Kan ikke huske siste jeg lo på ordentlig

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Før pleide jeg å være morsom, uforutsigbar, populær og passe forvirret…

Hvor ble det av jenta som pleiede å røyke, drikke, drite seg ut og ga litt F. Jeg pleide å trene i skippertak, spiste sjokoladekake på senga (til frokost) og skeiet ut med nye klær selv om jeg egentlig ikke hadde råd til det. Jeg ga blaffen i husarbeid og middag, og gikk heller ut og drakk øl med venner.

Nå er alt jeg foretar meg nøye budsjettert og tilmålt. Jeg røyker aldri og drikker sjelden. Maten jeg inntar er nøye kalkulert med riktig næringsstoffer slik at jeg får mest mulig ut av treningen 3-4 ganger i uka. Alt jeg spiser og trener blir sirlig ført inn i et skjema slik at jeg har full kontroll over kaloriinntak og kaloriforbruk. Økonomien styres ned til minste detalj og jeg kjøper ingenting uten at jeg virkelig trenger det. Jeg bruker heller aldri mer enn jeg til enhver tid har budsjettert med. Sosialt går jeg aldri ut av komfortsonen min lenger. Husarbeid, handle mat, lage middag - alt blir gjort til faste dager og tider. Jeg er nøye med at all min tid blir brukt til noe fornuftig og tillater ikke meg selv å ligge på sofaen, eller sløse bort tiden på sosial omgang som ikke tilfører meg noe læringsrikt. Jeg kan ikke tillate meg selv å drikke meg full kanskje nettopp fordi jeg ikke kan risikere at jeg ikke er i toppform til enhver tid. Jeg har tross alt aldri fri fra oppgavene som mor, rengjører, kokk, reparatør, kone og elskerinne.

Før pleide jeg å skrive kjærlighetserklæringer på små lapper til mannen min. Vi satt alltid tett omslynget i sofaen. Vi snakket og drømte oss bort sammen. Vi hadde et stort ønske om å bli kjent med hverandre og å få vite hverandres innerste hemmeligheter…

Hvor ble det av lidenskapen? Den brennende lengselen når den andre var borte. Livet mitt er flatt! Det er flatt og dørgende kjedelig. Jeg er kjedelig. Kan ikke en gang huske sist jeg lo. Jeg mener lo skikkelig og ekte. Er det sånn det er å bli voksen småbarnsmor? Satt. Overstrukturert. Kjedelig og deprimert?

Gleder meg ikke over noe, eller til noe lenger. Jeg bare later som. Jeg vet bare at små turer og ferier er nok et isfjell av arbeidsoppgaver som venter meg. Skulle så gjerne lagt meg ned på gulvet for å leke med ungene uten å tenke på annet. Men jeg klarer ikke å skyve unna tanken på kjøkkenet som skal ryddes, tøy som skal sorteres, overtidsarbeid som venter, og hvis jeg ikke gjør litt av dette mens ungene er våkne blir det altfor sen kveld på meg. Og da blir jeg trøtt og uopplagt til neste dag. Nok en dag hvor jeg bare må være i toppform.

På et tidspunkt sluttet jeg også å gå på kino og lytte til musikk. Ikke rart at livet blir trist… jeg har vurdert om jeg ikke skal begynne å røyke igjen, bare for å føle meg litt ufornuftig og rampete. Kanskje røyken minner meg om den sosiale personen jeg en gang var. Men jeg kommer ikke til å begynne å røyke igjen... til det er jeg blitt alt for fornuftig. Jeg er en utakknemlig patetisk kontrollfrik som ikke vet å sette pris på alt jeg har. Noen ville nok si at jeg ikke kunne ønsket meg mer... Og de har vel egentlig rett - så hvorfor føler jeg meg så trist?

[Gjest Gjest]

Du er sikkert bare sliten. Snart er det sommer og da blir vel ting bedre for deg sikkert.Uansett så er det bare å begynne å gjøre morsomme ting igjen. Bryt rutiner, drit i røyken, den gjør det bare kjip. Stikk på kino, dra å tren, besøk venninner, dra på cafe og ikke tenk på at alt skal være så ryddig og ordentlig. Slapp mer av

[Gjest gotthard]

en psykolog ville sendt deg på to ukers ferie:-)

du er voksen blitt, og desverre er det og bli voksen overvurdert spørr du meg.

har det akurat som deg trur jeg, bare at jeg ikke har peiling på økonomisk styring og jeg begynte og røyke igjen etter og ha hatt pause noen år, begynte fordi jeg hadde lyst...

trur du hverden raser sammen om du tar en kakebit i senga på sønda? gubben vil skilles om det ikke er ryddi på stua når han kommer fra jobb og finner deg og ungen i en latterkule rullende rundt på gulvet, eller trur du at svigemor kjefter om du sier hu må passe ungene en helg fordi dere skal på heisa tur med noen venner?

tørr og leve livet jenta og husk hva noen sa en gang "ikke viste jeg at alle dagene som gikk var selve live mitt" (fritt tolka etter hukomelsen..............)

[Gjest Sukkerert]

Du høres utbrent ut.

Jobber dere begge 100%, mens du har ansvar for alt husarbeidet og stellet av ungene? Isåfall er det veldig urimelig. Du bør fortelle ham det du har fortalt her og fordele husarbeidet.

Etter å ha lest det du skriver, tror jeg at du ville føle deg bedre om du fikk hvilt deg ordentlig og slappet av. Du kan også jobbe aktivt for å bli mer impulsiv, gi deg selv en utfordring om å gjøre noe nytt som ikke er planlagt.

[Gjest Gjest]

Vet du hva; akkurat sånn har jeg også det!! Tårene spratt når jeg leste det du skrev - det var så utrolig godt formulert!!

- Jeg også savner det å le skikkelig, le så en griner av bare tulleting med mannen.

- Ta en skikkelig rølpefest uten å tenke på morgendagen.

- Ta med ungene ut på masse tøys uten å måtte tenke på om klærne er rene og fine nok dersom vi treffer noen kjente...

Osv. osv. osv. osv. Jeg har verdens snilleste mann og flotte unger, men jeg savner livet oppi det hele...

Ikke gi oss råd om at vi må ta en frihelg; det er ikke så lett for alle når vi ikke har nettverk rundt oss...håper det er bedre stilt for deg trådstarter!! Ønsker deg alt godt!!

[Gjest StoreSky]

Helt uenig med Nigo-san!

Hør på gotthard - lev livet mens du gjør det!! Ingen som dauer om oppvasken står fordi du skal lese en bok, elske, høre på musikk, le... Slapp av før du knekker sammen og blir totalt utbrent -for da kan jeg love at du ikke får gjort en dritt! (been there, done that..)

[Gjest StoreSky]

So have I.

Men jaggu måtte ikke oppvaksen tas uka etterpå også, gitt!

←

.også? iallefall fikk man leve en liten stund! For meg er det de små stundene med glede og latter som gjør livet til å leve! oppvasken kan jeg ta "senere"..

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig godt igjen i åpningsinnlegget. Man føler seg gammel. Særlig dette med å slutte å le. Slutte å høre på musikk. Jeg pleide å gjøre begge deler hele tiden. Jeg pleide å føle meg levende. Og jeg er ikke utbrent og deprimert, det kan jeg si fordi jeg har vært der. Møtt veggen. Har vært alene med ungene praktisk talt siden sistemann ble født. Mange år. Sosialt liv har vært utelukket. Hvem skal passe ungene? Hvordan skal jeg finne plass til en kinotur på budsjettet? Treffe menn? Det måtte i tilfelle være en dørselger.

Jeg forstår hva Storesky og Gotthard sier her. Etter min første periode med superkvinnen som kræsjlandet så lærte jeg å la oppvasken stå. Ble et skippertaksmenneske. Tror vi kaster bort mye energi med å forsøke å leve opp til et urealistisk bilde av den vi tror alle forventer at vi er. Nemlig et overmenneske som klarer alt. Det krever faktisk mye unødvendig energi og gå rundt å smile også når man ikke føler for det. Si det som det er. Jeg er sliten. Det må folk klare å leve med. Alle mennesker har sine ups and downs. Kanskje er det befriende for omgivelsene og høre at de ikke er alene med tankene sine. Har ofte erfart at folk tenker og føler det samme som meg når jeg er åpen med tankene mine.

Jada Nigo-San ungene kommer først. Ungene kommer alltid først. Men når mor møter veggen så har hun ikke så mye å gi. Det er faktisk nødvendig å gi litt til seg selv i blant om man skal stå løpet ut. Men skal innrømme at det tok meg lang tid å innse det. Når man er mitt oppe i det og det står på som verst er det ikke så lett å se noen lysning i enden av tunellen. Da er det viktig at man i det minste finner noen luftehull.

[Gjest Gjest_miriam_*]

Hei, takk for mange svar. Jeg skjønner at jeg ikke er alene om dette (og det hjelper jo litt...) og at dette er en fase de fleste må igjennom... TMen til tider er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.

Ferie høres veldig deilig ut, men den jeg kanskje trenger ferie fra er meg selv...

Som kontrollfrik er jeg selvsagt en ganske overbeskyttende mor. Jeg er livredd for at andre ikke skal klare å ta seg av barna mine. Dessuten ville jeg savne dem så mye at jeg ikke ville være i stand til å nyte en ferie. Jeg har muligheten til å reise bort en helg i ny og ne. Og vi kan skaffe barnevakt hvis vi skal gjøre noe sammen, men da går jeg og gruer meg i ukesvis fordi jeg skal overlevere barna til noen andre (selv om det er nærmeste familie).

Skulle ønske at jeg kunne koble ut hjernen og slutte å bekymre meg eller ha dårlig samvittighet.

Som svar til om vi jobber fullt - Ja vi jobber fullt begge to, men jeg tar meg av det meste som har med hus og barn å gjøre. Mannen min reiser en del så naturligvis faller det mye på meg. Samtidig så liker jeg å gjøre ting selv - for da vet jeg at det blir gjort ordentlig...

Jeg er håpløs...!

[Gjest Gjest]

Huff, dette er ike bra. Det er ikke bra for barna å ha en overbeskyttende mor, de trenger også å prøve seg selv, bli selvstendige, være vant til å være sammen med andre barn og voksne.

De trenger også en mor som er der sammen med dem. Som ser dem, som leker med dem. Tror du virkelig at det barna dine vil tenke tilbake på med glede er at kjøkkenet alltid så topp ut, at alle klærne alltid var nystrøkne? Det de vil huske er de fine stundene sammen med deg, eller mangelen av sådanne.

[Caramba]

Vaskehjelp er en mulighet. Da slipper du hvertfal den jobben. Har en kontrollfrik-søster som måtte gjøre alt selv før, men som nå har klart å overlate bøttene til en vaskehjelp, og hun NYTER det.

Ellers er det trist at du føler som du gjør. Går det ikke an å slippe bittelitt taket i den perfekte tilværelsen? Jeg kjenner mange småbarnsforeldre som klarer å leve livet litt på si også... De er med på fester og sammenkomster OG har det gøy! Har dere ingen som kan passe barna noen ganger? En helg hos Bestemor og bestefar kan jo være veldig stas?

De parene jeg kjenner som balanserer jobb og barn best er de parene hvor far bidrar med sitt hjemme. Kan ikke din mann også stille opp litt slik at du kan få litt "fri"?

[Gjest Sukkerert]

Er dere økonomisk avhengig av at begge jobber fullt? Kanskje du kunne trappe ned.

Og du kan jo prøve å la ham hjelpe deg med husarbeidet selv om du ikke liker det?

[Gjest Gjest_Silja_*]

Til trådstarter:

Har egentlig ikke noe lurt svar til deg, men ville bare si at du er utrolig god til å skrive Innlegget ditt var så bra formulert!

[Gjest K]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Man trenger nok ferie fra seg selv og "snill og flink pike syndromet". Prøve å blåse litt i at oppvasken står, gi mannen noen av oppgavene, ikke være så fordømt effektiv... Slappe mere av, gjøre noe gøy, sette på full musikk, drive med håndarbeid eller bare se på en komedie. Sier jeg som er lite flink til det selv...

Jeg har prøvd å ta tak i meg selv, lese litt flere bøker, drive med håndarbeid, se en god film, prøve å treffe venner... Man rekker ikke alt ohg man må prioritere, for min del gir det ofte dårlig samvittighet for treningens del.

Det som må/bør gjøres går sjeldent noen steder, og kan vente litt. Gjør litt gøy hver dag en halv time bare til deg selv og en halv time bare til dine barn. En halv time på badet kan være luksus og en piknikk i hytten i stuen vil barn ha stor glede av.

Dessverre er min pessimistiske innstilling at livet alltid er slik når man har barn, jobb, studier, hjem og familie. For mye å gjøre og for litew tid å gjøre det på.

Man må bare prøve å bruke noe av tiden til noe koselig og gøy selvom man egentlig ikke har tid.

[Gjest Sukkerert]

Til trådstarter:

Har egentlig ikke noe lurt svar til deg, men ville bare si at du er utrolig god til å skrive  Innlegget ditt var så bra formulert!

←

Det synes jeg også.

[Gjest Gjest]

"særlig hvis mannen ikke er flink til å hjelpe til"...

AAAAAAAAAAARRRRRRRRRGGGGGGGG!

Det er da vel like mye hans ansvar, så hvorfor skal han HJELPE TIL????

[Aeriana]

Jeg syns at du virker som en høyst oppegående person som ganske klart ser hva det er som gjør at du har det sånn. Du sier det jo selv i klartekst, at du er en kontrollfrik og ikke tillater deg å gjøre this eller that. Det er jo du selv som lager begrensningene og reglene, for deg selv! Derfor er det også DU som må slakke litt på krava og prøve å bryte ut av dette systemet som du åpenbart har bygd opp rundt deg!

Hva er det verste som kan skje ved å gjøre dette? Mister du deg selv ved å føle at du mister styringa og kontrollen? Gi deg selv en sjanse.

Du vet selv hva du må gjøre Ingen her som behøver å fortelle deg det tror jeg. Lykke til med å leve livet ditt, og la andre rundt deg få ta del i det også. Både du og alle rundt deg vil tjene på det

[Gjest Gjest_Miriam_*]

Dere har helt rett. Jeg er sliten. Langt inn til margen sliten. Årevis med småbarn, snørrete neser, feber, bleieskift, gjeting og nattevåk. I tillegg har det også vært stort arbeidspress og mange utfordringer på jobben. Jeg har rett og slett gått på akkord med meg selv i lang lang tid.

Jeg har fått alt jeg ønsket meg. Flott mann, friske barn, hus, bil og karriere, men nå har jeg verken tid eller overskudd til å nyte noe av det.

Barna mine er jo så skjønne og jeg elsker dem over alt på jord, men jeg får så dårlig samvittighet når jeg kjenner at jeg ikke orker å være sammen med dem og være til stedet. Kjenner at jeg er helt fjern. Når de gjør rampestreker tar det lang tid før jeg reagerer fordi jeg er helt borte vekk mentalt. Tankene kverner hele tiden rundt alle gjøremål og oppgaver…

Bare det at jeg har skrevet dette innlegget og at jeg tar meg tid til å chatte er en start. Det er faktisk første gang jeg har gjort noe sånt.

Dere har helt rett i at jeg trenger å løsne grepet og jeg håper og tror at ting vil endre seg når barna blir litt større og mer selvhjulpne. Delegere oppgaver er heller ikke dumt, som igjen handler om å løsne grepet. Det er vel ikke til å se bort fra at mangel på sol og dagslys gjennom en lang vinter gjør noe med en også.

Det første jeg skal gjøre for meg selv nå er at jeg skal ut å drikke meg full sammen med venninner - uten å bekymre meg for morgendagen. Jeg skal faktisk være ute til langt på natt! – det skal jeg. Så skal jeg og mannen min reise bort en helg alene. Da skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke bekymre meg for mye for barnas ve og vel. Jeg vet jo at de har det bra. Det er bare den irrasjonelle mammaen som blir stresset…

Tusen takk for støtten og komplementer for innlegget. Jeg skal nok klare å leve igjen…

[Gjest gotthard]

lykke til, gleder meg at du klarer og gå ut i fra rutinene

[Aeriana]

Bra!!