Utbrendt/deprimert

[AnonymBruker]

Jeg er stygt redd for å virkelig gå rett inn i veggen snart. Kjenner st livet er så tungt, gråter på do på jobb, gråter hver kveld, skyver sambo fra meg, en del fysiske plager, sinne, fortvilelse, bomullshode, glemmer, livsgnisten forsvinner sakte. Og listen er milelang. Livet er virkelig akkurat nå så vanskelig at jeg sliter med å sjonglere jobb og privatliv/familie. Jeg bruker meg så mye på jobb (100%) at familien min lider.

Problemet er ikke jobben direkte. Jeg elsker den, og trives utrolig godt med oppgavene og kollegaer. Men er livet, psyken og få alt til å henge sammen uten å drukne meg selv som er håpløst.

Problemet mitt nå er at jeg bare er vikar, jobber hardt med å skaffe fast jobb, men det er vanskelig, men er stor mulighet for å få fast hvor jeg er nå, bare jeg holder meg på minimale av fravær som jeg kan. Jeg vet at blir jeg sykmeldt nå (helt eller delvis) forsvinner mulighetene for fast jobb. Det vet jeg, pga situasjoner tidligere. Dette er denne bevisstheten som gjør at jeg enda kjemper for å være 100% i jobb. Men vet også at det er dumt for familien sin del. Men ikke har vi råd til at jeg slutter å jobbe/reduserer mye uten lønn. Men jeg har heller ikke helse til å jobbe 100% veldig mye lengre. Jeg er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig datter, dårlig venn, dårlig kollega, dårlig arbeidstaker. Nå er jeg så ekstremt dårlig på alt. Fordi jeg er så langt nede at jeg er på nødreservene.

Men hva gjør jeg i en slik situasjon? 

Anonymkode: 745d7...128

[AnonymBruker]

El liten klem til deg ❤️ 

 

Det høres ut som om du er utbrent allerede❤️

 

Ta deg selv noen pauser i løpet av dagen er prioritet nr1! Om ikke du kan sykemelde deg, så ta deg i allefall en liten gåtur om dagen, eller sett deg og mediter eller bare se dumt ut av vinduet 10 minutter et par ganger om dagen. 
 

Guidet meditasjon er gull for meg, om du ikke har tid på dagtid, legg deg bittlitt tidligere på kvelden og prøv i sengen

Anonymkode: 27979...a61

[AnonymBruker]

Stor klem til deg! ❤️ jeg vil absolutt anbefale sykemelding, det er det eneste som hjelper når man er utbrent (og det er du nok allerede, du bare fortsetter på ren viljestyrke). Veldig leit å høre at situasjonen er så vanskelig med tanke på fast jobb. Jeg vet det kan føles umulig å skulle be om sykemelding, men vit at hvis du smeller skikkelig i veggen så kan resultatet bli varig nedsatt arbeidsevne (det skjedde meg 🙋🏻‍♀️selv om jeg, som alle andre, tenkte «det skjer ikke meg. Jeg må bare holde ut litt til nå»).

Det jeg husker best fra den perioden du er i nå er hvor håpløst og fastlåst alt føltes. Jeg så ingen løsninger, og klarte ikke tro på at ting kunne bli bedre. Kan du ta en prat med fastlegen din, om ikke annet så for å ventilere litt og få flere perspektiver på situasjonen?

Det kan sikkert være lurt å prøve og finne ut hva som gjør at hverdagen ikke er bærekraftig. Du sier at det ikke er jobben i seg selv, men mer totalen. Om du er i slutten av 30-årene eller i 40-årene er det verdt å undersøke om du er i begynnende overgangsalder. Mange kvinner går på en smell når hormonene begynner å løpe løpsk og man blir mer sårbar for stress. Symptomer kan være utmattelse, hjernetåke, angst, uro og søvnproblemer, man må ikke nødvendigvis være over 50, ha hetetokter og uregelmessig mens.

For meg lå det både udiagnostisert ADHD og perimenopause bak utbrentheten. Dessverre gikk det så langt at jeg ennå ikke er tilbake jobb, snart tre år etter.

Vit at hvis du biter tenna sammen og bare fortsetter nå, så blir det litt som å sette seg på stua og ignorere brannen på kjøkkenet, og når brannen sprer seg til stua så flytter du deg bare til soverommet. Du kan unngå brannen ganske lenge på den måten, men til slutt sitter du igjen med en utbrent ruin som vil ta år å bygge opp. Hadde du startet brannslukkingen på kjøkkenet så hadde det blitt en mye enklere prosess etterpå.

Jeg er 100% sikker på at du er et godt menneske som elsker barna dine, vil yte bra på jobb og at alle rundt deg skal ha det bra. Men du er også et menneskelig menneske som prøver å gjøre mer enn hva som er fysisk og psykisk mulig for deg akkurat nå - og det går ikke i lengden ❤️

 

Anonymkode: aa508...142

[AnonymBruker]

beklager hvis jeg har oversett hvor du er i livet; Overgangsalder kanskje? Man skal ta hormoner på alvor - de gjør ting i kroppen som man nesten ikke klarer å kjempe imot 

Anonymkode: 7ff8b...a35

[AnonymBruker]

Helsa di bør gå foran alt. Den er uerstattelig. Sykmelding eller perm uten lønn.

Anonymkode: 5b199...60c

[AnonymBruker]

 Vil bare legge til at hvis det viser seg at du er i perimenopause, så er det god hjelp å få i hormonbehandling. Men heller ikke det vil fikse alt hvis du allerede er helt utkjørt - så vær din egen omsorgsperson og bestill en legetime ❤️

Anonymkode: aa508...142

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Er det jeg er redd for, at jeg allerede er utbrent. Men så på pur så greier jeg jo å fortsette. Jeg får kommet meg til legen også hørt litt hva hun tenker. Også bare ta det derfra. Skulle bare ønske jeg hadde klart å skaffet en fast stilling før jeg druknet. Egoistisk. Jeg vet. Men det hadde lettet noe. Iallefall gjort det litt enklere å søke hjelp. For sa vet jeg at jeg likevell har jobben der etterpå. Det vet jeg ikke slik det er nå. Eneste jeg vet er at de ikke vil gi meg fast stilling om jeg drukner litt nå. Og referanser for å søke andre jobber blir enda litt mer vanskelige. 

Anonymkode: 745d7...128