5 åring selvskader

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Takk, så gode ord❤️

Disse utbruddene kommer oftest etter en dag hun har vært sliten, gjort endel fantestreker og derfor har fått endel irettesettelser. 

Som i dag hvor vi har vært i bursdag og hun var sliten og derfor i full fart over alt. Da ble det mye "nå må du ta det roligere", "vi kan ikke være her om du ikke hører etter" "du kan ikke hoppe i sofaen" "nå må vi sitte stille"... 

Og så er hun supersliten på vei hjem, og etter jeg for 20 gang har sagt hun må slutte å sparke i setet så kommer utbruddet... 

Og jeg har ikke vært sur mamma heller altså, hun får overvekt av positiv oppmerksomhet, men da også mye grenser siden hun blir en liten apekatt....

Og så rakner det for henne og hun slår seg selv. Hun sier hun er sint på seg selv fordi hun ikke klarer å høre på beskjeder😥

Anonymkode: 8913b...a28

Når du er nødt til å irettesette henne så mye, så trenger du å forebygge. Kan du tilrettelegge for henne så hun ikke havner i disse situasjonene der hun blir sliten, overveldet og begynner å utagere? Passe på at hun sover nok, er uthvilt før bursdag, eventuelt ta en liten tur ut for å lufte seg hvis hun blir overstimulert av lyd og støy. Å få mange negative tilbakemeldinger kan gjøre at det går på selvfølelsen løs. 

Anonymkode: ae07f...c6a

[AnonymBruker]

Helsesøster asap ♡

Anonymkode: 870e6...951

[Brukerano]

Jeg vil først si at jeg ikke mener hun må ha en diagnose. Men jeg vil fortelle om meg. kanskje det kan hjelpe. 
 

jeg er autist, og får meltdown der jeg slår meg selv, helst i hode. Jeg skjønner ikke hvorfor det er der. Men jeg får varseltegn på forhånd føre det skjer. Så jeg må følge med på dem, slik at jeg kan trekke meg fra situasjonen og roe ned eller ta vare på meg selv.  
jeg har lært veldig mye om dette de siste årene, da jeg som barn ikke fikk hjelpen jeg trengte, og ble holdt fast, eller fikk bare beskjed om å skjerpe meg. 
men det er emosjonell regulering som hjelper meg. 
jeg håper datteren din kan få hjelp! 

[AnonymBruker]

Brukerano skrev (8 minutter siden):

Jeg vil først si at jeg ikke mener hun må ha en diagnose. Men jeg vil fortelle om meg. kanskje det kan hjelpe. 
 

jeg er autist, og får meltdown der jeg slår meg selv, helst i hode. Jeg skjønner ikke hvorfor det er der. Men jeg får varseltegn på forhånd føre det skjer. Så jeg må følge med på dem, slik at jeg kan trekke meg fra situasjonen og roe ned eller ta vare på meg selv.  
jeg har lært veldig mye om dette de siste årene, da jeg som barn ikke fikk hjelpen jeg trengte, og ble holdt fast, eller fikk bare beskjed om å skjerpe meg. 
men det er emosjonell regulering som hjelper meg. 
jeg håper datteren din kan få hjelp! 

Tysen takk for innsikten❤️ Jeg tar det med meg🙏❤️ 

Anonymkode: 8913b...a28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Takk, så gode ord❤️

Disse utbruddene kommer oftest etter en dag hun har vært sliten, gjort endel fantestreker og derfor har fått endel irettesettelser. 

Som i dag hvor vi har vært i bursdag og hun var sliten og derfor i full fart over alt. Da ble det mye "nå må du ta det roligere", "vi kan ikke være her om du ikke hører etter" "du kan ikke hoppe i sofaen" "nå må vi sitte stille"... 

Og så er hun supersliten på vei hjem, og etter jeg for 20 gang har sagt hun må slutte å sparke i setet så kommer utbruddet... 

Og jeg har ikke vært sur mamma heller altså, hun får overvekt av positiv oppmerksomhet, men da også mye grenser siden hun blir en liten apekatt....

Og så rakner det for henne og hun slår seg selv. Hun sier hun er sint på seg selv fordi hun ikke klarer å høre på beskjeder😥

Anonymkode: 8913b...a28

Visste du at barn med ADHD får noe sånt som 20 000 flere negative kommentarer i løpet av barndommen enn nevrotypiske? Det trenger ikke være store sinte utbrudd, men nettopp av typen «nå må du sitte stille», «ikke gjør sånn», «ikke si sånn».. Du sier hun er supersliten etter bursdag, og sparker i setet. Hun klikker. Og blir sint på seg selv fordi hun ikke klarer å følge beskjeder. 

Jeg gjetter, totalt ukvalifisert utenom at jeg har både ADHD og autisme selv, at hun har ADHD. Og det basert på at det er vanskelig å regulere følelser med ADHD. Det er maaaange negative kommentarer, og det er mye skam. For man vet hvordan man skal oppføre seg, og så klarer man det ikke. For det blir for mye, og det klikker til slutt. Hun sparker i setet for å få hjelp til å regulere følelsene sine, men får det ikke, hun får irettesettelse. Til slutt klikker det. 

Jeg tipper alle hennes fantestreker og apekattendenser er desperate forsøk på å få hjelp til å regulere, eller å regulere selv. Og det funker ikke. Samtidig er det masse som skjer, og kanskje hun egentlig har veldig lyst til å leke med de andre og spise kake og whatever, men så er det så mange følelser og inntrykk og overbelastning som hun ikke skjønner fordi hun er fem, at det bare klikker. 

Dere trenger hjelp. Enten det er ADHD eller ikke, så trenger hun hjelp til å regulere følelser, og du trenger å lære hvordan du hjelper henne på et tidligere stadie slik at hun ikke klikker. For dette gjør vondt for dere begge. Begynn med å les deg litt opp, se om du kjenner igjen noe av f.eks. ADHD. Les om rejection sensitivity dysphoria. Les om regulering av følelser og teknikker for å roe ned.  Det fins mange gode triks for både å roe ned, og å tilrettelegge for at det ikke skjer i utgangspunktet. 

Neste gang hun er urolig eller klikker, prøv å ta henne på fanget og kryss armene dine foran henne, så du får en hånd på hver av hennes skuldre. Så banker du forsiktig og rytmisk på annenhver skulder mens du holder henne inntil deg. Bare prøv, det skader ikke hvis det ikke funker, men det har fungert overraskende bra på både nevrodivergente og nevrotypiske her 😊

 

Anonymkode: 5b3a7...7d1

[AnonymBruker]

Da min datter var fem år, begynte hun også plutselig med selvskading. Hun begynte for eksempel å bite seg selv i armen hvis hun var sint på seg selv. Jeg begynte å katastrofetenke med en gang, det er jo et hjerteskjærende syn å se barn som straffer seg selv.

Men det gikk over etter et par måneder, heldigvis. Hun hadde fremdeles stygge tanker om seg selv, men vi klarte å holde det i sjakk.

Hun fikk for øvrig adhd-diagnose da hun var 8.

Så poenget mitt er at det er vondt å se, og at man må ta det på alvor. Men selve selvskadingen kan gå over. ❤️

Anonymkode: 95c9f...141

[Aureka]

 

Sletter innlegg da jeg leste et svar som TS har gitt til andre, mitt innlegg ble da irrelevant 

Endret 21. desember 2025 av Aureka

[AnonymBruker]

Aureka skrev (2 minutter siden):

Dette kan virkelig være helt bom, men kan det være slik at hun er vant til å få mye ros hele tiden og så føler hun at hun må være flink pike absolutt hele tiden for å være verdifull og å bli elsket? Kan det da være slik at når hun så blir korrigert og samtidig er sliten, så faller alt i knas? Selvbildet blir null og hun føler seg ikke elsket? 

Ut i fra hva du skriver, så kan det virke som at datteren din har veldig høye krav til seg selv, at hun har fått en identitet som gjør at hun liksom må være perfekt til tross for at hun bare er fem år. Hun er trolig også et meget sensitivt barn samtidig som hun muligens er over gjennomsnittet smart/intelligent 

Kjenner du at dette ikke stemmer, så ser du selvfølgelig helt bort i fra hva jeg har skrevet. 

Og dette er ikke ment som kritikk av deg som mor og det kommer helt klart frem at datteren din er et elsket barn. 

 

Du skriver noe jeg selv ble klar over etter å lest at dette ofte kan skje med enebarn. Så jeg tenker absolutt du kan ha rett i det.

Uten at jeg egentlig vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg synes jo hun er fantastisk, smart, morsom og snill... så jeg sier det jo til henne. Og skryter av henne når hun gjør noe bra.

Hun er veldig hard mot seg selv når hun ikke får til noe, og nekter å høre på oss når vi trøster henne for det.

Som når hun tegner noe "feil" og blir skikkelig frustrert på seg selv, at "jeg får det aldri til!!"

Har du noen råd?

Anonymkode: 8913b...a28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Visste du at barn med ADHD får noe sånt som 20 000 flere negative kommentarer i løpet av barndommen enn nevrotypiske? Det trenger ikke være store sinte utbrudd, men nettopp av typen «nå må du sitte stille», «ikke gjør sånn», «ikke si sånn».. Du sier hun er supersliten etter bursdag, og sparker i setet. Hun klikker. Og blir sint på seg selv fordi hun ikke klarer å følge beskjeder. 

Jeg gjetter, totalt ukvalifisert utenom at jeg har både ADHD og autisme selv, at hun har ADHD. Og det basert på at det er vanskelig å regulere følelser med ADHD. Det er maaaange negative kommentarer, og det er mye skam. For man vet hvordan man skal oppføre seg, og så klarer man det ikke. For det blir for mye, og det klikker til slutt. Hun sparker i setet for å få hjelp til å regulere følelsene sine, men får det ikke, hun får irettesettelse. Til slutt klikker det. 

Jeg tipper alle hennes fantestreker og apekattendenser er desperate forsøk på å få hjelp til å regulere, eller å regulere selv. Og det funker ikke. Samtidig er det masse som skjer, og kanskje hun egentlig har veldig lyst til å leke med de andre og spise kake og whatever, men så er det så mange følelser og inntrykk og overbelastning som hun ikke skjønner fordi hun er fem, at det bare klikker. 

Dere trenger hjelp. Enten det er ADHD eller ikke, så trenger hun hjelp til å regulere følelser, og du trenger å lære hvordan du hjelper henne på et tidligere stadie slik at hun ikke klikker. For dette gjør vondt for dere begge. Begynn med å les deg litt opp, se om du kjenner igjen noe av f.eks. ADHD. Les om rejection sensitivity dysphoria. Les om regulering av følelser og teknikker for å roe ned.  Det fins mange gode triks for både å roe ned, og å tilrettelegge for at det ikke skjer i utgangspunktet. 

Neste gang hun er urolig eller klikker, prøv å ta henne på fanget og kryss armene dine foran henne, så du får en hånd på hver av hennes skuldre. Så banker du forsiktig og rytmisk på annenhver skulder mens du holder henne inntil deg. Bare prøv, det skader ikke hvis det ikke funker, men det har fungert overraskende bra på både nevrodivergente og nevrotypiske her 😊

 

Anonymkode: 5b3a7...7d1

Bra innlegg som jeg støtter fullt ut. 

Anonymkode: 1e249...fcf

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at det dette ikke betyr at din datter har en eller annen diagnose! 
 

jeg tror dette handler om følelsesregulering. Og hun har ikke utviklet de riktige verktøyene for å håndtere dette. 
selv voksne kan ha problemer med å regulere følelser. Snakk med barnehagen for å få veiledning! 

Anonymkode: 6b8a2...959

[AnonymBruker]

Jeg har bare opplevd dette en gang og da var det fordi foreldrene var for dårlige til å sette grenser. De "pratet alt ihjel" istedenfor. 

Anonymkode: a077e...b03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du skriver noe jeg selv ble klar over etter å lest at dette ofte kan skje med enebarn. Så jeg tenker absolutt du kan ha rett i det.

Uten at jeg egentlig vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg synes jo hun er fantastisk, smart, morsom og snill... så jeg sier det jo til henne. Og skryter av henne når hun gjør noe bra.

Hun er veldig hard mot seg selv når hun ikke får til noe, og nekter å høre på oss når vi trøster henne for det.

Som når hun tegner noe "feil" og blir skikkelig frustrert på seg selv, at "jeg får det aldri til!!"

Har du noen råd?

Anonymkode: 8913b...a28

Hva med å synliggjøre for henne at alle kan gjøre feil innimellom? For eks hvis dere  fargelegger sammen, så kan jo du skumpe litt utenfor streke selv. Eller si høyt at du synes noe er vanskelig, slitsomt osv. 

 

de dagene du vet hun blir sliten av det dere skal så forbered henne på at i dag er du i selskap, og kanskje lage en avtale for hva dere kan gjøre hvis hun ikke klarer å stoppe selv når dere sier ifra» , overstimulert eller har ekstra mye energi så kan du jo sette ord på at «oi, nå er det så mye energi som vil ut», « nå ser jeg at du er sliten», « nå ble du frustrert, dette er vanskeli. Jeg kan hjelpe deg»… det handler om å anerkjenne følelsene hun kanskje ikke klarer å få utløp for selv, men samtidig ha grenser og si stopp. Grenser og tydelighet = trygghet, så ikke snakk for mye når det allerede koker inni henne. 
 

Kanskje det kan være lurt å bare stoppe utbruddene hennes akkurat når det skjer, uten å si så mye, uten masse ord osv. så når hun roer seg kan du si hva du ser, og at du tenker at det må være vondt (både fysisk og psykisk). Også komme med et alternativ til hva hun kan gjøre neste gang hun får lyst til å slå seg selv på den måte (slå en pute, trampe, osv osv). 
 

det finnes også mange bøker som dere kan lese på gode dager, som kan bidra til å snakke om feiling, gode og vonde følelser osv. (anbefaler boken Lykke og Wilmer om feiling den legger opp til så mange fine samtaler). 
 

lykke til 

 

(Ps: hvis det hadde vært adhd og autisme skulle man ganske sikkert tro at dette ville skjedd mye oftere, både hjemme og i bhg. Og at dere ville sett et mønster annet enn At hun blir overtrøtt, og giret i selskap osv). 

Anonymkode: 88dd0...2da

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god og kjærlig mor som bare vil det aller beste for datteren sin ❤️

Jeg vet ikke om jeg har noen innspill som kan hjelpe, men jeg prøver likevel, i tilfelle det er nyttig: Når dere snakker med henne og roser henne, utenom disse situasjonene der dere reagerer på henne, hvordan gjør dere det? Har dere fokus på personlige egenskaper som at hun er ærlig, tøff, modig, iniativrik, morsom osv? Eller går det mye på at hun er flink og snill, at hun får til ting og er selvstendig eller lignende? Jeg var et følsomt barn som sannsynligvis fikk litt for mye ros som gikk på hvor flink og snill jeg var, og hvor lett jeg var å ha med å gjøre. Jeg hatet å få kjeft, og har fortsatt sterke minner av å bli kalt slem en gang jeg gjorde eller sa noe galt. Å skuffe foreldre (og etterhvert også lærere) føltes ikke trygt. Min opplevelse eller frykt var at jeg var nødt til å alltid være snill, flink og gjøre alt riktig, for hvis jeg ikke gjorde dette ville ingen være glade i meg.

Som sagt vet jeg ikke om det er relevant for en femåring, men kanskje verdt å ta med seg uansett. Foreldrene mine mente jo bare godt og ville gi meg en tro på egne evner ved å si at jeg var flink og høytpresterende. Men dessverre hadde det en viss bivirkning for meg 😅

Anonymkode: ac45c...831

[AnonymBruker]

Har en sønn på 9 år med adhd/autisme,  han har alltid skadet seg ved utbrudd. Kan det være noe i det?  I de utbruddene er det ikke mulig å nå frem, da må han bare få det ferdig, også snakker vi når det har roet seg. Vær alltid tilgjengelig for kos når det har dempet seg, det skjer utenfor dems egen kontroll. Er vondt å se, men bare vær helt rolig når det pågår, og ta praten når det er ferdig

Anonymkode: 0eb0a...123

[Aureka]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du skriver noe jeg selv ble klar over etter å lest at dette ofte kan skje med enebarn. Så jeg tenker absolutt du kan ha rett i det.

Uten at jeg egentlig vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg synes jo hun er fantastisk, smart, morsom og snill... så jeg sier det jo til henne. Og skryter av henne når hun gjør noe bra.

Hun er veldig hard mot seg selv når hun ikke får til noe, og nekter å høre på oss når vi trøster henne for det.

Som når hun tegner noe "feil" og blir skikkelig frustrert på seg selv, at "jeg får det aldri til!!"

Har du noen råd?

Anonymkode: 8913b...a28

Jeg slettet egentlig innlegget etter å ha lest et svar du gav her om da dere hadde vært i bursdag. Det virker jo som at datteren deres får både ris og ros som de fleste barn. Jeg kjente også på at det er litt vanskelig å gi gode råd basert på en begrenset tekst. Men jeg kan dele noen tanker og igjen så er det ikke sikkert at det treffer. 

Når hun tegner og noe blir "feil", så forsøk og avdramatiser. Si at det ikke er så viktig/farlig hvordan resultatet blir, men at det er viktig at hun koser seg når hun tegner. På et vis få fram leken, kanskje ved å tulle og tøyse litt hvis dere tegner sammen? 

At når det blir mye og hun ikke klarer å slutte å hoppe i feks sofa, ta henne til side, prikk henne på arm eller ben og spør hvor mange ganger du prikket. Dette er en måte å få barnet til å lande i kroppen og da lettere å regulere seg selv. Kanskje kan dere avtale på forhånd når dere skal steder hvor hun kan bli overstimulert. 

RVTS Sør har en app som heter "fall til ro",  kan den være nyttig for dere? Jeg har ikke utforsket den selv, men hørt om den. Den skal hjelpe barnet til å lande i kroppen og puste med magen og er laget for barn. 

Og så litt om ordet flink. Også her handler det om balanse, og det kan godt være at dere allerede har denne balansen. Det står skrevet en del om det "å flinke barn"  at de kan føle seg som en evig vurdering. Har du tid så søk det litt opp og se om det kan være noe å hente her. 

Generelt vis at det er helt normalt å ikke være perfekt, at det er vanlig å gjøre feil, dumme ting osv. At mange ganger så blir ikke ting som en hadde tenkt, men det blir bra likevel. At det ikke er "så farlig" Noe fint jeg tok med meg fra egen oppvekst var min far som ofte sa "det er ikke så farlig, det går bra" Kanskje vise ting helt konkret ved å si "oj, nå glemte jeg det og det, men det er ikke så farlig, eller nå skjedde det og det, men det er ikke så farlig. 

Det kan være at dette er generelle ting som dere allerede gjør eller at rådene ikke passer inn i det hele tatt. 

Det kan også være at dette er en fase som vil være over om kort tid, Tenker at du uansett er en fin mamma som bryr deg om datteren din og ønsker henne det aller beste. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tro meg, jeg har vært utsatt selv og har alle sanser på vakt for det... jeg stiller direkte spørsmål, forebygger og legger så godt til rette jeg klarer for at hun skal være trygg på å si i fra om hva enn det skulle være. Så jeg håper virkelig det ikke er noe slikt💔 

Anonymkode: 8913b...a28

Det var virkelig ikke meningen om du følte at jeg mente at du lukket øynene og ikke våget å utforske det man helst ikke vil tenke på. Min kommentar var generell og ikke myntet på noen spesifikke.

Og det gjør meg virkelig vondt å høre at du også har den erfaringen😢

Anonymkode: 39b60...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var virkelig ikke meningen om du følte at jeg mente at du lukket øynene og ikke våget å utforske det man helst ikke vil tenke på. Min kommentar var generell og ikke myntet på noen spesifikke.

Og det gjør meg virkelig vondt å høre at du også har den erfaringen😢

Anonymkode: 39b60...cd6

Nei, jeg følte ikke du mente det altså! Absolutt ikke❤️ Jeg ville bare si at jeg har det i tankene!

Anonymkode: 8913b...a28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har en sønn på 9 år med adhd/autisme,  han har alltid skadet seg ved utbrudd. Kan det være noe i det?  I de utbruddene er det ikke mulig å nå frem, da må han bare få det ferdig, også snakker vi når det har roet seg. Vær alltid tilgjengelig for kos når det har dempet seg, det skjer utenfor dems egen kontroll. Er vondt å se, men bare vær helt rolig når det pågår, og ta praten når det er ferdig

Anonymkode: 0eb0a...123

Og min gutt med autisme har alltid vært svært rolig og forsiktig og lydsensitiv... så det er store forskjeller her ❤️

Anonymkode: 9e585...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan kan hun vite hva en vulkan er, og konsekvensene av å havne i den? 5 år, ingen tilgang til nett og bare 30 min barne-TV. Er det et normalt samtaleemne i barnehagen?

Anonymkode: 6e33b...fb5

Jeg kjenner mange barn med stor interesse for vulkaner. Og man leser da bøker for barn, og mange barnebøker handler om vulkaner (nettopp fordi mange barn interesserer seg for det, slik som dinosaurer). 

Anonymkode: c5c73...500

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Nei, jeg følte ikke du mente det altså! Absolutt ikke❤️ Jeg ville bare si at jeg har det i tankene!

Anonymkode: 8913b...a28

Fint❤️

Anonymkode: 39b60...cd6