Barnløse og alderdom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg ser poengene dine, og det er sånn jeg har pleid å tenke selv. Men merker at jeg endrer meg litt og får kalde føtter når tiden er i ferd med å renne ut. Det handler selvsagt ikke bare om å få barn for å sikre alderdommen, altså. Det er et generelt barneønske som begynner å melde seg. 

Jeg og mannen er heller ikke helt i samme situasjon som deg. Vi er begge enebarn og alt vi har av familie er gamle foreldre. Så det begynner å kjennes litt trykkende hvor alene vi plutselig blir i verden, særlig om en av oss faller ifra. Vi har litt venner her og der, men ikke noen nære. Har også opplevd hvor enkelt og kjapt et vennskap man trodde var godt kan bryte. Så jeg er forsiktig med å stole for mye på at venner stiller opp. 

Vi har heller ikke så god økonomi som dere, da vi er småbrukere og ikke karrieremennesker. Så vi har nok ikke mulighet til private sykehjem osv. Ts 

Anonymkode: 5d86e...389

Fornuftige refleksjoner.

Vil bare starte med å si at jeg ser at jeg i enda større grad skulle skrevet "dette er meg, og min situasjon, go mine tanker". Jeg mente ikke å generalisere. 

Jeg tror du må legge tanker om ensomhet til side. Og virkelig kjenne på det reelle barneønsket du og mannen har - det er med det utgangspunkt du må ta valget. 

Og en annen refleksjon; som du også selv peker på. Et menneske trenger ett nettverk. Jeg har som jeg såvidt berørte vært i en situasjon med eldre foreldre, og da er søsken virkelig gull. Og resten av "hæren" som har stilt opp hver gang livet har krevd det. Så det jeg utfordrer litt på er om det er riktig ovenfor et barn å bringe det inn i samme situasjon? 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

Håper du ikke bruker opp all din dyrbare energi på bekymre deg for de uten barn og hvordan de ev skulle "melke" samfunnet fordi de ikke har pårørende. Etter mange år inne på sykehjem som pleier, observerer jeg at ikke de med barn som dår mest besøk, men kanskje Gerd eller Ola får besøk av sine venner fra at langt liv innen forening, klubber o.l.

Anonymkode: b8f8b...0b6

[AnonymBruker]

Mine tanker om min alderdom er som følger: 

- Håper på at mannen lever sånn ca like lenge som meg og at vi er friske nok til å ta være hverandre og oss selv. 

- Vi skal ansette personale i hjemmet med egne oppsparte midler. 

- Vi har nevøer og nieser og søsken som kan hjelpe oss med å ta vare på oss hvis vi skulle trenge hjelpen deres, spesielt hvis det mentale svikter så vi ikke klarer å følge opp våre ansatte på en god nok måte. 

- Hvis ikke noe går som ønsket så får det vel være sånn da og så får vi ta en dag om gangen og anpasse oss situasjonen. Hvis det er sånn at det ikke finnes noen til å ta vare på meg så er det jo sånn da. Jeg kan si at når jeg er så gammel så har jeg definitivt levd ferdig livet mitt. Er allerede veldig fornøyd med det jeg har gjort og oppnådd nå som 45- åring. 

Anonymkode: 62f42...5dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Flere og flere velger å forbli barnløse, og jeg synes det er bra at folk velger selv de livene de ønsker. Men det blir jo mer problematisk når man er eldre og ikke har pårørende, og jeg lurer på hva deres tanker er om dette. Tror dere samfunnet i fremtiden er mer forberedt på dette? I Japan har de store problemer med at mange er single og ensomme, og de har egne vaskeselskaper som vasker ensomme lik som ble funnet etter lang tid. ttps://www.google.com/url?sa=t&source=web&rct=j&opi=89978449&url=https://www.japantimes.co.jp/life/2025/03/31/lifestyle/kodokushi-elderly-death-cleaners/&ved=2ahUKEwj--sr7nPSRAxXyJxAIHVE-BqoQFnoECDcQAQ&sqi=2&usg=AOvVaw1dEpCwLlii8L2L5JfI_aMN

Jeg har en bekjent som er sykepleier, og hun fortalte meg at du hun jobbet i hjemmesykepleien, og for å spare tid hoppet de over husene med eldre uten pårørende. Ikke flere ganger på rad, men her og der. De med pårørende misset aldri noe. Min sykepleierbekjent fortalte også om en død pasient som ble funnet død hjemme, med alarmknappen i hånda, men den var tom for strøm. Det er sånne glipper som skjer når det ikke er noen pårørende som kan ha et overblikk, men alt er i hendene på travle sykepleiere og diverse vedtak fra et kommunalt kontor som ingen følger opp. 

Jeg har ikke noen statistikk på dette, men jeg tipper at de barnløse opplever mer vold og neglekt på sykehjem, enn de med familie som er jevnlig innom.

Dette er problemer som må løses på samfunnsnivå, men tror dere vi er på vei dit? Tror dere AI kan brukes her? Vil spesielt høre fra dere som er barnløse, hva er deres planer for alderdommen? 

PS, jeg vet at å få barn er ingen garanti for alderdommen, og ingen bør få barn kun pga dette. Og man er ikke garantert å bli gammel i det hele tatt.

Pps, grunnen til at jeg tenker på disse tingene, er at jeg og mannen kjenner klokka tikke, selvom vi var innstilt på å ikke få barn. 

Anonymkode: 5d86e...389

Bekymringene dine er reelle. Få barn! Klem fra gammel sykepleier 

Anonymkode: 127b3...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bekymringene dine er reelle. Få barn! Klem fra gammel sykepleier 

Anonymkode: 127b3...ff7

Man får ikke barn for å få noen til å passe på seg i alderdommen. Virkelig. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Håper du ikke bruker opp all din dyrbare energi på bekymre deg for de uten barn og hvordan de ev skulle "melke" samfunnet fordi de ikke har pårørende. Etter mange år inne på sykehjem som pleier, observerer jeg at ikke de med barn som dår mest besøk, men kanskje Gerd eller Ola får besøk av sine venner fra at langt liv innen forening, klubber o.l.

Anonymkode: b8f8b...0b6

Dette er bare tull! Nærmeste slektninger, spesielt døtre, besøker uten tvil mest. Når du er 90 pluss er vennene dine knapt på beina eller døde for lengst. Hilsen sykepleier med årstider eldreomsorg 

Anonymkode: 127b3...ff7

[HMK]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Mine foreldre har/hadde to barn. Begge flyttet hjemmefra 18 år gamle - mange mil unna. Besøkte i ferier. Så fikk vi partnere, ene flyttet ut av landet. Besøkene ble kortere og sjeldnere. Ingen flyttet hjem igjen. Det gikk stort sett i en telefon i uka. 

De har fått tilbud om å flytte etter, til og med sokkelleilighet, men ville jo ha vennene, eneboligen og hagen. 

Så kom pandemi - to-tre ensomme år. Så fulgte sykdom og død. Selvfølgelig fikk de da en del besøk og hjelp. Men med egne familier og geografisk avstand så falt det stort sett på hjemmesykepleie, frivillighetssentralen og betalte løsninger. 

Nei... å få barn er ingen garanti i disse dager. Man flytter ikke hjem til bygda lenger. Man lager sitt eget nettverk, og lever travle liv. 

Så når jeg tok beslutning om å ikke få barn så var ikke frykten for alderdommen i tankene mine en gang. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Her snakker du jo litt mot pårørendes erfaringer. Er det noe vi vet så er det at ekstremt mye ansvar legges på pårørende, som utfører omsorgsoppgaver en mass og sparer det offentlige for store summer hvert år. Svært mange flytter IKKE langt vekk. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en nabo uten pårørende som fikk veldig ustabil oppfølging, jeg har ingen problemer med å tro at det er «lettere» å la det glippe hos en som henne der oddsa for at det blir problemer er lavere enn for noen som har pårørende som følger med med ørneblikk. 
Det er ganske menneskelig det å velge den veien som har minst hindringer og folka som jobber i hjemmesykepleien har så desperat behov for mer tid og resurser at det går jo ikke å rekke over alt. 
Svigermor hadde også ustabil levering av tjenester fordi hun var snill og tålmodig, alltid takka for alt og gjorde sitt beste for å bidra. Der sa de det rett ut at de av og til måtte prioritere de som roper høyest selv om behovene var omtrent like store. Dette var i to forskjellige fylker også så det taler jo for at problemet er systematisk. Ikke personlig uegnethet eller noe slikt om de som jobber i hjemmesykepleien.

Anonymkode: 022b0...429

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Flere og flere velger å forbli barnløse, og jeg synes det er bra at folk velger selv de livene de ønsker. Men det blir jo mer problematisk når man er eldre og ikke har pårørende, og jeg lurer på hva deres tanker er om dette. Tror dere samfunnet i fremtiden er mer forberedt på dette? I Japan har de store problemer med at mange er single og ensomme, og de har egne vaskeselskaper som vasker ensomme lik som ble funnet etter lang tid. ttps://www.google.com/url?sa=t&source=web&rct=j&opi=89978449&url=https://www.japantimes.co.jp/life/2025/03/31/lifestyle/kodokushi-elderly-death-cleaners/&ved=2ahUKEwj--sr7nPSRAxXyJxAIHVE-BqoQFnoECDcQAQ&sqi=2&usg=AOvVaw1dEpCwLlii8L2L5JfI_aMN

Jeg har en bekjent som er sykepleier, og hun fortalte meg at du hun jobbet i hjemmesykepleien, og for å spare tid hoppet de over husene med eldre uten pårørende. Ikke flere ganger på rad, men her og der. De med pårørende misset aldri noe. Min sykepleierbekjent fortalte også om en død pasient som ble funnet død hjemme, med alarmknappen i hånda, men den var tom for strøm. Det er sånne glipper som skjer når det ikke er noen pårørende som kan ha et overblikk, men alt er i hendene på travle sykepleiere og diverse vedtak fra et kommunalt kontor som ingen følger opp. 

Jeg har ikke noen statistikk på dette, men jeg tipper at de barnløse opplever mer vold og neglekt på sykehjem, enn de med familie som er jevnlig innom.

Dette er problemer som må løses på samfunnsnivå, men tror dere vi er på vei dit? Tror dere AI kan brukes her? Vil spesielt høre fra dere som er barnløse, hva er deres planer for alderdommen? 

PS, jeg vet at å få barn er ingen garanti for alderdommen, og ingen bør få barn kun pga dette. Og man er ikke garantert å bli gammel i det hele tatt.

Pps, grunnen til at jeg tenker på disse tingene, er at jeg og mannen kjenner klokka tikke, selvom vi var innstilt på å ikke få barn. 

Anonymkode: 5d86e...389

At hjemmesykepleien systematisk kansellerer besøk til de som ikke har pårørende er vrøvl. Her høres det dessverre mest ut som om din bekjente droppet besøk på arbeidslisten for å gi seg selv mindre å gjøre, og valgte ut brukere som h*n trodde ga lavest risiko for å bli oppdaget.

Har selv jobbet som leder i hjemmesykepleien i over et tiår, og har ved et tilfelle avdekket en medarbeider som droppet å besøke en bruker, og journalførte at besøket var gjennomført. Vedkommende hadde ingen pårørende, men ringte selv inn neste morgen og etterlyste besøket. Medarbeideren fikk valget mellom å si opp selv eller bli sagt opp.

 

De aller fleste besøker sine eldre familiemedlemmer, og selvsagt blir de som ikke har egen familie oftere sittende alene enn de som har nær familie. Når man blir eldre er vennene ofte døde eller ved dårlig helse. Å støtte seg til venner i denne livsfasen er derfor sjelden bærekraftig. 

Anonymkode: 22ec3...f28

[AnonymBruker]

HMK skrev (11 minutter siden):

Her snakker du jo litt mot pårørendes erfaringer. Er det noe vi vet så er det at ekstremt mye ansvar legges på pårørende, som utfører omsorgsoppgaver en mass og sparer det offentlige for store summer hvert år. Svært mange flytter IKKE langt vekk. 

Jeg snakker jo som en pårørende... i fem omganger til og med, når du regner med besteforeldre. 

Jeg har hatt et utmerket samarbeid med både avdeling på sykehus, sykehjem, og ikke minst hjemmesykepleien opp gjennom. Når jeg var på besøk så avtalte vi sjeldnere besøk og færre oppgaver - men medisiner og bad var det uaktuelt å ta, og heller ikke noe press på. Når jeg ikke var på besøk så gjorde de oppgaver utover det de er forpliktet til. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har jobbet på sykehjem og de som har det best er de barnløse. De koser seg med hverandre, fyller dagene med venner, kortspill og tv. De med barn vanter bare på barna (som ikke kommer…)

Anonymkode: efd23...9da

Godg poeng, og sånn tror jeg også det er. Så det er egentlig ikke det å være ensom som bekymrer meg. Det er det å være en glemt sak som ingen kjemper for. Altså, det har vært så utrolig mye jobb med egne eldre foreldre, og jeg tror faktisk ikke at en kommune vil gjøre like mye. Det er jo de pårørende som er koordinator for alle tjenester og hjelpemidler. Jeg håper vi i fremtiden kan få utnevnt en koordinator av kommunen (for de uten pårørende), som faktisk har tid til å bli litt kjent med den eldre og kan tale ens sak. Men det er sikkert for dyrt. Ts 

PS, det var jo også den horrible reportasjeserien for en tid tilbake hvis de presenterte sakene til de som døde glemt og ble funnet lenge etterpå pga lukt. Husker spesielt en dame som lå helt mumifisert i kjølerommet på sykehjemmet. Det var skjedd en glipp fordi ingen pårørende hadde etterlyst begravelsen hennes. Den traff meg skikkelig, og jeg er så redd for å ende opp sånn. 

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er problemer som må løses på samfunnsnivå, men tror dere vi er på vei dit? Tror dere AI kan brukes her? Vil spesielt høre fra dere som er barnløse, hva er deres planer for alderdommen? 

Min plan er å sjekke ut når/hvis jeg blir så skrøpelig at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Det ser jeg ikke på som et verdig liv.

Anonymkode: 79126...6d5

[AnonymBruker]

Daria skrev (42 minutter siden):

Det er mulig din bekjente har høy kredibilitet, men både arbeidsmoral, mennrskesyn og yrkesstolthet er på et sjokkerende lavmål.

Jeg er både singel, barnløs og ufør i en alder av 45, og alderdom er ikke noe jeg bruker tid på å bekymre meg over. Så mye kan skje de neste 30 årene, fra ny teknologi til verdens undergang (som føles stadig mer som en faktisk mulighet) og ikke minst egen død.  Man har ingen garantier, hverken med eller uten barn - jeg er mer opptatt av å ha det bra nå.

Jeg er også ufør etter en alvorlig ulykke i starten av tyveårene. Det tok meg mange år med rehabilitering for å bli noenlunde grei, så det er først nå som 30+ jeg føler meg faktisk igang med livet mitt. Jeg er også redd for krig, klimaendringene og alt dette, så ser jo at det smarte valget er å la være å få barn. Da har jeg og mannen kun hverandre og dyrene våre å passe på. Vi har det veldig bra sånn vi har det. 

Kan jeg spørre om du alltid har stått støtt i valget om å være barnløs? For meg har det alltid vært bølger med savn og ønske når jeg har eggløsning, men så går det over igjen og jeg er fornøyd som barnløs. Er det samme hos deg? TS 

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Fornuftige refleksjoner.

Vil bare starte med å si at jeg ser at jeg i enda større grad skulle skrevet "dette er meg, og min situasjon, go mine tanker". Jeg mente ikke å generalisere. 

Jeg tror du må legge tanker om ensomhet til side. Og virkelig kjenne på det reelle barneønsket du og mannen har - det er med det utgangspunkt du må ta valget. 

Og en annen refleksjon; som du også selv peker på. Et menneske trenger ett nettverk. Jeg har som jeg såvidt berørte vært i en situasjon med eldre foreldre, og da er søsken virkelig gull. Og resten av "hæren" som har stilt opp hver gang livet har krevd det. Så det jeg utfordrer litt på er om det er riktig ovenfor et barn å bringe det inn i samme situasjon? 

Anonymkode: eb7bc...af0

Jeg ser hva du mener om å sette et barn i samme situasjon som vi selv er i. Så det blir å prøve på to og håpe vi rekker det. Verken jeg eller mannen har trivdes som enebarn, så det er ikke noe jeg selv ønsker å få heller. Og så tror/håper jeg nettverksbygging blir lettere med barn, da man får mye gratis gjennom alt fra barnegrupper til Fau. 

Anonymkode: 5d86e...389

[Daria]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan jeg spørre om du alltid har stått støtt i valget om å være barnløs? For meg har det alltid vært bølger med savn og ønske når jeg har eggløsning, men så går det over igjen og jeg er fornøyd som barnløs. Er det samme hos deg? TS 

Anonymkode: 5d86e...389

Det har vel aldri vært noe veldig bevisst valg, det ble bare sånn - jeg traff ikke noe dugelig farsemne da det kunne vært aktuelt, lette uansett ikke så aktivt og innså at jeg trivdes både som singel og barnløs. Det var en gang et ønske - større da jeg var 25 enn da jeg var 35 (min biologiske klokke gikk åpenbart feil vei...) - men det har aldri vært et savn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Mine tanker om min alderdom er som følger: 

- Håper på at mannen lever sånn ca like lenge som meg og at vi er friske nok til å ta være hverandre og oss selv. 

- Vi skal ansette personale i hjemmet med egne oppsparte midler. 

- Vi har nevøer og nieser og søsken som kan hjelpe oss med å ta vare på oss hvis vi skulle trenge hjelpen deres, spesielt hvis det mentale svikter så vi ikke klarer å følge opp våre ansatte på en god nok måte. 

- Hvis ikke noe går som ønsket så får det vel være sånn da og så får vi ta en dag om gangen og anpasse oss situasjonen. Hvis det er sånn at det ikke finnes noen til å ta vare på meg så er det jo sånn da. Jeg kan si at når jeg er så gammel så har jeg definitivt levd ferdig livet mitt. Er allerede veldig fornøyd med det jeg har gjort og oppnådd nå som 45- åring. 

Anonymkode: 62f42...5dc

Dette hadde jo vært kjempefint, hvis det kunne bli sånn. Håper du og mannen din får det sånn som det. For meg og minn mann er vi ikke helt i den situasjonen da vi er helt uten familie foruten eldre foreldre, det er litt derfor jeg ønsker å skape min egen familie. Vi har heller ikke så god økonomi som det høres ut som dere har. Ts

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Dette er bare tull! Nærmeste slektninger, spesielt døtre, besøker uten tvil mest. Når du er 90 pluss er vennene dine knapt på beina eller døde for lengst. Hilsen sykepleier med årstider eldreomsorg 

Anonymkode: 127b3...ff7

Her i nord stemmer dette dårlig. Med mindre man trives å jobbe med mennesker - som jeg gjør. Ellers er det fiske, langtransport og matbutikk. Ønsker man noe mer, er det mange arbeidsflykninger som kun er hjemme på ferie. Og det passer dårlig med å besøke foreldre etter jobb.

Anonymkode: b8f8b...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan jeg spørre om du alltid har stått støtt i valget om å være barnløs? For meg har det alltid vært bølger med savn og ønske når jeg har eggløsning, men så går det over igjen og jeg er fornøyd som barnløs. Er det samme hos deg? TS 

Anonymkode: 5d86e...389

Ikke meg du spør. 

Men jeg skulle ha barn, jeg. Det er jo det man gjør. Traff også en fantastisk mann, kom oss inn på boligmarkedet, giftet oss. Vi utsatte litt, men bestemte oss så for at det var på tide. Det gikk ikke. Ok, prøverørsforsøk, Mislykket. Flott, da kan vi gjennomføre den ferieturen, og jeg slipper å gjøre endringer i den jobbreisen. 

Det jeg leste om på forum og andre steder, om det store barneønsket, den følelsmessige belastningen, alt det der, følet jeg aldri på. En dag stod jeg på badet med en negativ graviditetstest og følte en slags lettelse, for jeg ville ikke ha noen endring i et liv jeg var så lykkelig i. Tok praten med mannen, og vi bestemte oss for å vente - selvfølgelig med forståelse for at alder hos meg på et tidspunkt ville bli en faktor på toppen av fertilitetsproblem hos han. 

Jeg er nesten 50. Jeg har spøkt med at jeg gjerne skulle hatt fiks-ferdige voksne, friskse og vellykkede barn. Men jeg har ikke angret en eneste gang på å droppe de 20+ årene du må gjennom før du kommer dit. 

Anonymkode: eb7bc...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg snakker jo som en pårørende... i fem omganger til og med, når du regner med besteforeldre. 

Jeg har hatt et utmerket samarbeid med både avdeling på sykehus, sykehjem, og ikke minst hjemmesykepleien opp gjennom. Når jeg var på besøk så avtalte vi sjeldnere besøk og færre oppgaver - men medisiner og bad var det uaktuelt å ta, og heller ikke noe press på. Når jeg ikke var på besøk så gjorde de oppgaver utover det de er forpliktet til. 

Anonymkode: eb7bc...af0

Men her peker du på selve kjernen. Du hadde et samarbeid med alle disse etatene om den eldre. Og det er nettopp der jeg tror det kqn bli ille hvor de uten den pårørende til å gjøre dette. Da er det en overarbeidet fastlege og en demenskoordinator, hvis du har demens. Det er da glipper skjer, og det er nettopp en slik stilling jeg håper på i fremtiden, som gjør alt du gjorde for å koordinere hjelp og sende søknader, klage på vedtak og alt det der.

For det å ha noen å drikke en kopp kaffe med kan man få besøksvenn for. Husvask og praktisk hjelp kan bestilles. Men det er den der koordineringen og faktisk følge det opp som ikke finnes i det offentlige idag. Ts 

Anonymkode: 5d86e...389

[AnonymBruker]

Hvordan kan man ha planer for alderdommen? Man vet jo ikke hva som skjer i morgen. Og når det gjelder pårørende, har jeg ingen allerede nå, og jeg er bare 40. 

Anonymkode: caa4b...44d