Til dere som er deprimerte

[AnonymBruker]

Dere som skriver at det er helt bekmørkt; hvordan oppfatter dere verden ...?

I mitt tilfelle er tilværelsen preget av kaos, men det som hindrer meg i å falle i dyp depresjon, er at når det kommer mørke tanker snikende, setter jeg automatisk ting i perspektiv; poenget er at selv om verden man ser, sikkert virker stor og utenfor vår rekkevidde, er vår egen oppfatning av den noe som foregår i oss selv, hodet vårt, der det er vi som til syvende og sist bestemmer, selv om man ikke har kontroll på underbevisstheten som styrer drømmer om nettene eller mareritt.

Og problemer som ellers kunne fortone seg store, får en helt annen betydning når man setter dette i perspektiv, og betrakter seg selv slik man ville ha gjort det om man hadde levd på en planet som kretser rundt en av stjernene man ser på nattehimmelen der det vil ta tusener eller millioner av år før lyset fra solen vår kommer frem; ikke bare er jeg et støvfnugg i universet, men også et støvfnugg i evigheten.

I et slikt perspektiv får også problemene man møter i livet en helt annen betydning; en dag kommer jeg til å dø, noe som er vår alles skjebne, og tiden jeg har igjen på denne planeten er altfor kostbar til å kastes bort på bekymringer, depresjon eller angst; alle tingene man bekymrer seg for, vil være totalt betydningsløse om 300 eller et par tusen eller millioner år; alt dette vil bli glemt i tidens løp. Absolutt alt.

Livet mitt, derimot, er uendelig dyrebart ettersom det er det eneste livet jeg lever her; sekundene som tikker av sted er den eneste muligheten jeg har til å leve før tiden min tar slutt, og hvert eneste sekund man kaster bort på å deppe, vil være et bortkastet sekund.

Dette er kort oppsummert tankegangen min, som jeg bruker som et forsvarsmiddel mot snikende depresjon, og fungerer for min del langt mer effektivt enn all verdens medisiner, eller et psykisk helsevesen i krise; en død som er uunngåelig gjør tiden man har igjen, langt mer betydningsfull enn ting som ikke vil spille noen som helst rolle i det lange løp.

Et menneskes tankeverden eller fantasi er noe som er i en selv, i motsetning til noe som skjer på en annen stjerne mange lysår herfra, en krig i Ukraina eller Donald Trump; jeg kan ikke fysisk banke på døren til sistnevnte og be ham holde labbene unna Grønland, men jeg kan selv bestemme hvilken oppfatning jeg vil ha av ham, og det samme gjelder andre ting. Ved å sette ting i perspektiv kan tilsynelatende store problemer gjøres til ubetydelige støvfnugg, mens man kan få øye på verdien i bitte små ting andre overser.

Det er menneskelig å føle seg redd, men frykt er noe som kan overvinnes; verken døden eller livet er noe å være redd for.

Ønsker deg uansett det beste videre og håper alt ordner seg for deg; håper også at du får et godt nytt år.

- Brian

Anonymkode: f7c8d...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som skriver at det er helt bekmørkt; hvordan oppfatter dere verden ...?

I mitt tilfelle er tilværelsen preget av kaos, men det som hindrer meg i å falle i dyp depresjon, er at når det kommer mørke tanker snikende, setter jeg automatisk ting i perspektiv; poenget er at selv om verden man ser, sikkert virker stor og utenfor vår rekkevidde, er vår egen oppfatning av den noe som foregår i oss selv, hodet vårt, der det er vi som til syvende og sist bestemmer, selv om man ikke har kontroll på underbevisstheten som styrer drømmer om nettene eller mareritt.

Og problemer som ellers kunne fortone seg store, får en helt annen betydning når man setter dette i perspektiv, og betrakter seg selv slik man ville ha gjort det om man hadde levd på en planet som kretser rundt en av stjernene man ser på nattehimmelen der det vil ta tusener eller millioner av år før lyset fra solen vår kommer frem; ikke bare er jeg et støvfnugg i universet, men også et støvfnugg i evigheten.

I et slikt perspektiv får også problemene man møter i livet en helt annen betydning; en dag kommer jeg til å dø, noe som er vår alles skjebne, og tiden jeg har igjen på denne planeten er altfor kostbar til å kastes bort på bekymringer, depresjon eller angst; alle tingene man bekymrer seg for, vil være totalt betydningsløse om 300 eller et par tusen eller millioner år; alt dette vil bli glemt i tidens løp. Absolutt alt.

Livet mitt, derimot, er uendelig dyrebart ettersom det er det eneste livet jeg lever her; sekundene som tikker av sted er den eneste muligheten jeg har til å leve før tiden min tar slutt, og hvert eneste sekund man kaster bort på å deppe, vil være et bortkastet sekund.

Dette er kort oppsummert tankegangen min, som jeg bruker som et forsvarsmiddel mot snikende depresjon, og fungerer for min del langt mer effektivt enn all verdens medisiner, eller et psykisk helsevesen i krise; en død som er uunngåelig gjør tiden man har igjen, langt mer betydningsfull enn ting som ikke vil spille noen som helst rolle i det lange løp.

Et menneskes tankeverden eller fantasi er noe som er i en selv, i motsetning til noe som skjer på en annen stjerne mange lysår herfra, en krig i Ukraina eller Donald Trump; jeg kan ikke fysisk banke på døren til sistnevnte og be ham holde labbene unna Grønland, men jeg kan selv bestemme hvilken oppfatning jeg vil ha av ham, og det samme gjelder andre ting. Ved å sette ting i perspektiv kan tilsynelatende store problemer gjøres til ubetydelige støvfnugg, mens man kan få øye på verdien i bitte små ting andre overser.

Det er menneskelig å føle seg redd, men frykt er noe som kan overvinnes; verken døden eller livet er noe å være redd for.

Ønsker deg uansett det beste videre og håper alt ordner seg for deg; håper også at du får et godt nytt år.

- Brian

Anonymkode: f7c8d...13d

Så godt du har funnet noe som fungerer. Det er helt supert. 😃❤️ 

For min del så detter jeg ned i et sort hull der jeg ikke ønsker å leve. Døden skremmer meg ikke, det gir kun et håp om at da slipper jeg dette mer. Alt er tomt, meningsløst, monotont og smertefullt. Verden er bare vond, og jeg vil vekk fra den. Den er ikke kaotisk, bare svart! 

Kvikner hodet til litt, er det rop, skrik, gråt, panikk frem til hodet slår seg av igjen og alt blir helt svart igjen. 

Det er heldigvis en stund siden jeg var så langt nede. Jeg har hatt små nedoverturer som kan minnes depresjon, men ikke over lengre tid eller så dyp. 

Depresjon handlet ikke bare om psyken og tankegang. Depresjon kan også komme plutselig eller snikende. 

Anonymkode: c7e3e...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så godt du har funnet noe som fungerer. Det er helt supert. 😃❤️ 

For min del så detter jeg ned i et sort hull der jeg ikke ønsker å leve. Døden skremmer meg ikke, det gir kun et håp om at da slipper jeg dette mer. Alt er tomt, meningsløst, monotont og smertefullt. Verden er bare vond, og jeg vil vekk fra den. Den er ikke kaotisk, bare svart! 

Kvikner hodet til litt, er det rop, skrik, gråt, panikk frem til hodet slår seg av igjen og alt blir helt svart igjen. 

Det er heldigvis en stund siden jeg var så langt nede. Jeg har hatt små nedoverturer som kan minnes depresjon, men ikke over lengre tid eller så dyp. 

Depresjon handlet ikke bare om psyken og tankegang. Depresjon kan også komme plutselig eller snikende. 

Anonymkode: c7e3e...11e

Takk for svar.

Ifølge det du skriver, virker det som om det går litt bedre nå; vet ikke om dette kan være til hjelp, men kreativ selvrealisering i form av analog kunst der man virkelig blir oppslukt av det man holder på med, har hjulpet mange, enten det er snakk om tegning, maling, amatørteater, laiv (levende rollespill), dans, musikkspilling, sang, mer seriøs fotografering, eller skriving - da går tiden mye fortere, og man får også fylt den med mening - det er så mye man kan finne på, og utsiktene for morgendagen blir også lysere når man holder på med noe.

Forstår at mørke tanker kan komme plutselig, men har man et trygt sted man vet alltid er der og som man kan lene seg mot, har jeg inntrykk av at det blir vanskeligere for depresjonen å få fotfeste enn når alt bare er fullstendig kaos.

Dette trygge stedet kan være familie, en god venn(inne), en gruppe mennesker man har noe til felles med, musikk, et kosedyr, en badstue (vet om en som har fått stor nytte av dette), et prosjekt man holder på med, eller andre ting, men så lenge tryggheten er der, vil dette også kunne påvirke holdningen til resten av livet; da vet man at man har noe å støtte seg til når man mister fotfestet.

Skulle i alle fall ønske at det nye året ble riktig fint for deg; alt godt videre.

- Brian

Anonymkode: f7c8d...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dere som skriver at det er helt bekmørkt; hvordan oppfatter dere verden ...?

For min del er det mørkt fordi det virker så håpløst. Min depresjon skyldes ikke yte faktorer, dermed er det heller ingenting i mine omstendigheter som kunne vært endret til det bedre. Verden generelt tenker jeg ikke så mye på, og hvis jeg gjør det er jeg ganske nøytral (eller følelsesløs, om du vil). Det er ikke der mine problemer kommer fra.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

For min del så detter jeg ned i et sort hull der jeg ikke ønsker å leve. Døden skremmer meg ikke, det gir kun et håp om at da slipper jeg dette mer. Alt er tomt, meningsløst, monotont og smertefullt. 

Samme her.

Anonymkode: 9b0ac...c6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2025 den 19.19):

Har noen av dere brukt cipralex med god effekt og hvilken dose isåfall?

Anonymkode: 15438...756

Jeg har stått på høyeste dose i 10 år med god effekt. Har fortsatt følelser selvfølgelig, men i mer dempet grad. Vær obs bivirkninger som suicidalitet ved oppstart. 

Anonymkode: 000eb...bd8