Er de fleste mennesker gode?

[AnonymBruker]

Tror de fleste vil være gode. Men det finnes så altfor mye folk som skulle vært til behandling . Som har ulike diagnoser . 

Anonymkode: 64644...2b8

[AnonymBruker]

De fleste er egoistiske og selvopptatte og ser primært egne behov. Til og med når det har skjedd drap eller ulykker linker folk det til seg selv - feks nå i Minneapolis «han var kunde på sykkelverkstedet til en venn av naboen, så det føles som det kunne skjedd meg»

De som har mer empati enn gjennomsnittet og er snille og forsiktige og vennlige blir ofte utnyttet og behandlet dårlig. 

Anonymkode: f0816...c9e

[AnonymBruker]

Hvis vi ikke skal pirke på begrepsbruken... nei jeg tror ikke mennesket er født gode. Definisjon av god? Det må jo være noe sånt som at man er snill mot andre, gjør det man skal og følger de normene som er satt. Men dette blir ikke noe god diskusjon om vi skal pirke på begrepsbruken, er klar over at det sikkert finnes 100 definisjoner av å være god. Uansett... Man kan jo se tilbake på hvordan livet var i steinalderen osv. Det primitive mennesket. Vi har fremdeles en primitiv hjerne i dag. Vi må jo ha regler med straff, for eksempel. For hvis ikke så ville jo alle bare gått rundt og gjort det de ville. Og alle hadde absolutt ikke vært "gode" da. Vi har også sosiale normer: du må gjøre sånn og sånn eller så blir du utstøtt fra gruppen. Og vi mennesker er jo ikke dumme. Vi er glade i vår familir og våre nærmeste, vi er jo flokkdyr og har instinkter hvor vi vil beskytte våre barn og eldre. Så så klart vil man jo at verden skal bli bedre for de man er glad i. Også utvikler det seg slike normer som smitter videre i samfunnet. Vi er smarte, vi skjønner at det er det beste for alle om vi er snille og greie mot hverandre. Det er best for meg og mine barn om andre oppfører seg bra mot oss, så derfor vil jeg jo jobbe for det. Det er på en måte egoistisk. 

Et annet egoistisk syn handler om makt, og det er det mange som har. Trump, Putin... ja mange mange andre ledere som eksisterer og har eksistert. Vi mobber hverandre fordi vi ønsker makt. Dette er den primitive hjernen. Vi får angst fordi hjernen er programmert til å være redd for det som er farlig og ondt. 

Diktatorer tror sikkert de gjør noe godt ved å drive krig. Hitler mente vel genuint at han gjorde noe godt med holocaust. Å fjerne noe ondt - i følge han. 

Hadde vi alle vært født gode så hadde vi jo ikke trengt regler og normer. Det hadde ikke eksistert krig og mobbing osv. Men det å mobbe hverandre er like naturlig som å være venner. Det er en del av vår natur og primitive hjerne. Vi må LÆRE oss å oppføre oss. Vi må lære oss å være en god venn, å følge regler osv. Se på små barn - de skriker og slår og krangler og nekter å kle på seg og kaller mamma en dumming. Hadde en voksen oppført seg som en 3åring hadde det jo vært krise. 3åringen må vokse opp og lære seg om normer, regler, oppførsel og vennskap på veien. Man modnes jo også så klart, men hjernen må modnes OG lære det den behøver for å fungere i samfunnet. 

Anonymkode: 1cf07...7bd

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis vi ikke skal pirke på begrepsbruken... nei jeg tror ikke mennesket er født gode. Definisjon av god? Det må jo være noe sånt som at man er snill mot andre, gjør det man skal og følger de normene som er satt. Men dette blir ikke noe god diskusjon om vi skal pirke på begrepsbruken, er klar over at det sikkert finnes 100 definisjoner av å være god. Uansett... Man kan jo se tilbake på hvordan livet var i steinalderen osv. Det primitive mennesket. Vi har fremdeles en primitiv hjerne i dag. Vi må jo ha regler med straff, for eksempel. For hvis ikke så ville jo alle bare gått rundt og gjort det de ville. Og alle hadde absolutt ikke vært "gode" da. Vi har også sosiale normer: du må gjøre sånn og sånn eller så blir du utstøtt fra gruppen. Og vi mennesker er jo ikke dumme. Vi er glade i vår familir og våre nærmeste, vi er jo flokkdyr og har instinkter hvor vi vil beskytte våre barn og eldre. Så så klart vil man jo at verden skal bli bedre for de man er glad i. Også utvikler det seg slike normer som smitter videre i samfunnet. Vi er smarte, vi skjønner at det er det beste for alle om vi er snille og greie mot hverandre. Det er best for meg og mine barn om andre oppfører seg bra mot oss, så derfor vil jeg jo jobbe for det. Det er på en måte egoistisk. 

Et annet egoistisk syn handler om makt, og det er det mange som har. Trump, Putin... ja mange mange andre ledere som eksisterer og har eksistert. Vi mobber hverandre fordi vi ønsker makt. Dette er den primitive hjernen. Vi får angst fordi hjernen er programmert til å være redd for det som er farlig og ondt. 

Diktatorer tror sikkert de gjør noe godt ved å drive krig. Hitler mente vel genuint at han gjorde noe godt med holocaust. Å fjerne noe ondt - i følge han. 

Hadde vi alle vært født gode så hadde vi jo ikke trengt regler og normer. Det hadde ikke eksistert krig og mobbing osv. Men det å mobbe hverandre er like naturlig som å være venner. Det er en del av vår natur og primitive hjerne. Vi må LÆRE oss å oppføre oss. Vi må lære oss å være en god venn, å følge regler osv. Se på små barn - de skriker og slår og krangler og nekter å kle på seg og kaller mamma en dumming. Hadde en voksen oppført seg som en 3åring hadde det jo vært krise. 3åringen må vokse opp og lære seg om normer, regler, oppførsel og vennskap på veien. Man modnes jo også så klart, men hjernen må modnes OG lære det den behøver for å fungere i samfunnet. 

Anonymkode: 1cf07...7bd

Vi vet jo at mennesker ikke er født gode, men er gjennomført narsissistiske som småbarn. Småbarn kjenner kun egne behov, og har ingen omtanke, empati eller forståelse for andre. Dette må læres av foreldrene og samfunnet. 

Så fødes vi med ulikt potensiale for å utvikle empati og gode sosiale evner, men hver og en er likevel avhengig av god rettledning for å kunne utvikle gode evner. Også mennesker med svakt potensiale for å vokse ut av sin narsissisme kan bli velfungerende, dersom innsatsen rundt er konsekvent og svært god oppfølging og læring, mens et godt medfødt potensiale for å bli empatisk og velfungerende kan ødelegges om omgivelsene vektlegger det motsatte i sin opplæring. 

Det er helt sikkert gode årsaker til at vi fødes med evne til å gå begge veier. Hjerneforskning har påpekt at under krig og skrekkvelder fødes det flere psykopater, fordi fostre påvirkes i livmoren av hvordan mor har det. Psykopater er supersoldater, som handler målrettet uten å bli hemmet av empati, så dette er nok absolutt ikke tilfeldig. 

At vi har i oss potensiale til å bli både empatiske mennesker og effektive drapsmenn (i ytterste konsekvens), og at det er våre omgivelser som i stor grad utvikler oss til det ene og det andre, handler nok om overlevelse i det miljøet man fødes inn i. Vi har riktignok ulikt potensiale allerede ved fødselen, men miljøet er også veldig avgjørende for hvordan vi blir. 

Derfor er jeg (og flere) veldig bekymret for barn som vokser opp uten å bli satt klare grenser for. Det blir det å skulle være "pedagogisk riktig" for langt, akkurat fordi vi mennesker fødes med behov for å lære oss det sosiale spillet. Vi fødes ikke med gode sosiale egenskaper, vi fødes som narsissister, og så må vi veiledes ut av det med trygg og stø hender fra voksne. Hvilket selvfølgelig også forutsetter at barna får mulighet til å skjønne at de har gjort noe galt når de har gjort noe galt. 

Endret i går, 12:06 av Trolltunge

[AnonymBruker]

God er å ikke baksnakke og lyve om andre å dra andre ned med orda og ikke være selvsentrert 

Anonymkode: 1c9ca...e79

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Vi vet jo at mennesker ikke er født gode, men er gjennomført narsissistiske som småbarn. Småbarn kjenner kun egne behov, og har ingen omtanke, empati eller forståelse for andre. Dette må læres av foreldrene og samfunnet. 

Så fødes vi med ulikt potensiale for å utvikle empati og gode sosiale evner, men hver og en er likevel avhengig av god rettledning for å kunne utvikle gode evner. Også mennesker med svakt potensiale for å vokse ut av sin narsissisme kan bli velfungerende, dersom innsatsen rundt er konsekvent og svært god oppfølging og læring, mens et godt medfødt potensiale for å bli empatisk og velfungerende kan ødelegges om omgivelsene vektlegger det motsatte i sin opplæring. 

Det er helt sikkert gode årsaker til at vi fødes med evne til å gå begge veier. Hjerneforskning har påpekt at under krig og skrekkvelder fødes det flere psykopater, fordi fostre påvirkes i livmoren av hvordan mor har det. Psykopater er supersoldater, som handler målrettet uten å bli hemmet av empati, så dette er nok absolutt ikke tilfeldig. 

At vi har i oss potensiale til å bli både empatiske mennesker og effektive drapsmenn (i ytterste konsekvens), og at det er våre omgivelser som i stor grad utvikler oss til det ene og det andre, handler nok om overlevelse i det miljøet man fødes inn i. Vi har riktignok ulikt potensiale allerede ved fødselen, men miljøet er også veldig avgjørende for hvordan vi blir. 

Derfor er jeg (og flere) veldig bekymret for barn som vokser opp uten å bli satt klare grenser for. Det blir det å skulle være "pedagogisk riktig" for langt, akkurat fordi vi mennesker fødes med behov for å lære oss det sosiale spillet. Vi fødes ikke med gode sosiale egenskaper, vi fødes som narsissister, og så må vi veiledes ut av det med trygg og stø hender fra voksne. Hvilket selvfølgelig også forutsetter at barna får mulighet til å skjønne at de har gjort noe galt når de har gjort noe galt. 

https://www.babyverden.no/baby/vekst-og-utvikling/slik-blir-barnet-empatisk/

Det vi er genetisk disponert for er vi født med. Barn kan vise empati i veldig tidlig alder.

https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-nasjonalt-utviklingssenter-for-barn-og-unge-nubu-partner/hvilken-foreldrestil-fungerer-best-nar-det-koker/1910139

Problemet er ikke barna. Det er foreldrene. 

Jeg er enig i veiledning, lære barna ta hensyn og frihet under ansvar. 

Har aldri sett på barna mine som narsissister. Det tror jeg er en felle.

Jeg er overbevist om at hvilket lys jeg velger å se barna mine i, er avgjørende for hva slags mennesker de selv velger å være.

Noen ganger er faktisk barn klokere enn voksne.

https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/

Barn er sårbare og prisgitt oss voksnes syn på dem. 

[Lush]

Jeg tror alle mennesker har gode og dårlige sider. Vi er egentlig satt sammen på samme måte. Det er stort sett de samme tingene som fyrer av i hjernene våre når vi kjenner, føler, tenker på eller gjør noen ting. Så jeg tror ikke noen er helt gode eller helt onde. Til og med de verste eksemplene har noen rundt dem som kunne sagt ''jeg kunne aldri sett det for meg!''. 

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (30 minutter siden):

https://www.babyverden.no/baby/vekst-og-utvikling/slik-blir-barnet-empatisk/

Det vi er genetisk disponert for er vi født med. Barn kan vise empati i veldig tidlig alder.

https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-nasjonalt-utviklingssenter-for-barn-og-unge-nubu-partner/hvilken-foreldrestil-fungerer-best-nar-det-koker/1910139

Problemet er ikke barna. Det er foreldrene. 

Jeg er enig i veiledning, lære barna ta hensyn og frihet under ansvar. 

Har aldri sett på barna mine som narsissister. Det tror jeg er en felle.

Jeg er overbevist om at hvilket lys jeg velger å se barna mine i, er avgjørende for hva slags mennesker de selv velger å være.

Noen ganger er faktisk barn klokere enn voksne.

https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/

Barn er sårbare og prisgitt oss voksnes syn på dem. 

Jeg mener selvfølgelig ikke narsissister i pf- betydningen, men i grunnleggende betydning, som i at evnen til å se andres behov også ikke finnes fra starten av i oss, men må læres. For jeg er mer enig med deg enn jeg enkelt klarer å utrykke godt at hvordan vi ser på våre barn er særdeles vesentlig for at de får muligheten til å utvikle seg til mennesker som har god selvfølelse og tro på sin identitet som en som er bra nok til å klare, og tro på at de fortjener god behandling, og ikke skal akseptere annet. Kan bare kjapt si at jeg vokste opp med å bli betraktet som det vanskelige barnet, og det skadet meg unektelig, selv om jeg har klart meg noenlunde bra. (Takket være andre som så annet i meg. Det sitter likevel i å ha blitt betraktet slik av en forelder.)

Man bør være nysgjerrig på hvem barna er som individ, istedenfor å sette i bås, så de får utvikle sitt potensiale på gode måter. Setter man barn i en trang bås vil de enten tilpasse seg den båsen eller bli svært ulykkelig og frustrert. Eller begge deler. (Jeg prøvde meg på begge deler. Som tenåring tenkte jeg rett frem "Ok, om du vil ha vanskelig skal du få det!", men realiteten er at jeg ikke er en vanskelig person, men en svært raus og empatisk person. Noe jeg heldigvis fikk tro på ved hjelp av andre. Ref. Det trengs en landsby... Uten at det tar bort smerter ved å bli satt i slik bås av min egen mor, og en vedvarende indre usikkerhet på grunn av dette, som ikke har tjent meg godt. Interessant nok var det også vanskelig for min søster å bli satt i bås som det snille barnet. Hvilket bare viser at ja, man må vokte seg for hvordan man stempler sine barn.)

Dette og det medfødte potensialet innebærer uansett at man som foreldre og samfunn må lære barna god oppførsel og forståelse. Medfødt potensiale er kun et potensiale før det ledes frem til å bli noe stabilt. Eventuelt ødelegges. Muligheten til begge deler er så definitivt til stede, for vi mennesker er ikke som mange andre dyr kun styrt av instinkter. Vi må lære oss sosial tilpasning og dyktighet. Uansett medfødt godt potensiale, eller svakheter.

Å respektere mine barns individuelle egenskaper og personlighet har på ingen måte tatt bort mitt ansvar for å lære dem godt opp i sosial fungering. De ble født og var som små selvopptatte, med en babys selvfølgelige rett til dette, men så måtte de gradvis lære å se forbi seg selv, og der er oppdragelse og oppfølging vesentlig. 

Om potensialet til empati og å se forbi seg selv er svært sterkt eller ikke ser man ofte ganske tidlig ja. Min niese var kun året da hun ble storesøster, og viste veldig sterke tegn til empati, ved å kjærlig og omtenksomt passe på babyen. Andre barn kan bli 5, 7 og 16 år og fremdeles ha behov for sosial korrigering for å klare å se andres behov også, og noen lærer aldri dette.

Uansett må man helt faktisk oppdra sine barn. Dyrke frem et godt potensiale for å fungere i et samfunn, eller stå på for å utvikle et dårligere potensiale til å likevel bli bra nok til å fungere sosialt. Barn er ikke selvopplærende. Menneskebarn er totalt avhengig av rettledning for å utvikle seg godt. Og kan dessuten ødelegges av ondskap og uvettig "oppdragelse". 

Endret i går, 15:01 av Trolltunge

[Kryneren]

Strigiformes skrev (23 minutter siden):

https://www.babyverden.no/baby/vekst-og-utvikling/slik-blir-barnet-empatisk/

Det vi er genetisk disponert for er vi født med. Barn kan vise empati i veldig tidlig alder.

https://www.forskning.no/barn-og-ungdom-nasjonalt-utviklingssenter-for-barn-og-unge-nubu-partner/hvilken-foreldrestil-fungerer-best-nar-det-koker/1910139

Problemet er ikke barna. Det er foreldrene. 

Jeg er enig i veiledning, lære barna ta hensyn og frihet under ansvar. 

Har aldri sett på barna mine som narsissister. Det tror jeg er en felle.

Jeg er overbevist om at hvilket lys jeg velger å se barna mine i, er avgjørende for hva slags mennesker de selv velger å være.

Noen ganger er faktisk barn klokere enn voksne.

https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/

Barn er sårbare og prisgitt oss voksnes syn på dem. 

Barna er helt avhengige av oss som forbilder,  for å lære hvordan de skal te seg  livet, helt enig  @Strigiformes.  

Interessant aspekt- hvordan vi ser på våre barn,får betydning for hvordan de ser på seg selv. Det er jeg overbevist om. Særlig i oppveksten   men også senere i livet.  Helt klart.  

 

 

[Strigiformes]

Kryneren skrev (17 minutter siden):

Barna er helt avhengige av oss som forbilder,  for å lære hvordan de skal te seg  livet, helt enig  @Strigiformes.  

Interessant aspekt- hvordan vi ser på våre barn,får betydning for hvordan de ser på seg selv. Det er jeg overbevist om. Særlig i oppveksten   men også senere i livet.  Helt klart.  

 

 

https://www.bekkenogbarn.no/blogginnlegg/visste-du-at-det-aller-viktigste-i-barneoppdragelsen-er-empati

https://www.forskning.no/partner-universitetet-i-oslo-barn-og-ungdom/traumer-kan-gjore-barnet-mer-empatisk/449609

Dette er enda mer interessant. Den ene artikkelen er litt gammel, men fortsatt høyst relevant mener jeg.

Ressurssterke barn har behov for å bli sett, ivaretatt og inkludert.

Barn voksne relasjonen er asymmetrisk. Lydhøre voksne, forståelse og empati.

Jeg tror egentlig ikke voksne forstår hvor mye ansvar de har, med tanke på definisjonsmakt. 

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (38 minutter siden):

Jeg mener selvfølgelig ikke narsissister i pf- betydningen, men i grunnleggende betydning, som i at evnen til å se andres behov også ikke finnes fra starten av i oss, men må læres. For jeg er mer enig med deg enn jeg enkelt klarer å utrykke godt at hvordan vi ser på våre barn er særdeles vesentlig for at de får muligheten til å utvikle seg til mennesker som har god selvfølelse og tro på sin identitet som en som er bra nok til å klare, og tro på at de fortjener god behandling, og ikke skal akseptere annet. Kan bare kjapt si at jeg vokste opp med å bli betraktet som det vanskelige barnet, og det skadet meg unektelig, selv om jeg har klart meg noenlunde bra. (Takket være andre som så annet i meg. Det sitter likevel i å ha blitt betraktet slik av en forelder.)

Man bør være nysgjerrig på hvem barna er som individ, istedenfor å sette i bås, så de får utvikle sitt potensiale på gode måter. Setter man barn i en trang bås vil de enten tilpasse seg den båsen eller bli svært ulykkelig og frustrert. Eller begge deler. (Jeg prøvde meg på begge deler. Som tenåring tenkte jeg rett frem "Ok, om du vil ha vanskelig skal du få det!", men realiteten er at jeg ikke er en vanskelig person, men en svært raus og empatisk person. Noe jeg heldigvis fikk tro på ved hjelp av andre. Ref. Det trengs en landsby... Uten at det tar bort smerter ved å bli satt i slik bås av min egen mor, og en vedvarende indre usikkerhet på grunn av dette, som ikke har tjent meg godt. Interessant nok var det også vanskelig for min søster å bli satt i bås som det snille barnet. Hvilket bare viser at ja, man må vokte seg for hvordan man stempler sine barn.)

Dette og det medfødte potensialet innebærer uansett at man som foreldre og samfunn må lære barna god oppførsel og forståelse. Medfødt potensiale er kun et potensiale før det ledes frem til å bli noe stabilt. Eventuelt ødelegges. Muligheten til begge deler er så definitivt til stede, for vi mennesker er ikke som mange andre dyr kun styrt av instinkter. Vi må lære oss sosial tilpasning og dyktighet. Uansett medfødt godt potensiale, eller svakheter.

Å respektere mine barns individuelle egenskaper og personlighet har på ingen måte tatt bort mitt ansvar for å lære dem godt opp i sosial fungering. De ble født og var som små selvopptatte, med en babys selvfølgelige rett til dette, men så måtte de gradvis lære å se forbi seg selv, og der er oppdragelse og oppfølging vesentlig. 

Om potensialet til empati og å se forbi seg selv er svært sterkt eller ikke ser man ofte ganske tidlig ja. Min niese var kun året da hun ble storesøster, og viste veldig sterke tegn til empati, ved å kjærlig og omtenksomt passe på babyen. Andre barn kan bli 5, 7 og 16 år og fremdeles ha behov for sosial korrigering for å klare å se andres behov også, og noen lærer aldri dette.

Uansett må man helt faktisk oppdra sine barn. Dyrke frem et godt potensiale for å fungere i et samfunn, eller stå på for å utvikle et dårligere potensiale til å likevel bli bra nok til å fungere sosialt. Barn er ikke selvopplærende. Menneskebarn er totalt avhengig av rettledning for å utvikle seg godt. Og kan dessuten ødelegges av ondskap og uvettig "oppdragelse". 

Da vil jeg oppfordre og utfordre deg til og ikke bruke det begrepet, for det har ingen sammenheng med mitt syn på barn, og det er det jeg argumenterer mot her. 

Jeg synes du bruker mange nedsettende ord i forhold til barn og perspektiv på barn @Trolltunge. Det mener jeg er uheldig. 

Tankesett og holdninger bidrar til dette.

Vi skal ikke "forme" barna våre.

Vi skal hjelpe dem.

Jeg tror ikke barn trenger så mye korrigering. For mye korreks kan hindre utvikling, og gå utover deres selvfølelse.

De har et eget program og indre kompass. Veiledning og grenser trenger de. 

Jeg er veldig kreativ på dette området merker jeg 😂 

Det er en lang prosess og så utrolig verdt det.

Magi i relasjoner må aldri undervurderes ✨

Endret i går, 15:37 av Strigiformes

[Kryneren]

Strigiformes skrev (14 minutter siden):

https://www.bekkenogbarn.no/blogginnlegg/visste-du-at-det-aller-viktigste-i-barneoppdragelsen-er-empati

https://www.forskning.no/partner-universitetet-i-oslo-barn-og-ungdom/traumer-kan-gjore-barnet-mer-empatisk/449609

Dette er enda mer interessant. Den ene artikkelen er litt gammel, men fortsatt høyst relevant mener jeg.

Ressurssterke barn har behov for å bli sett, ivaretatt og inkludert.

Barn voksne relasjonen er asymmetrisk. Lydhøre voksne, forståelse og empati.

Jeg tror egentlig ikke voksne forstår hvor mye ansvar de har, med tanke på definisjonsmakt. 

Kjempeviktig.  Takk for lenkene. 

[AnonymBruker]

Nei. Kanskje som barn, men etterhvert lærer vi at det ikke lønner seg å være snill og god mot alle.

Anonymkode: fb73d...0af

[Strigiformes]

Kryneren skrev (1 time siden):

Kjempeviktig.  Takk for lenkene. 

Bare hyggelig.

[AnonymBruker]

Det korte svaret er, nei. Når vi må ha den svære, feite røde boka som heter "Norges lover", som skal regulere vår oppførsel til minste detalj, så viser det egentlig at mennesket ikke er godt i utgangspunktet og mennesket har tross alt startet verdenskriger og har atomvåpen som går ut på å utslette hverandre mange ganger. Som du ser, så har menneskeheten en iboende iver etter å lage ting som enten dreper eller ødelegger, alt for at få stater eller mennesker skal skaffe seg massiv makt ovenfor resten. 

Hadde vi ikke hatt den røde sværingen å forholde seg til som heter "Norges lover", så ville hverdagen vært verre enn TV-kanalen Animal Planet, for vi er de verste. Mange dreper for gøy, og for sadisme i andre steder av verden. Ikke for mat slik vanlige dyr gjør. 

Anonymkode: ad238...81f

[NatNat]

Nei, de fleste mennesker er hverken særlig gode eller særlig smart. Det er min mening uansett. De er ikke særlig onde heller men det er meget sjelden jeg stoler 100% på mennesker. 

[AnonymBruker]

Ja!
https://spartacus.no/produkt/folk-flest-er-gode-2/

Anonymkode: 97886...e75

[AnonymBruker]

Både og. Men det er for platt. Det finnes jo absolutt noen som er mer gode enn andre. De fleste mennesker jeg kjenner som er mer gode enn andre, går inn for å bli mer gode, ved for eksempel å utvikle og styrke dyder, og på ulike måter utfordre unødvendig ego. Det betyr ikke at de ikke feiler, men at de faktisk prøver å bli mer gode. Og de blir gjerne mindre defensive og rasjonaliserede når det gjelder egne handlinger.

Vilje til godhet kommer man selvfølgelig lengre med enn om man driter i det. Det er rett og slett en utvikling av ferdigheter. I dag ser man bare på det som "moralisme", "noe svakt" eller definerer godhet som noe slags "naturlig gitt". Likevel, selv om man ikke ser på det som en dyd, får ikke andre ha mer av det, merkelig nok. Det skal være likt fordelt.

Anonymkode: c7f09...ef7

[Callisto83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei. Kanskje som barn, men etterhvert lærer vi at det ikke lønner seg å være snill og god mot alle.

Anonymkode: fb73d...0af

Jeg mener nesten motsatt, barn kan være ganske slemme med andre barn. Så lærer man forhåpentligvis hva empati er når man blir eldre.

Jeg liker å tro at de fleste mennesker har noe godt i seg, men ser man hvordan mennesker holder på, så mister man nesten motet. Det verste er vel at mye ondskap tolkes som "godhet".