Dårlig samvittighet for sykt barn

[AnonymBruker]

Lurer på om noen foreldre kjenner på de samme følelsene?

Jeg elsker ungen min, men jeg angrer så på at jeg fikk barn. Hen er født med en tilstand som gir mye smerter, i tillegg til ganske kraftig ADHD. Hen er nå 11 år og sier ofte at hen ønsker at hen aldri ble født, og at hen hater seg selv. Hen har, pågrunn av sykdommen, ikke en normal barndom og er mye sliten og smertepreget. Får all mulig slags oppføring av helse og psyk, men det er hva det er - og dette er kortene hen ble tildelt og må spille resten av livet. 

Jeg har så enormt dårlig samvittighet for at jeg ga liv til dette barnet som hater tilværelsen sin så mye at det spiser meg opp innenifra. Hadde jeg visst hvordan det ville bli, så hadde jeg aldri, aldri, aldri fått barn. 

Jeg føler det er så tabu å kjenne på det. Barn skal være en gave, uansett. Men for meg, som ser hvor mye barnet sliter og nå vet hvor kjipt livet kommer til å fortsette å være....gud hjelpe meg hvor jævlig jeg føler meg. 

Anonymkode: 80fba...255

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det,  er i liknende situasjon selv.  Jeg ser min strever hver dag.  Alt er en kamp, kan ikke huske sist jeg var lykkelig og glad. 

Får bare gjøre det beste ut av situasjonen slik det er og ta i mot hjelp man får, hvis man får noe.

Anonymkode: 5d260...bf4

[monican94]

Både barnet spesielt og du trenger profesjonell hjelp til å jobbe med disse følelsene ❤️ klem til dere 

[AnonymBruker]

Du er bare et menneske ♥️ Du har ingen skyld i dette, legg det helt fra deg ♥️ Vi kan bare gjøre så godt vi kan, hver dag. Og våre barns sorger er våre sorger, men det er INGEN grunn til å føle skyld ♥️

Anonymkode: 9c6b7...c7c

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å kontakte gruppen Løvemammaene, og få tips derfra. Der er det mennesker som opplever mye av det samme som deg. Kanskje noen har gode råd. Det er ikke din feil. Alt man vil som foreldre er å se ungene sine, friske og glade. Men det er ikke bestandig livet vil det slik. Gjør det du kan for barnet ditt og hjelp han å være positiv og sterk ❤️ Fortell han at superhelter er ikke bare de som kan fly og er usårbare, men de som står opp hver dag med mye smerte, men likevel bærer kjærligheten til sin mor på en måte ingen andre friske barn gjør ❤️

Anonymkode: f8f38...147

[AnonymBruker]

Disse følelsene har ett navn, nemlig hvit sorg. Den føles litt ulovlig, men den er der, og man må lære seg å leve med den, og få den på avstand. 

Jeg har selv ett barn med sykdom som må gå igjennom mye. Livet hans blir ikke like lett som søsknene sitt.. Han kan feks ikke i militæret og det knuser hjertet mitt når han snakker om fremtiden og at han gleder seg til militæret feks.. (de eldste i huset nærmer seg den alderen og en del familiemedlemmer har allerede vært der, så derfor har noe så dumt vært fokus her siste tiden). Og da får man den hvite sorgen rett i fleisen igjen.. Det er vondt og det blir bra i perioder. 

Har ikke så mange råd, men vit at du ikke er alene med de følelsene! 

Anonymkode: 72b49...67f

[AnonymBruker]

Sender deg styrke 💗

Anonymkode: 07ed3...5a4

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt følelsen, men tror også at dere har fått for dårlig hjelp av systemet rundt dere.

Har selv et barn som er like gammel med en alvorlig funksjonsnedsettelse (bruker elektrisk rullestol). Har en del smerter, men har også et godt liv og elsker livet sitt. Er kjempesosial og har gode venner.

Ingen liv er like, og jeg mener ikke at man skal tenke den der «det finnes andre som har det verre». Det er ikke det jeg sier. Jeg bare tror (og ser) at det er veldig mange som står i veldig mye og får for lite hjelp.

Jeg har selv vært der at jeg følte at jeg bare ville få en ende på alt, men i etterkant har vi fått hjelp. Avlastning, godt team på skolen, medisiner og utredning tatt på alvor osv.

Det er vonde følelser du sitter med. Men man kan ha et godt liv også med diagnoser, kronisk sykdom og diagnoser.

Mange snakker om den gode velferdsstaten vi har, men det får en noen ganger til å føle seg enda mer ensom, når man ikke opplever den i praksis. 

Anonymkode: 22bb0...c00

[fru Alving]

Kjære ts, du har ikke noen grunn til å ha dårlig samvittighet. Ingen vet hva livet bringer når vi setter barn til verden. Noen er født med ting, andre får sykdom underveis og noen havner i ulykker eller opplever stor motgang i livet. Vi foreldre deler barnas gleder og sorger, sånn er det bare.

Jeg synes at du skal be om hjelp til disse følelsene og at du og skal være snill med deg selv. Du gjør helt sikkert så godt du kan♥️

[AnonymBruker]

Jeg har en tolvåring med enorme utfordringer og som ofte ikke ønsker å leve. Har ikke kjent på dårlig samvittighet, det er ingenting som tilsier at jeg kunne gjort noe til eller fra og der er jeg svært rasjonell. 

Jeg har kjent på følelsen av at det hadde vært bedre om barnet aldri var født. Livet har vært unntakstilstand i så mange år nå, og det vil antagelig ikke bli mye bedre. 

Vi har hatt "tusen" instanser og tiltak inne, og det meste har ikke gitt noen reell støtte. Imidlertid har jeg god nytte av samtaler med barnets behandler hos BUP. Hun presenterer ikke løsninger, men er en god sparringpartner og orker å være "emosjonell søppelbøtte" når det behøves. Mitt beste råd er nok å forsøke og finne en som kan ha en slik funksjon for deg. 

Anonymkode: f5a4b...9cb

[AnonymBruker]

Du skal iallfall ikke føle på noe skyld her for du visste jo ikke at du bar fram et sykt barn, vi vet jo aldri hva vi får. 

Synes det er forståelige følelser fra dere begge. Å leve med sinnsyke smerter er helt jævlig så jeg tenker at det å prøve ALT som kan lindre og mase på leger om bedre smertelindring er viktigst. Så er det jo det å få medisinert ADHD, er dere i gang med utprøving av variable medisiner får å få mer kontroll?

Ellers så er det jo terapi og det å akseptere følelsene man har rundt det hele. Tenker at om man får et alvorlig sykt barn som sliter fra start til slutt så er det lov å "angre" på at man har fått barn både på grunn av lidelsen barnet er utsatt for og alt det bærer med seg inn i familielivet.

Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at om jeg hadde vært i din situasjon så hadde jeg følt det helt likt, Så lett for meg å si at du ikke skal føle på noe skyld for det gjør man jo uansett, men jobb med for det du lever i er tøft nok om du ikke skal pine deg selv ennå mer. Det hadde jo vært rart om barnet ditt var fyllt av livsglede når han har det som han har det og det samme gjelder jo deg, å seg barnet sitt har det jævlig er jo tortur.

Anonymkode: 90af1...634

[AnonymBruker]

Jo, jeg kjenner igjen følelsen. Jeg har en på 18 nå, som hele veien har slitt fysisk og psykisk. Nå har hen ramlet helt ut av samfunnet, har ingen venner lengre, dårlige fremtidsutsikter i forhold til utdanning og jobb, sliter daglig med store smerter og fatigue osv. Og den fysiske sykdommen går det dessverre ikke an å gjøre noe med, annet enn smertestillende når smertene er for ille. Jeg har mange ganger tenkt at om hen tar livet sitt, så har jeg full forståelse for det. For dette er ikke noe liv. Jeg vet at hen er dypt deprimert, og jeg har forståelse for det. 

Anonymkode: ec160...7da

[AnonymBruker]

Du gjør jo ditt beste. Ingen kan klandre deg for noe. Du stiller opp, støtter, tilrettelegger og er der for ham. Det er bedre enn hva en del andre kan si. Mitt barn har en far som stakk av da diagnosen var et faktum. Han kuttet fullstendig fordi det er «for mye jobb» med et barn med en kronisk sykdom. Likevel har han valgt å få to barn til. 

Anonymkode: 50a17...d90