Ond sirkel, hvordan hoppe av?

[AnonymBruker]

Jeg har i det siste kommet inn i en ond sirkel angst messig.

Tok nylig fly fra Frankrike med mellomlanding, og var så kvalm på turen. Har aldri likt å fly, men har aldri vært kvalm før. Denne gangen ble jeg skikkelig kvalm, og angsten for å være innelåst og spy offentlig tok helt over..noe som selvsagt gjorde kvalmen enda verre. Jeg fløy så hjem til familien til jul, og ble skikkelig kvalm og full av samme angst igjen, selvom jeg var fin i formen både før og etter landing. 

Nå har jeg vært en del kvalm i julen, som kom ganske brått, og jeg tror kanskje kan ha med eggløsning å gjøre (sluttet med ppillen for noen uker siden, så ting holder på å stabilisere seg igjen). Dette gjør jo igjen at jeg blir overtenkende på å dra i middagsselskap osv fordi jeg blir redd for å bli mer kvalm. 

Jeg skal også fly hjem igjen om en uke, og jeg bruker så mye energi på å tenke og grue meg til den flyturen allerede. 

Jeg begynner i tillegg i ny jobb tidlig i januar, og tenker også på at jeg er redd for å bli kvalm og ha det kjipt på kontoret...

Jeg vet det sitter mye i hodet, men jeg har aldri hatt slike sterke fysiske symptomer og plager rundt angst før...så jeg sliter virkelig med å omstille hjernen og tankemønsteret. 

Har noen tips eller råd? 

Anonymkode: ebebc...0a8

[AnonymBruker]

Det som alltid hjelper meg,, enten det er angst eller depresjon, er å sette ting i perspektiv.

Du skriver altså at du har problemer med å fly, men hva ville du ha sagt til deg selv nå hvis du bodde på en planet som kretser rundt en av stjernene man kan se på nattehimmelen ...?

Både vi selv, planeten vi lever på, og flyet er et uendelig lite støvfnugg i den store sammenhengen; det er ingen grunn til å bruke tid på å engste seg for dette, til det er livet og tiden det består av for dyrebart.

Anonymkode: 204ad...ab6

[AnonymBruker]

Kanskje du blir kvalm i selskap eller på flyet. Hva er det verste som kan skje? Hva frykter du? At du må kaste opp?

Det går helt fint å kaste opp i selskap eller på fly. Litt pinlig, men det gjør ikke noe. Ingen dør.

Det er ikke farlig å bli kvalm og ha det litt kjipt på kontoret, heller.

Når du grubler slik du gjør nå så har du det kjipt, ikke bare på kontoret, men hele uken går jo i vasken. Du kan velge å legge disse tankene bort.

Tenk tanken helt ut. Hva er du redd for, hva kan bli konsekvensen. Er det samsvar mellom gruingen og det som kan skje? Noen på flyet synes det er ekkelt at noen har spydd. Det er en ting man ikke kan noe for. Er det dårlg gjort, kriminelt osv.? Er det en så stor synd at man fortjener å få en hel uke ødelagt? Og så hjelper det uansett ingenting, verken nå eller da.

Er det egentlig sannsynlig at det skjer eller handler det om katastrofetanker (angst)?

Anonymkode: 11efe...783

[AnonymBruker]

Om du har veldig mye å stå i nå, så kan det være kroppen som ber deg ta det roligere, eller endre kurs.

Jeg møtte den berømte veggen for mange år siden og det startet med kvalme og (utrolig nok) flyreiser. Moren min, datteren min og jeg fløy for å besøke familie på den andre delen av landet. Omtrent fra jeg bestilte billettene ble jeg smått uvel. Vi var en uke på besøk og den uken slet jeg voldsomt med noe jeg ikke skjønte hva var. Senere forsto jeg at det var angst. Hjemme igjen roet det seg igjen, men jeg ble oftere og oftere kvalm. Jeg hadde ikke hatt angst før, eller slitt med noe psykisk så jeg forsto ikke hvorfor jeg var så mye dårlig. Etter noen måneder var det som om noe eksploderte inne i meg og angsten nådde nye høyder med høy puls, panikk og fortvilelse. Jeg havnet i et våkent mareritt.

Jeg oppsøkte legen som først ikke heller forsto hva dette var. Han tok vel alle prøver det var mulig å ta. 

Kort fortalt gikk det ca ett halvt år før jeg endelig gikk med på å starte med antidepressiva. Jeg hadde store fordommer mot medisinen, så det satt langt inne, men etter et halvt år i helvete (det var det!) tok jeg første tabletten. Så gikk det 2-3 uker. Jeg husker det så utrolig godt, jeg sto i stuevinduet og så ut, og plutselig så jeg at trærne var grønne og det var blå himmel! Gradvis fikk jeg "meg selv" tilbake. 

TS; Du burde kanskje ta en prat med legen din? Det er jo absolutt ikke sikkert at vår historie er lik. Jeg håper ikke det! Men jeg valgte uansett å fortelle min, for i noen tilfeller kan medisiner hjelpe.

Anonymkode: c47d8...74d