Dere som "møtte veggen"

[AnonymBruker]

Hvordan har det vært i ettertid, hva utløste det, og over hvor lang tid var dere på "overtid"? 

Legg gjerne til alder, kjønn, traumer/diagnoser, familiesituasjon, eventuelle opplysninger som kan være relevante. 

Jeg er sykemeldt på 6 måneden, og er midt i ei kneik igjen nå. Godt voksen mann, føler at problemene hoper seg opp i takt med såkalt "tilfriskning" om dagen ☺️ Varierende utbytte av profesjonell hjelp, da mye av min historie ligger i gamle vaner, miljø, og skadehistorikk/begrensninger. Det er ikke bare, bare å skulle skape noe som føles som et nytt liv, gitt. 

Kanskje vi får en lærerik tråd som jeg tror mange kunne hatt utbytte av å lese og veksle erfaringer! ☺️

Anonymkode: 2fcab...37d

[AnonymBruker]

Jeg hadde ubehandlet og uoppdaget angst, som etterhvert ble veldig alvorlig. Veggen møtte jeg da jeg oppsøkte hjelp, og ble møtt med "veileder tar kontakt innen 5 dager" i ukesvis fra nav og tre måneders ventetid på dps.

Da var det ikke mye som skulle til før alt raknet og jeg traff veggen med full fart. Heldigvis var det ikke ventetid på akutt hjelp hos dps.

Jeg fikk god hjelp av fastlege og psykolog til å bygge meg opp på nytt. De passet på at jeg fikk riktig oppfølging av nav, så jeg kunne komme tilbake til samfunnet.

I ettertid har jeg hatt varige problemer med konsentrasjon og hukommelse. Jeg sliter med å tilegne meg og huske informasjon, og skriving kan være vanskelig. Jeg blir også veldig sliten.

I dag er jeg ufør, siden jeg ikke klarer å stå i jobb. Angsten er der fremdeles, men jeg fungerer så lenge jeg ikke anstrenger meg mentalt.

Anonymkode: f5ad2...3f8

[AnonymBruker]

Jeg har vel lenge gått å «hanglet», pga jobb og gamle traumer. Oppsøkte terapi i fjor som skulle hjelpe meg å snakke framfor mennesker, da jeg har en lederstilling med 50 ansatte. Jeg tok den stillinga som dukket opp (arbeidet meg opp), med tanke om at nå vil jeg få selvutvikling og måtte stå i ubehagelige situasjoner. Det var nemlig det som hjalp meg ut av sosial angst for mange år siden. Jeg ville mer. 
 

men dama i denne terapien begynte å grave i traumene, det var helt sikkert interessant , men følte det sporte litt av. Hun hadde heller ikke en utdannelse som gjør at hun er kvalifisert til å skulle ta tak i slike ting. 
Andre rundt meg reagerte på denne terapien. 
 

og pang - så ble jeg syk, enorm hjertebank, pusteproblemer, søvnproblemer, panikkangst og trodde jeg skulle dø. Plutselig redd for alt med helsa osv. Ting jeg aldri hadde slitt med før  sykemeldt 1 mnd, skulle klare dette og friskmeldte meg selv, også pga jobben og ansvaret der 

hanglet fram til i høst, og da sa det fullstendig stopp. Sykemeldt og fungerer ikke i det hele tatt på noe plan. 
 

kvinne, 42 år. I kjæresteforhold, 1 voksent barn. 
opplevd traumatiske akutte helsesituasjoner før, holdt på å stryke med noen ganger. Likevel aldri vært redd ang helse og alt sånt, før i år. Nå er jeg livredd hver vondte, og har fullstendig panikk. Blir bedre når jeg kommer til legevakta så vet det er psyken. 
traumer ellers som voldtekt, voldelige forhold.. 

Anonymkode: d5d1a...a53

[AnonymBruker]

Blir så overrasket over hvor fort folk kommer seg igjen. Jeg har vært kjempesyk i tre år og blir stadig bare verre fysisk. 

Anonymkode: 0f9c7...e4c

[skeiv-ostepop]

Det er flere slike tråder her inne om en vil se hva folk har delt før

For min del handlet det veldig mye om gamle traumer og mønstre som ikke ble håndtert. Hvor lenge jeg var på overtid er vanskelig å si men jeg vil påstå at det gikk minst et halvt år tilbake i tid fra jeg møtte veggen. Sannsynligvis snakker vi om nærmere 1-2 år.

Siden det for min del handlet om gamle traumer og vonde/skadelige mønstre så hadde jeg stor nytteverdi i profesjonell hjelp. Ikke som i psykolog men psykomotorisk fysioterapi siden mye av problemene mine satte seg i kroppen. Det var altså ikke «bare» hodet.

Jeg var først langtidssykmeldt i et halvt år (to uker om gangen) og så gradert med økende stillingsprosent det siste halve året. Det gikk greit ei stund og så smalt det igjen og jeg brukte ca et halvt år til etter det. Nå har jeg vært i full jobb siden.

Løsningen for meg har vært å grave litt og akseptere det som skjedde i barndommen. Og snakke om det med familie og nære. Og en del av dette er å klare å identifisere og forstå en del mønstre jeg har hatt og fortsatt har. Det er ikke alt jeg har klart å endre på men det er mye hjelp i å forstå de og kunne oppdage de.

Jeg sitter igjen med et mye rikere liv nå enn før. Og jeg har det mye mye bedre. Men jeg har og arr. Jeg er ikke den jeg var og det er en del av meg jeg savner som jeg aldri får igjen eller blir den samme igjen. Det er et savn. Og kanskje noe jeg hadde unngått om jeg tok tak i ting tidligere.

[AnonymBruker]

Hvem er det som hjelper ved utbrentproblematikk? Hvor blir man henvist? Må man gå privat eller hvordan fungerer det?

Anonymkode: bb88b...216

[AnonymBruker]

Jeg gikk ned for telling i 2010 pga jobben, henger i enda. Må ha mye hvile, ikke stresse....ellers melder alle symptomer seg igjen.

Har det best uten arbeidslivet, men må dessverre jobbe pga pengene.

Beste tiden jeg hadde var som sykmeldt, startet med styrketrening og gåturer. Etter 1års tid var jeg veldig bra, men så startet jeg å jobbe igjen: falt helt tilbake igjen. Så 3år ute av jobb.....så tilbake igjen. 

Nå hangler jeg heletiden, ligger rett ut etter jobb og hele helgen for på overleve.

Anonymkode: 5d93c...537

[AnonymBruker]

Jeg møtte en lettvegg, ikke en betongvegg. 

I mai/juni hadde jeg muntlige vurderinger med elever hvor jeg plutselig oppdaget at jeg ikke hadde hørt et ord av det de sa. 

Jeg ble sykemeldt i to uker, og så ble det ferie. Så totalt ni uker. For meg var det den gang nok. 

Jeg fikk ny jobb den høsten, og alt ble bedre. 

 

For meg skyldtes det overbelastning på jobb kombinert med mye styr med egne barn. Så ingen traumer, kun overbelastning over tid.  Og jeg stoppet da jeg møtte lettveggen.  Hadde jeg fortsatt hadde det nok tatt vesentlig lenger tid å komme seg ovenpå. 

Anonymkode: 77f69...670

[AnonymBruker]

Møte en lettvegg var et veldig bra begrep! Jeg gjorde også det, i starten av 30-årene. Etter omtrent 2,5 år med altfor mye jobb, hvor jeg delvis bodde alene langt fra nettverk, nesten aldri fri, og med alene-ansvar jeg var veldig ukomfortabel med, var jeg helt på felgen. Sov hele tiden, hvilepuls på 110, kvalm, svimmel, skjelven, skvetten, klarte aldri roe ned. Vondt i kroppen, urolig mage, kognitivt tåke.

Heldigvis tok det siste vikariatet mitt slutt, og jeg var fri. Reiste rett på lang ferie med partner, og gikk arbeidsledig en stund. Tok litt nettkurs, trente, bare eksisterte, og la planer for fremtiden. Fikk meg etterhvert ny jobb, hvor nissen fremdeles var med på lasset, men mye mer håndterbare rammer og faktisk litt fri i ny og ne. 

Anonymkode: 9639d...7b7

[AnonymBruker]

Møtte veggen for ca. 5 år siden. Da hadde det vært en kombinasjon av krevende jobb og helt alene med et kronisk sykt barn som til slutt tok knekken på meg. I tillegg ubearbeidet vanskelige opplevelser og traumer fra barndom og tidlig voksenliv. 
 

Jeg var sykemeldt 100% ca. 1 år, før jeg gradvis gikk tilbake til jobb. Så har jeg de siste årene måtte variert litt hvor mye jeg har jobbet, fra 0% til 50% de siste årene. Fra høsten av i år begynte jeg 100% igjen, og det har egentlig gått greit.

Jeg tåler derimot lite, og er veldig forsiktig med kapasiteten og energien min. Jeg er stort sett hjemme på ettermiddagene og helgene, bortsett fra at jeg prøver å gå meg en daglig tur. Selvsagt hadde det optimale vært å hatt energi til til å besøke venner og familie oftere, men jeg godtar at sånn er livssituasjonen min nå. Og det er helt greit, jeg har lært meg å leve rolig og bruke tid på å bli frisk, fremfor å skulle prøve å få med meg mest mulig. Jeg har også blitt bedre på å si nei. Jeg har gått på noen smeller grunnet det de siste årene, for å si det sånn, men det er jo en  læringsprosess å skulle endre vaner, personlighet og fritidsaktiviteter. 
 

Jeg gikk til psykolog. Psykologen anbefalte meg å bytte jobb, men jeg valgte å bli. Det angrer jeg ikke på i dag. Men psykologen hjalp meg å bearbeide og sortere og forstå følelser og handlemønstre, samt hjelpe meg med å komme i gang med nye vaner som er mer positive og energigivende. Ellers har jeg gjort jobben selv, og lært av de mange feilene jeg har gjort i bedringsfasen. Jeg har også begynt å meditere, og det funket for meg. For andre kan det selvsagt bli litt kaotisk, om de ikke klarer å slå av tankestrømmen som kan komme når man mediterer.

Anonymkode: 0fd89...0f1