Stemor vil ikke ha kontakt.

[AnonymBruker]

*jeg legger ut dette på vegne av samboer*

Hans far giftet seg på nytt for 10 år siden med en ekstremt varm og god dame med 2 barn, og etterhvert flere barnebarn. Han døde for omlag 4 år siden, 1 år før vi fikk vårt første barn. Konen tok det ekstremt tungt, og ente opp med store psykiske problemer. Hun er etter det vi har hørt blitt mye bedre nå. I begynnelsen så vi henne ofte, men så dabbet det av. Hun har møtt eldste et par ganger, men ikke den yngste. Hun sender alltid gave på bursdager og jul. Samboer har prøvd å møte henne noen ganger men hun har vært opptatt. For noen dager siden prøvde han igjen og fikk i dag en melding hvor det sto at hun ikke ville treffe oss lenger da det var for vondt, og hun måte prøve å komme seg vidre i livet. Hun ville alltid være glad i ham. 

Samboer er ganke overrasket og lei seg nå. Han prøver å forstå, men det er vanskelig. Han respekterer det selvsagt. Er det noen som kan forklare litt bedre hva hun kanskje tenker på, og hva som sikkert skjer fremover? 

Anonymkode: aa43f...af4

[TinaChristina]

Det er ikke personlig mot dere, men hun trenger å gå videre i livet og dere holder henne på en måte fast i sorgen. Dere er en del av hvem DE var, ikke hvem HUN er og vil være nå.

[Kometen]

Han bør sende svar der han anerkjenner at det er vanskelig for henne og at han respekterer hennes avgjørelse. Samtidig som han skriver at han alltid vil være glad i henne og dersom hun senere ønsker kontakt vil han alltid ta i mot henne.

[AnonymBruker]

Hun virker jo som en varm og god person, så det er nok ikke for å være fæl eller å avvise. Tapet av ektemannen har åpenbart vært en traumatisk opplevelse for hun som hun forsøker å jobbe seg igjennom. Jeg skjønner det er vondt for din samboer, men det eneste riktige her er å respektere hennes ønske. Det er sikkert ikke lett for henne å skulle være nødt til å avslutte kontakt med samboeren din, men for sin egen helse så må hun åpenbart gjøre det. 

Hva som skjer videre er jo umulig for oss å vite, men jeg syntes dere skal respektere henne og ikke ta kontakt. Kanskje tar hun kontakt når hun føler seg bedre i situasjonen hun står i. 

Anonymkode: 9742e...c48

[AprilLudgate]

Skjønner henne veldig godt.

Dere er ikke hennes biologiske barn, hun kom sent (?) inn i hans liv, bare 6 år i kontakt med dere.

Nå prøver hun holde hodet over vannet og innser at hun sikkert går i kjelleren igjen av å minnes på hva de kunne hatt sammen.

Jeg tenker dere avslutter kontakten pent med å si at dere forstår, og ønsker henne alt godt. 
 

Hun og forsåvidt samboeren din trenger å gå videre. 

[AnonymBruker]

Hun har nok behov for å beskytte seg. For samboeren din er hun kanskje noe som er igejn etter faren, en å mimre med. Men hun føler kanskje at dette er noe som ripper opp i sorgen.

jeg skjønner at han kan ha et behov for å vise frem sine barn til henne, men tror ikke behoevt går den andre veien.

Anonymkode: 31987...74a

[AnonymBruker]

Var det et greit arveoppgjør da din far døde? Det kan kanskje være et sårt punkt? 

Anonymkode: 1cd1a...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var det et greit arveoppgjør da din far døde? Det kan kanskje være et sårt punkt? 

Anonymkode: 1cd1a...d4f

Ikke din far, men din samboers far? 

Anonymkode: 1cd1a...d4f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er for å beskytte seg selv, men hvis hun har det slik 4 år etter at hun mistet mannen sin så er det på tide å søke profesjonell hjelp.

Jeg mistet mannen min for drøyt 2 år siden etter 14 år sammen, og har vært gjennom et h****** av et arveoppgjør og har bonusbarn som jeg omgås på godt og vondt.

Anonymkode: 3a215...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2026 den 7.47):

Jeg skjønner at dette er for å beskytte seg selv, men hvis hun har det slik 4 år etter at hun mistet mannen sin så er det på tide å søke profesjonell hjelp.

Jeg mistet mannen min for drøyt 2 år siden etter 14 år sammen, og har vært gjennom et h****** av et arveoppgjør og har bonusbarn som jeg omgås på godt og vondt.

Anonymkode: 3a215...389

TS skriver jo at stemor fikk store psykiske problemer og jobber nok enda gjennom dette. Folk er ikke like så man skal ikke se på seg selv og tenke at andre har det likt eller bør gjøre likt. 

 

Anonymkode: aff72...775

[AnonymBruker]

Fikk håndterer sorg veldig forskjellig.

Hun sørger tydeligvis enda. Og da å se barna, som sikkert ligner mye på faren, så er det for noen en så sterk påminnelse på den man mister at sorgen blir overveldende.

Jeg tenker at hun trenger mer tid. Og at han ikke tar det personlig, selv om jeg forstår det er vanskelig.

Sorg er en mektig ting som kan slå ut på mange måter....

Anonymkode: cf51c...e27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 17.42):

*jeg legger ut dette på vegne av samboer*

Hans far giftet seg på nytt for 10 år siden med en ekstremt varm og god dame med 2 barn, og etterhvert flere barnebarn. Han døde for omlag 4 år siden, 1 år før vi fikk vårt første barn. Konen tok det ekstremt tungt, og ente opp med store psykiske problemer. Hun er etter det vi har hørt blitt mye bedre nå. I begynnelsen så vi henne ofte, men så dabbet det av. Hun har møtt eldste et par ganger, men ikke den yngste. Hun sender alltid gave på bursdager og jul. Samboer har prøvd å møte henne noen ganger men hun har vært opptatt. For noen dager siden prøvde han igjen og fikk i dag en melding hvor det sto at hun ikke ville treffe oss lenger da det var for vondt, og hun måte prøve å komme seg vidre i livet. Hun ville alltid være glad i ham. 

Samboer er ganke overrasket og lei seg nå. Han prøver å forstå, men det er vanskelig. Han respekterer det selvsagt. Er det noen som kan forklare litt bedre hva hun kanskje tenker på, og hva som sikkert skjer fremover? 

Anonymkode: aa43f...af4

Om hun sliter psykisk kan det være fordi hun synes det er vanskelig. Det kan være en periode eller for lenger tid. Veldig trist:/

Anonymkode: aaa74...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2026 den 7.30):

Var det et greit arveoppgjør da din far døde? Det kan kanskje være et sårt punkt? 

Anonymkode: 1cd1a...d4f

Jeg tror arveoppgjøret gikk veldig fint, de var godt voksne begge to, og skrev veldig godt testament og hadde advokaten til å gjøre alt. Har ikke hørt om noe som ble negativt. 

De giftet seg for 10 år siden, men de var kjærester og samboer en stund før det, tror samboer var rundt 15 år da hun kom inn i livet hans. Så for han er jo hun ekte familie.. 

Døden til mannen var veldig trumatisk, hun var der når det skjedde og gjorde alt for å redde han, men klarte det ikke.. 

Vi har ikke hørt noe mer fra henne, og samboer har komet i ro med situasjonen. Han fulgte rådet dere ga og sendte en bekreftende melding der han viste forståelse,sa hvor glad han var i henne, og at hun alltid var velkommen om hun noen gang ville ta en kaffe, om det så var om 20 år.

 

Anonymkode: aa43f...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fikk håndterer sorg veldig forskjellig.

Hun sørger tydeligvis enda. Og da å se barna, som sikkert ligner mye på faren, så er det for noen en så sterk påminnelse på den man mister at sorgen blir overveldende.

Jeg tenker at hun trenger mer tid. Og at han ikke tar det personlig, selv om jeg forstår det er vanskelig.

Sorg er en mektig ting som kan slå ut på mange måter....

Anonymkode: cf51c...e27

*Folk*håndterer sorg veldig forskjellig.

Anonymkode: cf51c...e27