Damen er gravid og sur

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ser du ingen forskjell på en gravid kvinne full av hormoner og en vanlig sur gubbe? Ikke i det hele tatt?

Anonymkode: 99c91...b04

Og menn har ikke hormoner mener du?

Anonymkode: ed53f...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Og menn har ikke hormoner mener du?

Anonymkode: ed53f...a55

En mann kan ikke gjennomgå noe som i det hele tatt likner på en graviditet.

Anonymkode: c8399...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

En mann kan ikke gjennomgå noe som i det hele tatt likner på en graviditet.

Anonymkode: c8399...763

Finnes ikke noen unnskyldninger for ikke å ta seg sammen.

Anonymkode: ed53f...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Finnes ikke noen unnskyldninger for ikke å ta seg sammen.

Anonymkode: ed53f...a55

Nei, problemet er menn som har for dårlig kustus på kvinnene sine.

Anonymkode: c8399...763

[katties]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min datter fra tidligere hadde spurt om hun kunne fortelle moren sin at hun skulle bli storesøster. Det ble litt stille før samboer sa at det kunne hun. Fikk kjeft for det noen uker etterpå av samboer at samboer skulle fortelle venninnene sine  det først og at de nærmeste skulle vite det før alle andre, men hun hadde jo sagt det var greit. I ettertid sa sambo at hun syns det var vanskelig å si nei til stedatteren. Dette fikk jeg kjeft for. 

Anonymkode: 986c1...433

Da må hun lære seg å si ifra om at hun trenger tid til å tenke litt på dette. Man trenger faktisk ikke alltid gi folk et svar med en gang de spør, og hvordan kunne du vite at hun ville fortelle de nærmeste først? Ble det faktisk et problem at de nærmeste ikke fikk vite det av henne? Eller fikk de bare vite senere. Er det virkelig så utrolig viktig at de fikk vite det senere, men av henne?

Her er hovedproblemet (og dette kommer til å dukke opp ofte med barn, så det må man lære seg å takle): Det oppstod en situasjon som hun ikke forventet og ikke hadde noen "beste måte" å håndtere på. Mitt beste tips: har man en uggen følelse om at noe kan bli galt og det ER mulig å ta seg tid til å tenke litt, så ta den tida til å tenke. Hvorfor mente hun det var din skyld? Akkurat hva var det hun sa du burde ha gjort annerledes? Tok du datteren sin side, og så sa i ettertid at det hele var at damas valg, eller tok hun valget hun tok uten noe press utenifra?

Endret 5. januar av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde det vært en kvinne som skrev at mannen forandrer seg når kvinnen er gravid, hadde det haglet inn med «rødt flagg», «dump ham», «for en idiot»+++++++++ 😉

Anonymkode: 78741...0ed

Ja, for de to kan sammenlignes. 

 

Anonymkode: 0b3be...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så nyttig innspill.

Det er mulig å være et dugelig menneske og en god partner, ved å spørre og tilby.

Anonymkode: c8399...763

Det tror jeg ikke det er så mange som er uenig i, men det går begge veier.

Det er mulig, og veldig lurt å kunne si "Jeg føler meg helt dritt i dag". "Kunne du ha gjort meg den tjenesten å..."

Anonymkode: 66018...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

En mann kan ikke gjennomgå noe som i det hele tatt likner på en graviditet.

Anonymkode: c8399...763

Ikke helt enig. Jeg har kramper i anus flere ganger i måneden, hele året. Jeg vil tørre å påstå at måten de utarter seg på og smertenivået kan sammenlignes med tortur og muligens seige rier som gradvis bygger seg opp helt til de slipper taket like sakte over 2 timer om gangen. Det er ren tortur og gjør meg helt grønnsak, og vrir meg på gulvet.

Dette er ikke en "jeg har det værre enn gravide kvinner kommentar" men et eksempel på at menn kan ha det jævlig de også.

Når det er sagt så er jeg enig i at TS selvsagt må stille opp for kvinnen, og det kan det godt hende han gjør, men vi må ikke glemme at enkelte gravide kvinner kan være ganske så urimelige også.

Anonymkode: 66018...4f3

[AnonymBruker]

Tenker at du ts, må si i fra på en skikkelig måte til samboeren din. Blant annet forklare henne at ditt barn er din aller nærmeste, og at det er en selvfølge at hun også skal slippe å måtte holde sånne store ting hemmelig for sin mamma. For sånt er ikke greit å gjøre mot en barn, for dette er selvsagt noe barnet vil ha masse tanker, følelser og sannsynligvis noen bekymringer rundt også. 
 

Jeg er uenig med mange her, man skal ikke finne seg i urimeligheter og drittoppførsel fra noen, til tross for hormoner. Man må som voksen faktisk ta seg sammen, og ikke bli stygge med de rundt seg. De færreste av oss godtar slikt oppførsel fra ungdommene våre, som også er fulle av hormoner, og som i tillegg har en hjerne i full utvikling. Vi voksne har i det minste en ferdig utviklet hjerne. 

Anonymkode: 9a185...1ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min datter fra tidligere hadde spurt om hun kunne fortelle moren sin at hun skulle bli storesøster. Det ble litt stille før samboer sa at det kunne hun. Fikk kjeft for det noen uker etterpå av samboer at samboer skulle fortelle venninnene sine  det først og at de nærmeste skulle vite det før alle andre, men hun hadde jo sagt det var greit. I ettertid sa sambo at hun syns det var vanskelig å si nei til stedatteren. Dette fikk jeg kjeft for. 

Anonymkode: 986c1...433

Skjønner veldig godt at dette er vanskelig og oppleves som ugreit. Her tenker jeg det er viktigst å lytte og annerkjenne hennes følelser for å la det ligge.  Hun trengte antagelig å få det ut og du er hennes nærmeste.

Jeg sier allikevel ikke det er riktig av henne å kjefte på deg for det. 

Anonymkode: 4fe3a...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dump henne!

Anonymkode: d6bc9...b76

Det hadde ikke gått så lang tid før dette hadde vært et faktum. Surhet er noe jeg ikke godtar, annet enn over svært kort tid. Enten får man kontroll på deg selv og slutter å være sur, eller så holder man seg unna til saltsyren har forlatt hodet sitt.

Å øse sin egen surhet ut over andre er aldri greit, annet enn der og da om det er noe prekært.

Anonymkode: 62263...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenker at du ts, må si i fra på en skikkelig måte til samboeren din. Blant annet forklare henne at ditt barn er din aller nærmeste, og at det er en selvfølge at hun også skal slippe å måtte holde sånne store ting hemmelig for sin mamma. For sånt er ikke greit å gjøre mot en barn, for dette er selvsagt noe barnet vil ha masse tanker, følelser og sannsynligvis noen bekymringer rundt også. 
 

Jeg er uenig med mange her, man skal ikke finne seg i urimeligheter og drittoppførsel fra noen, til tross for hormoner. Man må som voksen faktisk ta seg sammen, og ikke bli stygge med de rundt seg. De færreste av oss godtar slikt oppførsel fra ungdommene våre, som også er fulle av hormoner, og som i tillegg har en hjerne i full utvikling. Vi voksne har i det minste en ferdig utviklet hjerne. 

Anonymkode: 9a185...1ff

Ditt siste avsnitt sier alt.

Anonymkode: 62263...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ikke helt enig. Jeg har kramper i anus flere ganger i måneden, hele året. Jeg vil tørre å påstå at måten de utarter seg på og smertenivået kan sammenlignes med tortur og muligens seige rier som gradvis bygger seg opp helt til de slipper taket like sakte over 2 timer om gangen. Det er ren tortur og gjør meg helt grønnsak, og vrir meg på gulvet.

Dette er ikke en "jeg har det værre enn gravide kvinner kommentar" men et eksempel på at menn kan ha det jævlig de også.

Når det er sagt så er jeg enig i at TS selvsagt må stille opp for kvinnen, og det kan det godt hende han gjør, men vi må ikke glemme at enkelte gravide kvinner kan være ganske så urimelige også.

Anonymkode: 66018...4f3

Jeg er helt sikker på at ingen her er klar over at menn også kan ha smerter. Men, så handlet ikke min kommentar om smerter, men om hormoner, og med tanke på hormoner finnes det ikke noe sammenliknbart hos menn.

Anonymkode: c8399...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Min datter fra tidligere hadde spurt om hun kunne fortelle moren sin at hun skulle bli storesøster. Det ble litt stille før samboer sa at det kunne hun. Fikk kjeft for det noen uker etterpå av samboer at samboer skulle fortelle venninnene sine  det først og at de nærmeste skulle vite det før alle andre, men hun hadde jo sagt det var greit. I ettertid sa sambo at hun syns det var vanskelig å si nei til stedatteren. Dette fikk jeg kjeft for. 

Anonymkode: 986c1...433

Det er jo ganske urutinert av DERE TO å fortelle det til et barn tidligere enn dere tenker å fortelle det til folk rundt dere. 

Er det stor aldersforskjell mellom deg og samboer? Slik du skriver så antar jeg at hun ikke har barn fra før. Husk at alt som skjer i svangerskapet, fødsel og barsel er hennes "første". Jeg ville støttet henne i at det er noe hun fortjener å kjenne på, MEN at hun må akseptere at dette blir din datters mange "første" som storesøster. Foreslå at de to kan bonde litt kanskje? For dette blir garantert ikke den første gangen denne type konflikt vil oppstå.

Anonymkode: 264f8...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er helt sikker på at ingen her er klar over at menn også kan ha smerter. Men, så handlet ikke min kommentar om smerter, men om hormoner, og med tanke på hormoner finnes det ikke noe sammenliknbart hos menn.

Anonymkode: c8399...763

Oi, "alle", ikke "ingen.

Anonymkode: c8399...763

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Merker på samboeren min at hun er mye mer sur nå som hun går gravid og tar plutselig opp problemer som ikke er et problem. Jeg holder bare kjeft, men det blir og feil. Trenger tips til hvordan jeg skal takle det. 

Anonymkode: 986c1...433

Kan disse problemene fikses? Er det småting hun irriterer seg over som du kan hjelpe henne med å fikse? 

Har du litt mer spesifikke eksempler?

Er hun bare litt dårlig humør som ett symptom på noen som sliter eller er hun helt urimelig? 

Når du sier at det blir og feil, mener du at hun synes det blir feil at du ikke sier noe eller synes du det blir feil at du skal ta imot å holde kjeft? (Spør bare fordi jeg prøver å forstå situasjonen). 

Når du sier ting som ikke egentlig er ett problem er det din definisjon eller vet du at hun mener det samme?

Det er jo ikke veldig mye å gå etter her så jeg vil bare svare litt generelt. Jeg synes man skal være litt raus og tålmodig med mennesker man vet har det tungt/vanskelig/strever enten det er graviditet eller andre ting. Men, man trenger ikke å finne seg i absolutt alt. Å det går an å sette noen grenser uten å være en dritt når man gjør det. Utover det, snakk sammen når ting er rolig, bli enige om hvordan dere vil ha ting, hvordan dere best kan støtte hverandre og hvor grensen går mellom å være litt irritabel og å oppføre seg dårlig. Sprekker skjer nesten garantert, men da kan man iallefall ha noen strategier i bakhånd og kanskje hjelper det litt når man sier fra at ting har blitt snakket om. 

Utover det, overse det du kan der du vet at det er bare hormoner og følelser som herjer. Vær litt på tilbudssiden, gjør litt ekstra, vis omsorg. Begynner det å gnistre så kan man jo forsøke å snu det med å gjøre noe fint eller vise omsorg, skifte fokus til der hvor skoen trykker istedet for å bli defensiv selv og bli med på krangel. Prøv å være litt i forkant. 

Når jeg sier overse så mener jeg ikke overse direkte spørsmål osv for det er fort like provoserende som ett kranglete svar. Mener heller at man skal prøve å overse tone eller oppførsel (innen rimelighetens grenser) man kanskje ikke hadde funnet seg i til vanlig når man vet at det er en grunn til at det blir sånn som er vanskelig å kontrollere. Og blir det for ille så får man heller si det. At dette er ikke greit og denne diskusjonen tar vi ikke nå. 

[katties]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tenker at du ts, må si i fra på en skikkelig måte til samboeren din. Blant annet forklare henne at ditt barn er din aller nærmeste, og at det er en selvfølge at hun også skal slippe å måtte holde sånne store ting hemmelig for sin mamma. For sånt er ikke greit å gjøre mot en barn, for dette er selvsagt noe barnet vil ha masse tanker, følelser og sannsynligvis noen bekymringer rundt også. 
 

Jeg er uenig med mange her, man skal ikke finne seg i urimeligheter og drittoppførsel fra noen, til tross for hormoner. Man må som voksen faktisk ta seg sammen, og ikke bli stygge med de rundt seg. De færreste av oss godtar slikt oppførsel fra ungdommene våre, som også er fulle av hormoner, og som i tillegg har en hjerne i full utvikling. Vi voksne har i det minste en ferdig utviklet hjerne. 

Anonymkode: 9a185...1ff

Å ikke normalisere drittoppførsel fra noen er én ting. Du høres mer ut som en kranglefant som tror at du har rett til å bli like sint på noen, til tross forat du ikke hverken har samme hormoner, vonder eller problemer. Din oppførsel kan ikke forklares med hormoner - da tar du bevisste dårlige valg i stedet for å prøve å forstå og roe ned en situasjon, eller har dårlig innsikt i hvordan folk kan bli påvirket av ulike ting. Jeg er en av dem som var veldig emosjonelt stabil under graviditetene, men jeg kan likevel forestille meg at det ikke er tilfellet for alle. 

Ditt første avsnitt underbygger at du virkelig er kranglete og har problemer med å se ting fra andres synspunkt. 

Endret 5. januar av katties

[AnonymBruker]

katties skrev (4 minutter siden):

Å ikke normalisere drittoppførsel fra noen er én ting. Du høres mer ut som en kranglefant som tror at du har rett til å bli like sint på noen, til tross forat du ikke hverken har samme hormoner, vonder eller problemer. Din oppførsel kan ikke forklares med hormoner - da tar du bevisste dårlige valg i stedet for å prøve å forstå og roe ned en situasjon, eller har dårlig innsikt i hvordan folk kan bli påvirket av ulike ting. Jeg er en av dem som var veldig emosjonelt stabil under graviditetene, men jeg kan likevel forestille meg at det ikke er tilfellet for alle. 

Ditt første avsnitt underbygger at du virkelig er kranglete og har problemer med å se ting fra andres synspunkt. 

Aldri har jeg sett større feiltolkning av et innlegg noensinne.

Anonymkode: 62263...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Klarer hun ikke å si dette uten at han spør?

Kvinner pleier vanligvis å skryte av at de er så flinke på kommunikasjon sammenlignet med menn.

Anonymkode: ed53f...a55

Når man bruker energi på høyde med å løpe et maraton hver dag, tennene løsner og kroppen verker, er kanskje ikke da man er på topp hva kommunikasjon angår. 

Du må gjerne løpe et maraton og så være god på kommunikasjon i det du nærme seg mållinja, men erfaringsmessig tenker man ikke på stort annet akkurat da. 

Anonymkode: 08c11...24b

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert at hun lager problemer av ting som ikke er et problem. Det er godt mulig at hun tar opp ting som har vært problem (for henne) lenge, og hormonkjøret gjør at hun har lavere terskel for å si ifra. 
Jeg kjenner igjen fra egne opplevelser. Jeg står i hormonsvingninger pga overgangsalder, og blir oftere sint enn før. Men tingene jeg tar opp er ikke nye. Det er bare tålmodigheten som er mindre, så jeg bruker ikke så mye energi på å glatte over som tidligere. Mannen trodde i starten at jeg ble sint for ting jeg aldri har brydd meg om, men det stemmer ikke. 
Løsningen for oss kom da jeg innså dette selv, og nå er jeg blitt flinkere å si ifra om ting før jeg når et punkt der jeg blir sint. I stedet for at jeg henger opp det våte håndkleet hans hver dag i årevis til jeg eksploderer, så sier jeg ifra så grunnen til irritasjonen kan fikses. Selv om han synes det er unødvendig å henge opp håndkleet så forstår han at det vil komme mugg på det hvis det blir liggende vått over tid, så når jeg kommuniserer rolig at han må henge det opp så gjør han det. Tidligere trodde han at dette overhodet ikke var noe jeg irriterte meg over, og at jeg bare hang det opp for ham fordi jeg er mer opptatt av å ha det ryddig. (Dette er et hypotetisk eksempel, akkurat dette er han logisk nok til å vite uten at jeg må si ifra.)

Snakk sammen på et tidspunkt hun ikke er sint. Fortell at du synes det er vanskelig når du oppfatter henne som irrasjonelt sint, men at du ønsker at dere sammen skal prøve å gjøre denne perioden lettere å håndtere for begge to. Du trenger at hun kommuniserer før hun blir sint. Hun trenger kanskje at du tar det hun ser på som problemer seriøst selv om det ikke er et problem for deg, og at du strekker deg litt ekstra for henne. Prøv å få til en mentalitet der dere står sammen mot dette hormonmonstert (kall det gjerne et navn, så er det lettere for henne å separere seg selv fra dette monsteret) og at det ikke er deg mot henne og monsteret. 

Anonymkode: e3ea6...0ac