Uregulerte besteforeldre

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor og en far som begge alltid har vært ganske uregulerte. Pappa vokste opp med grov omsorgssvikt selv, og har i sin tur omsorgssviktet meg. Takket være mamma ble jeg ikke utsatt for grov omsorgssvikt, men det var omsorgssvikt på noen områder likevel og jeg ble blant annet slått. Pappa har alltid hatt veldig dårlig evne til å reflektere innover, oppfører seg som et barn som alle skal synes synd på, og eier ingen selvinnsikt. Han har alltid vært veldig streng og kald. Man kan prate med han om vanskelige ting, men med en gang noe dreier seg om han blir det totalt shut-down. Kan legge seg ned og puste tungt, usikker på om han «faker» angstanfall, der virker ikke veldig genuint.

Mamma har alltid vært mer varm, og omsorgsfull, er mye bedre i stand til å ta seg av barn. Men hun blir raskt veldig hysterisk og utålmodig, og hisser seg opp i stemmen (hun sier selv at hun bare blir stresset) og er helt lukket for innspill når noen prøver å påpeke at hun er urimelig. Kan ta til tårene når hun ikke får viljen sin. Det har vært MYE krangling mellom meg og mamma. 

Jeg er selvsagt et produkt av oppveksten min og foreldrene mine, og er ikke perfekt selv. Men jeg er villig til å jobbe med meg selv, i motsetning til foreldrene mine. Jeg går i gruppeterapi og jeg jobber med meg selv sammen med samboeren min. Er veldig opptatt av å reflektere innover. Det hjelper også at jeg har en del utdannelse relatert til barn, og en jobb som krever innover-refleksjon. 

Nå er jeg gravid, og jeg har satt ned foten til foreldrene mine. Jeg bestemmer over omsorgssituasjonen til min datter, og hun skal ikke utsettes for noe av dette. De bor heldigvis på andre siden av landet, så jeg kan bare bestemme at hvis de oppfører seg dårlig så har de ikke noe med datteren min eller oss å gjøre. 

Jeg føler løpet er kjørt med pappa når det gjelder for han å jobbe med seg selv, for han er kronisk depressiv og går på medisiner, og mamma sykeliggjør han såpass mye at jeg har på en måte bare kommet til at jeg har gitt han opp. Jeg orker heller ikke ta ansvaret for en voksen mann som har som eneste verktøy å legge seg ned og puste tungt bare jeg prøver å spørre han hva han tenker om at han slo meg da jeg var barn. Han har hatt masse oppfølging av psykiater, med dårlig effekt. Jeg forventer mer fra mamma fordi hun tross alt har ganske god mental kapasitet og hun har til og med innrømt og erkjent mange ganger at jeg ikke ble behandlet riktig som barn. Men hun greier ikke her-og-nå refleksjoner, og går alltid i totalt forsvar når jeg ber henne roe seg osv. Mamma forsvarer både seg selv og henne, og påstår at «du får ikke forandret en over 70 år gammel mann». 

Jeg har krevd av mamma at hun blir med meg på familievernkontoret, det er en forutsetning for kontakt med mitt barn. Først prøvde hun å bestemme at det ville hun ikke og det skjer ikke, så sa jeg til slutt at vet du hva, det er faktisk ikke du som bestemmer det. Så nå har hun gått med på å bli med. Men jeg kjenner at jeg er usikker på hele greia, skal pappa bare få oppføre seg som et barn han da? Skal ikke alle stilles til ansvar for egen oppførsel? Jeg er usikker på om jeg bare skal kutte kontakten, ihvertfall hvis FVK ikke funker med mamma. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen kjenner seg igjen? Hva gjør man når voksne mennesker oppfører seg som barn og nekter å endre seg? Jeg er ihvertfall glad for at de ikke har krav på omsorg for mine barn. 
 

Anonymkode: 34d12...cc1

[AnonymBruker]

Mamma forsvarer både seg selv og han* 

 

Anonymkode: 34d12...cc1

[AnonymBruker]

Jeg måtte kutte ut pappa helt når jeg ble gravid. Han høres ut som din. Nå ses vi ca 1-2 ganger i året, og det er rikelig for meg. Pappa vet at han aldri kommer til å få være alene med barn(a) mine. 

Mamma får både passe og være alene med ungen(e), men vi har snakket mye om hvordan jeg vil ha det som familie. Det hjalp.

Nå er mine foreldre skilt, noe som gjør den oppdelinga lettere. Er dine skilte?

Anonymkode: 6ab19...7ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg måtte kutte ut pappa helt når jeg ble gravid. Han høres ut som din. Nå ses vi ca 1-2 ganger i året, og det er rikelig for meg. Pappa vet at han aldri kommer til å få være alene med barn(a) mine. 

Mamma får både passe og være alene med ungen(e), men vi har snakket mye om hvordan jeg vil ha det som familie. Det hjalp.

Nå er mine foreldre skilt, noe som gjør den oppdelinga lettere. Er dine skilte?

Anonymkode: 6ab19...7ad

Det høres veldig deilig ut å kunne skille sånn. Mine er gift og bor sammen, og mamma kan finne på å sette pappa til å passe nevøene mine mens hun lager mat i en times tid liksom. Det har jeg sagt tydelig i fra om at hun ikke får lov til med mine barn, men tviler på at hun respekterer det når jeg ikke er tilstede… 

 

Anonymkode: 34d12...cc1

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min mor. Ble utsatt for psykisk vold hele oppveksten. Er veldig sikker på at hun har personlighetsforstyrrelse av noe slag. I starten av 20-åra gikk jeg i terapi et halvt års tid og det var terapeut som sa at det var omsorgssvikt og vold alt jeg hadde opplevd, og jeg fikk hjelp til å styrke meg selv til å stå opp mot henne. Jeg fant ut at relasjonen vår var giftig, at jeg fikk det dårlig av å ha kontakt med henne.

Etter mange forsøk på å få henne til å forstå at hun ikke kunne oppføre seg slik, måtte jeg tilslutt gi opp. Jeg og søsken prøvde alt, både direkte konfrontasjon, å påpeke manipulasjon når de utspilte seg, men alle svar var bare "nei, det er du som er psykisk syk", "nei det er du som manipulerer meg" osv.

Så da måtte jeg bare kutte kontakten. Det var svært vanskelig, men nå har det gått noen år og jeg har det veldig bra. Jeg har fått barn og de trenger ikke oppleve det jeg opplevde. Men jeg må jobbe mye med meg selv fordi jeg nok har litt smalere toleransevindu pga det som har skjedd i barndommen og jeg må regulere meg selv ned. Jeg lager blant annet Infinitysymbolet i pannen med fingeren min når jeg kjenner at jeg må regulere meg ned hvis barnet mitt f.eks er helt hysterisk eller bruker teknikk med langsomme utpust. Det gjør at jeg klarer å møte barnet mitt på en god og omsorgsfull måte. 

Jeg tenker at slik du beskriver din far så er han ikke mottakelig for å endre seg, og da kan han ikke ha kontakt med ditt barn.

Anonymkode: 3fcfc...121

[Sniff76]

Det høres tøft ut, TS ❤️ Jeg tenker at hvis de har vært sånn i 70 år, skal det mye til for at de selv ønsker en endring eller har kapasitet til å gjøre endring. Kan hende det totalt sett ikke blir verdt det for din del å bruke så mye av deg for å prøve på dette? Du har nok å jobbe med deg selv kanskje også? Høres ut som at dere er langt unna å få til et bestemor-forhold hvor du stoler på henne nok til at hun kan passe barnebarnet? Ettersom de bor på andre siden av landet, går det an at dere holder besøk til minimum. Om dere reiser dit for en helg i ny og ne men bor på hotell el.l. og er hos dem et par timer et par dager og bruker resten av helga til andre ting som f.eks. treffe barndomsvenner. Så er det begrenset hvor mye de kan ødelegge for dere og deres barn? Men samtidig holder dere en viss kontakt med foreldre som begynner å bli gamle.

[AnonymBruker]

Besteforeldre timer unna vil påvirke ditt barn lite. Noen dager innimellom går nok ok. Og du er jo der, i en helt annen rolle nå.

Mange dårlige foreldre blir ok Besteforeldre også. De trenger ikke å trøste og grensesette, så da går det ofte bedre.

 

Anonymkode: 319f3...b29

[AprilLudgate]

Min erfaring er:

Noen kan endre seg i besteforelderrollen.

Så jeg ville lagt opp til at hun kan komme til dere på besøk innimellom. Kanskje helst utenom høytider - så press og vonde minner ikke tar så mye plass. 
 

Ikke tenk barnevakt og slikt, men at hun kan komme noen helger her og der - og vær gjerne endel ute. 
 

Det er lettere for henne å trille ei vogn/grave litt i sandkassa med barnebarnet som et slags «filter» enn å stå  ovenfor deg i møte med fortiden. 
 

Du vil merke 2 ting når barnet er født:

1. «Hvordan kan noen gjøre slikt mot barn» (sorg og sinne)

2. Og når ditt eget barn med nattevåk, trass, trykke på alle dine røde knapper mens du er sliten etter jobb/har sovet minimalt osv: «forstår fortsatt ikke omsorgssvikten, men kan forstå hvor hardt det kan være».

Det kan oppstå situasjoner ila ditt barns oppvekst hvor DU er den som blir en stresset illsint ilder og sier noe eller hever stemmen. Det kan tilogmed være du etter natt 4727472 med søvnmangel sier hardt «nå må du sove!!»

Da vil du skamme deg noe voldsomt og angre. DU kommer til å si unnskyld og møte dine dårlige øyeblikk annerledes.

Men du kommer også til å se mer klart at vi alle prøver å bryte generasjonstraumer.

Kanskje du også ser kjønnsperspektivet mellom din far og mor.

Det er først i vår generasjon at menn har litt, men ikke helt lov til å vise såre følelser.  
Så klarer ikke din far håndtere det, derav de litt infantile legge seg ned og puste seg gjennom uro. 
 

Men - jeg tror din mor kan tenkes å ha noe positivt på lager ovenfor barnebarn. Men dropp alenesamvær. 
 

Og, dersom du og barnets far klarer å holde munnen lukket ovenfor din far så tror jeg en kort påskeferie eller liknende kanskje kan la seg gjennomføre. Muligens. 
 

Om han tolererer små barn og deres atferd da. 
 

Men jeg tror du bør prøve før du lukker døra helt for mor og. 

[AnonymBruker]

Tror du bør lese ditt eget innlegg svært mange ganger og vurdere din egen sosiale fungering. 

Anonymkode: 7cd58...cec

[AnonymBruker]

Jeg kuttet mine foreldre og familie helt ut. Og har et bedre liv pga det. De vil aldri treffe mine barn. Ønsket ikke engang å lage barn så lenge de var i mitt liv. Nå vil de aldri engang få vite at barna mine eksisterer.

Jeg pleide å prøve på det du prøver på nå. Be om felles terapi og snakke med de. Det er helt meningsløst. Og terapi dere to kan faktisk skade deg.

Jeg hadde tenkt på meg selv, min nye familie og kuttet foreldrene ut. Det var godt for meg den dagen jeg forsto at det var det jeg måtte gjøre. Folk forandrer seg ikke.

Anonymkode: 9bffc...eb7

[AnonymBruker]

spørsmålet du må stille deg er ikke om de er i stand til å skeptere din virkelighet av egen oppvekst og erkjenne eller beklage men om de i dag er såpass trygge voksne at du tror de kan være OK besteforeldre evt hva som må til for at du skal stole på at de er det? )for eksempel at de ikke får være alene med barna osv)
Og ikke minst, klarer du ha en relasjon til dem ved å akseptere at du ikke oppnår noen forening eller aksept for ditt syn på din barndom og oppvekst men likevel kan ha en overfladisk og greit forhold til dine foreldre? 

Anonymkode: 8b687...020

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har vokst opp med en mor og en far som begge alltid har vært ganske uregulerte. Pappa vokste opp med grov omsorgssvikt selv, og har i sin tur omsorgssviktet meg. Takket være mamma ble jeg ikke utsatt for grov omsorgssvikt, men det var omsorgssvikt på noen områder likevel og jeg ble blant annet slått. Pappa har alltid hatt veldig dårlig evne til å reflektere innover, oppfører seg som et barn som alle skal synes synd på, og eier ingen selvinnsikt. Han har alltid vært veldig streng og kald. Man kan prate med han om vanskelige ting, men med en gang noe dreier seg om han blir det totalt shut-down. Kan legge seg ned og puste tungt, usikker på om han «faker» angstanfall, der virker ikke veldig genuint.

Mamma har alltid vært mer varm, og omsorgsfull, er mye bedre i stand til å ta seg av barn. Men hun blir raskt veldig hysterisk og utålmodig, og hisser seg opp i stemmen (hun sier selv at hun bare blir stresset) og er helt lukket for innspill når noen prøver å påpeke at hun er urimelig. Kan ta til tårene når hun ikke får viljen sin. Det har vært MYE krangling mellom meg og mamma. 

Jeg er selvsagt et produkt av oppveksten min og foreldrene mine, og er ikke perfekt selv. Men jeg er villig til å jobbe med meg selv, i motsetning til foreldrene mine. Jeg går i gruppeterapi og jeg jobber med meg selv sammen med samboeren min. Er veldig opptatt av å reflektere innover. Det hjelper også at jeg har en del utdannelse relatert til barn, og en jobb som krever innover-refleksjon. 

Nå er jeg gravid, og jeg har satt ned foten til foreldrene mine. Jeg bestemmer over omsorgssituasjonen til min datter, og hun skal ikke utsettes for noe av dette. De bor heldigvis på andre siden av landet, så jeg kan bare bestemme at hvis de oppfører seg dårlig så har de ikke noe med datteren min eller oss å gjøre. 

Jeg føler løpet er kjørt med pappa når det gjelder for han å jobbe med seg selv, for han er kronisk depressiv og går på medisiner, og mamma sykeliggjør han såpass mye at jeg har på en måte bare kommet til at jeg har gitt han opp. Jeg orker heller ikke ta ansvaret for en voksen mann som har som eneste verktøy å legge seg ned og puste tungt bare jeg prøver å spørre han hva han tenker om at han slo meg da jeg var barn. Han har hatt masse oppfølging av psykiater, med dårlig effekt. Jeg forventer mer fra mamma fordi hun tross alt har ganske god mental kapasitet og hun har til og med innrømt og erkjent mange ganger at jeg ikke ble behandlet riktig som barn. Men hun greier ikke her-og-nå refleksjoner, og går alltid i totalt forsvar når jeg ber henne roe seg osv. Mamma forsvarer både seg selv og henne, og påstår at «du får ikke forandret en over 70 år gammel mann». 

Jeg har krevd av mamma at hun blir med meg på familievernkontoret, det er en forutsetning for kontakt med mitt barn. Først prøvde hun å bestemme at det ville hun ikke og det skjer ikke, så sa jeg til slutt at vet du hva, det er faktisk ikke du som bestemmer det. Så nå har hun gått med på å bli med. Men jeg kjenner at jeg er usikker på hele greia, skal pappa bare få oppføre seg som et barn han da? Skal ikke alle stilles til ansvar for egen oppførsel? Jeg er usikker på om jeg bare skal kutte kontakten, ihvertfall hvis FVK ikke funker med mamma. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen kjenner seg igjen? Hva gjør man når voksne mennesker oppfører seg som barn og nekter å endre seg? Jeg er ihvertfall glad for at de ikke har krav på omsorg for mine barn. 
 

Anonymkode: 34d12...cc1

Du, jeg heier på deg 💗 Dette her mer "breaking the cycle" er så viktig, men samtidig så tungt.

Jeg har tatt samme valg selv for et par år siden og har aldri angret. 

Anonymkode: d6f3c...5b6