Pappa, når skal du skjønne?

[Gjest -gjest akkurat nå-]

Jeg skrev inn tidligere om hva man gjør som familie når den kreftsyke ikke innser at man er dødssyk, mens de rundt deg vet det, ser det og har det vondt..

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=182452

Nå har ting skjedd i rekordfart da den enldste av ungene fikk vite utenfra at far kommer til å dø - det er ikke slik at han dør i dag, eller i morgen men at han kommer aldri til å bli bra igjen og at han vil dø av kreften... Da måtte fastlege og sykehus inn for å prøve få far til å innse - noe han glatt overhørte og snakket videre om hvor bra han var, spurte når han skulle få friskemelding, få tilabake sitt førerkort, slutte på medisiner som hemmer han osv... Legene gav opp, og satte opp en ny time med familien sammen...

Underveis sliter jo den eldste litt da fordi h*n vet men ikke kan si...

I helgen smalt det - i en samtale sier far til den yngste; kan du ikke vente til far blir frisk, så kan vi gjøre det sammen da? Hvorpå h*n snur seg og svarer ; Men pappa da, når skal du skjønne at du aldri blir frisk??

Far reagerer med sinne, vil vite hvem i all verden som forteller slikt tull, han skal selvsagt bli frisk og være der til evig tid - hvorpå mor forsiktig griper inn og ber han være var på hva han lover, og ikke love noe han ikke kan holde.. Etter en stund roer det seg og ungene ser ut til å fortsette sin lek uberørt av opptrinnet som gikk sterkt innpå meg som venn for ikke å snakke om mor...

Jeg har såå lyst å hjelpe - men er så maktesløs....

Alikevel er det godt bare å få skrive om det, godt å kunne være der for en jeg ser på som min beste venn selv om det er lite annet enn lytte jeg kan bidra med... Heldigvis er barna våre gode venner så de har et "pusterom" hos oss, i tillegg til aktiviteter og skole.. men jeg skulle så gjerne gjort mer..

Det er sårt å se hvordan hans venner trekker seg unna, eller behandler han som om han var frisk og tar han med på for mye - det er enten eller.. Jeg skjønner det er vanskelig å takle for de fleste, men skulle ønske det ikke var slik.

Skulle ønske vi kunne snakke om sorg, død og liv - åpent og slik vi ser det, uten at andre skal trekke seg unna, tro vi er "rare"

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere døden som en del av livet??

[Carrot]

det er så vondt å bære følelsen av utilstrekkelighet at man kan bli syk av det - så jeg sender litt trøst jeg... Ikke bare til deg, men til dere alle...

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Så leit det må være for denne familien å være i denne situasjonen, og spesiellt for barna.

Men hadde jeg fått dødsdommen så vet jeg ikke om jeg hadde klart å innse at det gikk mot slutten, så jeg kan jo skjønne far.

Min far hadde lungekreft med spredning til hjernen, og vi fikk da beskjed om at når hjernen var angrepet så skjer det også "koblingsfeil" i hjernen. Den kreftsyke kan da reagere på en helt annen måte enn tidligere i ulike situasjoner. De kan få kortere lunte, blir fortere lei seg, og de skjønner ikke selv at de reagerer på "feil" måte.

Så min mening er at denne mannen ikke må dømmes for hardt, selv om det er barn med i bilde som har problemer med å skjønne hvorfor pappa oppfører seg som han gjør. Det kan være sykdommen som gjør at han ikke skjønner, og det kan være at han ikke vil innse at han skal dø når han er ung å har små barn.

[Carrot]

Men hadde jeg fått dødsdommen så vet jeg ikke om jeg hadde klart å innse at det gikk mot slutten, så jeg kan jo skjønne far.

Men ville du ikke hatt muligheten til å ta ordentlig farvel - forberede deg selv og barna på et liv uten deg? Jeg ville, ser de som lager videodagbøker, skriver eller på annen måte får frem ting barna er for unge til å skjønne der og da - men lagrer dem til senere liksom.. Jeg tror jeg ville ha den muligheten til å si ordentlig farvel... både for min egen del og for min families tid etterpå i sorgen..

Min far hadde lungekreft med spredning til hjernen, og vi fikk da beskjed om at når hjernen var angrepet så skjer det også "koblingsfeil" i hjernen. Den kreftsyke kan da reagere på en helt annen måte enn tidligere i ulike situasjoner. De kan få kortere lunte, blir fortere lei seg, og de skjønner ikke selv at de reagerer på "feil" måte.

Jeg ser jo at det kan være vanskelig - men dersom man kan fortelle barna dette, og gi dem en forklaring må vel det være bedre enn fornektelse??

Så min mening er at denne mannen ikke må dømmes for hardt, selv om det er barn med i bilde som har problemer med å skjønne hvorfor pappa oppfører seg som han gjør. Det kan være sykdommen som gjør at han ikke skjønner, og det kan være at han ikke vil innse at han skal dø når han er ung å har små barn.

←

Det er vel ikke snakk om å dømme - men om å ville hjelpe......

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Men ville du ikke hatt muligheten til å ta ordentlig farvel - forberede deg selv og barna på et liv uten deg? Jeg ville, ser de som lager videodagbøker, skriver eller på annen måte får frem ting barna er for unge til å skjønne der og da - men lagrer dem til senere liksom.. Jeg tror jeg ville ha den muligheten til å si ordentlig farvel... både for min egen del og for min families tid etterpå i sorgen..

Jeg ser jo at det kan være vanskelig - men dersom man kan fortelle barna dette, og gi dem en forklaring må vel det være bedre enn fornektelse??

Det er vel ikke snakk om å dømme - men om å ville hjelpe......

←

Dette er en utrolig vanskelig situasjon der det er umulig å si noe om hvordan man selv vil reagere eller hva man vil gjøre før man står midt oppi den selv.

Det er alltid trist når unge mennesker blir dødssyke, og spesiellt trist er det når det er barn med i bilde.

Det virker selvfølgelig veldig fornuftig å forklare situasjonen for barna, få tatt ordentlig farvel med familien, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort.

[Gjest Gjest]

Marie de Hennezel har skrevet en bok som heter Døden nær (Pax Forlag). Den handler om å møte døende på på deres premisser, men uten å fortrenge hva som faktisk er i ferd med å skje. Kanskje den har noe å bidra med...

Det er fryktelig trist å lese om denne familien. Du skriver at du ber for de... Er de medlemmer i en menighet, har de kanskje en prest som kan prøve å snakke litt med far?

At fars mor og søster også benekter at far er syk, gjør jo heller ikke saken bedre. Kan de bli bedt på en samtale med lege hvor "bevisene" blir lagt frem for dem?

Jeg skjønner veldig godt at dette er en utmattende tid for mor, men synes det er flott av deg å hjelpe henne i kampen om at den siste tiden de har sammen skal bli så bra som mulig -og hvor de alle er på samme nivå i forståelsen av hva kreften vil føre til.

Lykke til videre.

[Gjest Datter med kreftsyk mor]

Da min mor fikk kreft "nektet" hun å innse fakta. Hun ville ikke snakke med oss om det osv............

Hun levde godt med sin sykdom i 5 år - men så gikk det raskt nedover.

Til tross for hurtig "forfall" så nektet hun å innse fakta. Vi rundt henne prøvde å forslå ting vi kunne hjelpe henne eller far med - men da ble hun sint og ga klar beskjed om at "det ordner jeg når jeg kommer ut herfra".

Vi skjønte at hun ikke ville "komme ut derfra", bli frisk - og kom i "klemme" mange ganger fordi vi ikke ville såre henne.

Jeg tror nok kanskje hun visste sjøl hvordan det ville ende, men at hun ikke "orket" å ta det inn over seg. Eller hun klarte det ikke..........hun fortrengte fakta.

Fryktelig vanskelig situasjon som trådstarter beskriver - men jeg tror nok at den er ganske vanlig. Ekstra vanskelig når det er små barn (vet ikke alderen på barna) med i bildet også. Mor må føle seg fryktelig presset i den situasjonen som er nå.

Godt at barna har et pusterom hos dere. Tror det er veldig viktig. Jeg tror det også er utrolig viktig at barna for lov til å snakke om sine følelser og tanker. Og la barn "ruge på" vonde ting - det kan gjøre skade

Ønsker deg og den omtalte familien lykke til

[Gjest Gjest]

Så lenge barna har andre voksne (deg!) som de kan gå til når det røyner på. Så tror jeg nok de også faktisk forstår både at far er syk og at han ikke greier å ta det inn over seg at han skal dø. Dessuten skjønner de når de blir fortalt, at sykdommen forandrer ham uten at han vil det selv.

Det er ikke noens oppgave å tvinge folk til å innse eller godta at de skal dø. Det er noe hver enkelt må håndtere alene. På sin måte.

[Gjest Gjest]

Det er ikke noens oppgave å tvinge folk til å innse eller godta at de skal dø. Det er noe hver enkelt må håndtere alene. På sin måte.

←

Det var veldig godt sagt.

Jeg skjønner ikke hvorfor denne mannen på liv og død skal være nødt til å innrømme at han skal dø. For hvem skal han gjøre det? Han reagerer på sin måte, å det må han få lov til.

Ungene kan som sagt få forklart situasjonen og at sykdommen til pappa gjør at han ikke skjønner det selv.

Det er fint at du vil hjelpe denne familien, men du vil ikke hjelpe litt for mye da? Har mannen bedt deg om hjelp til å innrømme for seg selv at han skal dø?

[Carrot]

Det var veldig godt sagt.

Jeg skjønner ikke hvorfor denne mannen på liv og død skal være nødt til å innrømme at han skal dø. For hvem skal han gjøre det? Han reagerer på sin måte, å det må han få lov til.

Ungene kan som sagt få forklart situasjonen og at sykdommen til pappa gjør at han ikke skjønner det selv.

Det er fint at du vil hjelpe denne familien, men du vil ikke hjelpe litt for mye da? Har mannen bedt deg om hjelp til å innrømme for seg selv at han skal dø?

←

Nei vet du - dette syns jeg blir å dra det litt langt - nå har vel trådstarter ikke fortjent å få høre at man kan hjelpe for mye - det er vel ikke som om hun driver på å pusher for at han skal innrømme noe heller - men slik jeg har lest denne og tidligere tråd - som kan være et poeng å få med seg - så ønsker ungene tid med sin far til å ta farvel, mor ønsker dette og far og hans familie (mor var det?) nekter - hvem bestemmer retten til å ta farvel da? Hvem bestemmer hvilke behov de har for å få tatt farvel? Hvem om ikke de selv - og de trenger dette.. Hvordan kan far nekte dem det? Kanskje barna vil slite med dødsangst sener på grunn av dette - er det riktig da??

I en slik sak vil jeg tro leger som gjør dette hver eneste dag, flere ganger også vet bedre enn noen hvor viktig det er å kjenne sin sykdom og sine prognoser - og dersom de også mener det er på tide å innse realiteten for å kunne leve et godt liv mot slutten ville jeg også anta de vet hva de snakker om..

Sier de at de ikke kan gjøre mer er det vel ikke mer de kan gjøre - så får man be om mirakler, og mens man venter får man innse at man kanskje ikke får oppleve dem - og kommer de er man i allefall kommet nermere hverandre som familie....

[Gjest Gjest]

Har ikke den syke, den som skal dø rett til å reagere på sin måte?

Det er tross alt den syke som skal igjennom alt det sykdommen og døden medfører. Ingen har rett til å komme å fortelle en syk, døende person hvordan h*n skal reagere, påtvinge den syke til å snakke om sykdommen og døden hvis h*n ikke vil. Å jeg skjønner at trådstarter vil hjelpe, men hun kan være en ressurs for barna og venninden, men så lenge den syke ikke har bedt om hjelp eller innblanding så syns jeg h*n skal få slippe det. Det må da være en menneskerett å få lov til å reagere på sin egen død på sin måte, selv om ikke andre ville reagert på den måten. Men det er veldig lett å fortelle hvordan en dødssyk skal forholde seg når man ikke selv har fått dødsdommen.

[Carrot]

Det er tross alt den syke som skal igjennom alt det sykdommen og døden medfører.

Og det skal ikke konen og ungene???

[Gjest Piper]

Og det skal ikke konen og ungene???

←

Det vil si at konen og barna blir de viktigste i det hele, for den syke må ta hensyn til de de lever med? Jeg vet nå ikke helt om jeg er enig i dette da, selv om alle burde tatt hensyn. Men jeg syns faktisk den som skal dø har lov til å være litt egoist, og spesielt på hvordan man skal takle sykdommen.

Familie og venner må jo takle den på sin måte, men blir det ikke litt vel mye forlangt at den som skal dø må ta hensyn til alle rundt seg. Kanskje denne perosnen har mer enn nok med seg og sitt, og har man da lov til å si at den personen ikke får lov til å tenke slik?

Det er jo veldig viktig at de rundt blir tatt vare på også, men jeg syns ikke det er den syke sin oppgave å gjøre dette. Ikke når det finnes andre voksne som kan forklare dette for barna, for barna har godt av å vite når det kommer til døden vet man aldri hvordan man reagerer. Der noen ville gjort alt for barna, velger andre å bare se seg selv.

Uansett så er det ikke lett for noen

Endret 4. april 2006 av Piper

[Gjest Gjest]

Og det skal ikke konen og ungene???

←

Kone og barn skal også gjennom en prosess, det skal også mor og søster. Det er flere personer innvolvert her, å alle har ulike behov. Man kan derfor ikke påtvinge andre personer sine egne behov.

Mannen er dødssyk, han vil ikke selv innse det. Hvorfor i alle dager skal han da være nødt til å snakke om det når han ikke føler for det? Kan hende at han en dag vil snakke om det, men la han få lov til å ta det i sitt tempo. Folk er forskjellige, å folk reagerer forskjellig.

Kone og unger kan få proffesjonell hjelp, og de har også venninden. Å selv om det er veldig vondt for kone og barn, så kan de få forklart at mannen/ far er dødssyk, han takler det ikke på samme måte som de (er ikke sikkert konen hadde taklet det om det var hun som var syk, man vet ikke før man får dødsdommen selv), det er ikke deres feil, de kan være der for mannen i denne tiden, men de kan ikke presse fram en reaksjon eller en tilståelse fra mannen på at han skal dø.

Det blir nesten for dumt at vi som ikke har fått dødsdommen skal sitte å synse på hvordan en døende skal forholde seg og hvordan den skal opptre i forhold til sin egen død.

[Gjest -trådstarter-]

selvsagt har far lov å være egoistisk og nekte innse sin begrensning, selvsagt har alle sine behov - men saken her er at legene ønsker å avslutte en dyr behandling som ikke lengre har effekt - for at de skal kunne gjøre det må det foreligge noen kriterier, og dette kan de ikke gjøre så lenge far i dette tilfelle tror fullt og helt at han er på vei å bli frisk..

Han tror jobben er rett utenfor rekkevidde, at han faktisk er 99% frisk - mens svulsten i hjernen forårsaker synsforstyrrelser, talevansker, balanseproblemer, raserianfall, mistenksomhet osv osv.. Han tror legen lyver, har tror det konspireres mot han for å ta hans liv når de sier de vil avslutte den kostbare behandlingen fordi svulsten vokser raskere enn behandlingen kan foregå..

Hvem skal da sette grensen? Den syke? Han som har mistet den siste rest av en fungerende hjerne? Hans mor som er enig og ikke vil innse at hun mister sin sønn? Hvans barn og kone som trenger at han tar farvel?

Ikke vet jeg - men jeg syns som utenforstående, men alikevel pårørende det er tungt å se hvordan enkelte bastant mener det er hans rett som den syke - når er en for syk til å ta avgjørelser for seg selv da? Avgjørelser som direkte påvirker de rundt???

Hvem bestemmer når man ikke lenger er i stand til å ta egne valg?

[Gjest Gjest]

selvsagt har far lov å være egoistisk og nekte innse sin begrensning, selvsagt har alle sine behov - men saken her er at legene ønsker å avslutte en dyr behandling som ikke lengre har effekt - for at de skal kunne gjøre det må det foreligge noen kriterier, og dette kan de ikke gjøre så lenge far i dette tilfelle tror fullt og helt at han er på vei å bli frisk..

Han tror jobben er rett utenfor rekkevidde, at han faktisk er 99% frisk - mens svulsten i hjernen forårsaker synsforstyrrelser, talevansker, balanseproblemer, raserianfall, mistenksomhet osv osv.. Han tror legen lyver, har tror det konspireres mot han for å ta hans liv når de sier de vil avslutte den kostbare behandlingen fordi svulsten vokser raskere enn behandlingen kan foregå..

Hvem skal da sette grensen? Den syke? Han som har mistet den siste rest av en fungerende hjerne? Hans mor som er enig og ikke vil innse at hun mister sin sønn? Hvans barn og kone som trenger at han tar farvel?

Ikke vet jeg - men jeg syns som utenforstående, men alikevel pårørende det er tungt å se hvordan enkelte bastant mener det er hans rett som den syke - når er en for syk til å ta avgjørelser for seg selv da? Avgjørelser som direkte påvirker de rundt???

Hvem bestemmer når man ikke lenger er i stand til å ta egne valg?

←

men saken her er at legene ønsker å avslutte en dyr behandling som ikke lengre har effekt - for at de skal kunne gjøre det må det foreligge noen kriterier, og dette kan de ikke gjøre så lenge far i dette tilfelle tror fullt og helt at han er på vei å bli frisk..

Men det er da ikke ditt problem. Det er legenes problem, å denne mannen er neppe hverken den første eller den siste til å sitte i den situasjonen. Legene vet nok hvordan de hånterer slike situasjoner

Han tror jobben er rett utenfor rekkevidde, at han faktisk er 99% frisk - mens svulsten i hjernen forårsaker synsforstyrrelser, talevansker, balanseproblemer, raserianfall, mistenksomhet osv osv.. Han tror legen lyver, har tror det konspireres mot han for å ta hans liv når de sier de vil avslutte den kostbare behandlingen fordi svulsten vokser raskere enn behandlingen kan foregå..

Hvis mannens hjerne ikke fungerer slik den skal, hvordan forvente at han skal kunne ta tunge avgjørelser da? Han skjønner sikkert ikke at hjernen ikke fungerer slik den skal, å da kan man ikke forlange at han skal kunne snakke om sin egen død.

Hvem bestemmer når man ikke lenger er i stand til å ta egne valg?

Da må jo mannen umyndiggjøres å konen være formynder for han.

Jeg synes dette er problemer som helsevesenet får ta seg av. De burde ha fagfolk innenfor disse områdene.

[Carrot]

Hvem bestemmer når man ikke lenger er i stand til å ta egne valg?

Da må jo mannen umyndiggjøres å konen være formynder for han.

Jeg synes dette er problemer som helsevesenet får ta seg av. De burde ha fagfolk innenfor disse områdene.

←

[Gjest Gjest]

   

←

Det ser nok både hardt og brutalt ut, men sånn er det for de som ikke er istand til å ta egne avgjørelser. Derfor har vi overformynderiet.

Kan hende at det er det beste for konen, som tydeligvis har det veldig vanskelig nå, at fagfolk som leger og overformynderiet tar avgjørelser nå.

Konen kan ha mer enn nok med å takle situasjonen, mannen og ungene.

[Gjest Kane]

Men dette dreier seg jo om at legen har tatt ansvar - de har et ønske som man som nermeste pårørende forsøker imøtegå, men blir motarbeidet i av andre familiemedlemmer slik jeg ser det..

At far er syk er vel sakens kjerne ? ? Hvem sier han er syk - legene...

Hvem sier han ikke er syk - far selv og hans mor....

Hvem skal da ha det siste ordet? legene eller far og hans mor???

Jeg skjønner fortvilelsen godt jeg...

[Gjest Gjest]

Men dette dreier seg jo om at legen har tatt ansvar - de har et ønske som man som nermeste pårørende forsøker imøtegå, men blir motarbeidet i av andre familiemedlemmer slik jeg ser det..

At far er syk er vel sakens kjerne ? ? Hvem sier han er syk - legene...

Hvem sier han ikke er syk - far selv og hans mor....

Hvem skal da ha det siste ordet? legene eller far og hans mor???

Jeg skjønner fortvilelsen godt jeg...

←

Men fars hjerne er tydeligvis så skadet av kreften at han ikke er istand til å innse situasjonen eller til å ta avgjørelser. Å så lenge han er gift så går jeg utifra at det er konen som er hans nermeste pårørende som da legene må forholde seg til.

Man kan jo heller ikke på noen måte tvinge denne mannen til å ville snakke om sykdommen sin eller døden. Å det er hva jeg oppfatter at er hovedsaken for trådstarter, at mannen ikke vil fortelle barna sine at han snart skal dø. Han må få lov til å takle sykdommen på sin måte, uavhengig av hvordan andre måtte mene at han skal takle den. Det er han som er syk og skal dø.

Vi andre kan komme å synse så mye vi vil når det er vi som har fått den dommen han har fått.