Gir dere nok faen?

[Gjest Gjest]

Jeg så akkurat på god morgen norge og temaet var at kvinner lett får dårlig samvittighet for ting og menn sjeldnere. Gir dere nok faen?

Jeg gjør ikke det! Det er en av mine store plager her i livet. Når det gjelder noen ting er jeg veldig flink til det, mens andre grubler jeg ihjel og mener jeg burde gjort ting annerledes. Spesielt når det gjeler familien min. (foreldre, søsken) Jeg er så redd for at ting jeg sier skal bli oppfattet feil og at de skal tro jeg mente ting vondt. Så etter en sammenkomst kan jeg sitte å analysere samtaler for å finne ut om jeg kan ha sagt noe feil. Å finner jeg noe kan jeg ha dårlig samvittighet i evigheter. Dette gjelder ikke når jeg er sammen med venner eller samboeren min. Samboeren min kjenner meg VELDIG godt og vet jo at jeg ikke mener noe vondt og sier jeg noe galt, kan jeg i større grad rette det opp. Men jeg kan ikke helt forstå hvorfor jeg har det så ekstremt overfor familien min. Noen andre som opplever det slik?

Jeg grubler og mye på hvordan jeg fremstår i ulike sammenhenger. Jeg har veldig høye krav til meg og min personlighet om hvordan jeg skal være, så når jeg ikke lever opp til det blir det et grublehelvete... Jeg ønsker bare å være en snill og god person!

Noen som kan ha noen råd til meg?? Samboeren min sier at jeg har en overutviklet samvittighet.

[Gjest Gjest]

Kan dessverre ikke gi noen løsning, men vil bare si at jeg har det akkurat som deg...

Kan analysere og gruble i det uendelige, og har dårlig samvittighet for ting som andre ville feid bort med et skuldertrekk. MEN de siste årene har jeg blitt litegrann flinkere til å ta meg selv i nakken og si "Dette gidder du ikke kaste bort tid på. Big Deal!" Og selv om det ikke fjerner følelsen, blir den i hvertfall ikke like sterk...

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt voldsomt mye dårlig samvittighet for ungene mine. For at jeg valgte den faren til dem som jeg gjorde. For at jeg ikke har våget å trekke en ny mann inn i livet mitt og deres. For at jeg alltid har vært nødt til å jobbe og har følt at jeg har hatt alt for lite tid til ungene mine. Jeg kan fortsette i det uendelig. Og det er faktisk ganske tåpelig med tanke på at de alltid har vært i fokus for meg. Det har aldri vært plass til meg selv eller egne interesser etter at jeg fikk barn. Likevel føler jeg at jeg kommer til kort og at de vokser alt for fort i fra meg.

Jeg er forsiktig når det gjelder andre mennesker fordi jeg forsøker å unngå å få dårlig samvittighet. Når jeg støter på mennesker som oppfører seg dårlig og hadde fortjent en skrape så teller jeg til ti og spør meg selv om jeg kan leve med samvittigheten om jeg dukker dem. Tenker at de har sannsynligvis problemer med seg selv som har behov for å oppføre seg på den måten. Nå hender det selvfølgelig at jeg sprekker, men det er ytterst sjelden. Når det først skjer så har jeg faktisk ikke dårlig samvittighet etterpå. Men det har vel noe å gjøre med at da har de allerede gått over streken flere ganger. Enkelte har en tendens til å dra likhetstegn mellom snill og dum. Noen av dem har våknet til en annen virkelighet.

Generelt tror jeg vi bruker alt for mye energi på å ha dårlig samvittighet.

[Belit]

Jeg har jobbet mye med å bli kvitt unødig dårlig samvittighet. Og det gikk. Nå fokuserer jeg bedre og klarer å skille mellom viktige og uviktige ting i livet.

Prøv å huske på følgende punkter:

Endel mennesker tar ikke nok ansvar for seg selv. Ikke aksepter å overta dette ansvaret.

Våg å stille opp og hjelpe til når noen i din nærhet trenger det, og gjør det helst bare for å være snill.

Endel mennesker leter med lys og lykte etter grunner til å bli snurte. Du kan ikke ta alt på dine skuldre.

Ta inn over deg at det du sier kan bli oppfattet annerledes enn du mente det. Ikke vær redd for å be om unnskyldning hvis du sårer noen, selv når du mener den andre tar feil eller overdriver.

Det er ingen som takker deg for at du sliter deg ut, så la det være og ta vare på deg selv.

Ikke vær redd for å innrømme at du har tatt feil, og gjør opp for deg så langt det går.

Tilgi og ta imot andres beklagelser med verdighet og sjenerøsitet.

Kort sagt, du kan ikke og bør ikke påta deg ansvaret for alt og alles følelsesliv, men hvis du etterstreber å være snill og oppriktig og ikke for selvhøytidelig bør du kunne håndtere de fleste relasjoner på en sunn, god måte og fri deg fra ubegrunnet dårlig samvittighet.

(Og ikke glem at noen ganger BØR du ha dårlig samvittighet og skamme deg, feks hvis du rapper mannen til venninna di, stjeler fra de som er svakere enn deg og denslags!)

[Gjest Gjest]

Jeg har kastet vekk så mye tid på å ha dårlig samvittighet, og jobbet veldig mye med det.

Nå gir jeg faen i stort sett alt.

Jeg involverer meg og bryr meg, men jeg går ikke og bekymrer meg eller har dårlig samvittighet for ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Jeg har ikke tid å kaste vekk på slikt lenger, og jeg gjør bare mitt eget liv kjipt og surt ved å gjøre det.

INGEN har nytte av å ha dårlig samvittighet for TING MAN IKKE KAN GJØRE NOE MED.

Kjenner jeg snev av noe, tenker jeg at jeg gjør så godt jeg kan - eller at jeg kan gjøre ting bedre og så gjør jeg det bedre.

[Gjest Gjest]

Uff, jeg kjenner meg så godt igjen!

Det er godt å høre at det ikke bare er meg.

Jeg har vært skikkelig deprimert pga at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv i den grad jeg burde...

Jeg er redd når jeg er sammen med andre enn mannen min frodi jeg er redd for å såre. Jeg er aldri meg seg fordi det kan umulig være bra nok.

Jeg klarer ikke sette grenser i forhold til job, og når jeg gjør det kjennes det ut i meg som om jeg skulle fortjene å få sparken! Sånn som nå, spurte sjefen mange ganger i går om det var noe mer å gjøre på jobb i dag enn det som sto på timeplanen slik at jeg slapp å dra før klokka tre. Neida var beskjaden, og jeg kunne ta fri i morgen(fredag)

Våkner til mail omat vi må treffes i dag eller morgen med møte om npe greier, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter nå her da med verdens dårligste samvittighet og fortsatt i pysjen. KLARER IKKE GJØRE NOE!

Jeg blir paralysert av slikt...

Åpner ikke døra for folk som ringer på i frykt for at det kan være noen som ønsker noe av meg. FOr jeg har ikke noe å gi. Og jeg vil ikke ha besøk for hjemmet mitt er ikke bra nok...

Går ikke ut tuten å sminke meg for jeg er for stygg. Går ikek til frisøren og steller meg fordi jeg ikke er bra nok til å bruke pengene på når det er mye annet som og er viktig.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv!

[Gjest Gjest]

Og jeg vil ikke ha besøk for hjemmet mitt er ikke bra nok...

Går ikke ut tuten å sminke meg for jeg er for stygg. Går ikek til frisøren og steller meg fordi jeg ikke er bra nok til å bruke pengene på når det er mye annet som og er viktig.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv!

←

Et forslag ettersom jeg vet nesten nøyaktig hva du snakker om. Begynn med ditt forhold til deg. Jeg vet hvor vanskelig det er å forsvare å bruke penger på seg selv. Mann og barn kommer alltid først.

Men sett opp en løselig oversikt over hva de har kunnet unne seg. Barnas fritidsaktiviteter som koster penger. Mannens trening? Eventuelt fritidsaktiviteter, tobakksforbruk, bøker, musikk? Klesbudsjettene deres kontra dine. De fleste mødre som drar ut med den tanken at de trenger en ny bukse kommer hjem med ny garderobe til barn og kanskje noe til mannen. Først når du kommer nederst i siste pose innser du at du faktisk ikke har noe til deg selv.

Når du har satt opp denne oversikten og ser hvor dårlig du selv kommer ut i forhold så blir det faktisk litt lettere å innse at du fortjener en liten påskjønnelse selv. Ta den frisørtimen du, fordi du fortjener det!

Har du lyst til å gå ut uten sminke så gjør du det! Jeg gjør det ofte. Jeg falt ikke akkurat i skjønnhetsbrønnen jeg heller. Men det er nå en gang dette fjeset jeg skal leve med. Er det da noen mening i å slutte å leve av den grunn? Eller skal jeg finne ut hvordan jeg best mulig kan leve med den som er meg på godt og vondt?

Jeg liker meg selv. Men i perioder har det dreid seg om ren trass. Uansett om du går ut med eller uten sminke, med eller uten nyfrisert hår. Sett nesa i været og innse at du er bra nok i massevis. Og med selvtilliten kommer de positive tilbakemeldingene, uansett hva du har fått utdelt fra naturens side.

Har en fantastisk flott venninne selv, men føler meg ikke helt sikker på at hun ser det samme når hun ser seg i speilet som jeg ser.

Og poenget er at ofte er vi flinkere til å se manglene våre enn hva alle andre er.