å være med barna midt i en følelsesmessig knekk

[AnonymBruker]

klarer ikke stoppe å gråte. har vært i en unntakstilstand i svært langt tid, og det er som om det er først nå jeg kjenner hvilket intenst jag og stress jeg har vært i. siste uka har jeg grått og grått over hvordan ting har blitt, hvor til kort jeg kommer overfor barna og hvor overveldende jeg syns livet som alenemor er +++

 

barna er nå hos pappaen sin, men kommer hjem om to timer. gruer meg, for jeg vet ikke om jeg klarer å ta meg sammen. hva gjør man?

Anonymkode: f0db9...bbf

[AnonymBruker]

Man tar seg sammen likevel. Jeg har vært der. Barn må lære seg om følelser og tåler å se at mamma eller pappa er lei seg, men er man helt uttafor og knekker sammen kan det oppleves utrygt for dem. 

Dernest må du selvfølgelig ta best mulig vare på deg selv. Et skritt av gangen. Har du familie og venner, så bruk dem. Vurderer profesjonell hjelp om ting er for vanskelig. Forsøk å se fremover, jobb med det du har, sett deg små mål. 

Anonymkode: 3a835...8b2

[AnonymBruker]

Man tar seg sammen, rett og slett. Du får gråte når barna har sovnet. Barn tåler at foreldre er lei seg innimellom, men neppe bra at du sitter og gråter hele dagen.

Klarer du ikke å fungere uten å skremme barna, så må du skaffe barnevakt

Anonymkode: eeb99...118

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man tar seg sammen likevel. Jeg har vært der. Barn må lære seg om følelser og tåler å se at mamma eller pappa er lei seg, men er man helt uttafor og knekker sammen kan det oppleves utrygt for dem. 

Dernest må du selvfølgelig ta best mulig vare på deg selv. Et skritt av gangen. Har du familie og venner, så bruk dem. Vurderer profesjonell hjelp om ting er for vanskelig. Forsøk å se fremover, jobb med det du har, sett deg små mål. 

Anonymkode: 3a835...8b2

Enig i alt du skriver. Viktig å lage en trygg ramme for ungene, selv om du har det helt j**** innvendig. Jeg fikk tips om å steke rundstykker eller boller i ovnen før ungene skulle komme, sånn at de ville forbinde det med noe godt og koselig. Å komme hjem til mamma og det lukter godt (og trygt) i huset. Sett på deg et vennlig fjes og ta det derfra.

Anonymkode: ba8db...460

[AnonymBruker]

Ringer faren,forklarer at han må ivareta barna. Ringer deretter fastlegen din.

Anonymkode: 6f027...043

[AnonymBruker]

Signerer de over meg. Du vil skape utrygge og engstelige barn om du skal gå rundt og gråte foran dem. Ta deg sammen og sleng noen boller i ovnen. Dette er din første store kneik her i livet, det vil komme flere. Bestem deg for hvordan du har tenkt å takle og møte motgang. 

Anonymkode: 5c109...6a1

[AnonymBruker]

Istedenfor å tenke at du "må ta deg sammen", hva med å heller tenke: Hva kan jeg gjøre sammen med barna som gir meg glede? 

Jeg måtte gjøre det da mamma døde og jeg var 100% alene med ungene. Jeg måtte opprettholde en viss form for normalitet, en hverdag og jeg kunne ikke bare "lulle" meg inn i sorgen. Det å gjøre noe kjekt med ungene hjalp meg også. Det å kunne le, ha det litt gøy, få energi og smile hjalp masse. Det var ikke slik at ungene skulle hjelpe meg altså, men det ble en fin bieffekt

 

Anonymkode: 21c1c...2fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ringer faren,forklarer at han må ivareta barna. Ringer deretter fastlegen din.

Anonymkode: 6f027...043

Så du mener mor skal bli i kjelleren og overlate livet til far fordi hun har så dårlig samvittighet overfor barna fra før at det ikke spiller noen rolle om hun er mer fraværende og så få seg en sykemelding for å dvele i elendigheten? 

Det er jo et utrolig dårlig råd å gi! 
 

So de andre sier man biter tenna sammen, kommer seg gjennom dagen og faller sammen etter ungene har lagt seg, stille! Og så søker man hjelp i samtaler med noen som er utdannet til å hjelpe hvis man ikke klarer snu det selv. Det man ikke gjør er å pleie elendigheten, føleler kan lure deg opp i mye stry om du lar dem, men de er ikke mer enn følelser, de skal gjenkjennes, håndteres og læres av. 

Anonymkode: d84d5...e97

[AnonymBruker]

Spør om faren kan ha dem litt lenger.

Sett deg i dusjen og gråt videre. En dusj kan gjøre underverker så mulig det stopper allerede da. Hvis ikke er frisk luft neste stopp, litt kald vind i ansiktet gir et lite sjokk og kan hjelpe. Gå en tur, få opp hjerterytmen. Hør en morsom podcast eller musikk du forbinder med noe bra. Gå til postkassen og tilbake om det er alt du klarer.

Men start med å skru på dusjen. Dette klarer du, har vært der selv ❤️

Anonymkode: 822d0...5df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Istedenfor å tenke at du "må ta deg sammen", hva med å heller tenke: Hva kan jeg gjøre sammen med barna som gir meg glede? 

Jeg måtte gjøre det da mamma døde og jeg var 100% alene med ungene. Jeg måtte opprettholde en viss form for normalitet, en hverdag og jeg kunne ikke bare "lulle" meg inn i sorgen. Det å gjøre noe kjekt med ungene hjalp meg også. Det å kunne le, ha det litt gøy, få energi og smile hjalp masse. Det var ikke slik at ungene skulle hjelpe meg altså, men det ble en fin bieffekt

 

Anonymkode: 21c1c...2fd

Dette er trådens aller beste svar! 
 

Mye fordømmelse og «ta deg sammen», i denne tråden uten konkrete råd. Undrer meg om hvilke utfordringer andre har hatt i livet, når det er rådet.

Konkret råd fra meg; ta en ting om gangen. Helt ned til en og en oppgave. Del dagen opp i så små biter du kan. Eks akkurat nå kan du starte med en dusj. Når du har gjort det, hva trenger du? En kopp kaffe? Frokost? Rydde på kjøkkenet? La oss si det blir en kopp kaffe, så drikker du den. Når du er ferdig tenker du på ny oppgave, ikke mens du drikker kaffen. Og slik fortsetter du dagen

Anonymkode: 33136...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så du mener mor skal bli i kjelleren og overlate livet til far fordi hun har så dårlig samvittighet overfor barna fra før at det ikke spiller noen rolle om hun er mer fraværende og så få seg en sykemelding for å dvele i elendigheten? 

Det er jo et utrolig dårlig råd å gi! 
 

Anonymkode: d84d5...e97

Å snakke med legen sin er ikke å bli i en kjeller. Det er å overlate vurderingen av funksjonsevne og eventuell riktig hjelp til noen som faktisk er kvalifisert for det. 

Verken du eller jeg kan vurdere ut fra innlegget her om vi snakker dyp depresjon eller sutre-Mona (23) møter motgang for første gang. 

Det er absolutt ingen grunn til å utsette barna for dette når de har en oppegående andre forelder.

Anonymkode: 6f027...043

[AnonymBruker]

Først og fremst en kjempeklem til deg  Hold ut! Det går bra til slutt.  Så må du ta stilling til om du greier å holde ut dette til mandag, da ungene er på skolen/barnehagen? Eller om du må ha en pause nå. Har du foreldre eller søsken som kan steppe inn som barnevakter denne helga, så ringer du de nå!
 

Ellers så holder du ut, barn tåler at mor/far er litt lei seg og triste, men man kan ikke sitte å gråte ustanselig foran barna. Det gjør dem usikre og redde. De er ofte for små til å forstå. Men som mange andre i tråden sier. Ring fastlegen ASAP og få en sykemelding. Så har du hvert fall tid og ro til å få gråte ut, søke hjelp og få litt pause mens barna er på skolen og barnehagen. Er det riktig ille så er det faktisk ingen skam i å be barnefar ta ungene litt mer en periode slik at du får kommet deg ovenpå.

Anonymkode: bfe56...adc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Dette er trådens aller beste svar! 
 

Mye fordømmelse og «ta deg sammen», i denne tråden uten konkrete råd. Undrer meg om hvilke utfordringer andre har hatt i livet, når det er rådet.

Konkret råd fra meg; ta en ting om gangen. Helt ned til en og en oppgave. Del dagen opp i så små biter du kan. Eks akkurat nå kan du starte med en dusj. Når du har gjort det, hva trenger du? En kopp kaffe? Frokost? Rydde på kjøkkenet? La oss si det blir en kopp kaffe, så drikker du den. Når du er ferdig tenker du på ny oppgave, ikke mens du drikker kaffen. Og slik fortsetter du dagen

Anonymkode: 33136...653

Takk for veldig konkret, praktisk og hjelpsomt tips. Ts

Anonymkode: f0db9...bbf

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Istedenfor å tenke at du "må ta deg sammen", hva med å heller tenke: Hva kan jeg gjøre sammen med barna som gir meg glede? 

Jeg måtte gjøre det da mamma døde og jeg var 100% alene med ungene. Jeg måtte opprettholde en viss form for normalitet, en hverdag og jeg kunne ikke bare "lulle" meg inn i sorgen. Det å gjøre noe kjekt med ungene hjalp meg også. Det å kunne le, ha det litt gøy, få energi og smile hjalp masse. Det var ikke slik at ungene skulle hjelpe meg altså, men det ble en fin bieffekt

 

Anonymkode: 21c1c...2fd

Enig i dette, og vil legge til at jeg håper du er snill mot deg selv i denne situasjonen. Dere trenger ikke ha det perfekt. Gjør noe hyggelig. Om det så er å drikke kakao og se film hvis du synes det er for overveldende å snakke så mye nå.

Og TS, hvis du i tillegg orker å komme deg ut med barna en tur i løpet av dagen så har du gjort en kjempejobb. Jeg heier på deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å snakke med legen sin er ikke å bli i en kjeller. Det er å overlate vurderingen av funksjonsevne og eventuell riktig hjelp til noen som faktisk er kvalifisert for det. 

Verken du eller jeg kan vurdere ut fra innlegget her om vi snakker dyp depresjon eller sutre-Mona (23) møter motgang for første gang. 

Det er absolutt ingen grunn til å utsette barna for dette når de har en oppegående andre forelder.

Anonymkode: 6f027...043

Nettopp! Hvis TS bare sitter og gråter hele dagen, så må selvsagt far ta barna.

Anonymkode: a1c6e...cc2