ikke en byrde for samfunnet! Kostnadseffektivitet er et veldig kaldt ord å få lese... Jeg tror det de egentlig sier er at de ikke tror at du kommer til å bli bedre her og nå med den behandlingen som du ønsker. Kanskje det kan handle litt om diagnosen du har og hva slags behandling som fungerer best for den.

Hvis du blir dårligere på sikt av mer behandling, så er det jo egentlig ikke bra med mer behandling, selv om du gjerne ønsker det selv. Jeg har opplevd å ønske meg en viss behandling i helsevesenet selv og ikke få det. Selv om jeg ikke vet akkurat hvordan du har det nå, så vet jeg at akkurat den opplevelsen for var veldig kjip. Å føle seg uviktig, oversett og hjelpeløs. Ikke vite hvordan det skulle gå med helsen.  

Det er veldig godt å høre at du har time hos fastlegen og skal snakke med henne. Jeg håper at du vil velge å holde ut litt lenger selv om det er veldig vondt nå. Det kan bli bedre både på kort og lang sikt. EUPF blir ofte bedre med alderen også. Vet ikke om det kan være noen trøst for deg her og nå, men jeg håper. Det kommer ikke alltid til å være slik som dette. ❤️ Så lenge du lever er det håp. ❤️ 

Anonymkode: 0b1f0...b7f

[AnonymBruker]

thoughts skrev (På 27.1.2026 den 10.12):

Hei. Jeg vet ikke hva som feiler meg men jeg saboterer for meg selv stadig vekk. Skulle på korfest i helgen, pyntet meg, og så ble jeg akutt deprimert og greide ikke å gå. Dette er jo noe som er bra for meg, så jeg lurer på om jeg har sosial angst? I hvert fall føler jeg at jeg MÅ underholde de andre. Samme skjedde på onkelen min sin feiring med hele familien. Jeg var så steintungt deprimert at jeg ikke kom meg ut av sengen. Dagen etter føles da som en befrielse. Sliter med dørstokkmila også. Så hvorfor saboterer jeg for meg selv??

Jeg har det helt likt, står der klar pyntet til å gå så kommer panikken. Jeg begynte å puste meg gjennom det og TVANG meg ut. Og vet du hva, alle var glade for at jeg kom og det var koselig. Men fy faen så tøft. Men bare gå. Gå. Aksepter at alt er dritt og du ikke vil, men pell deg ut. 💪💪💪

Anonymkode: 79d1d...8f8

[AnonymBruker]

thoughts skrev (På 27.1.2026 den 10.12):

Hei. Jeg vet ikke hva som feiler meg men jeg saboterer for meg selv stadig vekk. Skulle på korfest i helgen, pyntet meg, og så ble jeg akutt deprimert og greide ikke å gå. Dette er jo noe som er bra for meg, så jeg lurer på om jeg har sosial angst? I hvert fall føler jeg at jeg MÅ underholde de andre. Samme skjedde på onkelen min sin feiring med hele familien. Jeg var så steintungt deprimert at jeg ikke kom meg ut av sengen. Dagen etter føles da som en befrielse. Sliter med dørstokkmila også. Så hvorfor saboterer jeg for meg selv??

Eg har ADHD og føler det nokre gonger slik du gjer. ❤️ 

Det som hjelper meg er denne 10 minuttars videoen: 10 Minute Soulfulness®️ Meditation to Help You Release Negative Emotions Den er seriøst magisk.

Anonymkode: f3a99...e3c