Føler livet mitt er uinteressant for foreldrene mine…

[AnonymBruker]

Jeg er yngst av mine søsken, og foreldrene mine har flere barnebarn allerede. Begge søsken fikk barn da jeg fortsatt var i tenårene, og jeg var tante allerede før jeg ble tenåring. Har inntrykk av at jeg er barnet som mine foreldre aldri trengte å bekymre seg for. Har alltid gjort det bra på skolen, fått tilbakemeldinger om god oppførsel og oppdragelse, landet bra jobber, klart meg selv i veldig stor grad og aldri hatt noe nært forhold til foreldre med tanke på å være åpen om vanskeligheter eller ting jeg står og har stått i. Søsken og tantebarn har også vært mye i fokus for dem hele oppveksten min, og jeg har alltid følt meg i skyggen av mine søsken.. 
Jeg og samboer skal nå ha vårt første barn, og jeg er en god del eldre enn mine søsken var da de fikk sine. Vi har alt på stell med god jobb og lønn, hus, god økonomi, har rast fra oss og er klare for familielivet. Men foreldrene mine er helt uinteressert i livet vårt. Vi bor nå mye nærmere enn mine søsken, og de har enda ikke besøkt oss i nytt hus, ikke ringt for å spørre hvordan det går som gravid, eller viser spesielt mye interesse for oss i det hele tatt. Er det vanlig at foreldre blir litt sånn «been there, done that» på det yngste barnets begivenheter i livet?

Anonymkode: 3238f...440

[AnonymBruker]

Du kan jo fortelle dem hvordan du føler det, og hva du ønsker av dem? Kanskje venter de på en invitasjon? 

Anonymkode: 82ddc...364

[AnonymBruker]

Tror nok det fort blir sånn ja. Har ikke barnebarn, men har tre barn og det er jo en stor "been there, done that" effekt. Skolestart og milepæler som vi lagde masse greier rundt med førstemann blir rutine. Det er ikke rettferdig, men det bare blir sånn. 

Anonymkode: cd83e...c68

[AnonymBruker]

Gode foreldre gjør ikke forskjell på barna sine, hvertfall ikke når det kommer til store begivenheter som f.eks når barna blir førstegangsforeldre. Men det er langt fra alle foreldre som er gode foreldre. 

De viser deg hvem de er, igjen og igjen, og de viser deg at du ikke er en prioritet i livet deres. Tro på dem. Jobb med å akseptere det. Du velger selv hvilken relasjon du orker å ha med de fremover, men du må ta valg ut fra hva de gjør og ikke hva de sier. Hvis de sier "å vi har savnet dere" uten at de faktisk aktivt inviterer dere til å tilbringe tid sammen så er det selvsagt bare bullshit. 

Hvis jeg var deg så ville jeg nøstet opp i dette med en tredjepart som klarer å være objektiv. Det kan det være verdt å investere noen kroner i.

Anonymkode: b6d29...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du kan jo fortelle dem hvordan du føler det, og hva du ønsker av dem? Kanskje venter de på en invitasjon? 

Anonymkode: 82ddc...364

De har blitt invitert i form av at «det er åpent hus og de er alltid velkommen». Men de kommer med unnskyldninger om at de vil vente til vi har fått ting på plass og det ikke er så rotete..

Alle forsøk på å fortelle sånne ting har endt i tårer fra mor og klagesang om at hun «aldri gjør noe riktig» og «jeg bare påpeker det hun gjør galt». Så jeg har egentlig gitt opp å prøve å ha sånne samtaler, fordi jeg føler jeg alltid fremstår som en hensynsløs mobber. Så holder heller samtalene lette og stemninga god.

Anonymkode: 3238f...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gode foreldre gjør ikke forskjell på barna sine, hvertfall ikke når det kommer til store begivenheter som f.eks når barna blir førstegangsforeldre. Men det er langt fra alle foreldre som er gode foreldre. 

De viser deg hvem de er, igjen og igjen, og de viser deg at du ikke er en prioritet i livet deres. Tro på dem. Jobb med å akseptere det. Du velger selv hvilken relasjon du orker å ha med de fremover, men du må ta valg ut fra hva de gjør og ikke hva de sier. Hvis de sier "å vi har savnet dere" uten at de faktisk aktivt inviterer dere til å tilbringe tid sammen så er det selvsagt bare bullshit. 

Hvis jeg var deg så ville jeg nøstet opp i dette med en tredjepart som klarer å være objektiv. Det kan det være verdt å investere noen kroner i.

Anonymkode: b6d29...89a

Vil ikke gå så langt som å si at de er dårlige foreldre. Jeg har alltid hatt alt jeg trengte, fått hjelp med penger når jeg har behøvd det, og det har aldri vært mangel på noe av det materielle. Mor har også vist masse kjærlighet i gode perioder, men når det kommer til disse begivenhetene i livet har det vært ganske tafatt. De virker stolte at det jeg har fått til, uten å egentlig helt vite hva det har innebært å oppnå. Tenker på studier og jobb, der de rett og slett ikke har klart å legge på minne hva jeg har studert eller hva jobben min går ut på. Studerte ikke noe komplisert heller. Har alltid tenkt at når jeg får barn blir jeg «endelig verdig», men så ble ikke graviditeten heller lagt merke til på noe annet vis enn «det var jo koselig».

Har vel følt meg litt glemt og at gleden over familieforøkelser og begivenheter i mitt liv er brukt opp på de som kom før meg.

Anonymkode: 3238f...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vil ikke gå så langt som å si at de er dårlige foreldre. Jeg har alltid hatt alt jeg trengte, fått hjelp med penger når jeg har behøvd det, og det har aldri vært mangel på noe av det materielle. Mor har også vist masse kjærlighet i gode perioder, men når det kommer til disse begivenhetene i livet har det vært ganske tafatt. De virker stolte at det jeg har fått til, uten å egentlig helt vite hva det har innebært å oppnå. Tenker på studier og jobb, der de rett og slett ikke har klart å legge på minne hva jeg har studert eller hva jobben min går ut på. Studerte ikke noe komplisert heller. Har alltid tenkt at når jeg får barn blir jeg «endelig verdig», men så ble ikke graviditeten heller lagt merke til på noe annet vis enn «det var jo koselig».

Har vel følt meg litt glemt og at gleden over familieforøkelser og begivenheter i mitt liv er brukt opp på de som kom før meg.

Anonymkode: 3238f...440

Tror nok du har rett i at det på et vis er brukt opp, ikke av vond vilje men det blir sånn. Hva med partners side? 

Anonymkode: cd83e...c68

[AnonymBruker]

Din samboer har vel også foreldre/familie? Ikke frekt ment, men du kan ikke bestemme hvordan andre skal reagere på hendelser i ditt liv. Satt på spissen. Og det høres ikke ut som du har særlig gode foreldre, siden du sitter igjen med denne vonde følelsen.

Poenget mitt er egentlig at du ikke må bruke mer energi på å kverne over andre menneskers handlinger. Kanskje blir denne babyen skikkelig gøy for sine eldre søskenbarn?

Anonymkode: 0a3af...c90

[AnonymBruker]

Stemmer i med den over. 

Du må bare akseptere at sånn er det. Det var de foreldrene du fikk. Hvis du tror at de gjorde og gjør så godt de har kunnet/kan så er det lettere å akseptere.

Anonymkode: 603ae...81b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Din samboer har vel også foreldre/familie? Ikke frekt ment, men du kan ikke bestemme hvordan andre skal reagere på hendelser i ditt liv. Satt på spissen. Og det høres ikke ut som du har særlig gode foreldre, siden du sitter igjen med denne vonde følelsen.

Poenget mitt er egentlig at du ikke må bruke mer energi på å kverne over andre menneskers handlinger. Kanskje blir denne babyen skikkelig gøy for sine eldre søskenbarn?

Anonymkode: 0a3af...c90

Det er stor forskjell på «ikke gode foreldre» og foreldre som er uperfekte. De har oppdratt meg som både motstandsdyktig og selvstendig, og jeg har som sagt aldri manglet noe annet enn oppmerksomhet. Jeg er ikke mindre oppegående enn at jeg forstår at de har brukt oppmerksomheten sin der de har opplevd at den er mer nødvendig, og ikke en aktiv nedprioritering av meg. De har ikke vært bekymret for meg, fordi jeg alltid har gitt uttrykk for at det ikke er noe å bekymre seg for. De er ikke dårlige foreldre, men mennesker med sine menneskelige begrensninger. Dette er ikke en «traume-post», men et spørsmål om flere yngste søsken eller foreldre med flere barn har samme opplevelse. Selvsagt er det litt sårt, men jeg er jo litt vant til denne tilværelsen som yngst også.

Samboers foreldre er nok langt mer involvert, men de virker å ha en mer knyttet familie enn jeg har. Jeg setter veldig pris på at de har tatt meg så godt imot og jeg er ikke redd for at barnet ikke blir godt ivaretatt av oss og de vi har rundt oss. 

Anonymkode: 3238f...440

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg er yngst av mine søsken, og foreldrene mine har flere barnebarn allerede. Begge søsken fikk barn da jeg fortsatt var i tenårene, og jeg var tante allerede før jeg ble tenåring. Har inntrykk av at jeg er barnet som mine foreldre aldri trengte å bekymre seg for. Har alltid gjort det bra på skolen, fått tilbakemeldinger om god oppførsel og oppdragelse, landet bra jobber, klart meg selv i veldig stor grad og aldri hatt noe nært forhold til foreldre med tanke på å være åpen om vanskeligheter eller ting jeg står og har stått i. Søsken og tantebarn har også vært mye i fokus for dem hele oppveksten min, og jeg har alltid følt meg i skyggen av mine søsken.. 
Jeg og samboer skal nå ha vårt første barn, og jeg er en god del eldre enn mine søsken var da de fikk sine. Vi har alt på stell med god jobb og lønn, hus, god økonomi, har rast fra oss og er klare for familielivet. Men foreldrene mine er helt uinteressert i livet vårt. Vi bor nå mye nærmere enn mine søsken, og de har enda ikke besøkt oss i nytt hus, ikke ringt for å spørre hvordan det går som gravid, eller viser spesielt mye interesse for oss i det hele tatt. Er det vanlig at foreldre blir litt sånn «been there, done that» på det yngste barnets begivenheter i livet?

Anonymkode: 3238f...440

Tror det er vanligere at eldste søsken føler at foreldrene mister all interesse når foreldrene får en attpåklatt mange år senere.

Kan det stemme at du er betyfelig yngre enn dine søsken?

Ut fra det du beskriver så kan det jo være at foreldrene dine bærer mer preg av å ha blitt gamle, mer enn at de er så uinteresserte? 

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (Akkurat nå):

Tror det er vanligere at eldste søsken føler at foreldrene mister all interesse når foreldrene får en attpåklatt mange år senere.

Kan det stemme at du er betyfelig yngre enn dine søsken?

Ut fra det du beskriver så kan det jo være at foreldrene dine bærer mer preg av å ha blitt gamle, mer enn at de er så uinteresserte? 

Vi er tre søsken med 10 år mellom eldste og meg, så føler vel ikke det er så stor glippe mellom oss. Men det har nok vært mer utfordrende å være foreldre til mine søsken enn meg. De fikk barn ganske ung, og har nok behøvd mer støtte og hjelp i hverdagen. Foreldrene våre har akkurat blitt pensjonister, så ikke sånn kjempegammel. Men det kan jo selvsagt hende de er mer fokusert på selvrealisering og kanskje så for seg at tiden med familiært fokus var på hell. Jeg tror ikke det er noe de gjør med vilje, men en slags naturlig trøtthet på det de har opplevd så mange ganger før nå..

Anonymkode: 3238f...440

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi er tre søsken med 10 år mellom eldste og meg, så føler vel ikke det er så stor glippe mellom oss. Men det har nok vært mer utfordrende å være foreldre til mine søsken enn meg. De fikk barn ganske ung, og har nok behøvd mer støtte og hjelp i hverdagen. Foreldrene våre har akkurat blitt pensjonister, så ikke sånn kjempegammel. Men det kan jo selvsagt hende de er mer fokusert på selvrealisering og kanskje så for seg at tiden med familiært fokus var på hell. Jeg tror ikke det er noe de gjør med vilje, men en slags naturlig trøtthet på det de har opplevd så mange ganger før nå..

Anonymkode: 3238f...440

Uff. Håper de blir mer engasjerte etter fødsel. 
 

Tror jeg ville ha holdt de fortløpende oppdatert likevel. I håp om at det kan hjelpe på sikt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vil ikke gå så langt som å si at de er dårlige foreldre. Jeg har alltid hatt alt jeg trengte, fått hjelp med penger når jeg har behøvd det, og det har aldri vært mangel på noe av det materielle. Mor har også vist masse kjærlighet i gode perioder, men når det kommer til disse begivenhetene i livet har det vært ganske tafatt. De virker stolte at det jeg har fått til, uten å egentlig helt vite hva det har innebært å oppnå. Tenker på studier og jobb, der de rett og slett ikke har klart å legge på minne hva jeg har studert eller hva jobben min går ut på. Studerte ikke noe komplisert heller. Har alltid tenkt at når jeg får barn blir jeg «endelig verdig», men så ble ikke graviditeten heller lagt merke til på noe annet vis enn «det var jo koselig».

Har vel følt meg litt glemt og at gleden over familieforøkelser og begivenheter i mitt liv er brukt opp på de som kom før meg.

Anonymkode: 3238f...440

Er det fordi de er selvsentrerte? Det er ikke "barnet mitt har blitt forelder!", de fokuserer heller på "jeg har fått barnebarn". Hadde det vært det første så hadde opplevelsen vært like stor hver gang gitt at de har ganske lik relasjon til alle barna sine. 

Du beskriver også at moren din fokuserer på seg selv og at hun aldri gjør noe riktig istedenfor å bli lei seg for at hun har såret deg. Det er et klassisk narsissistisk trekk. Og det er overhodet ikke rart at du reagerer på den oppførselen fordi det er ikke sånn mennesker med god mental helse og normal mengde selvinnsikt reagerer når de får beskjed om at de har såret et menneske. 

Nå ser jeg at du går ganske i forsvar når foreldrene dine blir kritisert. Det er ofte en instinktiv respons til kritikk av mennesker man bryr seg om. Men jeg ville likevel prøvd å reflektere over om de objektivt sett faktisk har vært gode nok foreldre eller om det er følelsene dine som har gitt deg den konklusjonen. Det at de nekter å gå gjennom en selvrefleksjon taler ikke for at de er, eller har vært, særlig gode foreldre jevnt over....

Anonymkode: b6d29...89a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Jeg er nå 28 og skal ha mitt første barn. Foreldrene mine er i 70-årene og fikk meg som fjerde barnet i 38-årdalderen. Jeg ble tante da jeg var 8 år og har nå 8 tantebarn. Jeg har ofte følt meg litt utenfor i familieselskap, midt mellom barna og de voksne liksom. Og da jeg annonserte graviditeten så reagerte de med sjokk enn glede, for de så ikke det komme fra deres «lille datter.»

Men det positive er at jeg aldri har følt noe press. Tror ikke de hadde brydd seg om jeg ikke hadde fått barn, de vil bare at jeg skal ha det godt, og jeg har vært mer bortskjemt enn de andre søsknene. Jeg var den eneste som fikk hund f eks. Så for min del så har det egentlig bare vært positivt å være attpåklatt. Men de stiller gjerne opp da, de er bare ikke sånn intense og masete besteforeldre (kanskje det endrer seg etter at barnet er født, hvem vet 🙊)

Anonymkode: e9315...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er yngst av mine søsken, og foreldrene mine har flere barnebarn allerede. Begge søsken fikk barn da jeg fortsatt var i tenårene, og jeg var tante allerede før jeg ble tenåring. Har inntrykk av at jeg er barnet som mine foreldre aldri trengte å bekymre seg for. Har alltid gjort det bra på skolen, fått tilbakemeldinger om god oppførsel og oppdragelse, landet bra jobber, klart meg selv i veldig stor grad og aldri hatt noe nært forhold til foreldre med tanke på å være åpen om vanskeligheter eller ting jeg står og har stått i. Søsken og tantebarn har også vært mye i fokus for dem hele oppveksten min, og jeg har alltid følt meg i skyggen av mine søsken.. 
Jeg og samboer skal nå ha vårt første barn, og jeg er en god del eldre enn mine søsken var da de fikk sine. Vi har alt på stell med god jobb og lønn, hus, god økonomi, har rast fra oss og er klare for familielivet. Men foreldrene mine er helt uinteressert i livet vårt. Vi bor nå mye nærmere enn mine søsken, og de har enda ikke besøkt oss i nytt hus, ikke ringt for å spørre hvordan det går som gravid, eller viser spesielt mye interesse for oss i det hele tatt. Er det vanlig at foreldre blir litt sånn «been there, done that» på det yngste barnets begivenheter i livet?

Anonymkode: 3238f...440

Syns ikke det burde være vanlig. Venter nr 3 nå, en attpåkladd. Minstemann begivenheter blir like viktig selvom vi har gjort det med eldste først. 
Du bør ta en prat med foreldrene dine. Kan være de bare tenker at du klarer deg så godt mens søsknene trenger mer, så glemmer de at du også trenger ting.

Anonymkode: bb4a6...324

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er det fordi de er selvsentrerte? Det er ikke "barnet mitt har blitt forelder!", de fokuserer heller på "jeg har fått barnebarn". Hadde det vært det første så hadde opplevelsen vært like stor hver gang gitt at de har ganske lik relasjon til alle barna sine. 

Du beskriver også at moren din fokuserer på seg selv og at hun aldri gjør noe riktig istedenfor å bli lei seg for at hun har såret deg. Det er et klassisk narsissistisk trekk. Og det er overhodet ikke rart at du reagerer på den oppførselen fordi det er ikke sånn mennesker med god mental helse og normal mengde selvinnsikt reagerer når de får beskjed om at de har såret et menneske. 

Nå ser jeg at du går ganske i forsvar når foreldrene dine blir kritisert. Det er ofte en instinktiv respons til kritikk av mennesker man bryr seg om. Men jeg ville likevel prøvd å reflektere over om de objektivt sett faktisk har vært gode nok foreldre eller om det er følelsene dine som har gitt deg den konklusjonen. Det at de nekter å gå gjennom en selvrefleksjon taler ikke for at de er, eller har vært, særlig gode foreldre jevnt over....

Anonymkode: b6d29...89a

Ut fra den lille informasjonen jeg har gitt her om mine foreldre, har du ikke grunnlag til å slenge om deg med diagnoser. Men det er jo KG i et nøtteskall. 
Jeg kan forsikre deg om at min mor ikke er narsissist. Hun er nok en av de mest uselviske menneskene jeg vet om, som er primus motor for veldedighet og gir av det hun har til de som trenger det. Hun er typen som sliter seg ut for andre, uten å på noen måte snakke eller skryte om det. Det finnes hundre andre forklaringer på hvorfor hun reagerer som hun gjør, noe jeg ikke kommer til å gå inn på her, men narsissisme er ikke hvor det bunner fra. Lite selvinnsikt og mental uhelse er ikke utelukkende knyttet til narsissisme.
Verden og mennesket er ikke så svart/hvit at man kan tillegge noen hverken diagnoser eller personlighet uten å se mer helhetlig på det. 
Denne posten handler heller ikke om mine foreldres psykiske helse, så jeg tenker vi legger diskusjonen om det død. 

Anonymkode: 3238f...440

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er yngst av mine søsken, og foreldrene mine har flere barnebarn allerede. Begge søsken fikk barn da jeg fortsatt var i tenårene, og jeg var tante allerede før jeg ble tenåring. Har inntrykk av at jeg er barnet som mine foreldre aldri trengte å bekymre seg for. Har alltid gjort det bra på skolen, fått tilbakemeldinger om god oppførsel og oppdragelse, landet bra jobber, klart meg selv i veldig stor grad og aldri hatt noe nært forhold til foreldre med tanke på å være åpen om vanskeligheter eller ting jeg står og har stått i. Søsken og tantebarn har også vært mye i fokus for dem hele oppveksten min, og jeg har alltid følt meg i skyggen av mine søsken.. 
Jeg og samboer skal nå ha vårt første barn, og jeg er en god del eldre enn mine søsken var da de fikk sine. Vi har alt på stell med god jobb og lønn, hus, god økonomi, har rast fra oss og er klare for familielivet. Men foreldrene mine er helt uinteressert i livet vårt. Vi bor nå mye nærmere enn mine søsken, og de har enda ikke besøkt oss i nytt hus, ikke ringt for å spørre hvordan det går som gravid, eller viser spesielt mye interesse for oss i det hele tatt. Er det vanlig at foreldre blir litt sånn «been there, done that» på det yngste barnets begivenheter i livet?

Anonymkode: 3238f...440

Nei uff dette høres leit ut. Dette syns jeg du skal ta opp med de

[AnonymBruker]

Jeg kan si at jeg har ei datter som passer veldig godt inn i A4 boksen - hun har ekstremt gode karakterer, tar beskjeder, oppfører seg høflig og ordentlig. Også har jeg en sønn som er ganske engstelig av seg. Litt forsiktig. Trenger mye oppfølging og dytt ut i verden. 

Datteren min opplever at hun hele tiden må vente på sin tur ovenfor sønnen. Sønnen på sin side opplever at vi er mer glad i henne og at vi er mer stolt av henne. 

Vil tro at hvor man er og hvilket perspektiv man har i forbindelse med barna har mye og si for opplevelsen deres av å være hjemme. 

Ja, jeg bruker mer energi og oppdragelse på sønnen. Og ja, jeg har nok lettere for å spørre henne om hun vil være med på ting fordi hun fortjener det og trenger oppmuntring på en annenn  måte enn sønnen. Det betyr ikke at jeg setter den noe anderledes i hjertet mitt - de er akkurat like viktige begge to - bare på forskjellige måter. 

Har du spurt søsknene dine hva de tenker, hva foreldrene deres har gjort for dem osv? 

Anonymkode: 8cebc...2ab

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tror nok det fort blir sånn ja. Har ikke barnebarn, men har tre barn og det er jo en stor "been there, done that" effekt. Skolestart og milepæler som vi lagde masse greier rundt med førstemann blir rutine. Det er ikke rettferdig, men det bare blir sånn. 

Anonymkode: cd83e...c68

Men det at ens eget barn er gravid og venter barn  er jo noe man som foreldre skal bry seg om. Ikke bare det at de skal bli besteforeldre men er de glad i dattra si når de ikke gir henne omsorg når hun er gravid? Er ikke alle som har superenkle svangerskap