Sosial angst/introvert/angst/depresjon

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har sosial angst, har i voksen alder alltid syntes at det er stress/vanskelig/utmattende å være sosial, men nå de siste 7 årene har det bare blitt verre. 

Jeg stresser i alle situasjoner der jeg har kontakt med andre mennesker, jeg blir så anspent ,å og utrolig sliten, hodet jobber på helspreng og hjertebanken dundrer i vei.

Om jeg er med partner, barna, familie kollegaer så er det likt, blir så sliten 🫩 

Aller verst er når det er 1 på 1 og litt lettere når vi er flere i rommet/samtalen. 

Jeg er ikke sjenert eller blyg, så det er ikke det som er problemet. 

Jeg tror jeg har litt angst og depresjon, kanskje det er årsaken, men har en følelse av at angst og depresjon er resultat av mulig sosial angst, eller omvendt (hva kom først, høna eller egget).

Jeg er 55 år og har to barn på 16 og 18, og det startet vel cirka når jeg var i begynnelsen av 30 årene, så har det vel bare eskalert over årene. 

De 7 siste årene har jeg prøvd virkelig hardt å endre dette mønsteret med å eksponere meg mest mulig med å være sosial og være med på mest mulig, og virkelig har jeg vært mer på mye, har til tider nesten ikke sittet nedpå. 

Men ennå så gruer jeg meg så utrolig mye til hver ting jeg skal, og synes omtrent ingenting er gøy og legger meg på kvelden så utrolig sliten 🫩 

På jobb blir jeg og sliten av å være på spiserommet sammen med kollegaer, om jeg ikke sier noe så stresser jeg sånn, føler liksom at jeg må være sånn på/prestere, og det har jeg ikke lyst til eller ork til.

Saken er at jeg liker å ha mennesker rundt meg, men ikke å måtte være sosial med dem.

Hjemme for eks så liker jeg ikke når familien er borte(mann og barn) i noen dager, da øker stressnivået.  Liker best å ha dem i hus og høre lydene fra dem så kan jeg holde på med mitt, da har jeg det som best. 

Det aller aller verste er å bli invitert med på for.eks en helgetur med 1 stk venninne. Det er faktisk helt grusomt, og kan begynnen å grue meg mange måneder i forveien, og synes ikke at turen sammen med henne har vært vært kjekk i det hele tatt, men ender opp med å være totalt utslitt.

HVA ER GALT MED MEG???

Mange vil nok bare si at jeg er introvert, og kanskje det stemmer, men er det da vanlig å ha høy puls og og et stressnivå uten like i sosiale settinger?

Jeg lurte på om andre har lignende erfaring og eventuelt hvordan du/dere takler det, eller andre tips?

Anonymkode: 617ff...5fa

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at utad så er jeg meget blid, positiv,hyggelig og omgjengelig og jeg blir alltid godt likt av mennesker rundt meg.

Anonymkode: 617ff...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

På jobb blir jeg og sliten av å være på spiserommet sammen med kollegaer, om jeg ikke sier noe så stresser jeg sånn, føler liksom at jeg må være sånn på/prestere, og det har jeg ikke lyst til eller ork til.

Anonymkode: 617ff...5fa

Tips må være å prøve å gå litt i dybden på hvorfor du tror det er slik som dette. 👆 Hvorfor må du være på og prestere? Hva skjer hvis du ikke gjør det og bare tar det med ro? Er det noen krise hvis folk tror du er eller ikke er slik og sånn?

Det kan bli et problem for mange at vi føler at vi må være på en viss måte, men så er det ikke den personen vi egentlig er! Da blir vi slitne! Og det kan være vondt psykisk, ikke minst ensomt, å føle at vi må skjule den vi er og at kanskje folk egentlig ikke kjenner oss.

Mener ikke det at vi skal være helt ufiltrerte i væremåte, vi trenger ikke oppføre oss som bavianer, men det finnes en mellomting. Vi bør i alle fall ikke gjøre oss selv syke i forsøk på å være den vi tror andre forventer vi skal være.

Hvis du synes dette blir vanskelig å nøste opp i på egenhånd så kan jeg anbefale profesjonell samtalepartner, f.eks. psykolog.

Anonymkode: 4734d...df8

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, og kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Jeg elsker å være sosial, men det er ikke alle måter å være sosial på jeg trives like godt i.

Jeg fant ut at jeg liker å være sosial på mine premisser. Det betyr at det koster mer for meg å takke ja til en invitasjon fremfor å bestemme selv hva jeg vil invitere andre til. Og det jeg liker aller best er å fokusere på en aktivitet jeg liker, bare meg, som involverer å måtte omgås (ikke nødvendigvis prate så mye) andre mennesker. Som i at jeg gjør min greie, og de som vil kan få bli med eller «komme inn». 

Dette gjorde at alt av følt press fra omgivelsene forsvant. Samtaler starter spontant og naturlig, blikk og flørt bare skjer, plutselig dukker det opp kjentfolk, plutselig har jeg fått en ny venn, plutselig vil en gammel venn være med. Og slik begynner snøballen å rulle, og vokse seg større og større - alt på dine premisser. 
 

Jeg slet veldig med sosial angst fra ungdomsskole til godt ut i 30 årene, jeg var deprimert store deler av 20-30 årene. Jeg hadde jevnlig panikk anfall, og allerede i begynnelsen av 30 årene havnet jeg på akutten med et moderat hjerteinfarkt.

Alt er ikke «perfekt» nå, men det skal det ikke bli heller. Jeg vil alltid kjenne på usikkerhet, men nå er jeg trygg nok til å tillate meg å være usikker. Jeg har gitt slipp på å prøve å kontrollere hvordan andre oppfatter meg, ønsket om å bli likt, ønsket om å fremstå «perfekt» eller «riktig».

Psykolog var inngangen til å få løst de viktigste flokene. Det gjorde meg i stand til å løse flere floker på egenhånd, tillate meg å prøve og feile. Dette er ingen quick fix, men det kan bli en veldig spennende og interessant reise om du kommer til punktet hvor du klarer å gi litt slipp og utforske dette

 

Anonymkode: 1a4d3...bd8