Er psykolog verdt pengene?

[AnonymBruker]

Jeg er inne i en fase hvor jeg virkelig vurderer en privat psykolog. Problemene mine er ikke seriøse nok for at jeg skal få henvisning, eller noe time, hos dps. Men jeg sliter veldig med grensesetting, snart utbrenthet. Jobben sliter meg ut, eller jeg som ikke klarer å høre på kroppen/si i fra at det er for mye, sliter meg ut. Jeg er et typisk ja-menneske, men jeg kjenner virkelig jeg går på siste rest nå. Gråter ofte fordi jeg er sliten, orker absolutt ikke noe annet enn jobb. Problemet er at jeg går på aap (ikke grunnet utbrenthet, men en annen kronisk sykdom) så har ikke den største inntekten. Men jeg har en sparekonto så jeg kan ta noen timer hos psykolog. Men er det verdt det? Det er mye penger som jeg kanskje trenger senere til andre ting. Jeg sliter ikke økonomisk nå, hverken med regninger eller mat. Men ting kan jo skje når man er i NAV-systemet.

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

vurderer det samme selv. Her jeg bor koster oppstartsamtalen til psykolog (privat) 4000 kr. Deretter 1950. 😳 

har de sånn gratis kommune hjelp der du bor? Med psykiatrisk sykepleiere? 

Anonymkode: 86e47...90f

[AnonymBruker]

Kommer an på psykologen og om dere har den rette "kjemien". Du må bare prøve, men for all del nytt behandler om du ikke føler du får noe ut av det allerede etter et par timer. Snakk helt åpent om forventninger til terapien, en psykolog som forstår deg vil ta måten du kommuniserer på på rett måte. 

Anonymkode: 043d5...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

vurderer det samme selv. Her jeg bor koster oppstartsamtalen til psykolog (privat) 4000 kr. Deretter 1950. 😳 

har de sånn gratis kommune hjelp der du bor? Med psykiatrisk sykepleiere? 

Anonymkode: 86e47...90f

Har sett en her hvor timene koster rundt 1500-1600kr for 45 min, står ikke noe om oppstart. Så ja, mye penger. Men akkurat nå koster det meg mye å ikke gjøre det og, bare ikke økonomisk 🫣 Vi har sånn Rask Psykisk Helsehjelp i kommunen, vært gjennom det før for depresjon. Men var ikke noe på det kurset som kan hjelpe mot dette som jeg kan huske 😅

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

Kan kommunen din ha lavterskel tilbud ifbm utbrenthet? 

 

Anonymkode: 92580...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er inne i en fase hvor jeg virkelig vurderer en privat psykolog. Problemene mine er ikke seriøse nok for at jeg skal få henvisning, eller noe time, hos dps. Men jeg sliter veldig med grensesetting, snart utbrenthet. Jobben sliter meg ut, eller jeg som ikke klarer å høre på kroppen/si i fra at det er for mye, sliter meg ut. Jeg er et typisk ja-menneske, men jeg kjenner virkelig jeg går på siste rest nå. Gråter ofte fordi jeg er sliten, orker absolutt ikke noe annet enn jobb. Problemet er at jeg går på aap (ikke grunnet utbrenthet, men en annen kronisk sykdom) så har ikke den største inntekten. Men jeg har en sparekonto så jeg kan ta noen timer hos psykolog. Men er det verdt det? Det er mye penger som jeg kanskje trenger senere til andre ting. Jeg sliter ikke økonomisk nå, hverken med regninger eller mat. Men ting kan jo skje når man er i NAV-systemet.

Anonymkode: 1ea9f...e24

Burde du kanskje heller være 100% sykmeldt? Til du kommer deg på bena.

Anonymkode: 043d5...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men jeg sliter veldig med grensesetting, snart utbrenthet. Jobben sliter meg ut, eller jeg som ikke klarer å høre på kroppen/si i fra at det er for mye, sliter meg ut. Jeg er et typisk ja-menneske, men jeg kjenner virkelig jeg går på siste rest nå. Gråter ofte fordi jeg er sliten, orker absolutt ikke noe annet enn jobb.

Er psykolog den rette til å hjelpe deg? Er det ikke bedre å ta et kurs, for eksempel for å lære å sette grenser? Det er kanskje billiger.
Og ofte har det en dominoeffekt. Når det ene blir bedre, blir også andre ting bedre.

Anonymkode: 3dadf...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan kommunen din ha lavterskel tilbud ifbm utbrenthet? 

 

Anonymkode: 92580...b3f

Nei, er bare den rask psykisk helsehjelp hvor jeg har vært allerede 

Anonymkode: 1ea9f...e24

[Flintis]

Tror det er noe som heter psykolog med refusjonsordning, du må henvises gjennom fastlegen og betaler bare egenandel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Burde du kanskje heller være 100% sykmeldt? Til du kommer deg på bena.

Anonymkode: 043d5...270

Jeg klarer ikke, får dårlig samvittighet og drar meg gjennom jobb. Vanskelig på aap når jeg skal bestemme selv og ikke har en lege som kan sykemelde meg. Vet jeg kan ha de i ryggen uansett, men føler meg så svak hvis jeg innrømmer det. Alle er vel litt slitne noen ganger? 😅

Anonymkode: 1ea9f...e24

[Miamaia83]

Finnes privat praktiserende psykologer som har refusjonsavtale, de har lavere satser. 
 

evnt kanskje kommune har psykisk helsevern tilbud? Eller arbeidsplassen din sin bedriftshelsetjeneste?
 

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan være verdt det, men det er også greit å være forberedt på at det kan være nødvendig med en del timer for å faktisk få effekt (så ta det med i beregningen for om du har råd). For øvrig enig i at det er lurt å ikke bruke for lang tid på å avgjøre om det er riktig psykolog. 

Anonymkode: fb6bb...3c4

[AnonymBruker]

Det synes jeg ikke 

Anonymkode: e6970...97b

[Daria]

For meg har det absolutt vært verdt det. Jeg bestite første time under tvil, med en "det er jo verdt et forsøk"-innstilling og følte veldig fort at det var lurt. Du har jo ikke så mye å tape på å prøve - bare en enkelttime å få satt ord på og drøftet utfordringer og muligheter kan være til hjelp. Du binder deg ikke til noe mer. 

[AnonymBruker]

Jeg ville først gjort litt research. Funnet frem forskning. Hva fungerer best? Metakognetiv terapi f.eks? 

Deretter ville jeg leita etter en fagbok eller selvhjelpsbok som beskrev denne type terapi - og sett hva jeg fikk til på egenhånd, og leita etter en fagperson som var god på dette.

Det er ingen skam i å be om hjelp, men jeg ville iallefall ha prøvd å opplyse meg selv litt om hva som faktisk hjelper. En random psykolog og noen samtaler har jeg lite tro på. 

Anonymkode: 040c7...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg ville først gjort litt research. Funnet frem forskning. Hva fungerer best? Metakognetiv terapi f.eks? 

Deretter ville jeg leita etter en fagbok eller selvhjelpsbok som beskrev denne type terapi - og sett hva jeg fikk til på egenhånd, og leita etter en fagperson som var god på dette.

Det er ingen skam i å be om hjelp, men jeg ville iallefall ha prøvd å opplyse meg selv litt om hva som faktisk hjelper. En random psykolog og noen samtaler har jeg lite tro på. 

Anonymkode: 040c7...6b5

Jeg har en sånn innstilling til alt egentlig; «jeg vil ikke noen skal fikse meg, jeg vil ha teknikker til å fikse meg selv». Men jeg lurer litt på nå om det har gått for langt. Jeg har sagt ja til alt for lenge, jeg har jobba med de samme folka i flere år som er vant til at jeg gjør «alt» - så føles umulig å plutselig endre meg mot dem og. 

Anonymkode: 1ea9f...e24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

«jeg vil ikke noen skal fikse meg, jeg vil ha teknikker til å fikse meg selv»

Ingen i verden kan "fikse deg". Det kan du kun selv. Uansett om du går til psykolog, kurs, leser bok eller hva som helst.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

jeg vil ha teknikker til å fikse meg selv

Jeg tror at kurs da passer bedre for deg enn psykolog. Hvis du tar kurs lærer du teknikker.

Anonymkode: 3dadf...197

[AnonymBruker]

For meg var det verdt det.

Jeg klarte heller ikke å sette grenser som var forenelige med mine faktiske behov. Jeg har også kronisk sykdom, men klarte ikke godta at jeg ikke klarte å jobbe like mye og på samme måte som «alle andre». Eller, jeg følte på en måte at jeg ikke fortjente noe mer slack enn andre, at det var min plikt å yte over evne ettersom samfunnet forventer at man jobber fulltid.

Jeg begynte til psykolog, men det skjedde ingen magisk forvandling som gjorde at jeg på kort tid klarte å ivareta egne behov. Men det startet en prosess som gjorde at jeg er på et mye bedre sted nå, tre år etterpå.

Det har heller ikke vært kun psykolog som har hjulpet meg i denne prosessen, jeg har også bl.a. begynt på hormonbehandling pga begynnende overgangsalder (perimenopause). Særlig testosterontilskudd har hjulpet meg til å bli mer selvhevdende og bry meg mindre om forventninger utenfra. Også har jeg jobbet veldig mye med å justere mine egne forventninger til meg selv.

Jeg gikk til psykolog regelmessig i over ett år, så jeg brukte mye penger på det. Jeg klarte til slutt å være ærlig med fastlegen om hvordan jeg egentlig hadde det, og ble langtidssykmeldt. Da jeg kom over på AAP krevde det en ny runde med meg selv for at jeg skulle klare å være tydelige med de også om at jeg var så utbrent at jeg bare trengte ro. Heldigvis ble jeg forstått og hørt, og det å få den roen over det siste året har gjort at jeg nå har det veldig bra. Nå skal jeg etter eget ønske begynne arbeidstrening og forhåpentligvis klare å stå i en deltidsjobb etterhvert ☺️

Det jeg har lært er at det finnes ingen snarveier i slike situasjoner. Gjør de grepene du mener er best for deg selv, og øv deg på å kjenne etter hva DU trenger og på å kommunisere dette tydelig til hjelpeapparatet og menneskene rundt deg ❤️

 

Anonymkode: 771b1...de5

[AnonymBruker]

Det var ikke verdt det for meg. De verktøyene jeg skulle jobbe med fungerer sikkert for noen, men man må ha et visst funksjonsnivå for å klare å gjennomføre, og det hadde ikke jeg. Ba om å få antidepressiva som en støtte til denne behandlingen for å komme meg såpass opp av det sorte hullet jeg var i at jeg klarte å gjøre det jeg skulle, men det fikk jeg ikke.

Anonymkode: 5af2b...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

For meg var det verdt det.

Jeg klarte heller ikke å sette grenser som var forenelige med mine faktiske behov. Jeg har også kronisk sykdom, men klarte ikke godta at jeg ikke klarte å jobbe like mye og på samme måte som «alle andre». Eller, jeg følte på en måte at jeg ikke fortjente noe mer slack enn andre, at det var min plikt å yte over evne ettersom samfunnet forventer at man jobber fulltid.

Jeg begynte til psykolog, men det skjedde ingen magisk forvandling som gjorde at jeg på kort tid klarte å ivareta egne behov. Men det startet en prosess som gjorde at jeg er på et mye bedre sted nå, tre år etterpå.

Det har heller ikke vært kun psykolog som har hjulpet meg i denne prosessen, jeg har også bl.a. begynt på hormonbehandling pga begynnende overgangsalder (perimenopause). Særlig testosterontilskudd har hjulpet meg til å bli mer selvhevdende og bry meg mindre om forventninger utenfra. Også har jeg jobbet veldig mye med å justere mine egne forventninger til meg selv.

Jeg gikk til psykolog regelmessig i over ett år, så jeg brukte mye penger på det. Jeg klarte til slutt å være ærlig med fastlegen om hvordan jeg egentlig hadde det, og ble langtidssykmeldt. Da jeg kom over på AAP krevde det en ny runde med meg selv for at jeg skulle klare å være tydelige med de også om at jeg var så utbrent at jeg bare trengte ro. Heldigvis ble jeg forstått og hørt, og det å få den roen over det siste året har gjort at jeg nå har det veldig bra. Nå skal jeg etter eget ønske begynne arbeidstrening og forhåpentligvis klare å stå i en deltidsjobb etterhvert ☺️

Det jeg har lært er at det finnes ingen snarveier i slike situasjoner. Gjør de grepene du mener er best for deg selv, og øv deg på å kjenne etter hva DU trenger og på å kommunisere dette tydelig til hjelpeapparatet og menneskene rundt deg ❤️

 

Anonymkode: 771b1...de5

Kan legge til at det har vært mye prøving og feiling underveis også, og at denne prosessen ikke bare har tatt tid, men at det har vært mye kaos og fortvilelse underveis.

Jeg ble for eksempel utredet for ADHD, fikk diagnosen og begynte med medisinutprøving. Jeg trodde lenge at alt skulle ordne seg bare jeg fikk begynt på medisiner, men det stemte altså ikke. Jeg har også lenge trodd at jobben var hovedproblemet, at den var for travel for meg (noe den jo var). Jeg hadde derfor arbeidspraksis flere plasser for å forsøke noe annet, og hver gang trodde jeg «dette er arbeidsplassen for meg, nå kan jeg jobbe igjen!». Men så viste det seg at jeg var mye mer utbrent enn jeg trodde, så det gikk aldri.

Jeg har altså fått realiteten smelt i fleisen flere ganger enn jeg kan telle, og graaaadvis har jeg fått mer og mer selvinnsikt 🙈 nå føler jeg genuint at jeg kan begynne å jobbe i en liten stilling, men vet at jeg har tatt feil før, så forhåpentligvis blir ikke nederlaget like vondt dersom det ikke går denne gangen heller 😅

Anonymkode: 771b1...de5