Samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger bare å få det ut.

Jeg er samboer med en mann som har et barn boende fast hos seg.

jeg har i en periode nå følt meg deprimert og derfor vært en dårlig versjon av meg selv. Jeg har hakket, vært sur og ikke særlig hyggelig å være rundt. Når jeg har det slik så skyver jeg alle unna meg.  Dette vet jeg, men klarer ikke gjør noe med. Nå så sa han at han hadde mistet følelser og klarte ikke mer. Han har det vondt pga meg. Jeg gikk rett i kjelleren.. jeg elsker han virkelig, men det er slutt, ferdig, over. Det gjør så vondt at jeg ikke helt ser meningen med noe. Igjen så låser jeg meg inne. Ingen å be om hjelp, selv om jeg trolig ikke hadde gjort det. Jeg tenker han skal få slippe meg og leve et godt liv med sitt barn. Forstår bare ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Både rent praktisk, men også psykisk. Prøver å se på leiligheter, men forstår ikke hvordan jeg skal klare å flytte. Jeg skulle ha jobbet i dag, men det er vanskelig. Jobben er det som har holdt meg oppe tidligere, men ikke nå. 
jeg har ingen å dra til, ingen nær familie eller venner. 
Vet ikke hva jeg vil med dette, men akkurat nå er jeg så sint og lei meg for det jeg har ødelagt. 

Anonymkode: b1a93...c55

[AnonymBruker]

Alt ordner seg til slutt, dette klarer du å stå igjennom. Jo raskere du flytter ut, jo bedre er det. Gå på jobb som vanlig, så du har noe annet å tenke på.

Tenk så mye bedre du får det etter hvert, for den dagen kommer.

Anonymkode: 141e1...860

[AnonymBruker]

Det er vondt, selvsagt er det det!

Du klarer det selv om du må. Jeg har følt som deg i perioder og det er for min del ikke det at jeg rent faktisk ikke har noen, jeg kjenner bare på en slags eksistensiell ensomhet når jeg er deprimert da jeg ble sviktet mye i oppveksten. Det har igjen gjort meg super sensitiv til å bli sviktet som voksen og jeg unngår relasjoner for å unngå følelsen og frykten for å bli sviktet. 

På sikt må du få profesjonell hjelp med dette, men akkurat nå trenger du bare å ta ett øyeblikk om gangen. En time og en dag. Det blir bedre❤️ 

Ta vare på deg selv, spis god mat, gå på jobb og vær ute i frisk luft hver dag. Gjør de vanlige tingene selv om det ikke akkurat frister så, da letter sorgen litt fortere. Det betyr ikke at det ikke er vondt, det er heller ikke farlig at det er vondt, det betyr bare at det betydde mye for deg som det jo skulle. 
 

Varme klemmer sendes din vei🤗

Anonymkode: 2442c...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er vondt, selvsagt er det det!

Du klarer det selv om du må. Jeg har følt som deg i perioder og det er for min del ikke det at jeg rent faktisk ikke har noen, jeg kjenner bare på en slags eksistensiell ensomhet når jeg er deprimert da jeg ble sviktet mye i oppveksten. Det har igjen gjort meg super sensitiv til å bli sviktet som voksen og jeg unngår relasjoner for å unngå følelsen og frykten for å bli sviktet. 

På sikt må du få profesjonell hjelp med dette, men akkurat nå trenger du bare å ta ett øyeblikk om gangen. En time og en dag. Det blir bedre❤️ 

Ta vare på deg selv, spis god mat, gå på jobb og vær ute i frisk luft hver dag. Gjør de vanlige tingene selv om det ikke akkurat frister så, da letter sorgen litt fortere. Det betyr ikke at det ikke er vondt, det er heller ikke farlig at det er vondt, det betyr bare at det betydde mye for deg som det jo skulle. 
 

Varme klemmer sendes din vei🤗

Anonymkode: 2442c...7a7

Takk! Jeg vil så gjerne jobbe, få tankene bort, men har gråter snart et døgn nå og jeg klarer ikke fungere. Det er så tungt og så ensomt. Alt er jo min feil.. så jeg kan ikke bli sint heller 

Anonymkode: b1a93...c55

[skeiv-ostepop]

Legg bort tanken om at alt er din feil.

Og dette er bare midlertidig. Om ei stund er ting mye bedre.