Sosial angst

[AnonymBruker]

Noen som har hatt ungdommer med denne diagnosen og kan fortelle hvordan det har gått? Hva hjalp? Har ungdommen venner? Gjennomført skolegang? 

Anonymkode: fc2ce...84e

[AnonymBruker]

Hei. Ja, tenåringen min har stått i dette en god stund nå, med mange oppturer og like mange nedturer. En ting jeg har lært, er at det ikke finnes noen fasit.

Jeg kan bare dele vår erfaring. Hos oss har det blitt veldig tydelig at dette ikke handler om vilje eller latskap, og det har vært helt avgjørende å erkjenne det.

For min tenåring ligger det angst, traumer og ADHD i bunn. I tenårene blir dette en ekstra tung belastning for dem som allerede strever. Det tok tid før jeg virkelig forsto hva det betyr i praksis.

Der mange ungdommer våkner med et ganske stort toleransevindu, våkner vår ofte allerede nær overbelastning. Det betyr at små ting kan velte hele dagen. Hun lever med konstant indre stress, noe som ville slitt ut de fleste voksne også. Fra utsiden kan det se ut som motstand eller tiltaksløshet, men i kroppen er det egentlig full stopp. Press, forventninger og krav, selv små, gjør bare bremsen hardere.

Det som faktisk har hjulpet mest hos oss, var å ta ned tempoet og kravene, selv om det satt langt inne.

Forventninger til skole, lekser og mye hjemme ble nesten helt fjernet. Det som skjedde da, var at hun gradvis begynte å ta ansvar selv. Hun fikk ta kampene i sitt eget tempo, og etter hvert begynte hun å klare mer sosialt med venner. Skolen kom sakte etter. På et tidspunkt var utfordringen heller å holde henne igjen når jeg så at det ble for mye.

Vi har hatt godt samarbeid med både BUP og skole hele veien, og hun bruker medisiner for angst og ADHD som har hjulpet.

Så kom sommerferien. Venner reiste bort, medisiner ble droppet, og belastningen bygde seg opp igjen. Da var vi nesten tilbake til start.

Skolefraværet økte, og hun strever mye med overskudd og morgenangst. Samtidig ser jeg at på områder der hun styrer rammene selv, og der det ikke ligger forventninger og press, er hun mye sterkere enn før. Så innsatsen har ikke vært forgjeves. Den tar bare mye lengre tid enn jeg trodde.

En ting både jeg, skole og psykolog har måttet lære underveis, er at det viktigste akkurat nå ikke er å fikse noe, men å være der og lytte. Det har vi valgt å jobbe bevisst med, og det gir faktisk resultater.

Vi er langt fra i mål. Men én ting er jeg helt sikker på nå: utvikling skjer ikke under press. Den skjer når barnet får puste.

Jeg vet det kan høres banalt ut å gi tenåringen mer ansvar selv. Jeg vet det kan se ut som om vi har gitt opp. Men jeg ser at dette hjelper. Sakte, men det går fremover i stedet for bakover.

Det kan godt hende hennes utgangspunkt er annerledes enn ditt, men dette er i alle fall min erfaring så langt.

Og en siste, veldig viktig ting jeg har måttet lære på den harde måten, og som jeg fortsatt strever med: Ikke glem deg selv oppi dette. Det er fort gjort å sette seg helt til side for å bruke alle krefter på tenåringen. Sannheten er at jo mer stresset du er, jo mer stress blir det for barnet. Ta deg pauser. Gjør deg komfortabel med å ikke få det til. Ikke mas. Tillat deg noe positivt, og tillat deg å trekke deg litt unna for å puste.
Dette sier jeg ikke bare som et tips. Dette er et krav fra meg til deg 😉

Anonymkode: 4c783...2d2

[AnonymBruker]

Følger… 

Anonymkode: 77d3a...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei. Ja, tenåringen min har stått i dette en god stund nå, med mange oppturer og like mange nedturer. En ting jeg har lært, er at det ikke finnes noen fasit.

Jeg kan bare dele vår erfaring. Hos oss har det blitt veldig tydelig at dette ikke handler om vilje eller latskap, og det har vært helt avgjørende å erkjenne det.

For min tenåring ligger det angst, traumer og ADHD i bunn. I tenårene blir dette en ekstra tung belastning for dem som allerede strever. Det tok tid før jeg virkelig forsto hva det betyr i praksis.

Der mange ungdommer våkner med et ganske stort toleransevindu, våkner vår ofte allerede nær overbelastning. Det betyr at små ting kan velte hele dagen. Hun lever med konstant indre stress, noe som ville slitt ut de fleste voksne også. Fra utsiden kan det se ut som motstand eller tiltaksløshet, men i kroppen er det egentlig full stopp. Press, forventninger og krav, selv små, gjør bare bremsen hardere.

Det som faktisk har hjulpet mest hos oss, var å ta ned tempoet og kravene, selv om det satt langt inne.

Forventninger til skole, lekser og mye hjemme ble nesten helt fjernet. Det som skjedde da, var at hun gradvis begynte å ta ansvar selv. Hun fikk ta kampene i sitt eget tempo, og etter hvert begynte hun å klare mer sosialt med venner. Skolen kom sakte etter. På et tidspunkt var utfordringen heller å holde henne igjen når jeg så at det ble for mye.

Vi har hatt godt samarbeid med både BUP og skole hele veien, og hun bruker medisiner for angst og ADHD som har hjulpet.

Så kom sommerferien. Venner reiste bort, medisiner ble droppet, og belastningen bygde seg opp igjen. Da var vi nesten tilbake til start.

Skolefraværet økte, og hun strever mye med overskudd og morgenangst. Samtidig ser jeg at på områder der hun styrer rammene selv, og der det ikke ligger forventninger og press, er hun mye sterkere enn før. Så innsatsen har ikke vært forgjeves. Den tar bare mye lengre tid enn jeg trodde.

En ting både jeg, skole og psykolog har måttet lære underveis, er at det viktigste akkurat nå ikke er å fikse noe, men å være der og lytte. Det har vi valgt å jobbe bevisst med, og det gir faktisk resultater.

Vi er langt fra i mål. Men én ting er jeg helt sikker på nå: utvikling skjer ikke under press. Den skjer når barnet får puste.

Jeg vet det kan høres banalt ut å gi tenåringen mer ansvar selv. Jeg vet det kan se ut som om vi har gitt opp. Men jeg ser at dette hjelper. Sakte, men det går fremover i stedet for bakover.

Det kan godt hende hennes utgangspunkt er annerledes enn ditt, men dette er i alle fall min erfaring så langt.

Og en siste, veldig viktig ting jeg har måttet lære på den harde måten, og som jeg fortsatt strever med: Ikke glem deg selv oppi dette. Det er fort gjort å sette seg helt til side for å bruke alle krefter på tenåringen. Sannheten er at jo mer stresset du er, jo mer stress blir det for barnet. Ta deg pauser. Gjør deg komfortabel med å ikke få det til. Ikke mas. Tillat deg noe positivt, og tillat deg å trekke deg litt unna for å puste.
Dette sier jeg ikke bare som et tips. Dette er et krav fra meg til deg 😉

Anonymkode: 4c783...2d2

Åh, takk for fint svar!  Mange gode tips. Jenta mi er på samme alder som din. Men vi blir avvist av BUP. Ikke alvorlig nok tydeligvis, siden hun ikke har et stort skolefravær.. Får beskjed om å forsøke helsesykepleier og lavterskeltilbud i kommunen først ( føler ingen av delene fungerer nok for henne) Vi ser ei jente som strever, og familien vår strever jo også når det er slik… Måtte dere søke flere ganger for å få hjelp til henne? 

 

ts 

Anonymkode: fc2ce...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Åh, takk for fint svar!  Mange gode tips. Jenta mi er på samme alder som din. Men vi blir avvist av BUP. Ikke alvorlig nok tydeligvis, siden hun ikke har et stort skolefravær.. Får beskjed om å forsøke helsesykepleier og lavterskeltilbud i kommunen først ( føler ingen av delene fungerer nok for henne) Vi ser ei jente som strever, og familien vår strever jo også når det er slik… Måtte dere søke flere ganger for å få hjelp til henne? 

 

ts 

Anonymkode: fc2ce...84e

Hei,

Vi søkte en gang og hadde plass neste virkedag. Det ble nok tatt alvorlig med en gang siden hun allerede var startet selvskading og sa selv til legen at hun ville ta livet sitt.

Men, det er utrolig trist at det ikke kan tas tak i tidligere. Jeg skjønner at de må prioritere på grunn av kapasitet, men prioritert køen blir jo bare større jo senere ungdommen får komme i gang tror jeg.

Nå skriver du ikke så mye om hva din strever med. Kanskje du kan høre med lavterskel om de tilbyr angstmestringskurs, ala Coolkids eller noe slikt? Det har vært stort suksess her. Det går rett og slett ut på å forstå angst, lære seg å mestre det steg for steg. Det kjøres parallelt med opplæring til foresatte slik at man sammen kan jobbe mot samme mål. De jobber da i grupper og treffer andre med lignende utfordringer. Bare et lite tips.

Anonymkode: 4c783...2d2

[TypiskMann]

Jeg legger igjen brukernavnet mitt her slik at jeg lettere får med meg om du svarer. Tagg meg gjerne eller siter denne ved svar 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2025 den 21.39):

Hei. Ja, tenåringen min har stått i dette en god stund nå, med mange oppturer og like mange nedturer. En ting jeg har lært, er at det ikke finnes noen fasit.

Jeg kan bare dele vår erfaring. Hos oss har det blitt veldig tydelig at dette ikke handler om vilje eller latskap, og det har vært helt avgjørende å erkjenne det.

For min tenåring ligger det angst, traumer og ADHD i bunn. I tenårene blir dette en ekstra tung belastning for dem som allerede strever. Det tok tid før jeg virkelig forsto hva det betyr i praksis.

Der mange ungdommer våkner med et ganske stort toleransevindu, våkner vår ofte allerede nær overbelastning. Det betyr at små ting kan velte hele dagen. Hun lever med konstant indre stress, noe som ville slitt ut de fleste voksne også. Fra utsiden kan det se ut som motstand eller tiltaksløshet, men i kroppen er det egentlig full stopp. Press, forventninger og krav, selv små, gjør bare bremsen hardere.

Det som faktisk har hjulpet mest hos oss, var å ta ned tempoet og kravene, selv om det satt langt inne.

Forventninger til skole, lekser og mye hjemme ble nesten helt fjernet. Det som skjedde da, var at hun gradvis begynte å ta ansvar selv. Hun fikk ta kampene i sitt eget tempo, og etter hvert begynte hun å klare mer sosialt med venner. Skolen kom sakte etter. På et tidspunkt var utfordringen heller å holde henne igjen når jeg så at det ble for mye.

Vi har hatt godt samarbeid med både BUP og skole hele veien, og hun bruker medisiner for angst og ADHD som har hjulpet.

Så kom sommerferien. Venner reiste bort, medisiner ble droppet, og belastningen bygde seg opp igjen. Da var vi nesten tilbake til start.

Skolefraværet økte, og hun strever mye med overskudd og morgenangst. Samtidig ser jeg at på områder der hun styrer rammene selv, og der det ikke ligger forventninger og press, er hun mye sterkere enn før. Så innsatsen har ikke vært forgjeves. Den tar bare mye lengre tid enn jeg trodde.

En ting både jeg, skole og psykolog har måttet lære underveis, er at det viktigste akkurat nå ikke er å fikse noe, men å være der og lytte. Det har vi valgt å jobbe bevisst med, og det gir faktisk resultater.

Vi er langt fra i mål. Men én ting er jeg helt sikker på nå: utvikling skjer ikke under press. Den skjer når barnet får puste.

Jeg vet det kan høres banalt ut å gi tenåringen mer ansvar selv. Jeg vet det kan se ut som om vi har gitt opp. Men jeg ser at dette hjelper. Sakte, men det går fremover i stedet for bakover.

Det kan godt hende hennes utgangspunkt er annerledes enn ditt, men dette er i alle fall min erfaring så langt.

Og en siste, veldig viktig ting jeg har måttet lære på den harde måten, og som jeg fortsatt strever med: Ikke glem deg selv oppi dette. Det er fort gjort å sette seg helt til side for å bruke alle krefter på tenåringen. Sannheten er at jo mer stresset du er, jo mer stress blir det for barnet. Ta deg pauser. Gjør deg komfortabel med å ikke få det til. Ikke mas. Tillat deg noe positivt, og tillat deg å trekke deg litt unna for å puste.
Dette sier jeg ikke bare som et tips. Dette er et krav fra meg til deg 😉

Anonymkode: 4c783...2d2

Så fint og godt å lese innlegget ditt. Spesielt det du skriver at utvikling skjer ikke under press. Hos vårt barn omtrent på samme alder som ditt, var alle, skole, bup, skolepsykolog enig om at hun måtte presses tilbake til skolen. Vi måtte være tøffere . Og som du erfarte barnet vårt ble bare sykere. 

Innlegget ditt burde vært obligatoriske lesning for alle de som kommer i kontakt med barn og skolevegring. Det handler ikke om  latskap eller manglende vilje.

Anonymkode: 386d9...a66

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint og godt å lese innlegget ditt. Spesielt det du skriver at utvikling skjer ikke under press. Hos vårt barn omtrent på samme alder som ditt, var alle, skole, bup, skolepsykolog enig om at hun måtte presses tilbake til skolen. Vi måtte være tøffere . Og som du erfarte barnet vårt ble bare sykere. 

Innlegget ditt burde vært obligatoriske lesning for alle de som kommer i kontakt med barn og skolevegring. Det handler ikke om  latskap eller manglende vilje.

Anonymkode: 386d9...a66

Takk. Jeg forventet kritikk som vanlig når jeg blir seriøs i svarene mine 😅.

Nå har alle barn forskjellige behov og utgangspunkt, men akkurat for mitt barn så trigger press og forventninger noe i henne som fører til full nedstengning. Ikke mot mangel på vilje, ikke frykt for skole, men hun blir rett og slett helt tappet før dagen er begynt.

Det er derfor dette hjelper. Hun er roligere og mer avbalansert og får tid til å bygge styrke der hun klarer i sitt tempo. Selv om det ikke er noen fremgang på skole akkurat nå, så styrker det henne på mange andre områder.

Jeg er ikke så urolig som jeg var før, jeg bare venter tålmodig på de dagene der kapasiteten hennes matcher forventningene til morgenen. Takk og pris for godt skolesamarbeid her.

 

Endret 20 timer siden av TypiskMann
Korrigering