Traumebånd til mor?

[AnonymBruker]

Har et veldig anstrengt forhold til moren min som har begynt å tære på psyken. Hun gjør meg, i en alder av 47 år deprimert. Vi har aldri hatt noe godt forhold men lurer på om jeg er fanget i et eller annet slags traumebånd? Noen gang føler jeg for å bryte kontakten helt. 

Min mor har vokst opp som bortskjemt. Hun har så vidt været ute av bygda hun bor i. Er veldig bygdedyr. Veldig dømmende overfor andre mennesker og opptatt av fasade. Min far var periodealkoholiker, men verdens snilleste. Han ble ikke slem eller høylydt da han var full, bare satt der og var fjern. Fikk ikke kontakt med han noe som var hjerteskjærende da jeg elsket han så høyt. Det var jo han som tok meg med på ting, og det er kun han jeg kan huske klemme meg, kysse meg og lese eventyr for meg. Moren min ville fra så tidlig jeg husker at jeg helst ikke skulle gjøre noe. Ikke ha med venner hjem (likte ikke og snakket stygt om bestevenninnen min), ikke dra til venner. I en alder av 10 år fikk jeg beskjed om å være hjemme og slappe av. Jeg kan ikke huske noe nærhet med min mor, husker egentlig bare at jeg ble kjeftet på. Særlig når han hadde vært full. Da måtte jeg omtrent liste meg på tå fordi hun tok ut all aggresjon mot han på meg. Jeg fikk ikke lov til å være trist når jeg var liten for hun sa " ikke vær lei deg for da blir jeg lei meg også".  Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, storesøsteren min flyttet også tidlig. Hun flyttet fire timer unna.

Da jeg var i 30 årene flyttet jeg hjem, rett ved siden av foreldrene mine. Pappa ble da syk og var syk i mange år før han døde for to år siden. Han hadde også hatt kreft og led av fatigue, hadde dårlig pust og orket ikke mye. Han hadde også mye nerver. Enkelte dager var så dårlige for han at han gjemte seg under dyna og bare forsøkte sove vekk alt. Da ble min mor sint på han. Fornærmet over at hun måtte spise middag alene. Det var jeg som fikk gå inn og gi han vann, passe på at han fikk i seg medisiner, sørge for å få han til legen når han ble for syk. Frem til han en dag døde der i senga si da han sov. Rett etter hans død var jeg og min søster helt knust. Mamma reagerte med å begynne kaste alle hans ting dagen etter han døde. Som om hun hadde bodd med djevelen selv. Vår snille, gode pappa som bare var god mot alle. Han hadde gitt henne alt. Hus, bil, penger. Hun jobbet lite og kunne bare spare alt hun tjente. Da han døde han hun flere millioner på konto og eide et stort nedbetalt hus. Hun har blitt svært gjerrig etter at hun må bruke av sine egne (egentlig hans) penger. Min søsters barn fikk 2000 kr hver til jul nå og da begynte hun rope at hun ikke gidder det mer, at hun skal begynne spare. Og kritiserer deres valg av utdannelse. Man må da bli hjelpepleier, sykepleier, vernepleier eller lærer. Alt annet har hun ingen forståelse for.

Hun har etter min far døde begynt gå meg mer og mer på nervene. Pappa var hennes rolige motpart som ba henne roe seg ned når hun ble for hysterisk. For hun har en indre uro som gjør at hun ikke klarer slappe av. Nesten manisk. 

Jeg har et avstandsforhold og har lyst til å flytte til han, men vil da befinne meg mange timer unna. Må ta fly hvis jeg skal rekke hjem i løpet av dagen. Men jeg har jo så dårlig samvittighet. For hun må ha hjelp til alt teknisk på telefonen, betale regninger osv. Pappa gjorde alt sånt for henne, da han døde kunne hun ikke bruke nettbanken, og må fortsatt ha hjelp selv om vi har forsøkt lære henne det. Hun kunne ikke fylle bensin heller for det gjorde han for henne hver søndag. Om sommeren må jeg klippe gresset jevnlig. Gud forby at naboene ser at gresset har blitt langt. Hun blir alltid litt sur når jeg sier jeg skal på feire for da bekymrer hun seg over at gresset skal bli langt. Hun har møtt min kjæreste og var hyggelig mot han, men har sagt at jeg heller skal finne meg en som bor nærmere og helst er håndverker sånn at han kan pusse opp leiligheten min. Samme hva jeg gjør så er det liksom ikke bra nok. Og hun er negativ og synes veldig synd på seg selv. Selv om hun har nok penger, får hjelp med alt, har venner som hun er sammen med hele tiden, og har et fint hus er alt bare sorgen. Sitter der inne i det store huset sitt og sparer strøm. Har en lampe på så det ser jo nesten ut som det ikke bor noen der. Det er en så dårlig energi der inne at jeg blir dratt helt ned. Så nå vurderer jeg flytte fra henne. Overlate hagearbeid og at hun må få hjelp med andre ting, eller lære det seg selv. Hun er 78. Men jeg får altså så dårlig samvittighet, men hvorfor får jeg det når hun egentlig ikke er snill? Hverken mot meg eller søsteren min. Eller barna hennes. Er det normalt å ha en bestemor som klager på at barnebarn aldri kommer på besøk, for så å begynne rope ti meg når de faktisk skal komme at "ja de kan bare komme og jeg skal ta de i mot, men det er det eneste! " For så å begynne si at det sikkert må finnes på noe når de kommer og det er hun ikke interessert i. De kan vel være der hjemme og bare slappe av. Hvor er kjærligheten og omsorgen? Har jeg et traumebånd til min mor? Eller er jeg rett og slett en urimelig og dårlig datter?

 

 

Anonymkode: a3259...4d5

[AnonymBruker]

Vil tro du er en empatisk person og moren din drar stor nytte av det. Spiller mye på samvittigheten din. 

Du ofrer jo hele livet ditt og gleden din for en person som ikke fortjener å ha deg i livet. Du setter hun først. Og tro meg, dette blir verre. 

Som terapeuten min sa til meg når jeg sa det samme at moren min trengte hjelp og støtte til alt mulig...... Det er ikke mitt ansvar. Hun tok aldri ansvar for meg. Nå er det opp til helsevesenet eller eventuelt andre familiemedlemmer å ta hånd om hun. For fortsetter jeg, blir jeg bare sykere. Det er ikke noen tjent med. 

Flytt, nyt livet ditt og skap deg et godt liv for deg selv. Oppsøk også gjerne profesjonell hjelp så du ikke bærer på mye dårlig samvittighet og skam. 

 

Anonymkode: dffef...1f5

[snillOnkel]

Jeg synes du skal flytte til kjæresten din.
Det er ingen, heller ikke din mor, som har vondt av å lære noe nytt, som å betale regninger og fylle bensin. Det høres også ut som hun har økonomi til å betale seg ut av gressklipping. 

[AnonymBruker]

Du skrev en hel novelle. Tenk om alle skulle skrive så lange innlegg ig att på til forvente svar. 

Ulidelig 

Anonymkode: af9f3...5ff

[AprilLudgate]

Vel, mora di er ikke i vater.

Men det er ikke helt du heller som funderer på dette i en alder av 46? 
 

Bli voksen. Du trenger ikke flytte til noen. Du kan ta ansvar for eget liv - bli selvstendig?

Flytt dit du vil 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Interessant det finnes andre lignende situasjon som meg. Det er mye sprengkraft å velge sitt fremtidige liv fremfor å tillate foreldre som har levd et liv, og som er satt der til å være foreldre, rollemodeller, tilretteleggere og alt det andre som hører med. Men så får man oppvekst skader fra foreldres holdninger, ord og tale. Som bidrar en kommer i forstyrrende egne valg og bestemmelser til egen fremtid og voksen liv. Dialog med foreldre spores av. Og barn kommer i nødvergende situasjoner der man må selv ta egne bestemmelser selv om de viktigste støttespillere ikke er tilgjengelige i samvær og vennskap som oppbyggende roller, og skapende knytepunkter for trygghet og harmoni. 

Anonymkode: 1650f...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har et veldig anstrengt forhold til moren min som har begynt å tære på psyken. Hun gjør meg, i en alder av 47 år deprimert. Vi har aldri hatt noe godt forhold men lurer på om jeg er fanget i et eller annet slags traumebånd? Noen gang føler jeg for å bryte kontakten helt. 

Min mor har vokst opp som bortskjemt. Hun har så vidt været ute av bygda hun bor i. Er veldig bygdedyr. Veldig dømmende overfor andre mennesker og opptatt av fasade. Min far var periodealkoholiker, men verdens snilleste. Han ble ikke slem eller høylydt da han var full, bare satt der og var fjern. Fikk ikke kontakt med han noe som var hjerteskjærende da jeg elsket han så høyt. Det var jo han som tok meg med på ting, og det er kun han jeg kan huske klemme meg, kysse meg og lese eventyr for meg. Moren min ville fra så tidlig jeg husker at jeg helst ikke skulle gjøre noe. Ikke ha med venner hjem (likte ikke og snakket stygt om bestevenninnen min), ikke dra til venner. I en alder av 10 år fikk jeg beskjed om å være hjemme og slappe av. Jeg kan ikke huske noe nærhet med min mor, husker egentlig bare at jeg ble kjeftet på. Særlig når han hadde vært full. Da måtte jeg omtrent liste meg på tå fordi hun tok ut all aggresjon mot han på meg. Jeg fikk ikke lov til å være trist når jeg var liten for hun sa " ikke vær lei deg for da blir jeg lei meg også".  Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, storesøsteren min flyttet også tidlig. Hun flyttet fire timer unna.

Da jeg var i 30 årene flyttet jeg hjem, rett ved siden av foreldrene mine. Pappa ble da syk og var syk i mange år før han døde for to år siden. Han hadde også hatt kreft og led av fatigue, hadde dårlig pust og orket ikke mye. Han hadde også mye nerver. Enkelte dager var så dårlige for han at han gjemte seg under dyna og bare forsøkte sove vekk alt. Da ble min mor sint på han. Fornærmet over at hun måtte spise middag alene. Det var jeg som fikk gå inn og gi han vann, passe på at han fikk i seg medisiner, sørge for å få han til legen når han ble for syk. Frem til han en dag døde der i senga si da han sov. Rett etter hans død var jeg og min søster helt knust. Mamma reagerte med å begynne kaste alle hans ting dagen etter han døde. Som om hun hadde bodd med djevelen selv. Vår snille, gode pappa som bare var god mot alle. Han hadde gitt henne alt. Hus, bil, penger. Hun jobbet lite og kunne bare spare alt hun tjente. Da han døde han hun flere millioner på konto og eide et stort nedbetalt hus. Hun har blitt svært gjerrig etter at hun må bruke av sine egne (egentlig hans) penger. Min søsters barn fikk 2000 kr hver til jul nå og da begynte hun rope at hun ikke gidder det mer, at hun skal begynne spare. Og kritiserer deres valg av utdannelse. Man må da bli hjelpepleier, sykepleier, vernepleier eller lærer. Alt annet har hun ingen forståelse for.

Hun har etter min far døde begynt gå meg mer og mer på nervene. Pappa var hennes rolige motpart som ba henne roe seg ned når hun ble for hysterisk. For hun har en indre uro som gjør at hun ikke klarer slappe av. Nesten manisk. 

Jeg har et avstandsforhold og har lyst til å flytte til han, men vil da befinne meg mange timer unna. Må ta fly hvis jeg skal rekke hjem i løpet av dagen. Men jeg har jo så dårlig samvittighet. For hun må ha hjelp til alt teknisk på telefonen, betale regninger osv. Pappa gjorde alt sånt for henne, da han døde kunne hun ikke bruke nettbanken, og må fortsatt ha hjelp selv om vi har forsøkt lære henne det. Hun kunne ikke fylle bensin heller for det gjorde han for henne hver søndag. Om sommeren må jeg klippe gresset jevnlig. Gud forby at naboene ser at gresset har blitt langt. Hun blir alltid litt sur når jeg sier jeg skal på feire for da bekymrer hun seg over at gresset skal bli langt. Hun har møtt min kjæreste og var hyggelig mot han, men har sagt at jeg heller skal finne meg en som bor nærmere og helst er håndverker sånn at han kan pusse opp leiligheten min. Samme hva jeg gjør så er det liksom ikke bra nok. Og hun er negativ og synes veldig synd på seg selv. Selv om hun har nok penger, får hjelp med alt, har venner som hun er sammen med hele tiden, og har et fint hus er alt bare sorgen. Sitter der inne i det store huset sitt og sparer strøm. Har en lampe på så det ser jo nesten ut som det ikke bor noen der. Det er en så dårlig energi der inne at jeg blir dratt helt ned. Så nå vurderer jeg flytte fra henne. Overlate hagearbeid og at hun må få hjelp med andre ting, eller lære det seg selv. Hun er 78. Men jeg får altså så dårlig samvittighet, men hvorfor får jeg det når hun egentlig ikke er snill? Hverken mot meg eller søsteren min. Eller barna hennes. Er det normalt å ha en bestemor som klager på at barnebarn aldri kommer på besøk, for så å begynne rope ti meg når de faktisk skal komme at "ja de kan bare komme og jeg skal ta de i mot, men det er det eneste! " For så å begynne si at det sikkert må finnes på noe når de kommer og det er hun ikke interessert i. De kan vel være der hjemme og bare slappe av. Hvor er kjærligheten og omsorgen? Har jeg et traumebånd til min mor? Eller er jeg rett og slett en urimelig og dårlig datter?

 

 

Anonymkode: a3259...4d5

Hadde flyttet langt vekk og ALDRI sett mrg tilbske. Hun får klare seg selv eller søke hjelp av kommunen! 

Dette var vondt å lese!

Du blir en people pleaser ofte av å vokse opp i slikt!

Skjerm deg selv og ta vare på helsen din før du går i grøften! Beste jeg gjorde var å kutte familien. Endelig kan jeg senke skuldrene og puste,ikke ha dårlig samvittighet eller ordne alt og høre på alt dritet og stygge måten å bli behandlet på!

Anonymkode: 5ae9a...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Du skrev en hel novelle. Tenk om alle skulle skrive så lange innlegg ig att på til forvente svar. 

Ulidelig 

Anonymkode: af9f3...5ff

Så empatisk.

Anonymkode: a4677...05b

[Lorieen]

Flytt! Mora di er rik og kan betale for hjelp både innendørs og utendørs. Du skylder henne ingenting.

[Rainstorm2.0]

Det virker som du lider av et merkelig bånd til din mor ja, og det som er sikkert er at hvis du fortsetter sånn så vil du aldri få muligheten til å leve livet ditt. 

Uansett hvor vanskelig det er å innse så er din mor faktisk ansvarlig for livet hun har valgt å leve, og det er du også. Om hun ikke makter å ta vare på huset så kan hun også flytte og hun kan flytte til leilighet, og jo tidligere jo bedre. 

Har du satt hele ditt liv på vent for å støtte din mor og far? 

Du har et avstandsforhold og har lyst å flytte til ham, hva stopper deg, sånn egentlig? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skrev en hel novelle. Tenk om alle skulle skrive så lange innlegg ig att på til forvente svar. 

Ulidelig 

Anonymkode: af9f3...5ff

Fy faen du er FREKK!!!!! Kom deg ut av forumet. Tenk hvis alle skulle svare like spydig og provoserende som deg? Tenk heller på det. 
 

Kanskje du misunner hennes oppvekst ? 
Du minner meg om en bortskjemt drittunge som kun tenker på deg selv og som tar deg tid attpåtil å lese innlegget for å så komme med den forbanna teite kommentaren din. 
Du skulle vært i en sånn vanskelig situasjon selv. 

Anonymkode: 030db...ddf

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Vel, mora di er ikke i vater.

Men det er ikke helt du heller som funderer på dette i en alder av 46? 
 

Bli voksen. Du trenger ikke flytte til noen. Du kan ta ansvar for eget liv - bli selvstendig?

Flytt dit du vil 🤷‍♀️

Bli voksen faktisk… hooffff jeg blir fortvila av svaret du gir Ts 😩 

Handler vel ikke om å bli voksen? Tror ts ble voksen mye tidligere enn DU ble hvertfall !!! 
 

Man må erfare sånne vanskelige følelser og dilemma før man ber andre bli voksen. 
 

Alder har ingenting med følelser å gjøre. 

Anonymkode: 030db...ddf