Hvordan takle samlivet når ein har sykt barn ?

[AnonymBruker]

Barna er  det mest verdifulle ein har som foreldre, og de fleste foreldre  gjør selvsagt det de  kan for at barna skal ha det bra. Når barn er blitt pårført psykisk skade  som følge av mobbing så blir en hel familie råket. Samtidig som ein  skal vise omsorg for den syke  skal  ein som foreldre også tenke på å ta vare på samlivet, og kjærligheten, og ha  overskudd til seg selv. Sykt barn  er ofte  ein  enormt stor belastning for samlivet og  foreldre,   og det finnes dårleg med rådgiving hvordan ein best  skal takle samlivet. Mange foreldre / pårørende til   syke barn / familiemedlemmer opplever at  samlivet-og kjærlighetsrelasjoner  ender  med  samlivskonflikter, og samlivsbrudd.  

Mange opplever at  ikkje har  eit nettverk av familie-og venner rundt seg som før som kan vera til støtte, og eit mange  gir etterhvert   utrykk for at de har mer en nok med  sitt. Ein forventer at storsamfunnet  / helseforetakene skal stille opp for oss når ein møter en "krise" men den forventning er  iferd med å smuldre opp. 

Anonymkode: 56a48...934

[aksase]

Det er en utfordring, men jeg mener det er viktig for barnet at foreldrene har det bra. Hvis man ofrer alt for barnet og gir det alle krefter og all fokus slik at partnerforholdet havarerer, da mener jeg man har gått for langt. 

For barnets skyld bør man også prioritere forholdet til partner, for selv om det kanskje i første omgang kan virke som et svik mot barnet, mener jeg at det i det lange løp er best for barnet om foreldrene også prioriterer å vedlikeholde et godt og sterkt parforhold.

[AnonymBruker]

Vi har et barn, som har vært psykisk sykt i vel 5 år. Jeg vet at mange samliv går i stykker når man har syke barn. Men for vår del har det fungert motsatt, vi har fått det bedre sammen. Jeg hadde ikke klart belastningen uten mannen min, og vice versa. Barnet trengte overvåkning hele døgnet i perioder,  og veldig mye hjelp. Det trenger h*n ennå, men ting går bedre. 

 

Vi søkte selv hjelp på Familieverkontoret og hos Barnevernet. Det var vi, og ikke barnet, som hadde kontakt med disse etatene. Barnet ville ikke ha hjelp, men vi trengte en plass å få "blåst ut", satt ord på ting og legge en strategi for hvordan vi kunne håndtere ting. Vi var også heldig og hadde en fantastisk kontaktperson i Bup. For når Barnet ikke ville ta i mot hjelp, fikk vi lov å benytte timen som var satt av.  

 

Det var ikke mye tid til oss selv de første  to-tre årene. Men en tur i marka med hunden, uten å ha telefonen med, var gull for meg.  Slike små lommer av luft berget meg. 

 

Mitt råd er å oppsøke hjelp. For det kommer ikke av seg selv. Venner og familie stilte lite opp, jeg tror ikke de forsto alvorlighetsgraden i det vi sto i. 

Jeg ønsker dere alt godt. Håper dere klarer å hente styrke i hverandre❤️

 

Anonymkode: f68ec...c3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi har et barn, som har vært psykisk sykt i vel 5 år. Jeg vet at mange samliv går i stykker når man har syke barn. Men for vår del har det fungert motsatt, vi har fått det bedre sammen. Jeg hadde ikke klart belastningen uten mannen min, og vice versa. Barnet trengte overvåkning hele døgnet i perioder,  og veldig mye hjelp. Det trenger h*n ennå, men ting går bedre. 

 

Vi søkte selv hjelp på Familieverkontoret og hos Barnevernet. Det var vi, og ikke barnet, som hadde kontakt med disse etatene. Barnet ville ikke ha hjelp, men vi trengte en plass å få "blåst ut", satt ord på ting og legge en strategi for hvordan vi kunne håndtere ting. Vi var også heldig og hadde en fantastisk kontaktperson i Bup. For når Barnet ikke ville ta i mot hjelp, fikk vi lov å benytte timen som var satt av.  

 

Det var ikke mye tid til oss selv de første  to-tre årene. Men en tur i marka med hunden, uten å ha telefonen med, var gull for meg.  Slike små lommer av luft berget meg. 

 

Mitt råd er å oppsøke hjelp. For det kommer ikke av seg selv. Venner og familie stilte lite opp, jeg tror ikke de forsto alvorlighetsgraden i det vi sto i. 

Jeg ønsker dere alt godt. Håper dere klarer å hente styrke i hverandre❤️

 

Anonymkode: f68ec...c3e

Problema begynte på ungdomskolen, og  ble avdekt av barnet ble mobbet, og etterhvert fekk  barnet diagnosert  bipolar som kan vera eit utslag av mobbekulturen.  Har vert ut /inn (svingdørpassient) hos psykiatrien  i mange år, og til  en enormt stor  belastning både  for foreldre, og helseforetakene til stor fortvilelse . 

Mange opplever at samlivet blir satt på en ekstremt store  prøvelse m/ syke familiemedlemmer, men sammen  står ein  oftest sterkest.   

Mitt inntrykk at  oppgivelsene er idag  mer opptatt av å snakke om hverandre en med hverandre, og det har vert en tilleggsbelasting  samtidig som ein skal vera omsorgsperson til sykt familiemedlem . Ein bruker all sin  mentale energi på ivareta andre, og konsekvensen blir at foreldre blir syke, og utslitte. Noen foreldre har sykt barn, og andre har syke foreldre som treng  mye  omsorg samtidig  som det er  mangel på sykehjemsplasser /avlastningsplasser og det problemet ser uttil å  øke i omfang etterhvert som eldrebølgen tiltar. 

 

Anonymkode: 56a48...934

[AnonymBruker]

Var gift i mange år da eldste barnet ble psykisk syk. Fikk mye støtte fra familie rundt oss. Bup organiserte familieterapi. Stort helseapparat rundt oss. Skolen støttet oss. Ja, det var ikke mangel på støtte.

Men, et stort men. Mannen min, far til barnet ville ikke akseptere eller tolerere at barnet var sykt. Alle rundt oss, absolutt alle sa til han at nå måtte han steppe opp og være far til barnet og ikke tenke på fasaden eller hvilket rykter som gikk på bygda. At han måtte være takknemlig for all hjelp vi fikk fra alle hold. Men, nei, han nektet å være med på behandlingene eller terapien. Han nektet å være hjemme fra jobb for å ta seg av barnet (som var egentlig anbefalt). Så alt falt på meg (moren) og mine foreldre. Helseapparatene vurderte å tvangsinnkalle han, men for å redde stemningen hjemme sa jeg at jeg og foreldrene mine skulle ta oss av barnet. Søsken ble også berørt av dette og var derfor med i familieterapien. Det er jo derfor det heter familieterapi, men faren uteble.

Barnet ble heldigvis friskt nok til å begynne på skolen igjen etter 3 år, men har aldri tilgitt faren for hans manglende støtte og omsorg. 

Jeg fik oppleve en side ved mannen som gjorde at jeg ikke kunne regne med noe støtte eller omsorg hvis jeg eller de andre barna ble syke eller lignende. Og den manglende tryggheten kunne jeg ikke leve med. Så ekteskapet gikk adundas.

Så selv om man får hjelp fra alle instanser og familie utenfra, så ble det i vårt tilfelle farens manglende innsikt og innsats som kjørte hele familien i grøfta.

Anonymkode: 4c848...7d9