Bonusbarn og skjermtid

[AnonymBruker]

Har et bonusbarn på straks 13 år som jeg virkelig har begynt å slite med. H*n sitter på telefonen fra h*n kommer til h*n drar. H*n hjelper ikke til med noe, annet enn å smøre sin egen matpakke til skolen. H*n gjør ting hvis h*n blir mast på, men som regel må vi gjøre det om igjen fordi det skal gjøre unna i full fart. H*n har null interesse for hva som foregår rundt seg og tar ikke noe ansvar selv. Far prøver å engasjere seg med å være med på fritidsaktiviteter to ganger i uken og helger, forslå ting som vi kan gjøre ellers og virkelig er der, men han møter bare mutt likegyldighet før h*n sitter på tlf igjen. Det er alltid kommentarer som at h*n gleder seg til å komme hjem til mor for der får h*n sitte i fred. Mor mener barnet må få være i fred å være barn, fordi barnet alltid vil møte krav og stress tidsnok. Der blir alt lagt til rette og veien pusset for at h*n skal slippe å slite seg ut og gjøre noe. Det har vært flere runder med samtaler hos familiesenteret,  der mor er blitt anbefalt å begynne å sette grenser og gi barnet plikter hjemme. 

I det siste har barnet begynt å gå gjennom alt som er i huset. Søtsaker forsvinner, ting blir rotet utover, ødelagt eller brukt opp. Respekt for andre folks ting eller tid virker å være fraværende. Prøver vi å snakke med barnet så blir vi bare møtt med mutthet å likegyldighet. Her har h*n ingen søsken, men hos mor er det to eldre søsken. De går videregående. Nå kjenner jeg at grensen for hva jeg orker begynner å bli nådd. Jeg får lyst til å hive telefon ut gjennom vinduet og riste opp barnet, men jeg vet jo at det ikke hjelper. Da drar h*n hjem til mor, å så er krigen igang igjen med samtaler på familiesenteret om hvor slemme vi er med barnet. Barnevernet har vært på besøk hos mor etter at naboer sendte bekymringsmelding og hun har hatt oppfølging der, men hun møter ikke opp til samtaler, så alt bare renner ut i sanden. Hva gjør man? Må legge til at far virkelig prøver, men da truer barnet med å kun være hos mor.

Anonymkode: 34403...c22

[skeiv-ostepop]

Hva med å faktisk sette grenser?

[AnonymBruker]

Hva har din sak med at barnevernet er involvert hos mor? Barnevernet lar heller ikke ting renne ut i sanden som du sier.

Virker mer som at du ikke takler at mannen din har et barn, og aller helst skulle du dyttet h*n på hue og ræva ut av huset.

Skjerpings!

Anonymkode: 1dd36...bcf

[Eric_B]

Det er ikke tvil om at alt er mor sin feil iallfall.

Fokus er kanskje litt feil sted..

 

[AnonymBruker]

Kunne ha skrevet dette innlegget selv, nesten ord for ord.

Frustrasjonen her er også stor, forskjellen er at jeg kan prate med mannen om det. For det er faktisk hans barn, og hans ansvar. Og selv om du skal kunne ha regler i ditt eget hjem, er det ikke noe du kan håndheve alene. I hvert fall ikke uten å bli satt i bås som slem stemor.

Mannen og jeg har snakket mye om dette. Hans sønn er per definisjon skjermavhengig. Blir han fratatt ipaden, sitter han på mobilen. Blir han fratatt mobilen, blir det furore. I beste tilfelle blir han fullstendig retningsløs og medtatt, og henger i bena på far for at han skal sette ham i aktivitet og finne på noe gøy. Og resultatet blir at han må dra i gang en heldagsaktivitet som enten er spennende (og kostbar nok) til å være "verdt" noen timer uten telefon, evt. å dra og spise noe digg. Det er en fulltidsjobb å holde ham gående, og han har ingen driv for å ta seg til noe på egen hånd. Han gidder ikke å gå på den lokale banen der det er mange på hans alder, og han gidder ikke reise til venner hvis det krever at han tar bussen. Han henger stort sett i stuen eller på kjøkkenet med reels på fullt volum.

Mannen min er heldigvis fortvilet over dette selv. Han var selv en aktiv ungdom, mye sammen med venner og veldig involvert i idrett. Han sier nå at "toget er gått" mtp. å få sønnen ordentlig engasjert i en aktivitet han kan drive med og ha glede av. Han har hatt en fritidsaktivitet han har gått på mens han er hos mor, men hun må aktivt pushe ham og helst bli med, og hvis han kan slippe eller skal til oss, dropper han det.

Forskjellen her er at han har et helsøsken, og halvsøsken hjemme hos oss. Jeg har vært ganske brutalt ærlig om at mitt verste mareritt er at våre skal ende opp slik. Heldigvis er vi ganske på samme side der. Mannen er blitt mye mer på ballen overfor sønnen om at han ikke skal sitte på mobilen foran de små.

Så det store spørsmålet er egentlig hva mannen din tenker om alt dette. Om dette er uproblematisk for ham, eller ikke. Hvis dere ikke har felles barn er det jo ingen krise utover at det er en irritasjon i hjemmet. Men smarttelefonen er et problem for både ekteskap og familier, og jeg synes man uansett kan ha visse kjøreregler hjemme.

Anonymkode: 3b804...15b

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mannen min er heldigvis fortvilet over dette selv. Han var selv en aktiv ungdom, mye sammen med venner og veldig involvert i idrett. Han sier nå at "toget er gått" mtp. å få sønnen ordentlig engasjert i en aktivitet han kan drive med og ha glede av. Han har hatt en fritidsaktivitet han har gått på mens han er hos mor, men hun må aktivt pushe ham og helst bli med, og hvis han kan slippe eller skal til oss, dropper han det.

Jeg synes dette er litt fascinerende (og feil). Vi endrer oss igjennom hele livet og så skal plutselig et barn/ungdom ikke kunne endre seg?

Det er åpenbart feil. Men det er vanskelig å få en som ikke vil til å gjøre noe. Men det er noe helt annet.

Man er nødt til å gjøre alternative mindre attraktive.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med at et barn/ungdom kjedet seg om de selv ikke ville finne på noe kjekt (uten skjerm). Vi har godt av å kjede oss innimellom og det handler bare om fantasi for å finne på noe. Masing kan selvfølgelig skje i starten men det fortsetter bare dersom det har en effekt (altså at voksne gir etter).

[AnonymBruker]

Mye av det der høres helt normalt ut.

 

Han (bare skriver det her i svaret) er 13år, på full fart inn i puberteten. 
De ønsker å tilbringe tiden med venner (snap eller andre sosiale medier), og foreldre er ikke interessante lenger. De bruker mer og mer tid på rommet, eller med venner.

Ferdigheter de tidligere har klart, kan du plutselig ikke lenger, og det virker som om de har fått demens. 

Man skal selvsagt respektere andres ting, ellers har jeg vært ganske overbærende med mine ungdommer i den tiden, og har kommet  utgav det som fine, ansvarsfulle ungdommer (nå 16 og 18). De hjelper til hjemme, lager, mat og rydder (når jeg ber de om det). Selv om vi en periode omtrent måtte pakke gymbaggen for de, og bære ned de klærne de egentlig skulle ta med da de gikk ned, og minne de på det meste. 
 

Det går over.

Anonymkode: b3aa5...63f

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (43 minutter siden):

Hva med å faktisk sette grenser?

Vi, og far, har prøvd med å begrense nett og ha faste oppgaver hjemme her. Det endte med at barnet nektet å komme til oss fordi vi var så nazi og hadde regler. 

Anonymkode: 34403...c22

[AnonymBruker]

Eric_B skrev (41 minutter siden):

Det er ikke tvil om at alt er mor sin feil iallfall.

Fokus er kanskje litt feil sted..

 

Nei det er ikke bare mor sin feil, men hun blir brukt mot oss fordi der er det ingen regler. Vi har prøvd å ha noen regler med telefon/nettbruk, noen små oppgaver hjemme her med å gå med søpla, vaske og rydde rommet, henge opp noen klær, kanskje være med å lage mat... da er vi nazi, vi er alt for strenge og barnet vil ikke komme hjem til oss mer. Mor støtter barnet og synes barn skal få være barn uten å gjøre husarbeid

Anonymkode: 34403...c22

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi, og far, har prøvd med å begrense nett og ha faste oppgaver hjemme her. Det endte med at barnet nektet å komme til oss fordi vi var så nazi og hadde regler. 

Anonymkode: 34403...c22

Så barnet skal bestemme alt? Er det løsningen?

Nå har tydeligvis barnet funnet den ultimate trusselen. Nekt å komme på samvær. Da vil han/hun få igjennom alle ønsker.

Dette maktmiddelet må dere fjerne.

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (2 minutter siden):

Jeg synes dette er litt fascinerende (og feil). Vi endrer oss igjennom hele livet og så skal plutselig et barn/ungdom ikke kunne endre seg?

Det er åpenbart feil. Men det er vanskelig å få en som ikke vil til å gjøre noe. Men det er noe helt annet.

Barn og ungdom kan klart endre seg, men det vi ser rundt oss i samfunnet er vel at dette er en enorm bøyg for de fleste. Sosiale medier for jenter og spill for gutter er direkte avhengighetsskapende, på samme måte som substanser vi begrenser for voksne.

Selv voksne foreldre som anerkjenner at barna sitter altfor mye på skjerm, fjerner den aldri helt. De har innsett at å frata barna smarttelefonen er som å få tannkremen tilbake i tuben. Og de klarer heller ikke selv å se for seg et liv uten smarttelefonen. Så de prøver bare å "begrense" eller "gi pauser". Men de får aldri gått tilbake i tid. Og så lenge botemiddelet mot kjedsomhet er introdusert og eksisterer, ligger den der for dem som flasken for en alkoholiker.

Det er her det store skillet mellom foreldre er; de som har gitt smarttelefon og de som ikke har det. Førstnevnte må bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen de har satt seg selv i. Sistnevnte utsetter nå så lenge som mulig.

En del av dette er at gutten - dessverre - tilhører generasjonen som myndighetene bestemte seg for eksperimentere med, og som nå betaler prisen.

Anonymkode: 3b804...15b

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (2 minutter siden):

Så barnet skal bestemme alt? Er det løsningen?

Nå har tydeligvis barnet funnet den ultimate trusselen. Nekt å komme på samvær. Da vil han/hun få igjennom alle ønsker.

Dette maktmiddelet må dere fjerne.

Slik er det her også. Dette er vanlig blant skilsmissebarn.

Vi har holdt igjen noen ganger, men far vil naturligvis se barnet sitt.

Anonymkode: 3b804...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Kunne ha skrevet dette innlegget selv, nesten ord for ord.

Frustrasjonen her er også stor, forskjellen er at jeg kan prate med mannen om det. For det er faktisk hans barn, og hans ansvar. Og selv om du skal kunne ha regler i ditt eget hjem, er det ikke noe du kan håndheve alene. I hvert fall ikke uten å bli satt i bås som slem stemor.

Mannen og jeg har snakket mye om dette. Hans sønn er per definisjon skjermavhengig. Blir han fratatt ipaden, sitter han på mobilen. Blir han fratatt mobilen, blir det furore. I beste tilfelle blir han fullstendig retningsløs og medtatt, og henger i bena på far for at han skal sette ham i aktivitet og finne på noe gøy. Og resultatet blir at han må dra i gang en heldagsaktivitet som enten er spennende (og kostbar nok) til å være "verdt" noen timer uten telefon, evt. å dra og spise noe digg. Det er en fulltidsjobb å holde ham gående, og han har ingen driv for å ta seg til noe på egen hånd. Han gidder ikke å gå på den lokale banen der det er mange på hans alder, og han gidder ikke reise til venner hvis det krever at han tar bussen. Han henger stort sett i stuen eller på kjøkkenet med reels på fullt volum.

Mannen min er heldigvis fortvilet over dette selv. Han var selv en aktiv ungdom, mye sammen med venner og veldig involvert i idrett. Han sier nå at "toget er gått" mtp. å få sønnen ordentlig engasjert i en aktivitet han kan drive med og ha glede av. Han har hatt en fritidsaktivitet han har gått på mens han er hos mor, men hun må aktivt pushe ham og helst bli med, og hvis han kan slippe eller skal til oss, dropper han det.

Forskjellen her er at han har et helsøsken, og halvsøsken hjemme hos oss. Jeg har vært ganske brutalt ærlig om at mitt verste mareritt er at våre skal ende opp slik. Heldigvis er vi ganske på samme side der. Mannen er blitt mye mer på ballen overfor sønnen om at han ikke skal sitte på mobilen foran de små.

Så det store spørsmålet er egentlig hva mannen din tenker om alt dette. Om dette er uproblematisk for ham, eller ikke. Hvis dere ikke har felles barn er det jo ingen krise utover at det er en irritasjon i hjemmet. Men smarttelefonen er et problem for både ekteskap og familier, og jeg synes man uansett kan ha visse kjøreregler hjemme.

Anonymkode: 3b804...15b

Nei det er akkurat slik hjemme hos oss også. Skal barnet være uten telefon/nett så må vi helst dra i gang noe som er kult. Dvs kino, restaurant osv

Mannen min er bare fortvilt, for barnet har mor på sin side og truer med å bare være der. Han vil jo ikke miste kontakten med barnet, det er det han er redd for

Anonymkode: 34403...c22

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er her det store skillet mellom foreldre er; de som har gitt smarttelefon og de som ikke har det. Førstnevnte må bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen de har satt seg selv i. Sistnevnte utsetter nå så lenge som mulig.

Jeg mener dette er tull og ansvarsfraskrivelse.

Vi har barn med smarttelefon og nettbrett. Det er fortsatt vi voksne som bestemmer. Er det nok skjerm så sier vi stopp. Sosiale medier er uaktuelt.

Når sluttet egentlig foreldre å bestemme? Det lurer jeg på.

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (3 minutter siden):

Så barnet skal bestemme alt? Er det løsningen?

Nå har tydeligvis barnet funnet den ultimate trusselen. Nekt å komme på samvær. Da vil han/hun få igjennom alle ønsker.

Dette maktmiddelet må dere fjerne.

Men hvordan gjør vi det? X antall samtaler med mor har ikke ført fram, heller tvert i mot. Det øker bare konflikten fordi mor ikke skjønner hva som er problemet 

Anonymkode: 34403...c22

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Slik er det her også. Dette er vanlig blant skilsmissebarn.

Vi har holdt igjen noen ganger, men far vil naturligvis se barnet sitt.

Jeg kan ikke uttale meg om det er vanlig eller ikke, men sånn var det ikke mellom meg og min eks om vårt felles barn, eller med mellom min samboer og hennes eks og deres felles barn (som da er mine stebarn/bonusbarn).

Selvfølgelig kan barn og ungdom uttrykke misnøye med avgjørelser og situasjoner. Men skal vi voksne da lære de å unngå disse med å ikke følge samværsavtalen, og kun velge det som er gøy? Eller skal vi lære barna våres at det er helt greit å ikke like noe og finne løsninger de kan trives med?

Det høres jo ut som om mange foreldre her på KG har totalt gitt opp å være de voksne.

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men hvordan gjør vi det? X antall samtaler med mor har ikke ført fram, heller tvert i mot. Det øker bare konflikten fordi mor ikke skjønner hva som er problemet 

Anonymkode: 34403...c22

Det du skisserer her et enormt samarbeidsproblem mellom far og mor. Uten å vite for mye her så er det vanskelig å gi konkret råd, men en må få til et samarbeid eller kreve mer omsorg/samvær/ansvar. Og holde alle til avtalen.

[AnonymBruker]

skeiv-ostepop skrev (4 minutter siden):

Jeg mener dette er tull og ansvarsfraskrivelse.

Vi har barn med smarttelefon og nettbrett. Det er fortsatt vi voksne som bestemmer. Er det nok skjerm så sier vi stopp. Sosiale medier er uaktuelt.

Når sluttet egentlig foreldre å bestemme? Det lurer jeg på.

Jeg sier ikke at det ikke er familier med barn med smarttelefon som får det til å fungere. Men da har dere tydeligvis barn som klarer å ta seg til noe når dere sier stopp.

Dere har åpenbart også tatt en konkret standpunkt når det gjelder sosiale medier. Så da anerkjenner du vel at noen ting er lettere å ikke introdusere, enn å begrense.

Anonymkode: 3b804...15b

[Amys]

Men hvordan var han når han var yngre? Var dere strenge med telefonbruk, hadde han faste plikter etc? Og hva slags regler for nettbruk prøver dere å innføre, får han f.eks lov å kommunisere med venner? Hvis han har hatt det helt fritt de første 13 årene må dere snakke med ham før dere endrer reglene, dere kan ikke forvente at han gjør som dere vil uten protest, spesielt når han har ett hjem til med andre regler. 

[AnonymBruker]

TENÅRING

System oppdateres. Tålmodighet anbefales. Feil er en del av prosessen.

Anonymkode: 8f03a...51c