Føler livet mitt er uinteressant for foreldrene mine…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjenner meg igjen i dette. Jeg er nå 28 og skal ha mitt første barn. Foreldrene mine er i 70-årene og fikk meg som fjerde barnet i 38-årdalderen. Jeg ble tante da jeg var 8 år og har nå 8 tantebarn. Jeg har ofte følt meg litt utenfor i familieselskap, midt mellom barna og de voksne liksom. Og da jeg annonserte graviditeten så reagerte de med sjokk enn glede, for de så ikke det komme fra deres «lille datter.»

Men det positive er at jeg aldri har følt noe press. Tror ikke de hadde brydd seg om jeg ikke hadde fått barn, de vil bare at jeg skal ha det godt, og jeg har vært mer bortskjemt enn de andre søsknene. Jeg var den eneste som fikk hund f eks. Så for min del så har det egentlig bare vært positivt å være attpåklatt. Men de stiller gjerne opp da, de er bare ikke sånn intense og masete besteforeldre (kanskje det endrer seg etter at barnet er født, hvem vet 🙊)

Anonymkode: e9315...8b7

Høres ut som at vi har ganske like opplevelser. Jeg har heller aldri følt noe press, tvert imot har foreldrene mine vært helt på lag når vi har snakket om at ikke alle får barn og det er greit. 
Jeg har også vært bortskjemt på materielle ting i oppveksten, men har alltid følt at jeg ikke er å anse som ordentlig voksen, selv i voksen alder med jobb, bolig og ansvar. Søsknene mine har jo hatt barn, partner og bolig lenge før jeg fikk det, og var sikkert derfor mer «moden» i væremåte tidlig. 
Som jeg prøver å forklare over er - jeg har hatt en god oppvekst og gode foreldre, men det virker litt som at oppmerksomheten rundt de tingene som for meg er store begivenheter er ganske laber fordi de har jo allerede opplevd det ganske mange ganger før. Jeg er tante til 6, så det har aldri manglet barn i familien.

Anonymkode: 3238f...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan si at jeg har ei datter som passer veldig godt inn i A4 boksen - hun har ekstremt gode karakterer, tar beskjeder, oppfører seg høflig og ordentlig. Også har jeg en sønn som er ganske engstelig av seg. Litt forsiktig. Trenger mye oppfølging og dytt ut i verden. 

Datteren min opplever at hun hele tiden må vente på sin tur ovenfor sønnen. Sønnen på sin side opplever at vi er mer glad i henne og at vi er mer stolt av henne. 

Vil tro at hvor man er og hvilket perspektiv man har i forbindelse med barna har mye og si for opplevelsen deres av å være hjemme. 

Ja, jeg bruker mer energi og oppdragelse på sønnen. Og ja, jeg har nok lettere for å spørre henne om hun vil være med på ting fordi hun fortjener det og trenger oppmuntring på en annenn  måte enn sønnen. Det betyr ikke at jeg setter den noe anderledes i hjertet mitt - de er akkurat like viktige begge to - bare på forskjellige måter. 

Har du spurt søsknene dine hva de tenker, hva foreldrene deres har gjort for dem osv? 

Anonymkode: 8cebc...2ab

Her er du nok inne på noe. Jeg vet at den eldste av oss har opplevd at den i mellom har tatt mye oppmerksomhet. Samtidig har den i mellom opplevd seg selv som litt mislykket fordi fokus har vært mye der, både positivt og negativt. Jeg som har sett på dem begge har jo opplevd at de og deres barn alltid kom i første rekke når det handlet om å gi tid eller oppmerksomhet, og at mine bragder kom litt i skyggen av det. At kapasiteten rett og slett er litt oppbrukt når det kommer til meg og mitt, og siden jeg har klart meg fint før opplever jeg en litt generell holdning til at jeg klarer meg fortsatt, de kan utsette meg og mitt litt. De andre søsknene opplever nok at jeg har både fått mer ting (bortskjemt) og mindre kritikk. At de kanskje er mer stolte av mine valg i livet på et vis fordi jeg bare får leve livet som jeg ønsker uten innblanding fra dem. 

Anonymkode: 3238f...440

[Lønnesirup01]

Jeg tenker at hvis man hadde spurt dine foreldre er kanskje bildet et annet. Du sier at foreldrene dine fikk dine eldre søsken unge. Når foreldre får flere barn i ulike livsfaser, er de bevisste på forskjellene i oppvekstvilkår. Kanskje hadde ikke foreldrene dine så mye da de fikk dine søsken? De var mindre etablert, hadde ikke så mye penger? Bevisst eller ubevisst er dette kanskje noe de har forsøkt å kompensere litt for når dine søsken har fått egne barn.

Warholm skrev en god artikkel om dette i Aftenposten. Man tenker ofte på oppdragelse som en enveis prosess fra forelder til barn. Men oppdragelsen formes i fellesskap mellom foreldre og barn, for alle barn er ulike, responderer ulikt, og trenger ulike ting. Resultatet er ofte at voksne barn kan ha helt ulike erfaringer fra sin oppvekst, selv om de er oppvokst i samme hjem. Du var ikke til stede i de første årene av dine eldre søskens oppvekst. Men det kan hende at du ville blitt overrasket over hvor ulik den var din egen.

Hvis moren din begynner å gråte når du konfronterer henne med dette, så er nok dette et sårt punkt for henne. Kanskje føler hun på utilstrekkelighet som mor alle veier når selv yngstemann som "fikk alt" ikke er fornøyd.

Hva med dine søsken, inviterer du dem hjem til deg? Hvordan er deres relasjon?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ut fra den lille informasjonen jeg har gitt her om mine foreldre, har du ikke grunnlag til å slenge om deg med diagnoser. Men det er jo KG i et nøtteskall. 
Jeg kan forsikre deg om at min mor ikke er narsissist. Hun er nok en av de mest uselviske menneskene jeg vet om, som er primus motor for veldedighet og gir av det hun har til de som trenger det. Hun er typen som sliter seg ut for andre, uten å på noen måte snakke eller skryte om det. Det finnes hundre andre forklaringer på hvorfor hun reagerer som hun gjør, noe jeg ikke kommer til å gå inn på her, men narsissisme er ikke hvor det bunner fra. Lite selvinnsikt og mental uhelse er ikke utelukkende knyttet til narsissisme.
Verden og mennesket er ikke så svart/hvit at man kan tillegge noen hverken diagnoser eller personlighet uten å se mer helhetlig på det. 
Denne posten handler heller ikke om mine foreldres psykiske helse, så jeg tenker vi legger diskusjonen om det død. 

Anonymkode: 3238f...440

Her gikk du veldig i forsvar, og det er sikkert naturlig - de er foreldrene dine og du er glad i dem.

Jeg er enig at man ikke kan diagnostisere noen på nett, men det ER manipulerende når moren din begynner å gråte og vrir hele situasjonen til å handle om hennes følelser, ikke dine. Da stenger hun effektivt ned enhver refleksjon og behersker omgivelsene sine ved å gi dem dårlig samvittighet. Dette er ikke nødvendigvis noe hun gjør bevisst. 

Anonymkode: 26a1f...2ad

[AprilLudgate]

Utfra det du beskriver har du hatt en trygg og god oppvekst - og fått mange privilegier i livet som voksen.

Det du føler på er at siden du var «enkel» så ble du med på lasset og det har gitt deg en følelse av at du ikke får noen plass.

Det går jo an å si hva du ønsker mer av?

At du ikke mener dette som en klage på det som var god oppvekst osv - men det er ikke sånn at du ikke trenger å se engasjement. 
 

Jeg tror at du vil ha et litt mer justert perspektiv etter fødsel og særlig om dere får flere barn - da kjenner også du på følelsen av å ikke kunne tilby alt barna dine vil ha og kanskje trenger. 
 

Jeg ville bare invitert dem som første steg 🤷‍♀️

Er lov å uttrykke hva man ønsker mer av. Men hadde ventet med kritikk og forsøkt å være raus. Dere har tross alt fått tildelt gode, kjærlige og rause foreldre. Men de er bare mennesker de og. 

(Jeg ble og tante i ung alder til to søstres barn - så har meg og fjerde søsken fått barn i voksen alder. Hos oss var oppveksten omsorgssvikt og relativ fattigdom. Bare sånn som likhet/ulikhet). 

Endret torsdag kl. 17:15 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Det er fort litt sånn å være yngst ja. Mitt første barn var mine foreldres 9. barnebarn. Husker hvor skuffet jeg ble over hvor lite engasjement de viste, de har jo sett det før og syntes ikke det var noe spennende. Slik har det vært hele veien, de satt masse barnevakt for de eldste barnebarna, kjøpte vogn, skolesekk etc. med de eldste, våre barn blir glemt. 

Anonymkode: 8b8d0...dc4

[AnonymBruker]

Hei ts, jeg skjønner at du reagerer på dette. 

jeg kjenner og til barn som er yngst i en stor søskenflokk og som føler at de har blitt litt "borte" fordi de klarte seg så greit uansett.

Jeg har noen tanker likevel.

Kan det tenkes at du har lykkes bedre i livet enn søsken av en grunn, kanskje har foreldrene dine gjort en bedre jobb med deg siden de var eldre, mer erfarne og satt bedre i det økonomisk. Kanskje føler de på en slags form for "skyld" over at dine søsken ikke har fikset livet sitt like godt som deg, ofte tar jo foreldrene barnas sorger og gleder på egne skuldre. Jeg har to barn med 5 år i mellom og synes at jeg var en langt bedre mor for den andre. Det er noen grunner som jeg ikke kunne for, som problemer med amming osv, men det er og at jeg hadde en helt annen ro og tilstedeværelse med den andre. Dette føler jeg skyld for.

jeg har og en egen mor og hun har mine to barn som barnebarn. Det er ganske stor forskjell på interessen og innsatsen der, den første er helt klart barnebarn nummer en mens den andre er en god toer☺️

Anonymkode: cbc4a...ebb

[ChrisTønn]

Uff, det hørtes ikke noe fint ut, men foreldre er bare mennesker og de gjøre rare ting. 

Mine foreldre besøker min søster som bor et time unna enne de besøker meg. I tillegg til å ringe. 

Jeg fant ut på et tidspunkt at dersom jeg ikke er en prioritet for dem så er ikke de en prioritet for meg. 
 

Gjør vondt, men orker ikke forklare det til dem flere ganger.

 

[AnonymBruker]

Min søster opplevde det nok også slik. Hun hadde alt hun trengte, stort hus osv. Tror foreldrene mine følte at de ikke hadde noe å komme med. Svigermora var alltid på hugget for å passe ungene, så de følte seg vel ikke helt verdig og igjen ingen indre motivasjon. Trist - jeg har ikke hatt alt så perfekt i livet og de stiller masse opp. Men dersom jeg sier noe til mora vår om hvordan gjøre noe bedre, så blir hun superfornærma, gråter og feks legger på, så det er ikke vits... 

Anonymkode: 315c2...0f1