Bonusbarn og besteforeldre

[AnonymBruker]

Jeg møtte mannen i mitt liv og fikk da også to fantastiske gutter, nå 10 og 14 år, i livet mitt. Vi har nå vært sammen i 8 år, så de er en stor del av livet mitt og jeg har fulgt de gjennom mye av oppveksten. 
 

På det tidspunktet vi møttes så var det ingen andre barnebarn i familien, og foreldrene mine ga uttrykk for at de synes det var fint med «bonus barnebarn». 
 

Så fikk min bror et barn for 6 år siden, og ting endret seg kanskje naturlig nok noe, ettersom det var første barnebarnet. Mine foreldre er bedre og mer inkluderende besteforelde enn det jeg og mine søsken noen gang hadde, men jeg skulle ønske de var bedre på å inkludere våre barn også. 
 

De er barnevakt inntil flere ganger i måneden og flere dager i strekk for min bror sitt barn, de finner på aktiviteter og tar med på ferier, mens de derimot sjelden eller aldri spør om våre barn vil være med på noe. Hvis jeg ringer og spør om de kan passe (svært sjelden dette skjer) så er det liksom litt sånn ja, jo det kan vi sikkert. 
 

Jeg forstår at det er en aldersforskjell, og at den andre relasjonen er helt spesiell, men selv om jeg ikke fikk egne barn, så er jo ikke de barna jeg har noe mindre mine for det, slik jeg ser det.
 

Jeg synes det er vanskelig å skulle si noe direkte, og vi er egentlig ikke noe gode på å snakke om følelser i min familie. 
 

Synes bare det er litt vondt og leit, og som eldste i søskenflokken med «flink pike» syndrom som alltid ønsker å få anerkjennelse og bekreftelse, så føles dette kanskje litt som en mangel på anerkjennelse av mine valg i livet.

 

Anonymkode: cc359...465

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg møtte mannen i mitt liv og fikk da også to fantastiske gutter, nå 10 og 14 år, i livet mitt. Vi har nå vært sammen i 8 år, så de er en stor del av livet mitt og jeg har fulgt de gjennom mye av oppveksten. 
 

På det tidspunktet vi møttes så var det ingen andre barnebarn i familien, og foreldrene mine ga uttrykk for at de synes det var fint med «bonus barnebarn». 
 

Så fikk min bror et barn for 6 år siden, og ting endret seg kanskje naturlig nok noe, ettersom det var første barnebarnet. Mine foreldre er bedre og mer inkluderende besteforelde enn det jeg og mine søsken noen gang hadde, men jeg skulle ønske de var bedre på å inkludere våre barn også. 
 

De er barnevakt inntil flere ganger i måneden og flere dager i strekk for min bror sitt barn, de finner på aktiviteter og tar med på ferier, mens de derimot sjelden eller aldri spør om våre barn vil være med på noe. Hvis jeg ringer og spør om de kan passe (svært sjelden dette skjer) så er det liksom litt sånn ja, jo det kan vi sikkert. 
 

Jeg forstår at det er en aldersforskjell, og at den andre relasjonen er helt spesiell, men selv om jeg ikke fikk egne barn, så er jo ikke de barna jeg har noe mindre mine for det, slik jeg ser det.
 

Jeg synes det er vanskelig å skulle si noe direkte, og vi er egentlig ikke noe gode på å snakke om følelser i min familie. 
 

Synes bare det er litt vondt og leit, og som eldste i søskenflokken med «flink pike» syndrom som alltid ønsker å få anerkjennelse og bekreftelse, så føles dette kanskje litt som en mangel på anerkjennelse av mine valg i livet.

 

Anonymkode: cc359...465

Så fint! 💙💙 Og så leit. 😕

Kan det skyldes andre ting enn «bare» det at de ikke er biologiske?

At de er to, og at de nå blitt ganske store? 

Det er lettere å arrangere aktiviteter for en 6-åring enn for en 14-åring. 

Mange tenåringer sitter med knekk i nakken og fastlåst med nesa i telefonen mye av tiden. 
«Alt» er kjedelig, teit og cringe. 

Entusiasmen blir ikke like stor for å bake boller, ake i snøen, eller spille brettspill. 

[AnonymBruker]

Det synes jeg høres veldig naturlig ut, især når de var 5 og 8 da dere møttes. De har ikke vært på sykestua, ikke sett de vokse opp, lært seg å krabbe, gå osv. De var allerede barn da besteforeldrene kom inn i livet deres, og da som bonus, som du sier. 

Disse barna har jo allerede to sett besteforeldre og det er mulig foreldrene dine tenker litt på det og. At de ikke vil frarøve de biologiske besteforeldrene sin rolle. 

Jeg har for øvrig bonusbarn selv + et eget, og må innrømme at følelsen ovenfor mitt eget barn er noe helthelt annet. De to andre har allerede ei mor som ser de 50% og en oppvekst jeg ikke tok del i. Min baby er kun min, og kan heller aldri tas fra meg ved et evt brudd, slik man brått dessverre kan miste sine bonusbarn. Det gjelder jo også for besteforeldrene.

Tenker det er utrolig raust og fint at du får til å se på de helt som dine egne, men at det skal godt gjøres/for mye forlangt at foreldrene dine (som også er enda et hakk unna) skal få til å føle det på samme måten.

De høres ut som gode besteforeldre for både bonus og biologisk, synes jeg.

Anonymkode: 70c08...8a8

[Perle]

Du må jo gjerne se på barna som «dine», men det er helt urimelig å forlange at dine foreldre skal gjøre det samme. 
 

Pass på å ikke projisere dine såre følelser og kanske bitterhet over på barna. De har sine egne biologiske besteforeldre (enten de er i livene deres eller ei). Ting blir ikke sårt eller leit for barna med mindre dere gjør dette til en sak. Ungene VET jo. La dette være helt naturlig/normalt. 
 

Endret i går, 02:36 av Perle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det synes jeg høres veldig naturlig ut, især når de var 5 og 8 da dere møttes. De har ikke vært på sykestua, ikke sett de vokse opp, lært seg å krabbe, gå osv. De var allerede barn da besteforeldrene kom inn i livet deres, og da som bonus, som du sier. 

Disse barna har jo allerede to sett besteforeldre og det er mulig foreldrene dine tenker litt på det og. At de ikke vil frarøve de biologiske besteforeldrene sin rolle. 

Jeg har for øvrig bonusbarn selv + et eget, og må innrømme at følelsen ovenfor mitt eget barn er noe helthelt annet. De to andre har allerede ei mor som ser de 50% og en oppvekst jeg ikke tok del i. Min baby er kun min, og kan heller aldri tas fra meg ved et evt brudd, slik man brått dessverre kan miste sine bonusbarn. Det gjelder jo også for besteforeldrene.

Tenker det er utrolig raust og fint at du får til å se på de helt som dine egne, men at det skal godt gjøres/for mye forlangt at foreldrene dine (som også er enda et hakk unna) skal få til å føle det på samme måten.

De høres ut som gode besteforeldre for både bonus og biologisk, synes jeg.

Anonymkode: 70c08...8a8

Hvordan fikk du til dette mattestykket?

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg møtte mannen i mitt liv og fikk da også to fantastiske gutter, nå 10 og 14 år, i livet mitt. Vi har nå vært sammen i 8 år, så de er en stor del av livet mitt og jeg har fulgt de gjennom mye av oppveksten. 

Anonymkode: cc359...465

De har vært bonusbesteforeldrene deres siden guttene var 2 og 6.

Jeg skjønner at det er annerledes med "egne" barnebarn, men dette er trossalt dine barn. Synd at de ikke ser det sånn.

Hvordan var de med dem før broren din fikk barn?

Anonymkode: e73a4...3c9

[AnonymBruker]

Aller først; har barna besteforeldre på både pappaen og mammaen sin side?

Anonymkode: 4871a...908

[AnonymBruker]

Helt naturlig at biologiske barn og barnebarn kommer først. Det er naturlig.

Barna har vel også sine egne, biologiske, besteforeldre.

Anonymkode: df19c...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt naturlig at biologiske barn og barnebarn kommer først. Det er naturlig.

Barna har vel også sine egne, biologiske, besteforeldre.

Anonymkode: df19c...d3e

Det tenker jeg også. 
 

MEN jeg tenker også at det er annerledes om man har bonusbarn, for så å få barn sammen. Da tenker jeg at besteforeldrene skal være litt forsiktige med å gjøre stor forskjell. 

Anonymkode: 4871a...908

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det tenker jeg også. 
 

MEN jeg tenker også at det er annerledes om man har bonusbarn, for så å få barn sammen. Da tenker jeg at besteforeldrene skal være litt forsiktige med å gjøre stor forskjell. 

Anonymkode: 4871a...908

De hadde bare vært sammen i 2 år da sønnen fikk barn. Etter 2 år kjenner man knapt ungene

Anonymkode: df19c...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De hadde bare vært sammen i 2 år da sønnen fikk barn. Etter 2 år kjenner man knapt ungene

Anonymkode: df19c...d3e

Litt usikker på hva du mener?
 

Det kom kanskje uklart frem, men jeg tenkte ikke på om besteforeldre får «ekte» barnebarn på en annen side, men om bokusmammaen får felles barn med bonusbarnas far. Ikke når bonusmammaens bror får barn. 

Anonymkode: 4871a...908

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dessverre foreldrene dine litt. Det er jo en større avstand enn mot din brors barn. Min mann har en halvsøster som aldri har blitt behandlet som noe annet enn helsøster i alle relasjoner i deres familie. Besteforeldrene som var bonus forguda henne, og det har aldri vært noen forskjell. Jeg synes det er fantastisk hvordan det fungerer i deres familie, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å være så inkluderende om det var mine barn som fikk en bonus. Jeg vet ikke, synes det er vanskelig. Nå har søstera til mannen null kontakt med sin biologiske far, det kan jo også ha spilt inn på relasjonene i deres tilfelle. 

Anonymkode: 671b9...877

[AnonymBruker]

Jeg er iallfall glad for at min stefar behandler mitt barn som hvilket som helst barnebarn❤️

Og jeg må si at foreldrene til samboeren min er helt fantastiske mot mitt barn, inkluderende fra dag en, enda hun var langt oppi tenårene da vi ble sammen.

Anonymkode: 76adf...5f2

[AnonymBruker]

En ting må du forstå klinkende klart: det er IKKE dine barn. Uansett hvor mye du ønsker det.

Av den grunn er det veldig forståelig at dine foreldre vil prioritere sitt ekte barnebarn nå når de endelig har fått ett. Jeg forstår at de var "så så" og tenkte jaja når de ikke hadde noe barnebarn fra før, men når de endelig fikk det så er det jo helt naturlig at de vil fokusere på det.

Dette er selvvalgt av deg. Bare å akseptere. Dine foreldre gjør ikke noe galt. Jeg hadde gjort det samme selv.

Anonymkode: 5a6dd...9ef

[AnonymBruker]

Hva er situasjonen til barna? Bor de hos dere 100%? 50%? Er mor til barna i live og har de besteforeldre på den siden?

Anonymkode: f9712...93d

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

og at den andre relasjonen er helt spesiell, men selv om jeg ikke fikk egne barn, så er jo ikke de barna jeg har noe mindre mine for det, slik jeg ser det.

Anonymkode: cc359...465

Veldig flott at du ser på dem som dine barn. Har du adoptert dem?

Du kan likevel ikke bestemme hva andre mennesker skal føle. Du kan snakke med dem på en ryddig måte - uten å påføre skyld og skam - men du kan ikke endre dem. Dersom en endring skal oppstå, må den komme innenfra.

[AnonymBruker]

Jeg tenker som flere her, at jeg forstår at du ser på barna som dine barn, i og med at du ikke har dine egne biologiske barn. Og det er bra. 
Men antagelig har disse barna biologisk familie. De har jo en far. Og han har antagelig sine foreldre. 
I tillegg har jo barna en mor, som også antagelig har foreldre som er besteforeldre til barna. 

Mens din brors barn er dine foreldres biologiske barnebarn. Så der føler de nok mer at det har "rett" til å gå inn som fulltids besteforeldre, og involvere seg slik de gjør. 

Med bonusbarna, som jeg antar har andre besteforeldre, så vil jo dine foreldre ikke være besteforeldrene. De vil, som deg, være en bonus i barnas liv. Et tillegg til deres familie. Og dermed vil det ikke være sånn at de føler det samme behovet for å bli kjent med og bruke tid med dem. Det kan også være de føler de potensielt kan tråkke over grenser i forhold til deres egentlige besteforeldre, hvis de hadde gått inn og gjort det. 

For bonusbesteforeldre, så tenker jeg det naturlige er at: 
- De inkluderer barna i alt av familieaktiviteter der dere som familie er sammen. (Bursdager, jubileer, julefeiringer osv.) 
- De gir barna bursdagsgaver tilsvarende det de gir øvrige barn i familien. 
- De anser barna som dine barn, på den måten at de ser på deg, barna og din samboer som en enhet. En familie. 

Når dere har behov for at barna skal passes, vil det uansett være mer naturlig å spørre barnas biologiske besteforeldre, og øvrig biologisk familie, enn å spørre dine foreldre. De har mer naturlig "førsteretten" på å bruke tiden med barna. Og barna har mer behov for å bli godt kjent med sin biologiske familie. 

Så, ja, jeg tenker det er helt naturlig at dine foreldre ikke tilbyr seg å passe bonusbarnebarn. Og at de kun tar på seg dette hvis dere spør og har et konkret behov. (Og ikke har andre egnede barnepassere.) 
Og da gjør de ikke det fordi de ønsker tid med bonusbarnebarna, men fordi de vil hjelpe deg, som er deres datter. 

Anonymkode: 91080...9be

[AnonymBruker]

Foreldrene dine er jo ikke disse barna sine besteforeldre, de har som andre sier sikkert biologiske som også bryr seg om dem. Dette handler nok mest om deg og dine egne såre følelser

Anonymkode: 6eaeb...eca

[SPOCA]

Jeg forstår det er sårt ts, jeg hadde følt på det selv.

Jeg er sjeleglad for at mine foreldre ser på mitt stebarn, mitt bonusbarn, som sitt barnebarn. Han kaller også mine foreldre for "bestemor" og "bestefar". De er mer tilstedeværende enn mannens foreldre, som er barnets biologiske farmor og farfar. Mine foreldre elsker barnet som om det skulle vært deres biologiske, og behandler det også slik. Han var 4 år da han kom inn i deres liv. I dag bor de til og med i samme bolig som oss, for å avlaste oss, siden det har spesielle behov.

Jeg er selv vokst opp med en bonusbestemor. Jeg så på henne som min bestemor, og tenkte ikke på at hun ikke er min biologiske. Hun behandlet meg som sitt biologiske barnebarn (jeg var mye hos henne i oppveksten). Det som er veldig trist er at hun, etter at jeg ble voksen, etter at bestefar døde, ikke vil ha kontakt, etter gjentatte forsøk på kontakt fra min side. Hun har bare kuttet meg ut, eller ghostet meg. Det er fryktelig sårt å se hvordan den personen jeg oppfattet som bestemor hele min oppvekst i dag velger å ikke ha kontakt med meg. Det er en følelse av å ha gjort noe galt, uten å vite hva det skulle være, i så fall.

Jeg bare håper at dere som velger å ha tett og nær relasjon til deres bonusbarnebarn, ikke gjør som min "bestemor". Jeg elsker henne nemlig fremdeles som en bestemor, men sitter i dag som voksen med en følelse av at jeg egentlig aldri ble elsket av henne, det føles som et stort svik. Det er sårt. Jeg skulle ønske hun var der for meg. 

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (3 minutter siden):

Jeg er selv vokst opp med en bonusbestemor. Jeg så på henne som min bestemor, og tenkte ikke på at hun ikke er min biologiske. Hun behandlet meg som sitt biologiske barnebarn (jeg var mye hos henne i oppveksten). Det som er veldig trist er at hun, etter at jeg ble voksen, etter at bestefar døde, ikke vil ha kontakt, etter gjentatte forsøk på kontakt fra min side. Hun har bare kuttet meg ut, eller ghostet meg. Det er fryktelig sårt å se hvordan den personen jeg oppfattet som bestemor hele min oppvekst i dag velger å ikke ha kontakt med meg. Det er en følelse av å ha gjort noe galt, uten å vite hva det skulle være, i så fall.

Trist å lese ❤️ 

 

Anonymkode: bfc52...c3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg møtte mannen i mitt liv og fikk da også to fantastiske gutter, nå 10 og 14 år, i livet mitt. Vi har nå vært sammen i 8 år, så de er en stor del av livet mitt og jeg har fulgt de gjennom mye av oppveksten. 
 

På det tidspunktet vi møttes så var det ingen andre barnebarn i familien, og foreldrene mine ga uttrykk for at de synes det var fint med «bonus barnebarn». 
 

Så fikk min bror et barn for 6 år siden, og ting endret seg kanskje naturlig nok noe, ettersom det var første barnebarnet. Mine foreldre er bedre og mer inkluderende besteforelde enn det jeg og mine søsken noen gang hadde, men jeg skulle ønske de var bedre på å inkludere våre barn også. 
 

De er barnevakt inntil flere ganger i måneden og flere dager i strekk for min bror sitt barn, de finner på aktiviteter og tar med på ferier, mens de derimot sjelden eller aldri spør om våre barn vil være med på noe. Hvis jeg ringer og spør om de kan passe (svært sjelden dette skjer) så er det liksom litt sånn ja, jo det kan vi sikkert. 
 

Jeg forstår at det er en aldersforskjell, og at den andre relasjonen er helt spesiell, men selv om jeg ikke fikk egne barn, så er jo ikke de barna jeg har noe mindre mine for det, slik jeg ser det.
 

Jeg synes det er vanskelig å skulle si noe direkte, og vi er egentlig ikke noe gode på å snakke om følelser i min familie. 
 

Synes bare det er litt vondt og leit, og som eldste i søskenflokken med «flink pike» syndrom som alltid ønsker å få anerkjennelse og bekreftelse, så føles dette kanskje litt som en mangel på anerkjennelse av mine valg i livet.

 

Anonymkode: cc359...465

Dette er på en måte gjenkjennelig, men med noen vrier. Uansett gjenkjennelig nok til at jeg skjønner akkurat hva du står i og kjenner på.

Det er kanskje ikke bare det at de er bonus som er årsaken, men det er heller ikke umulig at det er en del av det.

Du har vært bonus til disse barna i 8 år. Selvsagt er de en del av familien og burde helt klart behandles likt som resten.

Historien er ikke helt lik da, men forskjellsbehandlingen er. Hvis du ikke orker å lese alt, så hopp ned til det i uthevet skrift.

Når jeg fikk bonusbarn inn i familien så ble hun forgudet av alle. Så fikk jeg eget barn, og da begynte ting å endre seg. Av en eller grunn så begynte yngste av søsknene mine å furte og klage. Hun har selv fortalt at hun så for seg at hun skulle få barn før meg. Hun var veldig opptatt av bonus, men overså biologisk systematisk.

Så, når hun fikk egne barn så endret det seg mer. Fokuset til mine egne foreldre rettet seg utelukkende mot hennes barn. Min søster begynte å spre alvorlige rykter mot meg som allerede da begynte å sette seg i familien.

Videre kom vi til det punktet jeg valgte / måtte ta ansvar og skille meg. Fikk kjapt aleneansvar for biologisk barn. Her skjedde det noe drastisk. Søskenflokken ble perlevenner med den andre forelderen og frøs meg ut og dermed den biologiske. Ingen invitasjoner, konsekvent avvisning av invitasjoner og fokuset ble utelukkende på det som var bonus. Alt ble kuttet.

Jeg forstår fortsatt ikke den dag i dag hva som skjedde. Min datter har fått dype spor utav det. Jeg har skjermet så mye jeg kan, men hun har jo merket det. 

*hopper over mye unødvendig kontekst*

Bonus er nå voksen og vi har endelig kontakt igjen på hennes initiativ. Det varmer så utrolig mye at hun hele veien har sett på meg som forelder og den trygge, selv om den andre forelderen aktivt har blokkert kontakt.

Mitt eneste råd jeg kan komme med av erfaring er å prøve å ikke bruke energi på det. Fokuser på ungdommene dine. 

Det var nok mye unødvendig i det jeg nå skrev, men det var godt å få det ut 😅

Anonymkode: edfd7...5ff